Rt-1974-382

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1974-03-30
Publisert:	Rt-1974-382
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71/1974
Parter:	Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre), 2. B, 3. C (forsvarer høyesterettsadvokat Annæus Schjødt), 4. D (forsvarer høyesterettsadvokat Thorvald Wiig).
Forfatter:	Mellbye, Schweigaard Selmer, Endresen, Eckhoff, Mindretall: Lorentzen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §239, §23, §91a, §182, §58, §62, Straffeloven (1902), Lov om rettergang i landssviksaker (1947)

Dommer Mellbye: Eidsivating lagmannsrett avsa 1. februar 1974 dom med slik domsslutning:

«I. Tiltalte nr. 1 A, født xx.xx.1943, dømmes for forbrytelser mot strl. §239 og §91a jfr. §62 til fengsel i 2 - to - ar og 6 - seks - måneder med fradrag av 195 - ethundreognittifem - dager for utholdt varetektsarrest.

Hun frifinnes for tiltalen etter strl. §233.

II. Tiltalte nr. 2 B, født xx.xx.1937, dømmes for forbrytelser mot strl. §233 første ledd, §91a og §182,» første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §62 til fengsel i 5 - fem - ar og 6 - seks - måneder med fradrag av 195 - ethundreognittifem - dager for utholdt varetektsarrest.

III. Tiltalte nr. 3 C, født xx.xx.1937, dømmes for forbrytelser mot strl. §233 første ledd, §91a og §182 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §62 til fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 195 - ethundreognittifem - dager for utholdt varetektsarrest.

IV. Tiltalte nr. 4 D, født xx.xx.1937, dømmes for forbrytelser mot strl. §233 første ledd og §91a, jfr. §62 til fengsel i 5 - fem - år med fradrag av 195 - ethundreognittifem - dager for utholdt varetektsarrest.

V. Tiltalte nr. 5 E, født xx.xx.1943, dømmes for forbrytelse mot strl. §91a til fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 193 - ethundreognittitre - dager for utholdt varetektsarrest.

Han frifinnes for forbrytelse mot strl. §233.

VI. Tiltalte nr. 6 F, født xx.xx.1946, frifinnes.»

På grunn av tiltalen etter straffelovens §91a er saken behandlet

Side:383

etter reglene i lov om rettergang i landssviksaker av 21. februar 1947 nr. 2.

De domfelte nr. 1 A, nr. 2 B, nr. 3 C og nr. 4 D har påanket dommen til Høyesterett. De tre første har anket over lovanvendelsen, alle fire over straffutmålingen.

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Anken over lovanvendelsen er av domfelte nr. 1 A begrunnet med at hennes forhold om aftenen lørdag 21. juli 1973 da F ble drept, faller utenfor en naturlig forståelse av ordene «forvolder en annens død» i straffelovens §239. Hun peker på at den oppgave hun var tildelt alene medførte at hun passet på ved kinoens ene utgang og at hun fulgte etter ekteparet F fra kinoen opp mot Storgaten. Det var en annen av gruppens medlemmer som så ektefellene stige på bussen, og som meldte fra om dette til aksjonsledelsen. Selv foretok hun seg intet annet enn en viss skygging som forble betydningsløs for utfallet av aksjonen. Hun peker på at straffelovens §239 i motsetning til §233 ikke nevner medvirkning, og selv om dette ikke begrenser rekkevidden av §239 til den umiddelbare gjerningsmann, tilsier det dog at §239 må være snevrere enn §233 når det gjelder kretsen av de straffansvarlige personer. Det avgjørende hevdes å være om den handlende faktisk har bidratt årsaksmessig til offerets død. Det er ikke tilfellet her, hevder hun.

Videre hevder hun at den nødvendige skyld ikke er tilstrekkelig klart beskrevet. Det fremgår ikke av dommen hva som bebreides henne som uaktsomt, om det er manglende erfaring og sviktende språkkunnskaper eller utilstrekkelig oppmerksomhet. Men dette vil kunne være avgjørende for hennes straffeskyld.

De domfelte Bs og Cs anker over lovanvendelsen faller stort sett sammen. De hevder begge at det faktiske forhold lagmannsretten har bygd på når den har funnet at de har vist forsett i relasjon til straffelovens §233, alene kan gi grunnlag for å fastslå uaktsomhet. Lagmannsretten bygger sine konklusjoner på formodninger fra omstendigheter som like godt kan gi grunnlag for helt andre resultater. Dette kan ikke dekke kravet til bevis for forsett. Forsett er først bevist når det er godtgjort at også de tiltalte faktisk har trukket de konklusjoner retten er nådd frem til. Spesielt for Cs vedkommende har lagmannsretten formulert sine konklusjoner i vidt omfang slik at C må ha forstått, må ha hatt tilknytning, må ha fått opplysninger osv. Dette dekker ikke kravet til forsett i lovens forstand. Begge hevder at det lagmannsretten har beskrevet, i høyden er uaktsomhet, og om forståelsen av straffelovens §239 henholder de seg da til det som er anført i anken fra A.

Når det gjelder straffutmålingen, har alle de fire ankende anført at de formildende omstendigheter lagmannsretten har pekt

Side:384

på burde ført til lavere straff. De har understreket sitt underordnede forhold, den beskjedne innsats de har ytet i periferien av selve drapet og den bakgrunn for deres deltagelse som ligger i staten Israels konfliktssituasjon. For den domfelte D er det dessuten pekt på visse trekk i hans personlighet som han mener bør få sterkere innflytelse i formildende retning.

Jeg finner at ankene må forkastes.

Angående rekkevidden av straffelovens §239 peker jeg på at lagmannsretten summerer opp sin fremstilling av handlingsforløpet med utgangspunkt i at beslutningen om å drepe F må ha vært tatt samme dag drapet skjedde. Etter at alle hotellrom var sagt opp og fraflyttet og bagasjen lagt i bilene, ble medlemmene av gruppen samlet. Deretter beskrives utviklingen slik: «Hver enkelt fikk anvist den oppgave som han skulle ha om kvelden. Noen ble satt til vakt rundt kinoen, andre satt i bilene med radiosamband og klar til hurtig forflytning. Det var øyensynlig bestemt hvem hver enkelt bil skulle ta opp, og hele situasjonen vitnet avgjort om at nå var man inne i sluttfasen av oppdraget, nå skulle det settes i gang et angrep. I virkeligheten var det hele da også en fellesaksjon hvis hensikt det var å hindre at F unnslapp, men ble tilgjengelig for dem som skulle ta livet av ham. For alle som deltok i denne fellesaksjon - enten det var som vakt eller som sjåfør - finner lagmannsretten at de objektive betingelser for medvirkning til drap er til stede.»

Jeg finner det klart at når denne fellesaksjon på planmessig måte førte til Fs død, har alle som deltok i planens utførelse også forvoldt Fs død, slik det følger av en naturlig forståelse av ordet «forvolde». De fire ankende parter var alle innordnet i den del av aksjonsplanen som gikk ut på å hindre at F unnslapp. Denne del av planen måtte nødvendigvis omfatte en rekke alternativer, alt etter de forskjellige tenkelige muligheter for Fs ferd ut av og fra kinoen, og et av disse alternativer ble faktisk realisert etter sitt opplegg. Men de alternative oppgaver som de ankende dekket var ikke dermed midre nødvendig. Lagmannsretten har da også fastslått at disse fire tiltaltes virksomhet «har således vært nødvendige ledd i den samlede plan». Gruppen var handlingsmessig sett én enhet, og det avgjørende er at gruppen gjennom den planlagte aksjon på planmessig måte nådde sitt mål. Dermed har de enkelte deltakere i planen også forvoldt Fs død.

