Rt-1974-1287

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1974-11-29
Publisert:	Rt-1974-1287
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 168/1974
Parter:	Tørvikbygd Handelslag v/styrets formann K.R. Eide (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Tore Schei).
Forfatter:	Stabel, Tønseth, Christiansen, Mindretall: Elstad, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §383, §384, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30a, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §2

Dommer Elstad: Saken gjelder ekspropriasjon til veiutvidelse i et tilfelle hvor den avståtte grunn ligger innenfor byggegrensene fastsatt i vegloven av 21. juni 1963 §29 annet ledd, og hvor det tidligere ikke er fremmet krav om erstatning i samsvar med lovens §30a. Det er spørsmål om skjønnsretten skal vurdere hvorvidt ekspropriaten har krav på erstatning for den rådighetsinnskrenkning

Side:1288

byggeforbudet medførte, eller om skjønnsrettens vurderinger skal baseres på at det avstås ubebyggelig grunn.

Den 16. januar 1972 traff vegsjefen i Hordaland vedtak om ekspropriasjon av grunn og retter til bygging, vedlikehold og drift av Tørvikbygd og Jondal ferjekaier i Kvam og Jondal kommuner. Vedtaket innebar blant annet avståelse av grunn fra Tørvikbygd Handelslag som eier gnr. 87 bnr. 8, 10, 64, 71 og 76 i Kvam. Eiendommene ligger i 4 atskilte teiger, som samtlige ble berørt av vedtaket. Det er tilstrekkelig å omtale to av dem. Teig 1 (bnr. 64) er ubebygd. Teig 11 (bnr. 10 og 76) er bebygd, men ekspropriasjonen gjelder et areal uten påstående hus. Begge teigene ligger til offentlige veier og i det alt vesentlige innenfor byggeforbudsbeltet etter veglovens §29 annet ledd.

Den 8. mars 1973 sendte eksproprianten skjønnsbegjæring til Hardanger herredsrett. Underskjønn ble avhjemlet 16. juni samme år. For arealer fra Tørvikbygd Handelslags teig I og II ble tilkjent grunnerstatning med henholdsvis kr. 6,- og kr. 11 pr. kvm. Om teig I ble uttalt at høyeste verdigrunnlag var salg av arealet til tilstøtende eiendommer, og at ekspropriasjonen ikke hadde ført til verdiforringelse som kunne gi grunnlag for innløsning eller ulempeerstatning. Arealet fra teig II, som prinsipalt var krevd erstattet etter bruksverdien «ut fra grunnens betydning for framtidig utvidelse av forretning og lager», ble verdsatt som forretningstomt.

Det ble begjært overskjønn av fire ekspropriater og blant dem Tørvikbygd Handelslag for samtlige berørte teiger. Overskjønn ble avhjemlet 3. desember 1973. For så vidt angår arealene fra teig I og II ble det nå tilkjent lik grunnerstatning med kr. 10,- pr. kvm. Om teig I ble uttalt at «Retten legger til grunn at tomten var gjort ubebyggelig allerede 1.1.1964 ved de nye grenser i vegloven» og videre at «Etter den rettsoppfatning retten legger til grunn, kan innløsnings eller erstatningskrav ikke tas med i ekspropriasjonsskjønnet». For arealet fra teig II var krevd erstatning basert på enten bruksverdien, eller omsetningsverdien med tillegg for ulempe. Overskjønnet la imidlertid til grunn tomteverdien uten tillegg. Som ledd i begrunnelsen ble også her vist til byggegrensene i veglovens §29 annet ledd.

Når det gjelder de nærmere omstendigheter omkring saksforholdet, viser jeg ellers til premissene for de to skjønn.

Tørvikbygd Handelslag har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken er begrenset til erstatningsutmålingen for det som er avstått fra teig I og II. Den gjelder overskjønnsrettens rettsanvendelse. I ankeerklæringen var også subsidiært anført «at det faktiske grunnlag overskjønnsretten har bygget på ikke kan være riktig», men denne subsidiære anførsel er ikke fulgt opp under prosedyren for Høyesterett.

