Rt-1974-1013

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1974-10-17
Publisert:	Rt-1974-1013
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144/1974
Parter:	Statsadvokat Asbjørn Sæverås, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Håkon Helle).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Gundersen, Bølviken, Michelsen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §227, §233, §267, §268, §332, §49, §127, §161, §182, §257, §258, §260, §263, §39, §62, §64

Dommer Schweigaard Selmer: I straffesak mot A, født xx.xx.1950, avsa Gulating lagmannsrett 10. mai 1974 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, første og annet ledd, §268, jfr. §267, jfr. §49, §127, §227, §258, jfr. §257, §161, 2., jfr første ledd, §258, jfr. §257, jfr. §49, §260, 4., jfr. 1. ledd, §260,4., jfr første ledd, jfr. §49, §257 og §182, og de forbrytelser han ble domfelt for ved Eidsivating lagmannsretts dom av 15. mars 1974, jfr. straffelovens §64, alt sammenholdt med straffelovens §62, jfr. også §263, til fengsel på livstid.

I tilfelle av løslatelse skal påtalemyndigheten anvende sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39, nr. 1, a-f, mot ham, så lenge det finnes påkrevd, men ikke uten samtykke av retten ut over 10 - ti - ar.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.

Domfelte har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, straffutmålingen og bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler.

Jeg behandler i det følgende hvert av disse punkter for seg.

Sakbehandlingen

I ankeerklæringen fremholdes blant annet følgende:

«Under hovedforhandlingen ble det mot forsvarerens protest tillatt opplest flere politiforklaringer uten at lovens vilkår for opplesing var til stede. Det gjaldt særlig forkaringer avgitt av vitnene Cato Mortensen og Jan Ove Ekeland. Forklaringene fra disse vitnene var av særlig stor betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet vedrørende drapstiltalen, og en feilaktig behandling av deres vitneprov kan ha spilt avgjørende rolle for lagrettens kjennelse på dette punkt.»

Forsvareren har for Høyesterett utdypet denne anførsel, og har gjort gjeldende at begge vitner erkjente at de hadde forklart seg annerledes for politiet enn under hovedforhandlingen. Derved hadde de beriktiget motsigelsen, jfr. straffeprosesslovens §332 tredje ledd, og vilkårene for opplesning forelå da ikke etter forsvarerens forståelse av denne bestemmelse. Han protesterte derfor overfor lagmannen mot at statsadvokaten foretok opplesning av politiforklaringene, men ble avvist av lagmannen.

Videre har forsvareren anført at det også var i strid med

Side:1014

straffeprosesslovens §332 at politibetjent Schjølberg, da han ble eksaminert om hva vitnene Ekeland og Mortensen hadde forklart for ham, begynte med en ordrett opplesning av første del av Mortensens forklaring og deretter Ekelands forklaring. Etter å ha lest første siden av Ekelands forklaring ble han avbrutt av lagmannen, som påpekte at opplesning var ukorrekt.

Forsvareren har hevdet at så vel aktors opplesning av vitnene Ekelands og Mortensens politiforklaringer som politibetjent Schjølbergs opplesning er saksbehandlingsfeil som det er sannsynlig kan ha innvirket på domsresultatet.

Aktor for Høyesterett, som også førte aktoratet for lagmannsretten, har på vesentlige punkter bestridt forsvarerens saksfremstilling. Han hevder at etter at hvert av vitnene Ekeland og Mortensen hadde forklart seg, foreholdt han dem at deres forklaringer for retten ikke stemte med det de hadde forklart for politiet. De erkjente dette. Aktor forsøkte så å eksaminere dem om hva de hadde sagt i sine politiforklaringer, men fikk bare til svar at forklaringene for retten var de riktige. Aktor sa at han da, for å få saken fullstendig opplyst, ble nødt til å foreholde vitnene hva de hadde forklart for politiet. Dette gjorde han så ved punkt for punkt dels å lese og dels gjenta med egne ord det som stod i politiforklaringene. Etterhvert eksaminerte han vitnene om det han foreholdt dem stemte med det de tidligere hadde forklart, og dette innrømmet de. Aktor bestrider for øvrig bestemt å ha foreholdt vitnet Mortensen noe fra dennes politiforklaring om handliagsforløpet selve drapsdagen.

