Rt-1974-493

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-05-10
Publisert:	Rt-1974-493
Stikkord:	Håndverk
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48B/1974.
Parter:	Trondhjems Rørleggerlaug (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Trondheim kommune (høyesterettsadvokat Otto Jebens).
Forfatter:	Tønseth, Heiberg, Mellbye, Michelsen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Handverkslova (1970), Håndverksloven (1913) §38, §39, Tvistemålsloven (1915) §54, Handverkslova (1970) §15, §18, §6

Dommer Tønseth: I brev av 15. juli 1964 til fylkesmannen i Sør-Trøndelag har Industridepartementet i medhold av lov om håndverksnæring av 25. juli 1913 §39 tredje ledd, jfr. kgl. res. av 4. februar 1960, bestemt at «Rørlegger-arbeid som har forbindelse med innretninger tilhørende Trondheim kommune må ikke utføres av andre enn de som får formannskapets bevilling til det». I brevet er blant annet også anført at det er et vilkår for å få bevilling at vedkommende har håndverksbrev i rørleggerfaget. Trondhjems Rørleggerlaug - senere kalt lauget - mener at Trondheim kommune har handlet i strid med Industridepartementets bestemmelse ved å sette bort arbeid med legging av kommunale hovedledninger for vann og kloakk til andre enn autoriserte rørleggere. På denne bakgrunn reiste lauget sak ved Trondheim byrett og la ned påstand om at kommunen skulle kjennes «forpliktet til å bruke autorisert rørlegger ved legging av vann- og kloakkledninger når arbeidet utføres som entreprise».

Byretten fant at kommunen i medhold av bestemmelsene i §38 om kommunens egen rett til å utføre håndverksarbeid sammenholdt med §39 tredje ledd i håndverksloven av 1913, hadde adgang til å la arbeidet med kommunens egne ledninger utføre

Side:494

også av andre enn autoriserte rørleggere. Ved byrettens dom av 25. oktober 1971 ble kommunen frifunnet, uten at saksomkostninger ble tilkjent.

Trondhjems Rørleggerlaug brakte saken inn for Frostating lagmannsrett, som i dom avsagt 24. januar 1973 kom til samme resultat som byretten. Heller ikke lagmannsretten tilkjente saksomkostninger. Lagmannsretten bygde imidlertid på et annet grunnlag enn byretten. Den fant nemlig at autorisasjonstvangen i prinsippet må gjelde også for kommunen selv, slik at arbeidet med legging av kommunale ledninger - om det ikke utføres av kommunens egne folk - bare kan settes bort til et firma som er autorisert som rørlegger. Imidlertid kom lagmannsretten til at leggingen av de kommunale vann- og kloakkledninger, slik det utføres i dag, ikke er å anse som håndverk i lovens forstand, og derfor faller utenfor håndverksloven og utenfor den gjengitte bestemmelse om nødvendigheten av autorisasjon.

I tiden mellom byrettens og lagmannsrettens dom var loven av 1913 avløst av den nye håndverkslov av 19. juni 1970 nr. 59, den trådte i kraft 1. januar 1972. Lagmannsretten avgjorde saken etter den nye lov, men fant - hva partene også var og er enige om - at de relevante bestemmelser i den nye og den tidligere lov må forstås på samme måte ved det foreliggende spørsmål. Det er på det rene at Industridepartementets bestemmelse av 15. juli 1964 har gyldighet også etter at den nye håndverkslov er trådt i kraft.

Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Trondhjems Rørleggerlaug har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel lagmannsrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen.

Det finnes hensiktsmessig her å gjengi byrettens beskrivelse av det arbeid saken gjelder:

«Under hovedforhandlingen er realiteten i saken klarlagt slik at de arbeider det tvistes om kun gjelder legging av rør til de kommunale hovedledninger for vann og kloakk. Alle tilknytninger til disse hovedledningsystemer for tilførsel av vann til forbruk samt for avløp for avfallsvann fra husstander og enhver annen virksomhet og hva dermed står i forbindelse utføres av autoriserte rørleggere så langt kommunen selv lar slikt arbeide utføre eller har oversikt og kontroll med det. Likeledes overlater kommunen monteringen av fordelingsrørene i og ut fra hovedledningens fordelingskummer til utførelse av autoriserte rørleggere. Disse fakta benektes ikke av Rørleggerlauget.»

Lagmannsretten la det samme til grunn, og partene har erklært at ved byrettens beskrivelse er rammen også for Høyesteretts prøvelse av anken trukket opp.