Når det gjelder lagmannsrettens bedømmelse av A s subjektive skyld, kunne det nok vært gjort noe klarere rede for hvori hennes uaktsomhet bestod. Lagmannsrettens uttalelse om dette må imidlertid ses på bakgrunn av hva retten har ansett bevist om hennes positive kunnskaper om aksjonens mål. Hun har selv betraktet sin deltakelse som en form for verneplikt for staten Israel. Hun var klar over at oppgaven var å skygge et fremtredende medlem av «Svart september» for å finne frem til et enda mer fremtredende medlem av denne organisasjon,

Side:385

og så å skygge denne person med henblikk på å finne ut hans planer. Hun var også klar over at F av aksjonsledelsen ble ansett for å være denne person, selv om hun var i tvil på dette punkt. Hennes forklaring om at vaktholdet rundt kinolokalet tok sikte på å fortsette skyggingen til Fs formodede bolig et helt annet og ukjent sted, har lagmannsretten karakterisert som helt usannsynlig. Lagmannsretten sier at «hele situasjonen utenfor kinoen lørdag kveld pekte tydelig i den retning at nå skulle det skje et angrep mot Fs liv, og deretter skulle gruppen forsvinne». Lagmannsretten har allikevel akseptert at hun ikke forstod at aksjonen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Fs død, men har samtidig karakterisert hennes oppfatning dels slik at hun ikke var «fullt» klar over betydningen av det som skjedde utenfor kinoen, dels slik at hennes uaktsomhet ligger «nær opp til forsett». Lagmannsretten har altså funnet at hun på grunn av manglende erfaring og utilstrekkelig språkforståelse ikke var helt klar over aksjonens mål, og har av denne grunn ikke ansett henne skyldig i forsettlig medvirkning til drap. Men lagmannsretten har på den annen side funnet at hun etter handlingsforløpet og sin egen deltagelse både i den forutgående skygging og i fellesaksjonen, som førte til Fs død, burde ha forstått at aksjonen ville ha fått denne utgang. Det er ingen feil ved lovanvendelsen når lagmannsretten på dette grunnlag har funnet at hun på uaktsom måte var med på drapet.

Når det gjelder ankene over lovanvendelsen fra B og C, peker jeg på at det i og for seg ikke er noe krav at lagmannsretten skal begrunne sin bevisvurdering. Det ligger også utenfor Høyesteretts kompetanse å etterprøve denne vurdering.

For begge disse domfeltes vedkommende gjelder at de har bestridt sin straffeskyld og vært meget forbeholdne i sine forklaringer for lagmannsretten. Det ligger i sakens natur at vurderingen av hva de subjektivt har forstått, i stor utstrekning må skje ut fra de faktiske forhold, slik de tiltalte har kjent dem, og med anvendelse av vanlig sunn fornuft og allment aksepterte erfaringssetninger. Det er det som er skjedd her, og lagmannsrettens uttrykksmåte, særlig for Cs vedkommende, er etter mitt skjønn ikke annet enn en følge av at denne metode er anvendt, og for Cs vedkommende da med noe mindre støtte i andre bevismidler, spesielt den egne forklaring. Men konklusjonen er - slik jeg leser lagmannsrettens dom - hva lagmannsretten mener at den hele foreliggende situasjon med nødvendighet må innebære. Jeg finner det derfor ikke tvilsomt at det lagmannsretten har anført om de to ankende parters subjektive skyld er det retten har ansett bevist som foreliggende kjensgjerninger etter at all rimelig tvil er kommet de tiltalte til gode.

At disse kjensgjerninger dekkes av lovens forsettsbegrep, finner jeg ganske klart. Etter dommen gikk deres forståelse ut på at de var med i en aksjon som sikkert eller høyst sannsynlig ville

Side:386

føre til Fs død. For øvrig viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Hva endelig angår straffutmålingen, tiltrer jeg lagmannsrettens begrunnelse og resultat. Jeg er således enig i at Lillehammer-aksjonen må ses som utslag av en krigføring mellom fremmede makter, at beslutningen om ta livet av F ble fattet uten de domfeltes deltagelse, og at de har vært underordnede i en gruppe med disiplin av militært tilsnitt. De har handlet etter ordre og med oppgaver etter sine forutsetninger. Men det må på den annen side også gjøres aldeles klart at den norske stat ikke kan akseptere at slik virksomhet drives på norsk territorium. Ut fra dette syn må etter mitt skjønn lagmannsrettens straffutmålingsnivå anses som lempelig. Noen grunn til å senke det kan jeg ikke se. Og for slike personlige momenter som D har anført for sitt vedkommende er det her ikke synderlig plass.

De domfelte sitter fremdeles i varetekt og tilkommer ytterligere fradrag for det.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

For varetektsfengsel fragår for hver av de domfelte i alt 252 - to hundre og femtito - dager.

Dommer Lorentzen: Jeg er kommet til at anken fra A over lovanvendelsen må tas til følge.

I domsgrunnene sier lagmannsretten: «For alle som deltok i denne fellesaksjon - enten det var som vakt eller som sjåfør - finner lagmannsretten at de objektive betingelser for medvirkning til drap er til stede.» Jeg finner det uriktig at retten her ikke har skjelnet mellom betingelsene for medvirkningsansvar etter straffelovens §233 og for ansvar etter lovens §239. I motsetning til §233 nevner §239 ikke medvirkning, og uaktsom medvirkning til drap kan bare straffes dersom medvirkeren har forvoldt døden. Det vises til Andenæs: Alminnelig strafferett side 281 og Spesiell strafferett (1971) side 61.

Lagmannsretten sier ellers at retten etter tidligere rettspraksis ikke finner det tvilsomt at den medvirkning A har ytet ved iverksettelsen av drapet, kan straffes etter §239. Jeg går ut fra at det siktes til de fire tilfelle da Høyesterett har funnet at en som ikke var umiddelbar gjerningsmann, var skyldig i uaktsom medvirkning til drap ( Rt-1936-612, 1945 109, 1949 935 og 1954 653). I alle disse tilfelle var medvirkerens handlinger årsak til drap, men lagmannsretten har ikke drøftet om As handlinger har forvoldt Fs død.

Lagmannsretten har inngående drøftet om de subjektive vilkår for å straffe A er oppfylt, og er kommet til at hun ikke har utvist forsett, men en straffverdig uaktsomhet. Jeg

Side:387

må imidlertid forstå domsgrunnene slik at denne grad av uaktsomhet først inntrådte etter at F gikk på kino, da A traff de andre deltagere i operasjonen, fikk vite at gruppen hadde forlatt hotellene, og fikk nærmere ordre i forbindelse med den forestående aksjon. Jeg har ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering på dette punkt. Følgen av dette må være at det bare er As handlinger etter dette tidspunkt som kan begrunne straffansvar etter §239. Hennes uaktsomhet i sluttfasen kan ikke gjøre hennes tidligere handlinger straffbare etter denne bestemmelse.