Om politibetjent Schjølbergs opplesning av politiforklaringen hevder aktor at opplesningen ble stanset av lagmannen så snart denne ble oppmerksom på at politibetjenten leste opp.

Etter min oppfatning kan anken over saksbehandlingen ikke føre frem.

Jeg nevner først at rettsboken ikke inneholder noe om at det i lagmannsretten var en meningsforskjell om bevisførselen mellom forsvarer og aktor. Det er imidlertid På det rene at forsvareren protesterte, men ble avvist av lagmannen. Protokollering ble - som nevnt - ikke foretatt og heller ikke begjært. Det foreligger ingen uttalelse fra lagmannen om det som passerte.

Jeg ser det slik at hvis forsvareren var uenig i lagmannens prosessledelse, burde han ved protokollering eller ved å kreve den samlede retts avgjørelse få fastslått begrunnelsen for prosessledelsen, jfr. Rt-1972-1296. Dette er ikke gjort, og jeg kan ikke finne at det i dette tilfelle foreligger opplysninger som gir grunnlag for å anta at det ble begått noen rettergangsfeil under avhøret av vitnene Mortensen og Ekeland. At de erkjente at deres forklaringer for retten stod i strid med forklaringene for politiet, kan ikke være en tilstrekkelig beriktigelse av motsigelsen etter §332 tredje ledd. Når vitnene ikke selv forklarte seg om hva uoverensstemmelsene bestod i, var det nødvendig for sakens fulle opplysning at aktor foreholdt dem deres tidligere forklaringer. På denne bakgrunn kan jeg ikke finne at

Side:1015

lagmannen har anvendt §332 tredje ledd, jfr. sjette ledd, på noen uriktig måte da han avviste forsvarerens protest.

For så vidt angår politibetjent Schjølbergs opplesning av deler av vitnene Mortensens og Ekelands forklaringer for ham, forstår jeg det slik at lagmannen grep inn straks han ble oppmerksom på forholdet. Noen protest fra forsvareren fremkom overhodet ikke. Heller ikke på dette punkt kan jeg se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil, og ikke under noen omstendighet kan feilen i tilfelle ha hatt innflytelse På dommens innhold.

Straffutmålingen

Forsvareren har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsretten ved straffutmålingen har lagt for liten vekt på domfeltes meget vanskelige oppvekst og på at drapet foregikk under helt særegne omstendigheter der domfelte følte seg truet På livet. Drapet fant således sted umiddelbart etter at politiet hadde løsnet et skudd som domfelte oppfattet som rettet mot seg. Forsvareren har fremholdt at vel er domfelte kjent skyldig i kvalifisert drap, men det skjedde som en impulshandling under dramatiske omstendigheter.

Aktor har for Høyesterett vist til lagmannsrettens betraktninger om straffutmålingen, og har blant annet særskilt understreket at domfelte etter drapet truet en annen politimann med ladd hagle. Til dette kommer de andre voldsforbrytelser domfellelsen gjelder, foruten alle de øvrige straffbare forhold og også de mange tidligere domfellelser.