Laugets anførsler for Høyesterett er de samme som for de tidligere retter. Det erkjennes således fortsatt at kommunen har rett til å utføre arbeidet med hovedledningene med sine egne folk. Det som bestrides, er alene at kommunen har adgang til å

Side:495

sette arbeidene bort til andre enn autoriserte rørleggere. Når det gjelder forståelsen av de lovbestemmelser som er aktuelle - §6, §15 og §18 i håndverksloven av 1970 sammenholdt med de tilsvarende bestemmelser i loven av 1913, først og fremst §38 annet ledd og §39 tredje ledd, slutter lauget seg helt til lagmannsretten når den ved dette spørsmål konkluderer slik:

«Lagmannsretten kan således ikke i lovens egne ord finne holdepunkt for det syn at en autorisasjonstvang ikke skulle gjelde for det kommunale vannverk selv, og følgen må således bli at vannverket enten må utføre et arbeid ved egne folk, eller sette det bort til et firma som er autorisert.»

Også for øvrig erklærer lauget seg enig i lagmannsrettens forståelse av de relevante lovbestemmelser.

Det lauget angriper i lagmannsrettens dom, er derfor alene rettens vurdering av spørsmålet om de arbeidsoperasjoner som tvisten gjelder er håndverk i lovens forstand, en vurdering som munner ut i følgende konklusjon:

«De arbeidsoppdrag som ga foranledning til saken, gjaldt alene nedlegging og sammenføyning av rørdeler til de kommunale hovedledninger, altså arbeid som etter foran anførte ikke kan regnes som håndverk. Trondheim kommune må derfor bli å frifinne.»

Lauget bestrider at lagmannsrettens syn på karakteren av disse arbeidsprestasjoner er riktig. Det erkjennes nok at de rør typer og sammenføyningsmetoder som anvendes i dag, gjør legging av hovedledningene både enklere og lettere og mindre tidkrevende enn tidligere. Men intet av dette er avgjørende for at leggingen av rør ikke lenger skal anses for håndverk. Og helt uten betydning må det være om bruk av autorisert rørlegger vil bli dyrere for kommunen enn om også legging og sammenføyning av rørene foretas av den entreprenør som graver og fyller igjen ledningsgrøftene. Et betydningsfullt moment er det derimot at også ved de nå anvendte metoder utføres sammenføyningen av rør for hånden og med håndredskap, og det kreves fortsatt fagkunnskap, erfaring og påpasselighet, momenter som nettopp er karakteristiske for håndverk.

Det kan være riktig nok at legging og sammenføyning av rør i dag er en forholdsvis beskjeden del av det samlede arbeid som omfatter blant annet også graving av grøfter, planering av disse og gjenfylling, og at det i visse henseender kan være hensiktsmessig at det hele arbeid utføres av samme entreprenør. Men her må det etter laugets oppfatning ha betydelig vekt at formålet med det hele arbeidet dog er legging av rør. Det arbeid som spesielt knytter seg til dette formål, må karakteriseres som håndverk.

Lauget har også påberopt seg at de arbeidsformer som tidligere ble anvendt ved sammenføyning av hovedledninger, er ansett for å være håndverk i lovens forstand. Det er blant annet også vist til praksis i en rekke andre kommuner og til rettspraksis for så vidt man der kan finne bidrag til å konstatere hva

Side:496

som ligger i begrepet håndverk. Selv om det erkjennes at håndverksbegrepet ikke er statisk, så har dog tradisjonen atskillig betydning når man skal søke å finne grensene for begrepet.

Endelig understreker lauget de offentlige interesser i at det opprettholdes en kvalifisert håndverkerstand. Denne må ha et tilstrekkelig arbeidsfelt, hvilket tilsier at håndverks-begrepet ikke uthules.

Ut over dette finnes det tilstrekkelig å vise til de tidligere retters gjengivelse av laugets anførsler.

Lauget har nedlagt sådan påstand:

«1. Trondheim kommune er forpliktet til å bruke autorisert rørlegger ved legging av vann- og kloakkledninger når arbeidet utføres som entreprise og også når anlegget gjelder hovednettet for vanlige vannforsyningsanlegg.

2. Trondheim kommune tilpliktes å erstatte den ankende part sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Trondheim kommune har tatt til gjenmæle, og også kommunens innsigelser er for Høyesterett de samme som for de tidligere retter. De er sammenfattet under hva kommunen har kalt sine tre hovedanførsler:

1. De arbeider saken gjelder, har som følge av den tekniske utvikling mistet karakteren av håndverk. Arbeidene faller derfor utenfor håndverksloven og dermed utenfor håndverksmonopolet. Kommunen henholder seg til det som lagmannsretten uttaler om dette spørsmål.

2. Kommunen har ifølge den någjeldende håndverkslovs §18 første ledd - på samme måte som etter loven av 1913 §38 - en særlig rett til å utføre håndverksarbeid med hensyn til sine egne ledninger. Utførelsen av disse arbeider er helt ut lagt i kommunens hender, også slik at kommunen kan sette arbeidene bort til entreprenører uten autorisasjon som rørlegger. Denne betraktning har byretten gitt medhold, og kommunen er enig i det byretten uttaler herom.

