Rt-1974-41

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-01-18
Publisert:	Rt-1974-41
Stikkord:	(Stigedommen), Erstatningsrett, Personskade, Erstatningsansvar, Objektivt ansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for personskade etter at en skyvestige sviktet. Dissens: 3-2
Saksgang:	Drammen byrett 06.01.1970 - Eidsivating lagmannsrett 27.09.1972 - Høyesterett HR-1974-00009-B, L.nr. 9B/1974
Parter:	Svein W. Kollen (advokat Birger Svensson - til prøve) mot Aaneslands Treindustri (høyesterettsadvokat Haakon Fjalstad)
Forfatter:	Gundersen, Roll-Matthiesen, Sandene, Mindretall: Schweigaard Selmer, Heiberg
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907)

Dommer Gundersen: Et erstatningskrav som Svein W. Kollen gjorde gjeldende overfor K. Bergerud A/S, Drammen, og Aaneslands Treindustri, Birkeland, ble avgjort ved Drammen byretts dom av 6. januar 1970.

Domsslutningen lød:

«1. Aaneslands Treindustri dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Svein W. Kollen kr. 25.000,- - kronertjuefemtusen - med 4 - fire - prosent rente p. a. fra 25/41969.

2. K. Bergerud A/S frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Svein W. Kollen godtok dommen for så vidt angikk frifinnelsen av K. Bergerud A/S. Aaneslands Treindustri anket til Eidsivating lagmannsrett. Det var nå ikke lenger tvist om erstatningsberegningen; ankesaken gjaldt ansvarsspørsmålet alene.

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 27. september 1972 ble Aaneslands Treindustri frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Svein W. Kollen har anket til Høyesterett og nedlagt denne påstand:

«1. Aaneslands Treindustri dømmes til å betale Svein W. Kollen kr. 25.000,-, med tillegg av 4 - fire - prosent rente fra 25/4 - 1969.

2. Aaneslands Treindustri dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byrett og lagmannsrett og til Svein W. Kollen for byrett for den del av omkostningene, som ikke omfattes av bevilling til fri sakførsel samt for Høyesterett.»

Aaneslands Treindustri påstår lagmannsrettens dom stadfestet med tilkjenning av saksomkostninger for alle retter.

Det er holdt bevisopptak der partene, de oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten og 4 vitner er avhørt. For Høyesterett er overingeniør Oddmund Schei ved Oslo Brannvesen oppnevnt som sakkyndig. Han har avgitt uttalelse datert 26. november 1973. Den stige som omhandles i saken og husveggen som den ble brukt ved, er fotografert; bildene og en modell av stigen har vært vist i retten. Noen nye dokumenter er fremlagt.

Side:42

I alt vesentlig står saken i samme stilling som for de tidligere retter. Også anførslene fra begge sider er i hovedtrekk de samme.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Også for Høyesterett er stillingen den at Kollen erkjenner at stigen brukt på riktig måte - dvs. riktig satt sammen og med den «riktige» side inn mot veggen - er sterk nok til å tåle den belastning den normalt vil kunne bli utsatt for og den belastning som det er tale om i vår sak. Aanesland erkjenner på sin side at når stigen brukes uriktig - dvs. med den «gale» side inn mot veggen - er den ikke sterk nok til å tåle en større belastning og ikke den belastning som Kollen og hans medhjelper utsatte den for, og som i seg selv er normal. For meg reiser det seg da følgende spørsmål: Var det påregnelig for Aaneslands Treindustri at kjøpere av stigen ville eller kunne komme til å bruke den den «gale» veien. Og innebar dette en risiko som fabrikken burde ha avverget - hvilket nok kunne ha vært gjort ved relativt enkle tekniske endringer - eller i det minste ha advart mot i en bruksanvisning eller ved merking på stigen?