Jeg er kommet til at også anken over straffutmålingen må forkastes. Særskilt tungt teller i denne forbindelse at domfelte er kjent skyldig i kvalifisert drap på en politimann i tjenesteoppdrag. Til dette kommer truselen med langbladet jaktkniv overfor en 76 år gammel mann, lensmannen som blir slått i hodet med kolben av et avsaget haglgevær, og lensmannsbetjentene som trues med geværet, og så selve drapsdagen trusel med det avsagete haglgevær mot politibetjent Olsen og, etter at drapet er skjedd, mot politibetjent Bergjord. I tillegg kommer ytterligere den lange rekke øvrige forbrytelser domfellelsen omfatter. På denne alvorlige bakgrunn ser jeg spørsmålet om straffutmålingen i alt vesentlig på samme måte som lagmannsretten. Jeg nevner særskilt i denne forbindelse at jeg ikke finner grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering når denne under henvisning til «de foreliggende omstendigheter» ikke finner å kunne legge «nevneverdig vekt» i formildende retning på at det fra politiets side ble skutt et skremmeskudd umiddelbart før drapet skjedde.

Domfeltes uheldige oppvekst og lite lykkelige forhold er særskilt trukket frem av lagmannsretten, som imidlertid finner at disse omstendigheter ikke gir tilstrekkelig grunn til å unnlate å anvende lovens strengeste straff. Lagmannsretten viser her til den lange rekke av grove forbrytelser domfellelsen gjelder, særlig det kvalifiserte drap på politimannen i tjeneste, og

Side:1016

understreker samfunnets behov for beskyttelse mot handlinger av slik art. Dette må jeg si meg enig i.

Sikring

Domfeltes forsvarer har gjort gjeldende at adgangen til å anvende sikringsmidler i inntil 10 år for domfelte er en unødvendig ekstra belastning som ikke tjener noe formål. Han har i denne forbindelse vist til at det i den rettspsykiatriske erklæring ikke er uttalt at domfelte er en særskilt farlig person. Ved vurderingen av domfelte har de sakkyndige i erklæringen fremhevet to forhold, nemlig at det personlighetsmessig foreligger «en klar svikt med manglende utholdenhet og stabilitet i yrkeslivet» og «sviktende evne til å tilpasse seg det samfunn han lever i». Dette er imidlertid - hevdes det - karakteregenskaper som er typiske for enhver tilbakefallsforbryter.

Som argument mot sikringsbemyndigelsen har forsvareren videre vist til den kritikk som er fremkommet mot sikringsinstituttet blant annet i Straffelovrådets innstilling om strafferettslige særreaksjoner (NOU 1974/17 side 78 flg., særlig side 81).

Aktor har for sin del henholdt seg til lagmannsrettens vurdering. For øvrig har han vist til domfeltes iherdige kriminalitet og til at domfelte gang etter gang omgående har begått nye straffbare handlinger straks han er sloppet fri fra soning.

Jeg er blitt stående ved at det heller ikke på dette punkt er grunnlag for å ta anken til følge. Domfelte har, ved de handlinger han er kjent skyldig i, vist at han er en meget farlig person. Når lagretten har svart ja På spørsmålet om det foreligger fare for gjentagelse og lagmannsrettens juridiske medlemmer har erklært seg enig i dette, finner jeg det ikke mulig - på bakgrunn av gjeldende lovgivning og rettspraksis - å komme til et annet resultat enn lagmannsretten for så vidt angår bemyndigelsen til å nytte sikringsmidler ved en fremtidig løslatelse.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Michelsen og Eckhoff: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, byfogd Tollef Landsverk og byfogd Erik A. Foss):

Ved tiltalebeslutning av 29. mars 1974 har statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland satt A, født xx.xx.1950, under tiltale ved Gulating lagmannsrett «til fellelse etter

I.

strl. §233 første ledd, jfr annet ledd for med overlegg eller for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for en sådan, å ha forvoldt en annens død,

derved at han

Side:1017

den 27. september 1973 ca. kl. 08.15 på riksveg 13 ved Vatnekrossen i Sandnes, med overlegg og/eller for å unndra seg straffen han var dømt til og/eller for å skjule eller unndra seg straff for forbrytelser han hadde begått etter at han 3 dager tidligere hadde rømt fra fengslet, å ha rettet et ladd haglgevær med avsagede løp mot politibetjent Torkel Tjørhom og fra kloss hold fyrte av et skudd som traff politibetjenten i brystet, slik at han ble dødelig såret og kort tid etter avgikk ved døden,

