Rt-1974-450

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-04-20
Publisert:	Rt-1974-450
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 81/1974
Parter:	Oslo Lysverker (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Thomas Poulsson) mot 1. Kjellaug Bjelde m.fl. (i alt 14 parter). 2. Jenny og Martha Veum. 3. Johannes O. Bjelde m.fl. (i alt 6 parter) (høyesterettsadvokat Knut Lassen).
Forfatter:	Stabel, Gundersen, Lorentzen, Tønseth, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §33

Dommer Stabel: Parter i denne ankesak er på den ene side Oslo Lysverker og på den annen side følgende grunneiere i Aurland:

I. Loven fe-del, sameie under gnr. 28:

1. Kjellaug Bjelde, gnr. 28 bnr. 1

2. Bjarne Loven, » 28 » 3 og 4

3. Tolleiv Loven, » 28 » 5 og 15

4. Olav B. Loven, » 28 » 6

5. Sigurd og Ingeborg Veum, » 28 » 7

6. Knut Loven, » 28 » 8, 11 og 41

7. Erlend og Johannes Winjum, » 28 » 9

8. Kristen Loven, » 28 » 12

9. Ola J. Loven, » 28 » 13

10. Gjert Loven, » 28 » 14

11. Jon Grønsberg, » 28 » 17

12. Georg Loven, » 28 » 18

13. Sigurd O. Loven, » 28 » 26

14. Mons J. Loven, » 28 » 42

II. Jenny og Martha Veum, gnr. 27 bnr. 3 og 4

III. Bjelde sameie under gnr. 19:

1. Johannes O. Bjelde, gnr. 19 bnr. 1

2. Inge Olai Sønnerheim, » 19 » 6 og 7

3. Magne Loven, » 19 » 3

4. Martha H. Bjeldes dødsbo, » 19 » 21

5. Ola M. Winjum, » 19 » 4

6. Johannes J. Bjelde, » 19 » 26

Oslo Lysverker ervervet i 1946 fra A/S Aurlandsfallene samtlige vassdragsrettigheter i Lovisdalen under gnr. 28 og i Stonndalen under gnr. 19 og gnr. 27. Rettighetene var kjøpt opp fra en rekke grunneiere i tidsrommet 1911-1920. Hjemmelsdokumentene var innholdsmessig standardisert. Det var fastsatt et bestemt kronebeløp som betaling for selve vassdragsrettighetene. Videre var det bestemmelser om blant annet plikt for selgerne

Side:451

til å avstå ytterligere grunn mot betaling etter skjønn, om plikt for kjøperen til å betale erstatning etter skjønn for jordskader m.v. som følge av utbyggingen og reguleringen, og om plikt for ham til å erstatte ødelagte veier og broer med nye. Om oppføring av gjerder inneholdt samtlige kontrakter en bestemmelse av følgende innhold:

«Medfører anlæggene, at nye gjerder maa opsættes, hvor elven tidligere har dannet naturlig hegn, bekostes disse av kjøperen.»

I forbindelse med Aurlands-reguleringen oppstod det tvist mellom lysverkene og en rekke grunneiere om forståelsen av sistnevnte klausul. Grunneierne hevdet at når vilkåret etter klausulen for øvrig var til stede, hadde de rett til erstatning for utgiftene til oppføring og vedlikehold av gjerde uansett om gjerde ble oppført eller ikke. Lysverkene gjorde derimot gjeldende at grunneierne først måtte oppføre gjerde før utgiftene til det kunne kreves dekket.

Spørsmålet ble etter avtale mellom partene behandlet av reguleringsskjønnet for Aurlands-reguleringens etappe 1, som ble avhjemlet ved Indre Sogn herredsrett den 2. juli 1971. Skjønnet gav grunneierne medhold i at oppføring av gjerde ikke var en nødvendig forutsetning for utbetaling av gjerdeerstatning, Det fant at vilkårene for å tilkjenne slik erstatning var til stede for enkelte elvestrekningers vedkommende, og fastsatte erstatningen til kr. 18 pr. løpende meter med tillegg av 25 %.

Overskjønnet, som ble avhjemlet den 25. juni 1973, hadde samme syn som underskjønnet når det gjaldt tolking av kontraktsklausulen. Gjerdeerstatning ble tilkjent i noe større utstrekning enn underskjønnet hadde gjort. For oppsetting av gjerde ble erstatningen fastsatt til et beløp en gang for alle på kr. 12 pr. løpende meter, mens erstatningen for vedlikeholdet ble fastsatt som en årlig avgift beregnet til kr. 0,60 pr. løpende meter, alt med tillegg av 25 %.