Dette er spørsmål som må avgjøres ved en skjønnsmessig vurdering. Lagmannsretten har vært på åstedet sammen med partene og to sakkyndige og har fått stigen demonstrert der. Den ene av disse sakkyndige, brannsjef i Bærum Johan von der Fehr, har i bevisopptak for Høyesterett forklart at stigen montert ut/inn - den «gale» veien - vil virke like stø og solid for en som går opp i den, og ut fra den erfaring han har, mener han at man må kunne regne med at en slik stige vil kunne bli brukt med feil side mot veggen. Det samme må han ha hevdet under åstedsbefaringen. Likevel kom lagmannsretten enstemmig til at påregneligheten av slike ulykker som den saken gjelder, må betegnes som meget lite fremtredende.

Overingeniør Odd Schei, som var oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett, har uttalt seg i samme retning som von der Fehr:

«Sammenstyrtningen ville ikke ha skjedd dersom motsatt side av stigen hadde vendt inn mot veggen. Det snakkes i den forbindelse om rett og vrang side av stigen. For konstruktøren er dette klart nok. For andre mennesker derimot, forblir dette forhold uklart inntil sammenstyrtning skjer. Stigen virker klart innbydende selv med vrangsiden ut. (Se bildene nr. 3 og 4) og det finnes ingen advarsel eller markerte tekniske arrangement eller detaljer som leder en bort fra denne oppfatning.»

Den sakkyndige har uttalt seg klart, og hans vurdering trekker sterkt i retning av byrettens resultat. Men for meg står det så at den vurdering som det her dreier seg om, ikke i utpreget grad vil bero På teknisk kyndighet, men mer på alminnelig erfaring. Ingen som vil sette opp til en husvegg en relativt høy stige, kan unnlate å gjøre seg opp en mening om hvilken ende av stigen som skal stå på grunnen og hvilken side som skal vende inn mot veggen, man kan ikke bare tankeløst sette den

Side:43

opp på en hvilken som helst måte. Etter mitt skjønn kan ikke Kollen ha viet dette spørsmål synderlig omtanke da han satte opp stigen med den gale siden ut og så utsatte den for belastningen med to mann på stigen.

Aaneslands stige var ikke «idiotsikker», og fabrikken har heller ikke utgitt den for å være det. Men etter den bevisføring og demonstrasjon som vi har hatt her i Høyesterett, er jeg blitt stående ved at den var sikker nok for en bruker som viste en rimelig grad av omtanke og forsiktighet før og under oppsettingen av den. En slik bruker ville ikke komme til å sette den opp den gale veien. Dette bestyrkes etter min mening av det forhold at det ikke er påvist at lignende uhell eller ulykker har hendt tidligere med denne stigen, som angis å være solgt i et antall av mer enn 100.000, og som har vært i vanlig bruk minst i et par tiår.

Jeg finner som lagmannsretten at en samlet vurdering bør lede til den konklusjon at Aaneslands Treindustri ikke har vist noen ansvarsbetingende uaktsomhet ved å ha laget og solgt den stige som Kollen kjøpte.

Heller ikke kan, etter min mening, Aanesland pålegges et objektivt ansvar for ulykken og dens følger. Av det jeg alt har sagt, fremgår at uhellet ikke var typisk for bruken av Aaneslands stige, tvert imot, man kjenner ikke noe annet tilfelle av samme art. Heller ikke var det utslag av et risikomoment som måtte fremtre som nærliggende og forutseelig, eller som i det hele fabrikken bør være den nærmeste til å bære ansvaret for.

Jeg kommer altså til at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Men saken har, særlig på bakgrunn av de sakkyndiges uttalelser, fremtrådt som tvilsom, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Den type skyvestige som saken gjelder, har vært markedsført som brannstige og til vanlig husbruk til alminnelige forbrukere. Det er på det rene at stigen ifølge sin konstruksjon var beregnet på bare å kunne brukes med en bestemt side mot veggen. Det er erkjent at årsaken til at stigen styrtet sammen var at den ble brukt med feil side mot veggen.

Ved salget av stigen ble det ikke gitt noen veiledning om bruken, det fulgte Ikke med noen bruksanvisning, og stigen var ikke merket på noen måte som viste hvordan den skulle brukes. For brukeren var det da alene selve stigens konstruksjon og

Side:44

detaljene i tilknytning til denne som skulle vise riktig anvendelse og oppsetting.