II.

strl. §268, jfr. §267, jfr. §49 for å ha foretatt handling hvorved utførelsen av en forbrytelse tilsiktes påbegynt uten at den ble fullbyrdet, nemlig for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen ved å øve vold mot en annens person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trussler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person, eller å medvirke hertil,

derved at han natt til lørdag den 28. juli 1973 på gården Bjørkum i Lærdal i Sogn for å skaffe seg en uberettiget vinning tok tak i armen til den 76 år gamle Ola Bjørkum samtidig som han holdt en ca. 25 cm. lang jaktkniv i sin høyre hånd, drog Bjørkum med seg ut På tunet der han flere ganger med kniven i hånd sa til Bjørkum at han skulle gå inn og hente pengene sine, ellers ville han drepe ham, hvilket framkalte alvorlig frykt hos Bjørkum, dog uten at han fikk noen penger idet han løp fra stedet da han forsto at politiet var varslet,

III.

strl. §127 for ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling,

derved at han mandag den 24. september 1973 mellom Kvevemoen og Hauge bro i Sirdal søkte å formå lensmann Olav Tonstad til å unnlate å pågripe ham ved å slå til lensmannen i hodet med kolben av et avsaget haggelgevær,

IV.

strl. §227 for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretakende som kan medføre høyere straff enn 1 års hefte eller 6 måneders fengsel under sådanne omstendigheter at trusselen var skikket til å framkalle alvorlig frykt

derved at han

1) mandag den 24. september 1973 mellom Kvevemoen og Haugen bro i Sirdal rettet et avsaget haggelgevær mot lensmann Olav Tonstad og lensmannsbetjent Evald Eriksen, hvilket framkalte alvorlig frykt hos lensmann og lensmannsbetjenten,

2) torsdag den 27. september 1973 ved Vatnekrossen i Sandnes rettet et ladd avsaget haggelgevær mot politibetjent Karl Georg Olsen hvilket framkalte alvorlig frykt hos politibetjenten,

Side:1018

3) torsdag den 27. september 1973 ved Vatnekrossen i Sandnes rettet et ladd avsaget haggelgevær mot politibetjent Josef Bergjord hvilket framkalte alvorlig frykt hos politibetjenten,

V.

strl. §258 jfr. § - - -

VI.

strl. §161 for i hensikt derved å forøve en forbrytelse å ha anskaffet, tilvirket eller oppbevart sprengstoff eller å ha medvirket hertil,

derved at han sammen med Halvor Marin Rasmussen og Cato Mortensen til tid og sted som nevnt under punkt V 15) anskaffet det der nevnte sprengstoff som de tok med seg og oppbevarte i en bil de hadde tatt og senere overførte det til en annen bil de tok i hensikt å bruke sprengstoffet til forbrytelser, eller medvirket hertil,

VII.

strl. §258 jfr. §257 jfr. §49 - - -

VIII.

strl. §260, 4. jfr første ledd - - -

IX.

strl. §260, 3. jfr første ledd, jfr. §49 - - -

X

strl. §257 - - -

XI.

strl. §182- - -

Tiltalte har oppgitt at han er løsarbeider og at han er uten fast bopel. Han er ugift og har ingen å forsørge, har ingen formue og har for tiden ingen inntekt. Han har 7 årig folkeskole, forøvrig ingen utdannelse.