Tørvikbygd Handelslag forutsetter i utgangspunktet at det før ekspropriasjonen på grunn av byggegrensene i veglovens §29 annet ledd hadde et latent krav på erstatning. Lovens §30a fastsetter vilkårene for å kunne fremme slikt krav. Vilkåret om at

Side:1289

det må foreligge avslag på en dipensasjonssøknad gjelder ikke ved ekspropriasjon hvis det er sammenheng mellom inngrepet og tapet som følge av byggeforbudsbestemmelsen. Handelslaget hevder at det er årsakssammenheng i det konkrete tilfelle, og at overskjønnsrettens vurderinger i så måte er foretatt på uriktig grunnlag. Klarest er dette for teig I. Når det gjelder arealet som er avstått, kan ikke handelslaget oppfylle vilkårene i §30a. Eesteiendommen er slik at den gir reduserte muligheter for eventuell bebyggelse. En tenkt bebyggelse vil i hvert fall måtte bli annerledes enn før ekspropriasjonen. Resultatet er en forrykning av det som etter forutsetningene i §30a skal gi grunnlaget for eventuell tapsberegning. Hvis tapet som følge av byggeforbudsbestemmelsen ikke tas med i ekspropriasjonserstatningen, vil handelslaget falle mellom to stoler og stå i fare for å miste et krav det har. Overskjønnsrettens syn på årsaksforholdet må antas også å ha virket inn på erstatningsvurderingen for arealet fra teig II.

Tørvikbygd Handelslag har lagt ned slik påstand:

«1. Hardanger herredsretts overskjønn i sak B. 14/1973 oppheves forsåvidt angår takst nr. 4 Tørtikbygd Handelslag teig nr. I og nr. II.

2. Tørvikbygd Handelslag tilkjennes saksomkostninger.»

Staten ved Samferdselsdepartementet hevder at det ikke er årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og Tørvikbygd Handelslags mulige krav på erstatning for byggeforbudsbestemmelsen Hvis handelslaget har et slikt latent krav, oppstod det 1. januar 1964, og ikke som følge av ekspropriasjonen i 1973. Og det eventuelle krav er fortsatt i behold. For arealet avstått fra teig I (og II) kan ikke vilkårene i veglovens §30a oppfylles. Det betyr at vilkårene ikke lenger gjelder som forutsetning for å kunne fremme et erstatningskrav. For resteiendommen vil det imidlertid fortsatt være adgang til å søke om dispensasjon for bebyggelse. Det er mulig at ekspropriasjonen kan ha redusert sjansene til å få det. Men erstatning vil fortsatt kunne kreves, og krav eventuelt fremmes ved søksmål for de alminnelige domstoler, som om ekspropriasjonen ikke var skjedd.

Staten ved Samferdselsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Ved vegloven av 21. juni 1963, som trådte i kraft 1. januar 1964, ble byggeforbudsbeltet langs offentlige veier sterkt utvidet. Under lovbehandlingen i Odelstinget og Lagtinget var det et omstridt spørsmål hvorvidt mulige erstatningskrav som følge av de nye byggegrensene skulle avgjøres ved skjønn eller etter behandling ved de alminnelige domstoler. Den sist nevnte prosessform ble valgt. Det innebar imidlertid ingen beskjæring av skjønnsrettenes kompetanse til ved ekspropriasjon å ta hensyn

Side:1290

til det tap som måtte være en adekvat følge av inngrepet, jfr. således avgjørelse i Rt-1967-78. Lovendringen av 21. mai 1967 med tilføyelsen av regelen i §30a medførte ingen forandring i så måte.

Den foreliggende sak gjelder ekspropriasjon av grunn mot eldre offentlig vei og innenfor det byggeforbudsbeltet som ble etablert ved §29 annet ledd i vegloven av 21. juni 1963. Det er ikke meningsforskjell mellom partene om hva skjønnet går ut på. Overskjønnsretten fastsatte en erstatning basert på at det var ubebyggelig grunn som ble avstått. Det videregående krav, som var fremmet med bakgrunn i at ubebyggeligheten skyldtes byggeforbudet i veglovens §29 annet ledd, ble det ikke tatt standpunkt til. Overskjønnsretten mente at den ikke hadde kompetanse til å vurdere det på grunn av manglende årsakssammenheng.

