Rt-1974-258
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-03-08 |
| Publisert: | Rt-1974-258 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48/1974 |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Rolf B. Wegner, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Dick Henriksen, Schweigaard Selmer, Heiberg, Roll-Matthiesen, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §474, Straffeloven (1902) §52, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Kst. dommer Dick Henriksen: Asker og Bærum forhørsrett avsa 20. desember 1973 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1915, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven av 18. juni 1965, §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, til en straff av fengsel i 24 - fireogtyve - dager.»
Vedkommende saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen, idet han mener at det i dette tilfelle foreligger helt spesielle omstendigheter som tilsier anvendelse av betinget dom med tillegg av en bot. Han henstiller i denne forbindelse at det blir tatt hensyn til overlege Herlofsens uttalelser i saken.
Som nytt for Høyesterett foreligger tilleggserklæring av 2. februar 1974 fra overlege ved Lier sykehus H. B. Herlofsen og en etter foranledning av påtalemyndigheten avgitt erklæring av 15. s.m. fra politilege Henrik Bauge med et tillegg av 15. mars s.a.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
Jeg viser innledningsvis til den erklæring fra overlege Herlofsen som er gjengitt i forhørsrettens dom. I sin nye erklæring gir han blant annet uttrykk for det syn at den sjokkartede virkning av en beskjed domfelte den omhandlede dag hadde fått av sin sønn hadde gitt årsak til en psykogen bevissthetsinnskrenkning med depresjon som man ser nettopp ved store følelsesmessige påkjenninger. På grunn av dette drakk han mer enn vanlig og kjørte til tross for at han hadde drukket. Han anfører videre:
«Etter forhørsrettens ubetingede dom på 24 dager har A's tilstand vært dårlig, vi har hatt nesten daglige samtaler da han ikke kunne se noen lysning i sin dype depresjon som delvis har hatt melankoliformt preg. På grunn av den overhengende suicidalfare er han etter mitt skjønn ikke soningsdyktig - men blir soningen bare utsatt, slik at han må leve under trusselen om mulig soning, vil hans nåværende tilstand fortsette med de følger en slik urimelig ekstra påkjenning kan medføre. En ubetinget fengselsdom vil her derfor gi et tillegg i straffen, hans sykdom vil forverres og varige og uopprettelige sjelelige skader må forventes.»
Politilege Bauge uttaler at en kan oppfatte domfeltes sinnstilstand på den tid kjøringen foregikk som innsnevret på psykgent grunnlag, men neppe forbigående sterkt innsnevret uavhengig av alkoholpåvirkningen. Han anfører videre:
Side:259
«Derimot er jeg helt enig med overlege Herlofsen i at en ubetinget straffeanvendelse vil kunne få varige og uopprettelige skadevirkninger ut fra slik jeg oppfatter undersøkte. Han synes å leve en marginal tilværelse, har stadig tapt terreng, har siden rettssaken ikke kunnet drive noen av sine hobbies, hele tilværelsen er arbeide og utenfor den er det bare ensomhet. Hvis denne balansen forrykkes så vil fortsatt flukt være den sannsynlige utvei som han velger og dette innebærer overveiende fare for suicid, i det minste for varig invaliditet, på grunn av de sterke regressive tendenser han allerede viser idag. Sykehistorien viser at han ikke makter eller har ressurser til å akseptere nederlag og her spiller fengselsdom en viktig rolle for ham.
Det er meget viktig, slik som overlege Herlofsen påpeker, at det ikke er noen løsning i å utsette en eventuell soning, dette vil virke like invalidiserende.»
I en tilleggsuttalelse presiserer han at domfelte «ikke vil kunne klare en soning uten alvorlig fare for varig helsemessig skadevirkning, med andre ord at betinget dom er nødvendig for hans helse».
Det forhold som foreligger, må selv om det har sin bakgrunn i en situasjonsbestemt depresjon, anses som graverende. Det gjelder unødvendig kjøring etter et betydelig alkoholkonsum i strøk som vanlig er sterkt trafikkert og med kjøreuhell til følge, et kjøreuhell hvis konsekvenser dog utelukkende rammet domfelte selv.
Når jeg, for øvrig i tilslutning til aktors påstand, i dette tilfelle likevel er blitt stående ved at straffen bør gjøres betinget, er det fordi jeg etter de foreliggende legeuttalelser finner å måtte legge til grunn at en ubetinget straff vil kunne lede til uopprettelige helsemessige skader for domfelte. Det er tidligere i en rekke tilfelle gitt betinget dom hvor straffullbyrdelse er antatt å ville føre til en helt usedvanlig og urimelig påkjenning for domfelte. Jeg viser til avgjørelser i Rt-1951-342, 1957 436, 1960 962, 1961 668, 1967 721, 1968 1184, 1971 796,1972 749 og 1973 633.