Selv om det må forutsettes at den som klatrer opp i en stige - og særlig i en høy stige - viser omtanke og forsiktighet, kan det ikke ventes at hver og en har kyndighet i bæreprinsippene for en skyvestige. Stigen var også beregnet på å bli brukt av de rene amatører, og man kan ikke - slik jeg ser det - regne med at den vanlige forbruker måtte forstå at stigen kunne svikte hvis den ikke ble reist på en helt bestemt måte. Jeg viser her til det som er uttalt av de to sakkyndige, overingeniør Schei og brannsjef von der Fehr, om at stigen virker «klart innbydende» og «stø og solid» selv om den er uriktig satt opp. Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å sette de sakkyndiges vurdering til side, og antar at denne vurdering faller sammen med det man kan vente av en uerfaren legmann. At korrekt bruk av stigen etter en inngående demonstrasjon av en liten modellstige etter hvert fremtrådte som åpenbar for hele Høyesterett, finner jeg ikke å kunne legge vesentlig vekt på. Det avgjørende må være hvordan stigen, dens konstruksjon og bruk har fortonet seg for den uinnvidde bruker i praksis. Etter min mening kan Kollen ikke bebreides for sin bruk av stigen.

Når en stige av den art det her gjelder selges som brannstige og til vanlige forbrukere, er det etter min mening en påregnelig fare for at den blir uriktig brukt, og at ulykke kan skje. Vel er det så at stigen har vært solgt i et større antall gjennom mange år uten at det er opplyst om tilsvarende ulykker, men dels kan det ha forekommet ulykker man ikke kjenner til, og dels er det vel ikke så ofte at en stige belastes på en så uheldig måte av to personer samtidig, slik som i vårt tilfelle. Når selve stigens konstruksjon er slik at man må regne med at den kan bli uriktig brukt med den fare det innebærer - jeg viser her igjen til det som er uttalt av de sakkyndige - kan det ikke være avgjørende at det så vidt vites har gått godt i mange år. Aanesland burde ha vært klar over at stigens konstruksjon innebar et faremoment som kunne realisere seg i en skade. Når han like fullt markedsførte stigen uten en gang å gi kjøperne noen form for veiledning, har han etter min mening vist en erstatningsbetingende uaktsomhet. Jeg nevner i denne forbindelse også at de stiger som nå selges, er forsterket slik at de tåler belastningen selv om stigen brukes med feil side mot veggen. Dette er oppnådd uten at det har medført praktiske eller økonomiske problemer av betydning.

Jeg er etter dette kommet til at Kollen bør tilkjennes erstatning med kr. 25.000 som er uomtvistet, og jeg ser det slik at han også bør få dekket sine saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, idet jeg dog finner grunn til å tilføye følgende:

De sakkyndige som har opptrådt i saken, synes å ha lagt hovedvekten på forholdene under en brann, jfr. således

Side:45

overingeniør Scheis erklæring hvor han - i umiddelbar tilknytning til det avsnitt som er sitert av førstvoterende - anfører følgende:

«En helt annen sak er at stiger som markedsføres som brannog redningsstiger til anvendelse for hvem som helst, må være slik dimensjonert og konstruert at de tåler bruk under forskjellige stillinger. Det kommer spesielt frem hvor en under forflytning må «rulle» stigen frem langs veggflaten. Under de hastverksforhold som råder ved en brann, må en være helt trygg på at stigen holder, enten den ene eller den andre siden vender inn mot veggen. Det gjelder særlig denne stigetype hvor formen er lik foran og bak.

Slutning.

1. Redningsstiger av denne enkle art må kunne brukes fra begge sider.

2. Stigen er klart underdimensjonert ved hakefestene.»

Ut fra en brannsituasjon synes dette rimelig, idet stigen under en brann kan bli tatt i bruk av f. eks. en tilfeldig forbipasserende som aldri har sett en slik stige før, og under forhold hvor det verken er tid eller anledning til å studere stigen.