Lagmannsretten har funnet bevist at A i sluttfasen stod vakt sammen med D ved den kinoutgang som F gikk ut av, og at de fulgte etter ham oppover mot Storgaten. Men retten legger til grunn at også G, som var et mer fremtredende medlem av gruppen, fulgte etter F, og at det var G som så ham gå inn i bussen og som gav beskjed til drapsmennene om det. Det var dermed G og ikke A som foranlediget den videre utvikling av drapsaksjonen. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at protester eller innsigelser på det sene tidspunkt ville være uten noen virkning, slik at A ikke hadde det i sin makt å forhindre at F ble drept.

Jeg forstår således lagmannsrettens fremstilling av begivenhetene slik at ikke noen av de handlinger A foretok etter at hun oppfylte skyldkravet etter §239, ble årsak til drapet, og jeg kan da ikke se at det er grunnlag for å straffe henne for å ha forvoldt Fs død. Jeg finner at A bør frifinnes for forbrytelse mot straffelovens §239, og at straffen for hennes forbrytelse mot straffelovens §91a passende kan settes til fengsel i l år og 6 måneder.

Når det gjelder ankene fra B, C og D, er jeg enig med førstvoterende dommer Mellbye.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Dommerne Endresen og Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (fungerende lagmann Erling Haugen og lagdommerne Karl Lous og Astri Rynning):

Tiltalte nr. 1 A, er født xx.xx.1943 i Stockholm og er svensk statsborger. Hun er av jødisk avstamning, og de tre siste år har hun bodd og arbeidet i Israel. Hun er programmerer i firmaet Elda hvor hun arbeider med data- og systembehandling av graderte opplysninger. Etter fulle 3 års opphold i Israel, d.v.s. i august 1973, ville hun ha blitt israelsk statsborger. Hun er ugift.

Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1937 i Syd-Afrika. Hun er av jødisk avstamning, og hun oppgir at hun i mars 1973 kom til Israel med planer om å immigrere dit. Av yrke oppgir hun å være lærer (filolog),

Side:388

men hun tilføyer at hun de siste 16 år hovedsakelig har reist rundt i en rekke forskjellige land idet hun har ernært seg ved mulig forefallende arbeid. Hun er ugift.

Tiltalte nr. 3, C, er født xx.xx.1937, oppgir at han er student i statsvitenskap. Fra 1965 var han ansatt ved den israelske ambassade i Paris, men vendte i 1969 tilbake til Israel for å gjøre ferdig sitt hovedfag. Han er gift og har 3 barn.

Tiltalte nr. 4, D, født xx.xx.1937 i Gentofte i Danmark, er dansk statsborger, men av jødisk avstamning. Han har bodd i forskjellige land, men fra 1970 har han bodd i Israel, og hvor han nå er eksportsjef i matvarefirmaet Osem. Han er gift og har 3 barn. - - -

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 4. desember 1973, er de tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Hedmark og Oppland lagsogn til fellelse etter:

I. straffelovens §233, første og annet ledd,

for med overlegg å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, nr. 1-6,

ved som deltakere i en gruppe på ca. 15 personer å ha medvirket til at F lørdag den 21. juli 1973 ca. kl. 22.40 i Furubakken i Lillehammer med overlegg ble skutt og drept med 13 pistolskudd avfyrt av 2 av de øvrige deltakerne, idet de etter en nærmere plan skygget F og/eller formidlet opplysninger om hans bevegelser frem til Eurubakken og/eller formidlet beslutningen om at han skulle likvideres, eller på annen måte medvirket til drapet.

II. straffelovens §91a,

for hemmelig eller ulovlige midler til fordel for fremmed stat å ha søkt å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold, hvis meddelelse til annen stat, han vet eller bør forstå kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom, eller medvirket hertil, nr. 1-6,

ved i tiden onsdag 18. til lørdag 21. juli 1973 i Norge hemmelig og/ eller ved ulovlig midler til fordel for den israelske stat å ha søkt å samle opplysninger om personlige forhold vedrørende Kemal Benamane og/ eller F, hvilke opplysninger vedkommende visste eller burde forstå kunne skade Norges interesser og/eller volde fare for de nevnte personers og andres liv, helbred, frihet eller eiendom, eller å ha medvirket hertil,

III. straffelovens §182 første ledd, 2. straffalternativ,

for i rettsstridig hensikt å ha benyttet som ekte eller uforfalsket et ettergjort eller forfalsket utenlandsk offentlig dokument, nr. 2 B,

a) ved onsdag 18. juli 1973 i passkontroll på Fornebu flyplass, Bærum, i den hensikt å skjule sin rette identitet, å ha benyttet falsk kanadisk pass nr. FK 200201 lydende på navnet Patricia Roxburgh, og med fotografi av henne selv innklebet, som ekte eller uforfalsket, nr. 3 C,

b) ved onsdag 18. juli 1973 i passkontroll på Fornebu flyplass, Bærum, i den hensikt å skjule sin rette indentitet, å ha benyttet falsk engelsk pass nr. 604285 lydende på navnet Leslie Orbaum, og med fotografi av ham selv innklebet, som ekte eller uforfalsket. - - -

Side:389

Ved siden av de tiltalte er det mange personer som mistenkes for å ha deltatt i de forbrytelser som tiltalen gjelder. - - -

Lagmannsretten finner grunn til først å gi en oversikt over hovedtrekkene i det faktiske hendelsesforløp når det gjelder de forhold som omfattes av tiltalens I og II. Oversikten bygger i det vesentlige på de tiltaltes forklaringer, og gjelder derfor først og fremst deres befatning med de handlinger som tiltalen gjelder.

I begynnelsen av juli 1973 må det ha blitt kjent i Israel at noe var i gjære i Skandinavia, og ifølge Ds rettslige forklaring ble han den 8. juli 1973 spurt av Gustav Pistauer som han visste tilhørte det israelske etterretningsvesen, om han ville være med på et kortere oppdrag som tolk i Skandinavia. - - -

Tirsdag 17. juli 1973 dro Pistauer, Francois og D til Oslo hvor de tok inn på hotell Ritz. Samme dag leiet D etter anmodning av Pistauer to leiebiler - én i eget navn og én i Pistauers navn. Videre ringte D - også på anmodning av Pistauer - rundt til en rekke hoteller og spurte etter en person hvis navn han oppfattet som Ben Noman. På Panorama hotell ble det svart at det der bodde en algirer som het Benamane, og da Pistauer fikk høre det, sa han at det var greit. - - -

Onsdag morgen var nemlig en ny gruppe reist med fly fra Tel Aviv til Oslo. Før avreisen ble det på Lod-flyplassen holdt et møte hvor flere av dem som senere kom til Norge, var til stede. Det gjaldt således A, B, C, James, Raoul, Nora Hefner, Mike og en pike ved navn Tamara eller Tamar. I Norge var denne pike som regel sammen med Mike. Mike ledet antagelig møtet, og lagmannsretten legger til grunn at det ble gitt visse opplysninger og instruksjoner vedkommende det oppdrag som reisen gjaldt. -

Torsdag morgen var Benamane ikke lenger på Panorama hotell, og A ringte etter anmodning av James og C til hotellene og spurte etter ham (under navnet Noman). Også disse henvendelser var negative.

