Rt-1974-443
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-04-05 |
| Publisert: | Rt-1974-443 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 33B/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Mellbye, Endresen, Gundersen, Tønseth, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §52, Veitrafikkloven (1965) §22, §26, §31 |
Dommer Mellbye: Ytre Follo herredsrett avsa 30. januar 1974 dom med denne domsslutning:
«A, f. xx.xx.1952, dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens §31 jfr. §22 første ledd og §26, siste ledd til en straff av fengsel i 21 - enogtyve - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av str.l. §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn. I tillegg idømmes en bot stor kr. 500,- - kronerfemhundre - eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 10 - ti - dager.»
Politimesteren i Follo har anket over straffutmålingen og anført at straffen ikke burde vært gjort betinget.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en uttalelse fra en privatpraktiserende lege som etter hva det er opplyst, har tilsett domfeltes far i de senere år. I uttalelsen opplyses at faren pådrog seg en hjerneskade ved trafikkulykken i 1958 og senere har hatt «flere anfall med tendens til bevisstløshet og uklarhet ledsaget av uro og svettetokter. Anfallene varer som regel ca. 10 min. Det ser ut til at anfallene lettest utløses av psykiske påkjenninger». Det opplyses videre at faren behandles for en hjerte-karlidelse som har gjort ham arbeidsufør siden september 1973. Legen avslutter sin uttalelse med at om faren får opplysning om sønnens dom «vil denne psykiske påkjenning kunne ha sterkt uheldig innvirkning på hans sykdomstilstand».
Jeg finner at anken må tas til følge. Med herredsretten er jeg enig i at domfeltes deltakelse i kjøringen og omstendighetene i den forbindelse i og for seg tilsier at det anvendes en ubetinget frihetsstraff. Jeg kan imidlertid ikke se at opplysningene om farens helsetilstand kan endre dette. Det er etter det som nå er opplyst usikkert hvorledes reaksjonen på en ubetinget straff vil bli, om faren da i det hele får kjennskap til dommen. Og den mulige virkning synes heller ikke med rimelighet å kunne sammenlignes med slike usedvanlige belastninger som i Høyesteretts praksis har medført betinget straff i saker av denne art. Ved denne vurdering kan jeg ikke se bort fra at de forhold domfelte påberoper seg, den hele tid har vært kjent for ham. De har likevel ikke avholdt ham fra den handling han er dømt for, som dog var helt unødvendig og på ingen måte kunne rettferdiggjøre noen risiko av betydning.
Side:444
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:.
1. Bestemmelsen om at straffens fullbyrdelse skal utstå, går ut.
2. Boten faller bort.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Tønseth og Bendiksby: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jenny Sevaldsen med domsmenn):
Tiltalte A født xx.xx.1952 - - -. Yrke arkivassistent. Inntekt kr. 29.000,- ingen formue. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han har førerkort for motorvogn. Han er ikke tidligere straffedømt eller botlagt. -
Geir Moberg ble med ut og spurte da om han kunne få kjøre bilen, med tiltalte ved siden av, da han nå drev med øvelseskjøring med sin far og gjerne ville prøve å kjøre på vinterføre. Dette sa tiltalte ja til, og de satte seg inn i bilen, Moberg ved rattet og tiltalte ved siden av. - - -
Tiltalte har forklart at han var klar over at Moberg ikke hadde førerkort. Og med den begrunnelse som ble gitt av Moberg da han ba om å få kjøre bilen, mener retten at tiltalte måtte være klar over at det var han som hadde ansvaret for kjøringen.
Retten finner det bevist at tiltalte ved kjøringen hadde en promille på ca. 1, og at det må bebreides ham som forsettlig eller uaktsomt.
Han er etter dette funnet skyldig i overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §22 første ledd, jfr. §26 siste ledd, 1. pkt.
I rettspraksis er det fastslått at det i alminnelighet ikke er grunn til å bedømme en ledsager mildere enn en bilfører i relasjon til lovens §22 jfr. Rt-1972-394. Og for kjøringen og omstendighetene ved denne foreligger det ikke noen omstendigheter som alene skulle tilsi en mildere reaksjon.
Tiltalte har imidlertid vist til at om han må sone en fengselsstraff for dette forholdet vil det kunne ha store uheldige virkninger på hans far, og har derfor henstillet til at han blir gitt en betinget dom. - - -
Tiltalte har ikke fremlagt noen legeerklæring, men retten har ikke funnet grunn til å tvile på det som her er redegjort for, og hans bror har i retten forklart seg om disse forhold. Retten er etter dette kommet til at det her bør gis en betinget dom. Det vises til Rt-1968-705 hvor det er gitt betinget dom på grunn av fare for at tiltaltes ektefelle ville kunne begå selvmord hvis han måtte sone. Det legges da også vekt på at det ikke skjedde noen ulykke ved kjøringen. Retten finner at hverken almenpreventive eller individualpreventive grunner gjør det nødvendig å fullbyrde straffen. - -
Side:445