Kollen kjøpte stigen som brannstige, men også til bruk ved reparasjons-arbeider på det hus han nettopp hadde kjøpt. At en stige blir kjøpt som brannstige, kan ikke frita en vanlig aktsom mann fra å sette seg inn i bruken av det redskap han har anskaffet når dette redskap skal nyttes blant annet til å komme opp på taket av et forholdsvis høyt hus, en oppstigning som i seg selv innebærer faremomenter. Studerer man stigen, ligger det etter min mening klart i dagen hvorledes stigen skal settes opp. Kollen hadde for øvrig brukt stigen en gang tidligere, nemlig i påsken 1967. Han var da sammen med en tømmermann, og man kan vel gå ut fra at stigen da ble brukt riktig. Kollen kunne ved denne anledning ha fått all den veiledning han måtte ha ønsket. Når han ikke selv gjør noe forsøk på å sette seg inn i stigens nærmere detaljer og heller ikke søker veiledning herom, må det gå ut over ham selv at stigen klapper sammen som følge av uriktig bruk. Og for produsenten er det ikke noen påregnelig fare for at stigen vil bli uriktig brukt. Jeg tilføyer at etter det opplyste har ingen lokal brannmyndighet grepet inn mot omsetningen av Aaneslands stige som brannstige før Kollens ulykkestilfelle 28. juli 1967. Brannsjefen i Drammen nedla deretter - 12. februar 1968 - forbud mot salg i sitt distrikt av slike stiger som brannstige, inntil konstruksjonen var forsterket. Andre forbud er ikke nedlagt. På tross av det jeg her har sagt finner jeg etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dommer Sandene: Som dommer Roll-Matthiesen.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:46

Av byrettens dom (dommer Ivar Gregusson):

Svein W. Kollen kjøpte i februar 1967 hos K. Bergerud A/S en skjøtestige av tre på 3 x 5 meter. Stigen var levert fra Aaneslands Treindustri. Den ble levert på Kollens bopel, lagt i gården der, mens han ikke var tilstede. Etter hva Kollen har forklart ble stigen første gang brukt påsken 1967. Neste gang den var i bruk var 28. juli 1967 da Kollen ved hjelp av sin nevø, vitnet Jan Haug, skulle skifte ut noen taksteiner på Kollens hustak. Ved anledningen var to skjøtelengder i bruk. Skjøtelengdene overlappet hverandre med halvannen meter slik at stigens samlede effektive lengde ble 8,5 meter. Høyden fra bakken og opp til gesimsen på huset var ca. 7 meter. Mens Kollen befant seg øverst på stigen og Haug lenger nede, sviktet den. Kollen falt ned på bakken og pådro seg et brudd på høyre lårben og fikk høyre skulder ut av ledd. Haug pådro seg en hjernerystelse.- - -

Retten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om det ytre hendelsesforløp ved ulykken. Retten har under hovedforhandlingen fått forevist den stigedel med flat-jern som ble benyttet da ulykken inntraff. Videre har man fått demonstrert en modell som viser overlappingen av de to stigedeler og flat-jernenes funksjon. Det må ansees helt på det rene at selve sammensetningen av stigedelene i praksis gjør seg selv. Riktig sammensatt ligger da en trekloss anbragt på hver av vangene på nederste del av øverste stigedel an mot nest øverste trinn på nedre stigedel. Det er denne trekloss som utfører den bærende funksjon. Så lenge stigen står slik at klossene ligger an mot trinnene er det på det rene og uomtvistet at stigen har tilstrekkelig evne til å bære to mann samtidig. Flat-jernene er så anbragt utenpå treklossene og har til formål å holde klossene an mot trinnet. Jernene har en tykkelse på 3/16". Hvis den sammensatte stige reises slik at øverste stigedel ligger øverst, d.v.s. ytterst i forhold til veggen, er flatjernenes dimensjon av underordnet betydning, idet presset mot dem blir lite. Annerledes stiller det seg hvis stigen legges an med overdelen innerst. Ved stor belastning på stigen kan jernene bendes ut med den følge at de bærende klosser kommer ut av stilling og stigedelene raser sammen. Det var dette som skjedde da Kollen og Haug begge befant seg samtidig på stigen.