Benamane var reist til Lillehammer. Det er usikkert hvordan han ble lokalisert der, men ca. kl. 12 reiste Pistauer, Nora, B og D dit i den bil som sistnevnte hadde leidd. - - -

Etter ankomsten til Lillehammer var Pistauer en kort tur i byen og kunne så meddele sine reisefeller at Benamane hadde tatt inn på Hotell Skotte. - - -

Fredag morgen hadde nemlig A og Raoul oppholdt seg i resepsjonen da Benamane kom og spurte etter togtabeller. De mente at de hørte at Kl. 10 ble nevnt og trodde at Benamane ville dra til Oslo med tog på denne tid. - - -

Benamane reiste imidlertid ikke straks til Oslo. Han gikk en tur i byen og ble borte for dem som skygget ham. Senere på dagen ble det imidlertid kjent for A og Raoul at Benamane først var sett på terrassekaféen ved Kronen og senere på utekafeteriaen ved politikammeret. På sist nevnte sted fant de ham sammen med to andre. Den ene av disse hadde bart og viste seg senere å være F. - - -

De av gruppen som ble igjen i Lillehammer, hadde lett etter mannen

Side:390

med bart - F - også fredag ettermiddag, men uten hell. Lørdag formiddag ble han imidlertid observert på vei til svømmehallen, og A og C gikk inn. Begge to badet, og A svømte bort til F og en mann som han snakket med, for å høre hvilket språk de snakket. Det var fransk. - - -

F ble skygget helt til han gikk inn i Rugdeveien 2 A, hvor han bodde. Ifølge vitneforklaring fra fru F skjedde det ca. Kl. 12.

Gruppen etablerte deretter vakt utenfor Fs bolig. Det sto hele tiden en av gruppens leiebiler, men som regel to eller kanskje flere utenfor boligblokken, og i hver bil var det to personer. Det ble skiftet på å holde vakt, og både A, B, C, D, Raoul og Nora var med. - - -

I løpet av ettermiddagen hadde også alle andre kjente medlemmer av gruppen sjekket ut fra de hotellerom de bebodde og hadde brakt bagasjen til bilene.

Mike, som øyensynlig hadde overtatt som leder etterat Pistauer var reist, bestemte at kinoen skulle bevoktes, og han fordelte oppgavene mellom gruppens medlemmer. Av de tiltalte var A og D plasert ved kinoutgangen i syd, mens C ventet ved utgangen i nord. B satt i den bilen som hun hadde leidd, på en parkeringsplass like ved kinoen. Hun hadde fått en walkietalkie inn i bilen av Francois, og han viste henne hvorledes den skulle brukes. Hun fikk code-ordet «number five», og retten går ut fra at også de andre bilene som gruppen disponerte hadde walkie-talkies. Gruppen disponerte på dette tidspunkt 5 leiebiler.

Da kinostykket var slutt, ble ekteparet F sett av A og D. De fulgte etter ekteparet oppover mot Storgaten, og Francois som også fulgte etter F og frue, så at de gikk inn i en buss. Han sa fra om det, og like etterpå fikk B ordre over walkie-talkie om å kjøre opp i Storgaten. Her tok hun opp A, D og C. Egentlig skulle hun også ha hatt med Francois, men tross noe leting fant hun ham ikke.

Over walkie-talkie ble det gitt beskjed om «All cars go home» eller «Go home». Ifølge A sa en av de andre i bilen: «They took him» eller noe lignende. Hun vet imidlertid ikke hvem som sa disse ordene, eller om alle de tre andre var kommet inn i bilen da ordene ble sagt. Ingen av de andre i bilen kan huske at ordene falt.

Det som hadde skjedd var at da F og frue gikk av bussen ved holdeplassen i Furubakken i nærheten av sitt hjem, kom en lys bil kjørende sakte imot dem. Den passerte tett forbi F, og like etterpå hoppet to mann ut, en På hver side, og drepte ham på stedet med revolverskudd. F hadde 13 skudd i hode og kropp og dessuten l streifskudd.

Det er ikke klarlagt hvem som skjøt F, men det er på det rene at ingen av de tiltalte var med på selve drapshandlingen eller var tilstede på åstedet. - - -

Mannen som ble skygget i Oslo og på Lillehammer, heter Kemal Benamane og er bosatt i Geneve. - - -

Benamane forklarte videre at han oppholdt seg i Norge 14.-21. juli 1973. Han hadde tenkt å ta ferie i Spania, men på reisebyrået ble det

Side:391

foreslått at han skulle reise til Norge. Dette aksepterte han og kom til Oslo den 14. juli ca. kl. 16. Han tok inn på Panorama hotell hvor det var bestilt rom for ham for en uke. Samme kveld ble han kjent med en ung marokkaner som het Mohamed til fornavn, og som han var en del sammen med i de følgende dager. Den 17. juli undersøkte han i et reisebyrå muligheten av å komme til et badested. På kartet hadde han funnet at Larvik kunne være passende, men på reisebyrået ble han anbefalt Lillehammer som et roligere og hyggeligere sted. Han hadde aldri hørt om Lillehammer før men fulgte rådet og reiste til Lillehammer den 18. juli. Her ble han kjent med en fransk familie, og dagen etter så han under besøk i svømmehallen en mann som så sydlandsk ut. Han snakket til ham på fransk og fikk svar på arabisk. På den måte kom han i kontakt med F, og de var sammen lenge utover dagen. - - -

Benamane reiste til Oslo samme ettermiddag og tok inn på Stefanhotellet. Om kvelden traff han igjen Mohamed, og denne fulgte ham på flyplassen da han dro tilbake til Sveits neste dag Kl. 13.15.

Benamane benektet at han var medlem av «Svart september» eller noen lignende organisasjon. Videre opplyste han at han aldri har talt til fordel for palestinerne, og han trodde at noen har misbrukt hans navn.

Den unge marokaneren, Mohamed, som Benamane traff i Oslo, og en funksjonær som Benamane traff på reisebyråret i Oslo, er avhørt av politiet. De har begge forklart at Benamane overfor dem har fortalt om sin bakgrunn og hensikt med reisen til Oslo. Begge deler er til dels betydelig annerledes enn det Benamane forklarte overfor politiet.

Om F er det opplyst at han første gang kom hit til landet 16. juli 1965. Han har oppholdt seg og arbeidet på en rekke forskjellige steder, for det meste i restaurantbransjen. Fra juli 1972 har han vært på Lillehammer hvor han i mars måned begynte på Skogly Badesanatorium. Han giftet seg 10. februar 1973 med Torill Larsen, men verken hun, hennes far eller hennes bror merket noen gang noen politisk aktivitet fra Fs side. Han hadde fortalt at han hadde fått opplæring som sabotør under frigjøringskrigen i Algerie, men fordi han var så ung, hadde han ikke deltatt noe større i kamper. Han ønsket ikke å snakke om sin militærtjeneste. Derfor ble bare noen få episoder nevnt.

Lagmannsretten er enig med statsadvokaten i at denne sak må ses På bakgrunn av situasjonen i Midtøsten. I de senere år har det foregått en rekke terrorhandlinger mot israelske borgere og interesser, og disse har arabiske organisasjoner som «Svart september» påtatt seg ansvaret for. Fra offisielt israelsk hold er det gitt klart uttrykk for at Israel vil bekjempe disse terrororgansasjoner hvor de enn oppholder seg og med alle midler som står til rådighet. Endelig er det alminnelig kjent at det i løpet av de par siste år har funnet sted drap av israelere og av arabere i forskjellige land, og disse drap er både i pressen og på annen måte ansett for å være være ledd i den jødisk-arabiske strid. Noen form for bevis for at drapene er forøvet i denne strid er ikke ført.