Oslo Lysverker har anket overskjønnet inn for Høyesterett for å få prøvet det tolkingsspørsmål som partene var uenige om. Lysverkene hevder som for skjønnsinstansene at kontraktsklausulens tekst - ordet «bekostes» lest i sammenheng med de foregående «at nye gjerde maa opsættes» - klart peker hen mot at gjerdet må være oppsatt før den fastsatte gjerdeerstatning kan kreves utbetalt. Dette er også en rimelig og naturlig ordning. Tolkingen bestyrkes av at det er grunneieren - ikke kjøperen - som i tilfelle skal sette opp gjerdet, noe det nå er enighet om mellom partene. Formålet med klausulen har vært å gjenopprette det naturlige gjerde som blir borte som følge av reguleringen på samme måte som ødelagte broer og veier ifølge samme kontrakt skal erstattes med nye uten noen rett for grunneierne til å velge pengeerstatning i stedet. Når overskjønnsretten i tilslutning til underskjønnsretten har bygd på at grunneierne kan velge mellom gjerde og pengeerstatning, har den trukket uriktige slutninger ut fra ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Side:452

Grunneiernes krav på gjerdeerstatning har hele tiden vært bygd på kontraktsklausulen; kravet har aldri vært søkt begrunnet med at det lides økonomisk tap ved minsket vannføring.

Også for øvrig henviser lysverkene til sine anførsler for underskjønnet og overskjønnet. Som nytt for Høyesterett er henvist til regelen i den tidligere lov om vegvesenet av 21. juni 1912 §33 om at gjerdeerstatning ikke kan kreves utbetalt før gjerdene er oppført. Denne regel ble lovfestet nettopp i den periode da vassdragsrettighetene ble kjøpt opp, og den må ha vært kjent for kontraktspartene. Videre mener lysverkene å finne sterk støtte for sitt standpunkt i Høyesteretts dom av 15. juni 1973 inntatt i Rt-1973-730. Dommen var ikke kjent for partene eller skjønnsretten da overskjønnet ble avhjemlet.

Under ingen omstendighet kan det etter lysverkenes oppfatning bli spørsmål om erstatning for vedlikehold av et tenkt - ikke oppført - gjerde. Overskjønnets avgjørelse om en særskilt årsavgift for vedlikehold illustrerer hvor søkt grunneiernes krav er.

Om Høyesterett tar anken til følge, vil - hevder lysverkene - den riktige konklusjon være at overskjønnet i sin helhet blir stående bortsett fra den avgjørelse som går ut på at den fastsatte gjerdeerstatning kan kreves uansett om gjerdet er oppført. Om noen ankemotpart skulle mene at han derved ikke har fått full erstatning for lidt ulempe, kan han bare sette opp gjerde og derved innkassere full gjerdeerstatning etter overskjønnets ansettelse.

Lysverkene har nedlagt slik påstand:

«1. I Indre Sogn herredsretts overskjønn av 25. juni 1973 oppheves for t. nr. 16,37 og 53 avgjørelsen om at erstatning for oppsetning og vedlikehold av gjerde blir å betale uavhengig av om gjerde er oppsatt.

2. Oslo Lysverker tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Grunneierne gjør gjeldende at overskjønnets rettsanvendelse er riktig, og de slutter seg til den begrunnelse skjønnsretten har gitt. De tar avstand fra lysverkenes oppfatning om at kontraktsklausulen etablerer en slags «naturalerstatning» for tap av naturlig gjerde. Det riktige synspunkt må være å se gjerdeerstatningen som en integrerende del av det samlede vederlag for salg av vassdragsrettighetene. Det er ingen grunn til at selgerne skal kunne påtvinges naturaloppgjør mer enn en ekspropriat kan påtvinges naturalerstatning i ekspropriasjon Ordlyden i klausulen er heller ikke til hinder for at en selger kan velge mellom gjerde og et pengebeløp som tilsvarer hva det koster å sette opp gjerde. Klausulens tvetydighet på dette punkt må gå ut over kjøperen som har utformet kontrakten og som - i motsetning til selgerne - var representert ved jurist under forhandlingene.

Subsidiært hevder grunneierne at om anken gis medhold må dette føre til at overskjønnet hva gjerdeerstatningen angår oppheves i sin helhet og hjemvises til ny behandling. Det går ikke

Side:453

an å oppheve bare avgjørelsen om at gjerdeerstatning kan kreves uansett om gjerde er oppført. Det er ikke sikkert at overskjønnet ville satt erstatningene til samme beløp under en annen forutsetning på dette punkt. De grunneiere som måtte ønske det, bør også få anledning til å kreve ordinær ulempeerstatning i stedet for å basere seg på kontraktsklausulen.