Det gis ved stigens levering ikke uoppfordret noen anvisning på hvordan stigen skal reises. Det er heller ikke ved påført merking eller på annen måte markert på stigedelene hvordan stigen skal plasseres i reist stilling. Det eneste som kan antyde plasseringen er at vangene på øverste stigedel er skrådd med henblikk på at stigen skal skyves oppover veggen og legges an mot denne. Videre vil muligens trinnenes plassering der hvor stigedelene overlapper hverandre kunne gi en viss indikasjon på plasseringen. Derimot vil det om stigen er galt reist, ikke umiddelbart kunne sees at det er fare for svikt. For brukeren virker stigen også i denne stilling stø og sikker.

Som det vil fremgå av den tidligere refererte uttalelse har Statens Branninspeksjon funnet at stigen som brannstige ikke er konstruert for å tåle de påkjenninger som bruken og omstendighetene under en brann tilsier idet man i slike situasjoner ikke kan regne med at stigen blir

Side:47

reist med en bestemt side mot veggen. Brannvesenet i Drammen har videre forbudt salg av stigen. Som følge herav har Aaneslands Treindustri for de stiger som nå leveres i Drammen forsterket dimensjonen på flatjernene til 6/16". Dette skal såvidt forståes være tilstrekkelig for å sikre stigens bæreevne uansett hvilken måte den blir reist på. Samtidig må det med noen forbauselse konstateres at fabrikkeier Aanesland under hovedforhandlingen har forklart at den tilsvarende forsterkning av flatjernene ikke er gjennomført for de stiger som leveres i det øvrige land.

Retten tillegger Branninspeksjonens uttalelse adikllig vekt. De krav som må stilles til en brannstige gjelder i adskillig utstrekning også når stigen som i det foreliggende tilfelle blir anvendt til andre formål hvor det kan bli tale om at det samtidig kommer to mann på den. Stigen er forutsatt å skulle kunne benyttes ikke bare som brannstige men også til andre formål som melder seg for en huseier. Det innebærer etter rettens oppfatning et alvorlig faremoment at en stiges bæreevne er avhengig av hvilken side som vender mot veggen. Det kan ikke være riktig som anført av de saksøkte å gå ut fra at stigen alltid og bare skal reises ved å skyves opp langs veggen. Hvor to mann arbeider samtidig er det ikke noen unaturlig fremgangsmåte at stigen settes sammen på bakken og så reises uten å legges an mot veggen. Særlig må dette gjelde i et tilfelle hvor toppen av stigen skal legges an mot gesimsen og ikke på selve veggen. I en slik situasjon vil de skrådde vangene ikke gi noen indikasjon på hvordan stigen skal reises. Det vil også måtte regnes med at man hvis den reiste stige skal flyttes istedet for å forskyve den langs gesimsen vil velge å snu den. Det må regnes med at de som skal bruke stigen ikke sitter inne med de samme tekniske forutsetninger som fabrikanten. For en vanlig bruker er det langt fra opplagt at det bare kan være tale om en bestemt måte å reise stigen på. Retten kan ut fra dette ikke finne at Kollen har utvist noen uaktsomhet ved sin bruk av stigen. Det kan ikke bebreides ham at han ikke var klar over at stigen måtte legges an på en bestemt måte for å kunne bære to mann samtidig.