Hvis foranstående ikke has som bakgrunn, vil det være vanskelig å forstå at en gruppe på 15-17 personer blir sendt fra Israel til Norge for å utføre et oppdrag som det her er tale om. Men i alle tilfelle er det en rekke spørsmål som ikke er blitt besvart eller avklart gjennom be-

Side:392

visførslen under hovedforhandlingen. Det er således uklart om Benamane var en alminnelig turist, eller om han hadde noen spesiell hensikt med besøket i Norge. Videre er det ikke på det rene hvilket motiv israelerne hadde for å skygge Benamane og F for til slutt å drepe sistnevnte.

Statsadvokaten har antydet at gruppens egentlige mål kunne være Ali Hassan Salame som anses for å være ansvarlig for tragedien under de olympiske leker i Munchen i 1972. Israelerne må i tilfelle ha ment at Benamane var kurer for «Svart september», og at han ville føre dem til Salame. Denne måtte være et meget attraktivt mål for israelerne, ikke bare på grunn av hevnlyst, men også fordi han måtte betraktes som en uhyre farlig mann innen «Svart september» for Israel. Statsadvokaten mente imidlertid at F ikke var Salame, og at en rekke ting peker i retning av at feil mann ble skutt. Statsadvokaten henviste i denne forbindelse til et israelsk ukeblad som alt den 1. august 1973 brakte en notis om drapet. I avisen var inntatt fotografi av F og fotografi av Salame, og overskriften var «Unnskyld, feil offer». Notisen ble senere gjengitt i aviser i Lillehammer.

Fra forsvarersiden er det anført at den israelske ukeavisen langt fra er seriøs, og at det ikke er ført noe bevis for at israelerne var på jakt etter Salame, eller for at det ble skutt feil mann.

Lagmannsretten er enig i at bevis som nevnt ikke er ført, og det eneste man vet er at et par av de tiltalte har forklart at etter opplysninger som de hadde fått, gjaldt skyggingen et høytstående medlem av «Svart september» som var kommet hit til landet for å treffe et annet høytstående medlem av denne organisasjon, jfr. nedenfor.

For lagmannsrettens avgjørelse av skyldspørsmålet er uklarheten med hensyn til motivet for israelernes virksomhet her i landet og den mulige feiltagelse med hensyn til hvem F virkelig var, uten særlig betydning. Rettens eneste oppgave er å fastslå om de tiltalte har gjort seg skyldig i handlinger som strider mot norske straffebestemmelser. Har de det, skal de straffes. Ved avgjørelsen kunne motivet ha vært et moment av betydning. Når motivet ikke er kjent, må avgjørelsen treffes På grunnlag av de andre bevisligheter i saken, og det er i alle tilfelle påtalemyndigheten som må føre bevis for at de tiltalte er skyldige. Det virker imidlertid ikke straffebefriende om handlingene er foretatt som ledd i en hard og bitter strid mot en mulig terrororganisasjon. Det kan ikke tillates at noen driver geriljavirksomhet på norsk jord selv om virksomheten er rettet mot utenlandske myndigheter eller organisasjoner, og det gjelder uansett hvem som står bak virksomheten.

Videre er det uten betydning for handlingens straffbarhet om F ble drept i den tro at han var Salame, mens han i virkeligheten var en helt annen mann. Det samme er tilfelle om Benamane og F er skygget i den tro at de var helt andre personer enn de i virkeligheten var.

Hele måten oppdraget i Norge ble utført på, viser imidlertid at det må ha vært ansett for å være meget viktig. Det ble som nevnt satt inn minst 15 personer, og operasjonen må ha ført med seg meget store utgifter. Det må derfor ha vært israelsk etterretningsvesen som har stått bak, og at så var tilfelle, bekreftes også av måten enkelte av de tiltalte

Side:393

ble engasjert på, og av at andre av de tiltalte hadde annen tilknytning til etterretningsvesenet.

Av hele opplegget og gjennomførelsen fremgår at oppdraget opprinnelig gikk ut på hemmelig å søke å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold til fordel for staten Israel. Opplysningene må ha blitt meddelt rette vedkommende, og på grunnlag av opplysningene må det ha blitt besluttet at F skulle drepes. Skyggingen eller medvirkningen til denne dekker da alle objektive betingelser for straff etter strl §91a.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at gruppen på egen hånd kunne avgjøre om liv skulle tas. Beslutning om det måtte sannsynligvis fattes eller iallfall godkjennes av et sentralt organ.

Beslutningen om å drepe F må ha vært tatt samme dag som drapet skjedde - lørdag 21. juli 1973. Han hadde da hele dagen vært under kontinuerlig og sterk oppsikt. Ut på dagen begynte gruppens medlemmer å bryte opp fra sine hotellværelser, og bagasjen ble lagt i bilene. Medlemmene samlet seg i sentrum, og hver enkelt fikk anvist den oppgave som han skulle ha om kvelden. Noen ble satt til vakt rundt kinoen, andre satt i bilene med radiosamband og klar til hurtig forflytning. Det var øyensynlig bestemt hvem hver enkelt bil skulle ta opp, og hele situasjonen vitnet avgjort om at nå var man inne i sluttfasen av oppdraget, nå skulle det settes i gang et angrep. I virkeligheten var det hele da også en fellesaksjon hvis hensikt det var å hindre at F unnslapp, men ble tilgjengelig for dem som skulle ta livet av ham. For alle som deltok i denne fellesaksjon - enten det var som vakt eller som sjåfør- finner lagmannsretten at de objektive betingelser for medvirkning til drap er til stede.

A, B, C og D deltok såvel i skyggingen av Benamane og F som i fellesaksjonen som førte til Fs død. Spørsmålet blir så for deres vedkommende om de subjektive betingelser for straff er til stede når det gjelder tiltalens I og II. Dette vil lagmannsretten behandle særskilt for hver av dem. Samtidig tar den for tiltalte nr. 2 og 3 stilling til spørsmålet om de er straffskyldige etter tiltalens III.

I forbindelse med avgjørelsen av skyldsspørsmålet har forsvarerne anført at de tiltalte av hensyn til sitt land og dets interesser kanskje ikke har funnet å kunne gi opplysninger om forhold som det ellers kunne ha vært gitt en rimelig forklaring på. I denne sak bør derfor nektelse av å forklare seg eller svare på spørsmål ikke anses som en omstendighet som taler mot vedkommende. Lagmannsretten forstår at dette moment kan ha vekt. Den er også enig med forsvarerne i at det må antas at i etterretningsoppdrag får hver enkelt av de impliserte regelmessig ikke vite mer enn det som er nødvendig for å utføre hans del av oppdraget. Det må likevel tilføyes at når flere er sammen i lengre tid, har opplysningene erfaringsmessig lett for å sive ut til de andre. Dessuten vil den enkelte selvsagt sammenholde de opplysninger som han har, med det han ser og opplever under utførelsen av oppdraget, og av dette vil han så trekke sine slutninger.