Grunneierne har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. De har nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket og om at Oslo Lysverker dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

For Høyesterett er fremlagt utskrift av en rekke skjønnsavgjørelser fra forskjellige kanter av landet hvor det er tatt standpunkt til beslektede rettsspørsmål. For øvrig står saken i samme stilling som for underskjønnet og overskjønnet.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og understreker først at tvisten bare gjelder spørsmålet om hvorvidt oppføring av gjerde er et vilkår for at gjerdeerstatning kan kreves utbetalt etter avtaleforholdet mellom partene. Overskjønnets rettsanvendelse eller saksbehandling er ikke angrepet når det gjelder kriteriene for tilkjennelse av slik erstatning i det enkelte tilfelle. Jeg forstår skjønnsgrunnene slik at gjerdeerstatning er tilkjent for så vidt angår alle strekninger hvor elven hittil har fredet effektivt for stor- og småfe - uten noen konkret vurdering av behovet for gjerde eller av skadevirkningene ved at fe vil kunne krysse vassdraget. Erstatningen synes å være utmålt utelukkende ut fra en vurdering av hva det vil koste å sette opp og vedlikeholde gjerde.

På bakgrunn av denne oppfatning av vilkårene for gjerdeerstatning - som hele tiden har vært hevdet fra grunneiernes side - finner jeg det i motsetning til underskjønnsretten og overskjønnsretten lite naturlig å tolke klausulen derhen at den gir grunneierne en valgrett mellom på den ene side gjerde oppsatt på lysverkenes bekostning og på den annen side en pengeerstatning som svarer til hva det ville koste å bygge og vedlikeholde gjerde. En slik valgrett er også dårlig forenlig med de ord som er brukt, særlig når klausulen leses i sammenheng med det kontraktsvilkår som følger umiddelbart etter, og som pålegger kjøperen å bygge nye broer og veier til erstatning for broer og veier som måtte bli ødelagt «således at der blir like fremkommelig for folk og kreaturer som før». Det hevdes ikke fra grunneiernes side at pengeerstatning kan kreves som alternativ til slik gjenoppretting. Begge klausuler må - antar jeg - ses som uttrykk for den tanke at kjøperen skal bekoste tiltak som er nødvendige for at det skal bli mulig å ferdes og drive beite i fjellet som før. At den fysiske utførelse for gjerders vedkommende overlates til grunneierne selv, mens vassdragsutbyggeren skal stå for vei- og brobygging, er en naturlig ordning etter gammel praksis, og betyr ikke at det er noen prinsipiell forskjell mellom de to klausuler når det gjelder valgrett for grunneierne.

Side:454

I underskjønnets begrunnelse, som overskjønnet har sluttet seg til, er til støtte for en valgrett anført blant annet at «plikten til å betale erstatning etter vanlig ekspropriasjonsrettslige regler oppstår når det skadevoldende inngrep er foretatt». Men denne betraktning er etter min mening ikke treffende. Grunneiernes krav har bare vært basert på kontraktsklausulen om oppsetting av gjerde, ikke på at det er lidt et økonomisk tap som er gjenstand for ekspropriasjonserstatning.

Jeg går ikke nærmere inn på de skjønnsavgjørelser som fra begge sider har vært påberopt i saken. Ingen av dem gjelder kontraktsbestemmelser av den art vi her har å gjøre med, og ingen av dem kan etter min mening på avgjørende måte tas til inntekt for den ene eller den annen parts standpunkt i saken.

Det følger av mitt syn at overskjønnets avgjørelse ikke kan opprettholdes for så vidt den går ut på at gjerdeerstatning kan kreves utbetalt uansett om gjerde er oppført, og jeg mener på samme måte som den ankende part at overskjønnet bør oppheves så langt - og bare så langt. Jeg kan ikke se at det etter omstendighetene er behov eller plass for noen ny skjønnsvurdering av gjerdeerstatningens størrelse. Spørsmålet om valgrett for grunneierne har ingen sammenheng med hva det vil koste å bygge og vedlikeholde gjerde. Hjemvisning til nytt overskjønn kan etter min mening heller ikke begrunnes ut fra hensynet til at grunneiere som ikke ønsker å oppføre gjerde, skal kunne kreve ekspropriasjonserstatning etter en konkret vurdering av skader eller ulemper som måtte være voldt ved at vassdraget ikke lenger verner for fe. Å gjøre et slikt krav gjeldende nå, må formentlig anses avskåret av prosessuelle grunner. Heller ikke materiellrettslig er det - antar; eg - adgang til å reise et slikt krav ut over den ramme som er angitt ved kontraktsklausulen om gjerdeerstatning.

Etter sakens art antar jeg at grunneierne bør fritas for å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Indre Sogn herredsretts overskjønn av 25. juni 1973 oppheves for takstnr. 16,37 og 53 for så vidt angår avgjørelsen om at erstatning for oppsetting og vedlikehold av gjerde blir å betale uansett om gjerde er oppsatt.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Tønseth og Eckhoff: Likeså.

Side:455