Retten kan ikke se det annerledes enn at fabrikanten burde være klar over at det innebærer et faremoment å sende ut på markedet en stige som er konstruert slik at den vil kunne svikte hvis den ikke reises på en helt bestemt måte. Han kan ikke regne med at en vanlig bruker sitter inne med de samme tekniske forutsetninger som han selv. Selv om han hittil ikke har hørt om uhell ved bruken av stigen, må han allikevel være klar over at konstruksjonen innebærer et faremoment som kan realisere seg i en skade. Det må også tillegges betydelig vekt at det må ansees på det rene at det skal svært lite til for å kunne gjøre stigen helt sikker også for en belastning av to personer samtidig. Som foran nevnt synes en økning av flatjernenes dimensjoner fra 3/16" til 6/16" å være tilstrekkelig. Svakheten ved stigens konstruksjon burde etter rettens oppfatning vært såvidt åpenbar for fabrikanten at han hadde all foranledning til å sørge for at flatjernene på denne måte ble forsvarlig dimensjonert.

Retten viser forøvrig til Kristen Andersens Erstatningsrett (1959) 53 følgende, jfr. særlig den der omtalte avgjørelse i Rt-1950-1091.

Side:48

Fabrikanten har utvist en uaktsomhet som etter rettens oppfatning må føre til at Kollen får et direkte erstatningskrav mot ham for de skader som stigens mangelfulle og dermed farlige konstruksjon har utløst.

Som allerede nevnt er søksmålet også rettet mot K. Bergerud A/S som leverandør av stigen. De saksøkte har under hovedforhandlingen ikke kommet nærmere inn på de innbyrdes ansvarsforhold mellom dem. Det synes å ha vært av mindre betydning for dem hvorvidt et eventuelt erstatningsansvar blir pålagt den ene eller begge. Slik partsforholdet er og på grunnlag av de nedlagte påstander må retten imidlertid også ta konkret standpunkt til hvorvidt også leverandøren er erstatningspliktig.

Retten finner under noen tvil å måtte legge til grunn at det i det foreliggende tilfelle vil være å strekke leverandørens aktsomhetsplikt for langt å forlange at han skulle være oppmerksom på faremomentene ved stigens konstruksjon. Han måtte kunne stole på at fabrikaten, som driver en meget stor produksjon av omsetning av slike stiger, hadde sørget for en tilstrekkelig dimensjonering av flatjernene. Følgeskader av den her omhandlede art, faller utenfor Kjøpslovens område og det kan derfor ikke bli tale om erstatningsplikt for leverandøren p. g. a. tilsikrede egenskaper eller «stilltiende garanti». Så vidt retten kan se foreligger det ikke noen klar rettsavgjørelse som fastslår erstatningsplikt på objektivt grunnlag for følgeskader. Det er mulig at det kan oppstilles en slik regel, jfr. Kristen Andersens Kjøpsrett 200. Uansett hvordan man ser På dette spørsmål, finner retten imidlertid at det i dette konkrete tilfelle ikke er grunnlag for å pålegge leverandøren erstatningsplikt på rent objektivt grunnlag. De skadevirkningene det her er tale om er så vidt uberegnelige at det vil være lite rimelig å pålegge et slikt ansvar. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jens Fagereng, tilkalte dommere, kst. byfogd Olaf Fosseide og kst. lagdommer Apenes):

Lagmansretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Når det gjelder bestemmelser om stiger i sin alminnelighet uttaler Direktoratet for arbeidstilsynet i brev av 18.12.1967 til ankemotparten bl.a. følgende:

«Det foreligger i dag ingen bestemmelser for utførelse av stiger, og leverandøren har derfor ikke overtrått noen gjeldende regel. Man kan likevel si at han burde ha vært oppmerksom på muligheten for at stigen kunne bli feilaktig brukt, spesielt av folk som ikke til daglig bruker stige. Etter det inntrufne uhell vil det åpenbart være ønskelig å informere om risikoen ved bruk av slike stiger.»

Vedrørende bestemmelser for utførelse av brannstiger uttaler statens Branninspeksjon i brev av 31.1.1968 til den ankende part bl. a følgende:

«Brannstiger er ikke gjenstand for godkjenning av de sentrale myndigheter, og det er heller ikke fastsatt landsomfattende bestemmelser med de krav slike stiger skal eller bør oppfylle. Dette forhindrer ikke

Side:49

at de lokale myndigheter kan ha fastsatt slike krav. Ellers er de lokale myndigheters skjønn avgjørende for om en stige kan godtas som brannstige eller ikke.»