Tiltalte nr. 1, A, forklarte for retten at hun sommeren 1973 gikk På et kurs i Tel Aviv. Om kvelden den 17. juli ble hun

Side:394

kontaktet av en ukjent mann som kalte seg Geva, og som spurte om hun var villig til å utføre et oppdrag til beste for Israel. Da hun ikke hadde avtjent noen verneplikt for Israel og følte det som en plikt å gjøre noe for sitt nye fedreland, sa hun ja. Hun ble så spurt om hun kunne reise til Norge dagen etter da hun trengtes i en spesiell sak som tolk idet hun snakket svensk og forsto norsk. Det ble ikke sagt noe om hva oppdraget skulle gå ut på, og fra sitt arbeid med hemmelige saker i firma Elda var hun fortrolig med at hun ikke måtte spørre for meget. Hun undret seg over hva oppdraget egentlig gjaldt, men gjorde seg ikke opp noen mening. Hun forsto at noe statlig sto bak oppdraget, og at dette skulle foregå hemmelig. Det ble sagt at det ikke skulle være noe ulovlig. Hun ble gjort oppmerksom på at hun ikke ville få noe honorar for sitt arbeid, men hun ville få beholde sin lønn i Elda, og reise og opphold i Norge ville bli betalt for henne.

Videre forklarte A at på møtet på Lod-flyplassen dagen etter ble det snakket om en mann og vist et fotografi, men samtalen foregikk på hebraisk, og hun klarte ikke å følge med i alt som ble sagt.

Under oppholdet i Norge fikk hun vite at den mannen som hun hadde ettersøkt ved å ringe til Oslo-hotellene torsdag 19. juli 1973, ikke het Noman men Benamane, og hun forsto at han var araber. Hun fikk også høre at Benamane var et fremtredende medlem av «Svart september», og at han skulle møte en person som var et enda mer fremtredende medlem. Hun forsto det slik at gruppen skulle skygge Benamane for å finne frem til den han møtte. Så skulle denne skygges for å finne hvilke planer han måtte ha. Var det planer om terroraksjoner, mente hun det skulle meldes fra til norske myndigheter.

A kunne ikke si når hun fikk vite alt dette. Det ble snakket om saken i bilen oppover til Lillehammer torsdag ettermiddag, men det meste mener hun at hun fikk høre først etterat hun kom til Lillehammer. Hun forklarer også at hun både fredag den 20. og lørdag 21. juli 1973 så fotografi av den mann som det ble fortalt at Benamane skulle møte, og hun var sterkt i tvil om F var rette mannen. Bildet lignet nemlig ikke, og dette fortalte hun til de andre.

Tiltalte tenkte seg ikke noen gang muligheten av at skyggingen som hun var med på, skulle kunne volde fare for noens liv eller helbred, og hun benekter at hun kunne tenke seg at aksjonen ved kinoen i Lillehammer lørdag kveld skulle føre til Fs død. Gruppen var ikke sikker på om F bodde i den boligblokk hvor han hadde oppholdt seg hele lørdag ettermiddag, og tiltalte trodde at vaktholdet ved kinoen ble satt i verk for å hindre at F forsvant etter kinoens slutt. Skyggingen av ham skulle fortsette inntil hans bosted med sikkerhet ble funnet. Deretter skulle gruppen forsøke å få rede på hans planer. Hun visste ikke noe om drapet før politiet fortalte det etterat hun var arrestert.

Etter lagmannsrettens mening har tiltalte iallfall fra og med reisen til Lillehammer torsdag 19. juli forstått at hun hemmelig (ved skygging) var med på å samle personlige eller politiske opplysninger om Benamane og senere F til fordel for Israel. Videre har hun forstått at de innhentede opplysninger ville bli meddelt israelske myndigheter, og

Side:395

hun burde ha forstått at dette kunne volde fare for noens liv eller helbred. Når hun har bodd i Israel siden 1970, må hun iallfall ha fått en del kjennskap til den terrorvirksomhet som «Svart september» har påtatt seg ansvaret for, og når det fra statlig hold settes i gang en stor operasjon mot to høytstående medlemmer i denne organisasjon, burde det til og med fortone seg som meget mulig at fare for noens liv eller helbred ville kunne oppstå. Lagmannsretten finner etter dette A skyldig i forbrytelse mot straffelovens §91a.

Følelsen av at menneskeliv kunne gå tapt, må ha økt betraktelig under den intense skygging drapsdagen, og særlig gjelder det etterat forberedelsen til sluttfasen var innledet da F hadde gått på kino. At F som gruppen hadde skygget i to dager i Lillehammer, plutselig skulle dra sin vei sent lørdag kveld etter å ha vært på kino med en dame og reise så langt at det ikke lenger var bruk for hotellrom for noen av gruppens medlemmer På Lillehammer, lyder helt usannsynlig. Hele situasjonen utenfor kinoen lørdag kveld pekte tydelig i den retning at nå skulle det skje et angrep mot Fs liv, og deretter skulle gruppen forsvinne. At tiltalte fortsatt var i tvil om F virkelig var den mann som gruppen søkte, kan lagmannsretten i denne forbindelse ikke legge noen vekt på.

As forklaring har imidlertid virket troverdig. Lagmannsretten godtar hennes forklaring om at hun ikke tidligere har drevet etterretningsvirksomhet, og både hennes manglende erfaring og hennes mangelfulle kjennskap til det hebraiske språk, kan ha ført til at hun ikke var fullt klar over betydningen av det som skjedde utenfor kinoen lørdag kveld. Lagmannsretten finner det derfor ikke godtgjort at hun forsto at fellesaksjonen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Fs død. Derimot burde hun ha forstått at aksjonen ville få denne utgang. Hun er følgelig skyldig til straff for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens §239.

Lagmannsretten anser det etter tidligere rettspraksis ikke tvilsomt at den medvirkning hun har ydet ved iverksettelsen av drapet kan straffes etter strl. §239. Partene har hatt anledning til å uttale seg om an vendelse av denne straffebestemmelse.

Tiltalte nr. 4, D, forklarte i retten at han kom i forbindelse med Gustav Pistauer i 1963 da han ble bedt om å foreta noe oversettelsesarbeid for det israelske etterretningsvesen. Han antok at Pistauer hadde en overordnet stilling der.

Da det ble spørsmål om å reise til Skandinavia 8. juli 1973, sa Pistauer at det ville dreie seg om en reise på 2-3 dager. Pistauer ville ordne det slik at D fikk fri fra sitt arbeid i firma Osem med full lønn.D som holdt på å bygge nytt hus, var interessert i å komme til Skandinavia blant annet for å kjøpe lamper og gardiner og erklærte seg villig. Han trodde at oppdraget gjaldt oversettelsesarbeid.

Oppholdet i Sverige og Norge ble langt lenger enn det D hadde regnet med, og han spurte gjentatte ganger Pistauer om han kunne dra tilbake til Israel. Pistauer ba ham imidlertid hver gang om å vente ennå et par dager for å utføre noen nye småjobber, og D bøyet seg. Han forsto ikke hvorfor de oppdrag som han fikk, skulle utføres, og da han av natur var meget nysgjerring, spurte han ofte om hva som var meningen

Side:396

med det han skulle gjøre. Han fikk aldri noe svar, og derfor holdt han opp å spørre. De andre hadde avlagt taushetsløfte. Det hadde ikke han, og han ble bevisst holdt utenfor. Derfor følte han seg heller ikke som medlem av gruppen selv om han var sammen med de andre.