Angrepet på overskjønnsrettens rettsanvendelse er bare rettet mot dens vurdering av årsaks- og kompetanseforholdet. Jeg er enig i overskjønnsrettens vurdering av det forhold. Tapet på grunn av utvidelsen av byggeforbudsbeltet oppstod i tilfelle 1. januar 1964. Det er ikke en følge av den nå foretatte ekspropriasjon. Det mulige krav på erstatning for tapet er fortsatt i behold i samme omfang som før ekspropriasjonen. I tilfelle tvist vil det kunne fremmes ved søksmål for de alminnelige domstoler. De bånd reglene i veglovens §30a måtte legge på adgangen til å fremme kravet, må vurderes av den domstol som får det eventuelle søksmål til behandling etter en konkret vurdering basert på fortolkning av bestemmelsen.

Jeg finner det riktig å presisere at det bare er det prosessrettslige kompetansespørsmål som det er tatt standpunkt til. Det ligger utenfor saken å vurdere om det materiellrettslig foreligger et krav på erstatning utover det som overskjønnsretten tilkjente.

Jeg finner således at overskjønnet bør stadfestes. Etter forholdene mener Jeg imidlertid at saksomkostninger ikke bør ilegges, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd i.f.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Stabel: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Overskjønnsretten har grunngitt sin avgjørelse med - og bare med - at ekspropriasjonen ikke er årsak til at de grunnstykker saken gjelder er blitt ubebyggelige; ubebyggeligheten skyldes forbud som er eldre enn ekspropriasjonen. Dette er det så vidt skjønnes enighet om mellom partene, og noen rettsanvendelsesfeil for så vidt foreligger ikke.

Handelslagets krav om ekspropriasjonserstatning er imidlertid for Høyesterett begrunnet med årsaksbetraktninger på et helt annet plan. I den faktiske situasjon som er skapt ved ekspropriasjon vil det - hevder laget - av formelle og prosessuelle grunner kunne bli vanskelig å oppnå fullgod erstatning gjennom et senere søksmål for de alminnelige domstoler. Det siktes da til forutsetningen

Side:1291

i veglovens §30a om at det må søkes dispensasjon fra byggeforbudet før erstatning kan kreves, noe som vil by på store problemer når saksøkeren ikke lenger er eier av hele den eiendom som erstatningskravet er knyttet til. Etter prosedyren må jeg bygge på at denne begrunnelse var anført fra handelslagets side også for overskjønnet. Dette fremgår imidlertid ikke av skjønnsgrunnene. Overskjønnsretten har overhodet ikke uttalt seg om hvordan den ser på det nettopp nevnte årsaksproblem, verken generelt eller i relasjon til det konkrete saksforhold.

Under disse omstendigheter er jeg enig med førstvoterende i at det ikke kan konstateres uriktig rettsanvendelse fra overskjønnsrettens side. Men jeg finner heller ikke å kunne konstatere det motsatte. Skjønnsgrunnenes beskrivelse av den faktiske situasjon gjør det etter min mening ikke mulig å vurdere om skjønnsresultatet kan opprettholdes ut fra en riktig tolking av veglovens §30a sammenholdt med alminnelige ekspropriasjonsgrunnsetninger. Den argumentasjon som fra hver side har vært fremført i forbindelse med anken over rettsanvendelsen, fremtrer i så abstrakt form at det er vanskelig for Høyesterett å ta standpunkt til den på det foreliggende grunnlag.

Overskjønnets saksbehandling - utilstrekkelige skjønnsgrunner - er det ikke anket over. Imidlertid antar jeg etter omstendighetene at Høyesterett ex officio bør oppheve overskjønnet så langt det er påanket, jfr. tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5 sammenholdt med §383 annet ledd og skjønnslovens §2.