Etter bevisførselen foreligger det ingen holdepunkter for å anta at noen lokale brannmyndigheter har fastsatt slike krav, bortsett fra Drammen brannvesen som etter at den omhandlede ulykke fant sted, ved brev av 12.2.1968 til forhandleren av Aaneslands Treindustris skyvestiger i Drammensdistriktet, K. Bergerud A/S, nedla forbud mot salg av slike stiger inntil konstruksjonen ble tllfredsstillende forsterket. Etter at flatjernet på stigen ble forsterket fra 3/16 til 6/16" og festet med nagleforbindelse med mutter skal forbudet være opphevet.

Det foreligger heller intet om at det fra sentralt eller lokalt hold skal være utarbeidet veiledende normer for utførelse av stiger. Når det gjelder de lokale brannmyndigheters besiktigelse av brannstiger, synes det etter de sakkyndiges redegjørelse mest nærliggende å slutte at oppmerksomheten i første rekke har vært konsentrert om stigens vedlikehold og generelle forfatning.

Det er uomtvistet og på det rene at den omhandlede stige var satt riktig sammen, og at den ville ha hatt den fornødne bæreevne, hvis den var blitt brukt med den side inn mot veggen som ifølge konstruksjonsprinsippet var den riktige. Det er også uomtvistet og på det rene at når stigen brukes med den annen side inn mot veggen som i det foreliggende tilfelle, virker konstruksjonen slik at bæreevnen vil være vesentlig svekket, idet flatjernet og sammenføyningen med vangen da får en betydelig størte belastning. Ved uheldige belastningsforhold vil flatjernet og spikeren i jernet kunne presses ut slik at stigen faller sammen. Det er formentlig dette som Kollen og hans medhjelper ble utsatt for.

Det er vel ofte slik at når to eller flere arbeider sammen vil det for de urutinerte være naturlig å reise stigen uten å legge den an mot veggen, - særlig når stigen, som i dette tilfelle, skal legges over gesimsen. Men det som foreligger synes å gi et visst grunnlag for den slutning at også de urutinerte er såvidt omtenksomme og forsiktige når de går i stiger at de regelmessig forstår å gardere seg ved riktig bruk.

Etter bevisførselen for lagmannsretten er det, bortsett fra det ene tilfelle saken gjelder, ikke påvist skader som følge av feilaktig bruk av de skyvestiger som den ankende part siden 1946 har tilvirket i et meget betydelig antall, og omsatt over hele landet i det alt vesentlige til håndverkere og vanlige huseiere.

Selv om man umiddelbart - i likhet med Statens Branninspeksjon, Direktoratet for arbeidstilsynet og til dels de sakkyndige - kan være tilbøyelig til å være enig i at markedsføringen av denne «ensidige» stige representerer et visst risikomoment, synes derfor erfaringen, etter det som foreligger for lagmannsretten, å ha vist at det generelle kjennskap til skyvestigen, dens beskaffenhet og form, og dens spesielle indikasjoner på hvordan den skal brukes, medfører at påregneligheten av ulykker som den saken gjelder, må betegnes som meget lite fremtredende.

Ved forsterkning av flatjernet, festet med nagleforbindelse - slik stigen etter det opplyste nå er utført -, er risikoen for ulykker

Side:50

muligens minsket men etter bevisførselen for lagmannsretten er man kommet til at dette forhold ikke bør tillegges betydning. Retten legger vesentlig vekt på at stigen ikke er brukt som konstruksjonen forutsetter.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at den ankende part ikke har utvist noen ansvarsbetingende uaktsomhet ved tilvirkningen og markedsføringen av den skyvestige som ble kjøpt av ankemotparten den 8. mars 1967.

Etter de opplysninger som foreligger har som nevnt ulykken fremtrådt som enkeltstående etter en relativt langvarig og omfattende markedsføring. Det foreligger derfor etter rettens oppfatning heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å statuere objektivt ansvar. - - -