Først da D besøkte Pistauer på hotell Ritz mens han var i Oslo fredag 20. juli 1973 fikk han vite noe om hva han var med på. Pistauer fortalte at det var planer om en terroraksjon mot et flyselskap eller en ambassade, og mannen med bart (F) var implisert. Det gjaldt for israelerne å skaffe seg rede på de andre impliserte og på planene for aksjonen.

På grunnlag av dette fikk D den oppfatning at det gjaldt å finne fram til planene og så kontakte politiet. Han hadde ingen tanke på at det skulle foregå drap eller andre kriminelle handlinger. Ved å drepe mannen med bart, ville man ikke kunne finne fram til hans kontakter, og planene om terror kunne da ikke forpurres. D hadde ikke noe kjennskap til at det var begått drap på Lillehammer før politiet fortalte ham det etter arrestasjonen.

Denne D rettslige forklaring er i sterk motstrid med de forklaringer som han avga til politiet under etterforskningen, og under hovedforhandlingen ble han foreholdt disse. - - -

På lagmannsretten virket ikke D forklaringer overbevisende. Forklaringene virket vaklende, og det syntes som om forklaringene var preget av den situasjon de var avgitt under og av ønsketenkning.

På den annen side er det i forklaringene en hel del detaljer som er riktige så langt de lar seg kontrollere. - - -Det er mulig at ikke alle detaljer i hans forklaringer om israelsk etterretningsvesen og dem som er tilknyttet dette, er riktige, men rettens bestemte hovedinntrykk er at han måtte sitte inne med adskillige opplysninger om etterretningsvesenet og særlig om det oppdrag som han var med på. Etter lagmannsrettens oppfatning har han vært fullt klar over at han var med på hemmelig å søke å samle opplysninger om politiske eller personlige forhold ved skyggingen av Benamane i Oslo og i Lillehammer og ved skyggingen av F i Lillehammer. Videre har han vært klart over at innsamlingen skulle være til fordel for Israel, og at opplysningene skulle meddeles israelske myndigheter.

Lagmannsretten tar ikke standpunkt til om han selv hadde knyttet navnet Ben-Salame til skyggingen. Med de opplysninger han satt inne med, måtte han i alle tilfelle ha gått ut fra at det var meget høytstående medlemmer av «Svart september» som skulle skygges, og han visste at israels etterretningsvesen sto bak skyggingen. Han visste også om de offisielle uttalelser om at terrororganisasjoner skulle bekjempes med alle midler som sto til rådighet, og av artikkelen i Time som han nettopp hadde lest, må han ha fått en sterk antydning om hva det kunne innebære. Han må derfor ha forstått at innsamlingen og videresendelse av opplysninger kunne volde fare for noens liv eller helbred, og utenfor kinoen lørdag kveld var situasjonen slik at han har forstått at han medvirket til en aksjon som sikkert eller høyst sannsynlig ville føre til Fs død. Han er da skyldig til straff både etter straffelovens §91a og §233. Det er ikke godtgjort at D har veiet for og mot om han skulle medvirke til drapet og betingelsene for å bruke §233 annet ledd er da ikke til stede.

Side:397

Domsmann Jan Deschington finner det ikke godtgjort at D har forstått at fellesaksjonen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Fs død, men D burde ha forstått det. Domsmannen finner derfor at D bør straffes for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens §239.

Tiltalte nr. 2, B, har i retten forklart at hun i mai 1973 ble kontaktet av Mike, som spurte om hun ville hjelpe til å gjøre Israel til et sikkert sted å bo. Hun var villig, men forutsatte at hun ikke ble innblandet i noe ulovlig. Det lovet Mike.

Hun forklarte at det er mulig at det ble holdt et møte på Lod-flyplassen ved avreisen den 18. juli 1973, men hun husker ikke hva som ble sagt, og hun husker ikke noe fotografi. Det kan være at hun tenkte på «Svart september», men hennes inntrykk var at ingen riktig visste hvorfor de skulle reise til Oslo.

På flyplassen fikk hun utlevert et falsk pass mot å innlevere sitt eget. Det falske passet var kanadisk pass nr. FK 200201 og lød på Patricia Roxburgh, og det ble brukt i passkontrollen på Fornebu flyplass. Hensikten var å skjule hennes rette identitet. Hun erkjenner seg straffskyldig for forholdet og blir å dømme for forbrytelse mot straffelovens §182 første ledd, 2. straffalternativ.

I Oslo hørte hun rykter om en mulig terroristbevegelse i de nordiske land, og hun forsto de skulle finne en araber med mørkt krøllet hår og skjegg for å få fastslått hva som var i gjære. Ingen visste hvilket land han var fra. Mannen ble funnet i Lillehammer, og hun var med på å skygge ham der og i Oslo da han dro tilbake dit. Sent fredag kveld 20. juli 1973 fikk hun og D beskjed om å reise tilbake til Lillehammer. Hun hadde da fått vite at mannen de skugget het Benamane, og de fikk beskjed at han hadde truffet en annen mann på Lillehammer. Denne mann var interessant, og de skulle finne ut hvem han var, og hvor han bodde. Lørdag kveld kom Francois og fortalte at mannen var gått på kino, og at de skulle følge ham fra kinoen. Hun trodde derfor at de skulle fortsette skyggingen etter kinotid.

Hun forklarte at navnet Salame kanskje ble nevnt i Oslo eller på Lillehammer, men navnet betyr ikke noe for henne. Hun vet ikke hvem som sto bak München-tragedien, idet hun ikke var i Israel den gang. - -

Bs forklaring har vært meget forbeholden men på grunnlag av foranstående finner lagmannsretten det godtgjort at hun er tilknyttet det israelske etterretningsvesen, og det er ingen grunn til å tvile på at hun har fått de samme opplysnnger med hensyn til de personer som skulle skygges, som A og D. Hun har visst at det var det israelske etterretningsvesen som sto bak aksjonen i Norge, og at skyggingen gjaldt terrorister. Med sin profesjonelle bakgrunn kjente hun uttalelsene fra høyeste hold om at terrororganisasjonene skulle bekjempes med alle midler, og hun har forstått at skyggingen var hemmelig, og at denne og rapporten om den kunne volde fare for noens liv og helbred. Hun kan ikke høres med at hun mente at skyggingen skulle fortsette etter kinotid lørdag kveld. Slik det hele ble satt i verk, og slik hele situasjonen lå an, finner retten at hun har forstått at hun medvirket i en aksjon som sikkert eller høyst sannsynlig ville føre til Fs død. Hun er følgelig skyldig til straff både etter straffelovens

Side:398

§91a og §233. Men heller ikke for hennes vedkommende finner lagmannsretten at det er godtgjort at det foreligger overlegg.

Domsmann Jan Deschington finner det ikke godtgjort at B har forstått at fellesaksjonen lørdag kveld sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Fs død, men også B burde ha forstått det, og hun bør derfor straffes for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens §239.

Tiltalte nr. 3, C, har i retten forklart at han 2-3 uker før reisen til Norge ble spurt av en venn om han var villig til å ta et oppdrag. Han gikk med på det og ble innkalt til et møte hvor han traff blant annet Mike. Denne spurte om han ville reise til Norge for å samle opplysninger av interesse for Israel og også for andre land. C ble valgt fordi han hadde reist en del og blant annet hadde vært i Norge tidligere. Nærmere detaljer skulle han få siden, men han skulle reise under falsk pass. Han var villig og leverte fotografier og underskrifter for å få passet.