Tiltalte er straffedømt i alt 9 ganger, første gang 23. oktober 1967 ved Stavanger forhørsrett og senest 15. mars 1974 ved Eidsivating lagmannsrett, da han ble dømt til fengsel i 1 år for bedragerier og dokumentfalsk. Forut for den siste dom var han ved Agder lagmannsretts dom av 18. september 1971 dømt til fengsel i 2 år og 2 måneder for grove tyverier og bilbrukstyverier m.m. Også de øvrige dommer forut for denne er i det alt vesentlige for vinningsforbrytelser, særlig grove tyverier og bilbrukstyverier, i et par tilfelle også for vold mot politiet. Samtlige dommer er sonet. Tiltalte er endelig dømt i Gøteborgs tingrett 14. desember 1972 for tyveri, grovt tyveri og bilbrukstyveri til 6 måneders fengsel. Soningen av dommen ble overført til Norge, og tiltalte ble innsatt i Åna kretsfengsel 12. april 1973 med gjenstående soningstid til 28. september 1973. - - -

Lagretten har vært forelagt i alt 83 spørsmål i samsvar med

Side:1019

tiltalebeslutningen, men slik at tiltalens post V nr. 8 er forelagt lagretten som et spørsmål bare om forsøk på grovt tyveri. Når det gjelder tiltalens post IV nr. 2 omfatter videre spørsmålet bare trusel mot lensmann Tonstad, ikke mot lensmannsbetjenten.

Lagretten har svart ja på samtlige spørsmål. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir straffedømt for en forbrytelse mot strl. §233 første ledd, jfr annet ledd, en forbrytelse mot strl. §268, jfr. §267, jfr. §49, en forbrytelse mot strl. §127, tre forbrytelser mot strl. §227, 15 forbrytelser mot strl. §258, jfr. §257, en forbrytelse mot strl. §161 annet ledd, idet retten anser forholdet som medvirkning, videre tre forbrytelser mot strl. §258, jfr. §257, jfr. §49, ti forbrytelser mot strl. §260 fjerde ledd, jfr første ledd, tre forbrytelser mot strl. §260 fjerde ledd, jfr første ledd, jfr. §49, 23 forbrytelser mot strl. §257 og en forbrytelse mot strl. §182. Forbrytelsene mot §260 inngår under fjerde ledd, fordi tiltalte tidligere er dømt for dette.

Ved straffutmålingen kommer strl. §62 og for tyveriene §263 til anvendelse. Likeledes får §64 anvendelse, idet de straffbare handlinger er forøvet forut for dommen av 15. mars 1974. Straffen blir fastsatt som en felles straff.

Ved straffutmålingen legges det til grunn at det dreier seg om en meget lang rekke av tildels alvorlige forbrytelser som tiltalte nå er kjent skyldig i, og det må i skjerpende retning legges betydelig vekt på alle hans tidligere straffedommer. Serien av forbrytelser er denne gang begått i to omganger etter at han begge ganger var rømt fra fengselet, hvor han satt inne til soning.

Det alt overveiende ved fastsettelsen av straffens størrelse er drapet på politimannen Tjørhom, som etter lagrettens svar er forøvet med overlegg eller for å unndra seg den straff han sonte eller for å skjule eller unndra seg straffen for de forbrytelser han hadde begått etter rømningen. Drapet skjedde da tiltalte sammen med de to andre han hadde rømt med - Halvor Rasmussen og Cato Mortensen - og som hadde vært sammen med ham om forbrytelsene han hadde begått etter rømningen, var på vei mot Sandnes i et forsøk på å komme unna politiet. De kjørte i en bil de hadde stjålet og ble forfulgt av en politibil, en personbil. Politiet hadde etablert en sperring ved hjelp av en annen politibil ved Vatnekrossen og tiltalte kjørte ut i veikanten i et forsøk på å omgå bilen som sperret veien, men kom utfor veien og stoppet i grøften. Tjørhom befant seg i politiets personbil og han ble skutt da han var gått ut av bilen og var på vei over mot tiltalte for å pågripe ham. Tiltalte var da kommet seg ut av bilen han kjørte i, han hadde den ladde, usikrede og avsagede haglen i hånden og skjøt Tjørhom på kloss hold, med den følge at Tjørhom døde på sykehuset like etter.