Jeg stemmer etter dette for denne

kjennelse:

Overskjønnet oppheves for så vidt angår takstnr. 4 Tørvikbygd Handelslag teig nr. I og II.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Stabel.

Dommer Christiansen: Likeså.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Elstad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (byrettsdommer Per Lorentzen med skjønnsmenn): - - -

Teig 1, gnr. 87 bnr. 64.

Dette er en ubebygget tomt øst for krysset mellom vegen til Strandebarm og bryggeavkjørselen. Tomten er på 1.900 m2. Denne ble ervervet i 1947, før bnr. 76. Retten forstår det slik at tomten har ligget brakk etter at forretningsbygget ble oppført på bnr. 76.

Side:1292

Det avståes et par hundre m2 til vegutvidelsen.

Handelslaget krever full innløsning av tomten og begrunner dette med at byggeforbudsbeltet har gjort den gjenværende eiendom ubebyggelig. Det er vist til Veglovens §30a.

Vegvesenet motsetter seg innløsning, idet det hevdes at tomten var ubebyggelig før inngrepet, og at det bare er ubebyggelighet som er en følge av inngrepet som kan kreves erstattet i forbindelse mot ekspropriasjonssaken etter Veglovens §30a.

Retten bemerker: Vegen til Strandebarm var riksveg da vegloven med 30m ubebyggelighetsbelte tok til å gjelde fra 1.1.1964. Fra samme tid var avkjørselen til bryggen fylkesveg med 12.5m byggeforbudsbelte. Ved det anlegg det nå eksproprieres for, er også avkjørselen gjort til riksveg.

Retten legger til grunn at tomten var gjort ubebyggelig allerede 1.1.1964 ved de nye grenser i vegloven. - Retten forstår Veglovens §30a slik at den som krever erstatning for ubebyggelighet, normalt forgjeves må ha søkt dispensasjon. Dette gjelder dog ikke hvis det er ekspropriasjonsinngrepet som fører til ubebyggelighet. I så fall kan erstatningene tas med i ekspropriasjonsskjønnet, uten at det er nødvendig å søke om dispensasjon.

Det fremgår av det som er uttalt at tomten etter rettens mening var ubebyggelig før inngrepet. Etter den rettsoppfatning retten legger til grunn, kan innløsnings- eller erstatningskrav ikke tas med i ekspropriasjonsskjønnet. - - -

Teig 2, gnr. 87 bnr. 10 og 76.

Det er den bebygde forretningseiendom vest for krysset mellom vegen til Strandebarm og avkjørselen til bryggen. - Ved siden av forretningsbygget er det bygget et nytt lager på 110 m2. - Som før nevnt har handelslaget anført at dette skjedde da laget var klar over at tidligere lager på bnr. 71 lå innenfor ekspropriasjonslinjen.

Handelslagets standpunkt er at enten må laget få erstattet bruksverdien for den grunn som avståes, basert på at ekspropriasjonen hindrer lagets fremtidige ekspansjon, eller erstattet omsetningsverdien, med tillegg for ulempe.

Også for denne teigs vedkommende vil retten når det gjelder spørsmålet om følgene av eiendomsinngrepet peke på at byggeforbudsbeltet på 30m i forhold til riksvegen til Strandebarm slo inn på bnr. 10 og 76 allerede fra 1.1.1964 slik at praktisk talt hele eiendommen ligger innenfor beltet. Den vesentligste del av bnr. 76 ble liggende innenfor 12,5 m beltet i forhold til avkjørselen, også fra 1/1-1964. Den del av dette bruksnummer som lå utenfor, er i det vesentligste bebygget med det nye lagerbygget. - Dette fører da til at eiendommen etter rettens mening ikke er gjort mindre bebyggelig eller mindre utnyttbar på grunn av eiendomsinngrepet og utvidelse av byggeforbudsbeltet.

Grunnavståelsen erstattes etter tomteverdi. - Kravet om ulempeerstatning fører ikke frem. - - -

Side:1293