På flyplassen 18. juli 1973 var han til stede på et møte, men han ble tatt til side av en mann som fortalte ham en del om England fordi han skulle reise som engelskmann. Han forsto likevel på møtet at det gjaldt å skaffe informasjoner om mulig flykapring, og han hørte muligens navnet Benamane nevnt. Han så ikke noe fotografi.

På flyplassen fikk han utlevert det falske passet. Det var engelsk pass nr. 604285 lydende på navnet Leslie Orbaum og med fotografi av ham selv innklebet. Han har aldri brukt passet før, men brukte det i passkontrollen På Fornebu for å skjule sin identitet. Han erkjenner seg straffeskyldig for det, og lagmannsretten finner ham skyldig for forbrytelse mot straffelovens §182 første ledd, 2. straffalternativ.

På møte med Mike torsdag 19. juli 1973 i Oslo fikk C nærmere signalement på Benamane. Denne skulle være araber, omtrent 30 år og ha 2 uker gammelt skjegg. C kunne ikke huske om han forbant ham med «Svart september» idet det er så mange arabiske terrororganisasjoner, men han forbant ham med terrorvirksomhet. Det ble fortalt at Benamane var reist til Lillehammer og C ble bedt om å reise dit for å være med å skygge ham. Benamane ble funnet i Lillehammer, og C var med på å skygge ham der og senere i Oslo da han dro tilbake dit. Fredag kveld 20. juli 1973 fikk C beskjed av Mike om å dra tilbake til Lillehammer og vente der fordi Benamane kanskje ville reise opp dit igjen.

Lørdag var C med på å skygge F, men han så også etter Benamane, og han hadde fått beskjed om at hvis han ikke innen kvelden hadde funnet Benamane eller fått andre instruksjoner, skulle han dra tilbake til Oslo. Han visste ikke om dette gjaldt alle de andre i gruppen.

Også ved kinoen lørdag kveld så C etter Benamane men han så også etter F som han fikk høre hadde gått på kino sammen med en dame. Han visste ikke noe om drapet på F før han fikk det fortalt etterat han var arrestert.

C benekter at han har hatt oppdrag for israelsk etterretningsvesen. - - -

Etter lagmannsrettens mening må denne forklaring åpenbart være

Side:399

uriktig. At C skulle få oppgitt telefonnummer til 5 leiligheter, til mulig fremtidig bruk etter nærmere veiledning er helt usannsynlig. Leilighetene må være dekkleiligheter til bruk for israelsk etterretningsvesen, og lagmannsretten finner det godtgjort at C må være tilknyttet dette etterretningsvesen.

For så vidt står C omtrent i samme stilling som B. Også han må ha fått de samme opplysninger om de personer som skulle skygges som A og D. Han visste følgelig at israelsk etterretningsvesen sto bak skyggingen, at denne skulle foregå hemmelig og gjaldt terrorister, og at når opplysningene som ble innhentet ved skyggingen, ble meddelt israelske myndigheter, kunne det volde fare for noens liv eller helbred.

Cs forklaring om at han også lørdag skulle se etter Benamane, kan ikke være riktig. Lederen av gruppen må ha visst at Benamane forlot landet allerede lørdag middag, og det må være klart at også Cs vakthold gjaldt F. Og med den innsikt som C hadde med hensyn til etterretningvirksomhetens mål og virkemidler, må han i den situasjon som utviklet seg lørdag kveld foran kinoen, etter lagmannsrettens mening ha forstått at den fellesaksjon han var med i, sikkert eller høyst sannsynlig ville føre til Fs død. Også han er da skyldig til straff etter straffelovens §91a og §233, men lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at han handlet med overlegg.

Domsmann Jan Deschington finner det ikke godtgjort at C har forstått at fellesaksjonen lørdag kveld sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til Fs død, men han burde ha forstått at dette ville bli følgen, og han blir da å straffe for medvirkning til uaktsomt drap etter straffelovens §239. - - -

Straffeutmålingen i denne sak byr på helt spesielle vanskeligheter. Retten har ikke noen veiledning i tidligere rettspraksis.

På den ene side dreier det seg om en planlagt aksjon som endte med et drap i Norge, begått på åpen gate. Disse hensyn tilsier i og for seg en streng straffereaksjon.

På den annen side viser retten til det som tidligere er nevnt om den spesielle bakgrunn for saken i situasjonen i Midt-Østen. De tiltalte har i større eller mindre grad følt seg forpliktet til å delta i aksjonen, som de hadde forståelse av ville være til fordel for deres fedreland, Israel.

Statsadvokaten har gitt uttrykk for at aksjonen og dermed de tiltaltes deltagelse i denne må sees på som en del av krigshandlingene. Retten deler dette synspunkt.

Et avgjørende moment ved straffeutmålingen er hvilken del hver enkelt av de tiltalte har hatt i aksjonen.

Det dreier seg om en samlet aksjon, ledet av en eller annen av de øvrige ettersøkte og hvor hver enkelt av de impliserte var tildelt sin spesielle oppgave. De fire første tiltaltes virksomhet har således også vært nødvendige ledd i den samlede plan. Når de tiltalte nr. 2 B og nr. 3 C ble utstyrt med falske pass, er dette også ledd i hele aksjonen, for å lette deres adkomst til Norge og skjule deres rette identitet.

På den annen side er det på det rene at ingen av disse har hatt noen bestemmende innflytelse på planene, og de er på et forholdsvis sent tidspunkt

Side:400

blitt klar over at det dreiet seg om et drap. På det tidspunkt kunne det være vanskelig for noen av dem å trekke seg ut av affæren. Man må i hvert fall kunne anta at protester eller innsigelser på det tidspunkt ville være uten noen virkning slik at ingen av de 4 tiltalte hadde det i sin makt å kunne forhindre det endelige resultat, nemlig at F ble drept.

Retten finner at hver enkelt av de tiltaltes medvirkning til drapet kan sies å ha vært av ringe betydning i forhold til hovedmennene. Strl. §58 vil da få anvendelse slik at retten har adgang til å gå under den vanlige minimumsstraff for forsettlig drap.

Retten kan derimot ikke se at noen av de tiltalte har stått i noe avhengighetsforhold til lederne av aksjonen. De er alle frivillig blitt med på turen til Norge og det er ikke opplyst at de har gjort noe alvorlig forsøk på å reise hjem.

Om straffeutmålingen for hver enkelt vises stort sett til det som foran er nevnt om hver enkelts deltagelse i aksjonen.

For A, som alene dømmes for uaktsomt drap, bemerker retten at hennes uaktsomhet må sies å ligge nær opp til forsett. På den annen side tar retten hensyn til den utførlige og oppriktige forklaring hun avga på et tidlig tidspunkt under etterforskningen.

Etter en vurdering av disse momenter finner retten å kunne fastsette straffene slik, idet straffelovens §62 tas i betraktning for de tiltalte nr. 14. - - -

Dommen er enstemmig bortsett fra dissensen om domfellelse etter strl. §233 første ledd for de tiltalte nr. 2,3 og 4. - - -