Like før han skjøt Tjørhom hadde tiltalte truet politibetjent Karl Georg Olsen med haglen da denne først kom til, slik at Olsen hurtig måtte søke dekning, og umiddelbart etter drapet truet han politibetjent Bergjord, slik som det fremgår av tiltalens post IV nr. 2 og 3. Bergjord, som hadde sett at Tjørhom ble skutt, var da krøpet i dekning bak politiets personbil, og tiltalte kom over ham og rettet geværet mot ham bakfra da han lå bak bilen, men kastet fra seg geværet og overga seg da han hørte sirenene fra en tredje politibil, som kom til.

Side:1020

Drapet på Tjørhom var avslutningen på tiltaltes tre dagers forbrytertokt sammen med Rasmussen og Mortensen, hvorunder de hadde gjort seg skyldige blant annet i en rekke grove tyverier og bilbrukstyverier, og blant annet hadde stjålet haglgeværet og patronene til dette, og hvor det videre hadde lykkes tiltaltes å unngå å bli pågrepet av lensmannen i Sirdal ved de forbrytelser som er omhandlet i tiltalens post III og post IV.

Det dreier seg om en drapsforbrytelse som er utført På en brutal måte og som har rammet en ubevepnet politimann i tjeneste. At en annen av politifolkene like før hadde skutt et skremmeskudd til siden for tiltalte med en tjenestepistol, kan retten under de foreliggende omstendigheter ikke legge nevneverdig vekt på som et formildende forhold. Derimot må det ved straffutmålingen tas i betraktning at tiltalte etter det som er fremkommet har vokset opp under uheldige og lite lykkelige forhold. Hans far var etter det opplyste fordrukken og brutal og var også kriminelt belastet, og tiltalte ble allerede i 2 års alderen anbragt i barnehjem og var senere på flere institusjoner. Han er evnemessig ikke dårlig utrustet, men under de vanskelige forhold han er vokset opp i, har han ikke funnet noen anvendelse for dem. Han har vært til sjøs noen ganger i korte perioder og har også hatt en del kortvarige jobber, men har vist seg ustadig i arbeidet, og han har overhodet ikke evnet å innrette seg etter samfundets krav. De psykiatrisk sakkyndige har karakterisert ham som intellektuelt bra utrustet, men med sviktende utholdenhet og stabilitet og med svikt på det karaktermessige plan. De anser ham som miljøskadet, med en sentral personlighetssvikt. De anser ham derfor som en person med mangelfullt utviklete eller varig svekkede sjelsevner og mener at det av den grunn er fare for at han atter vil begå straffbare handlinger, selv om det regnes med den straff han nå vil bli dømt til. Dette har lagretten ved sine svar på spørsmål 82 og 83 sagt seg enig i.

Tiltalte har etter det opplyste ikke hatt noe særlig stort alkoholforbruk, han var ikke påvirket av alkohol da drapet ble forøvet og det foreligger etter det som er fremkommet ikke holdepunkt for noen nedsatt eller innsnevret bevissthet hos tiltalte ved anledningen.

Retten har funnet at det i betraktning av grovheten av den kvalifiserte drapshandling tiltalte er kjent skyldig i og det samfunnsmessige behov for beskyttelse mot handlinger av denne art, bør fastsettes en felles straff av fengsel på livstid i samsvar med statsadvokatens påstand. På bakgrunn av at domfellelsen også omfatter den lange rekke av grove forbrytelser som det er redegjort for, i tillegg til dem som omfattes av den tidligere dom, har retten ikke funnet at det i det som er fremkommet om tiltaltes forhold er tilstrekkelig grunnlag for å unnlate å anvende lovens strengeste straff.

Retten er enig i lagrettens svar på sikringsspørsmålene, og for tilfelle av at tiltalte blir løslatt vil det derfor bli bestemt sikring etter strl. §39 nr. 1. Lengstetiden for sikringen, som bør omfatte alle sikringsformer, settes til 10 år. - - -

Side:1021