I tillegg til den betingede fengselsstraff bør domfelte ilegges en ubetinget bot, som jeg finner bør settes til kr. 5.000, subsidiært 21 dagers fengsel, hva botens størrelse angår i samsvar med aktors påstand.
Jeg stemmer for denne
dom:
I forhørsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes i samsvar med straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A idømmes ved siden av den betingede fengselsstraff en ubetinget bot til statskassen stor 5.000 - fem tusen - kroner med en subsidiær fengselsstraff på 21 - tjueen - dager.
Side:260
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg, Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.
Av forhørsrettens dom (hjelpedommer Siggen Witt):
Siktede, A er født xx.xx.1915 - - -. Han er journalist og tjener ca. kr. 70.000,- pr. år. Han er uformuende, - - -. Han er bøtelagt en gang for fartsovertredelse men er ikke straffedømt tidligere.
Ved siktelse, utferdiget av Asker og Bærum politikammer da 11. november 1973 er han siktet for overtredelse av vegtrafikkloven av 18/6.65 §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, bestemmelsen om at ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel, ved mandag 5. november 1973 om kvelden som fører av personbil med kjennetegn- - - å ha kjørt på forskjellige veier i Bærum bl.a. fra Oslo Lufthavn, Fornebu frem til Lysaker sentrum, hvor han mistet kontrollen over bilen og kjørte ut av veibanen og inn i et gjerde som skilte kjørebanen fra fortauet. Føreren var ved anledningen påvirket av alkohol jfr. dok. 7. - - -
Rettens bemerkninger:
På grunnlag av siktedes uforbeholdne tilståelse, som er i samsvar med siktelsen og hvis riktighet bestyrkes av de opplysninger som ellers foreligger i saken, finner retten det bevist at siktede har gjort seg skyldig i overtredelse av vegtrafikklovens §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd, ved å ha forholdt seg slik som beskrevet i siktelsen. Analyse av blodprøver tatt av siktede kl. 0005 den 6. november 1973 viste en middelverdi på 2,09 promille. Siktede har ikke hatt noe å bemerke til resultatet av blodprøven. Han har forklart at han lider av en alvorlig depresjon og ensomhetsfølelse. Han går til behandling hos overlege H. B. Herlofsen, Lier sykehus, og bruker etter legens forordning diverse medikamenter. Den natt kjøringen fant sted, følte han seg sterkt deprimert og helt ute av balanse. Han drakk derfor først en flaske rødvin men fikk ikke sove og reiste til Fornebo, der han i kaféteriaen drakk 1/2 fl. eksportøl før han reiste hjem igjen. På veien hjem inntraff kjøreuhellet. Siktede har anført at hans sinnstilstand var årsak til at han kjørte bil angjeldende natt. Han følte seg ikke påvirket under kjøringen, men har erkjent at han som følge av den mengde alkohol han hadde drukket, burde ha vært klar over at han kunne være påvirket av alkohol i vegtrafikklovens forstand under kjøringen.
Etter dette må siktede bli å dømme i samsvar med siktelsen.
Retten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 24 dager. I straffskjerpende retning har retten lagt vekt på at alkoholkonsentrasjonen under kjøringen var relativt høy, at kjøringen fant sted på veier som vanligvis er sterkt trafikkerte og at kjøringen endte med trafikkuhell. I formildende retning er siktedes deprimerte sinnstilstand på handlingstiden tillagt en viss vekt.
Siktede har bedt om at straffen i dette tilfelle gjøres betinget og henvist til en erklæring av 7. desember 1973 fra overlege - - -
Side:261
Såvidt retten kan se av Høyesteretts praksis i lignende saker, har fengselsstraffen vært gjort betinget i de tilfelle der det allerede på domsavsigelsestidspunktet har vært sannsynliggjort at soning ville være en alvorlig ekstra belastning på vedkommendes sinnstilstand og medføre en helt usedvanlig og urimelig påkjenning for ham, uopprettelige skadevirkninger for hans psykiske helse m.v., jfr. bl.a. avgjørelsen i Retstidende 1951 42 og 1973 33.
Selv om den avgitte legeerklæring gir uttrykk for at siktede helt siden 1965 har lidt av angstsymptomer, depresjoner m.v., finner retten det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at en soning vil være en så alvorlig belastning for siktede som ovenfor nevnt. Retten vil ikke utelukke at så kan være tilfelle men antar at dette spørsmål bør prøves av påtalemyndighetene etter reglene i straffeprosesslovens §474 eller eventuelt gi grunnlag for en benådning. Retten finner således ikke å kunne gjøre dommen betinget. - - -