3. Den tredje hovedinnsigelse er knyttet til §18 annet ledd i håndverksloven av 1970 som hevdes å måtte forstås på samme måte som den tilsvarende bestemmelse i loven av 1913 §39 tredje ledd. Kommunen hevder at disse autorisasjonsbestemmelser bare tar sikte på arbeid med private vann- og kloakkledninger som tilknyttes kommunens hovedledninger. Kommunen viser til lovens ordlyd og til det som er uttalt i motivene. Det anføres at byretten har vært inne på dette forhold, og kommunen slutter seg til det byretten uttaler herom. - Når autorisasjon ikke er nødvendig for arbeid med kommunens egne ledninger, faller - hevder kommunen - disse arbeider automatisk inn under entreprenørens aksessoriske håndverksrett, jfr. håndverksloven av 1970 §15 annet ledd, med andre ord: en entreprenør er bundet til å bruke autorisert rørlegger bare så langt autorisasjonsplikten etter §18 annet ledd rekker.

Kommunen anfører at hver av disse hovedanførsler er

Side:497

selvstendige for så vidt som hver enkelt - om de gis medhold - må lede til at kommunen frifinnes. Anførsel nr. 2 og 3 påberopes imidlertid også som støtteargumenter for anførsel nr. 1.

Også kommunen påberoper seg blant annet praksis i andre kommuner og rettspraksis.

Om kommunens anførsler vises for øvrig til de tidligere retters gjengivelse.

Kommunen har for Høyesterett nedlagt sådan påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Trondheim byrett. Herunder er det gitt forklaring av formannen i Trondhjems Rørleggerlaug, rørleggermester Ingolf Pedersen som partsrepresentant, og av 9 vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. I rettsboken for bevisopptaket er også inntatt en beskrivelse av de tidligere og de nå anvendte metoder ved sammenføyning av hovedledninger for vann og kloakk i Trondheim. For øvrig er fremlagt en rekke dokumenter, noen er nye for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til å spesifisere disse.

Saken står for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter. Jeg bygger resultatet på samme grunnlag som lagmannsretten: at leggingen og sammenføyningen av kommunens hovedledninger for vann og kloakk med de metoder som anvendes i dag, ikke kan anses som håndverk i lovens forstand. Byretten synes langt på vei å ha hatt det samme syn, men har - som lagmannsretten sier - veket tilbake for å trekke denne slutning. Det var heller ikke nødvendig for byretten som frifant kommunen på et annet grunnlag.

Om de arbeidsoperasjoner som saken gjelder, viser jeg - som lagmannsretten har gjort - til byrettens beskrivelse og i tillegg det lagmannsretten selv sier herom. At man hermed får et riktig bilde av det arbeid som saken gjelder, er bekreftet ved byrettens beskrivelse av arbeidsoperasjonene, slik de ble vist under bevisopptaket til bruk for Høyesterett og slik det fremgår av tegninger og fotografier - tatt under bevisopptaket - som er fremlagt.

Det er karakteristisk for de nå anvendte metoder at midlene for sammenføyning av rørene og tetning av sammenføyningen - som er det lauget anser for håndverk - er levert fra fabrikken anbrakt På eller i rørene eller ferdige til anbringelse På disse. Det som foregår i rørgrøften, er da i det vesentlige bare en sammenskyvning av rørene ved et enkelt håndgrep. Det vil si at problemene med sammenføyning og tetning er flyttet fra grøften til fabrikken. Dette er imidlertid nettopp karakteristisk når arbeidsoperasjoner som tidligere kan ha vært håndverk, mister denne karakter ved overgang til nye metoder. Jeg kan her blant annet vise til det syn som har fått uttrykk i dom inntatt i Rt-1930-1365

Side:498

og som synes dekkende for vurderingen av det spørsmål som foreligger i vår sak. Med den klare avgrensning som de omtvistede arbeider har - det er nå ytterligere presisert at de ikke omfatter arbeid i kummer - finner også jeg det, som lagmannsretten, ubetenkelig å slå fast at nedlegging og sammenføyning av rørene med de metoder som Trondheim kommune anvender, ikke er håndverk i lovens forstand. Utover det jeg har sagt, finner jeg det også for så vidt tilstrekkelig å vise til det lagmannsretten uttaler og som jeg i det alt vesentlige kan slutte meg til.

De tidligere retter har tatt standpunkt til kommunens stilling i forhold til håndverksloven av 1913 §38 og §39 og de tilsvarende bestemmelser i loven av 1970 §5 og §18. Det er ikke nødvendig for meg å ga inn på disse spørsmål, og jeg lar dem stå åpne.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet jeg ikke finner grunn til at omkostningsavgjørelsen endres.

For Høyesterett må imidlertid Trondhjems Rørleggerlaug betale saksomkostninger. Kommunens prosessfullmektig har levert den foreskrevne omkostningsoppgave. Utgiftene for Høyesterett er oppgitt til kr. 1.000. Til dette kommer salær til prossessfullmektigen, og jeg finner at de samlede saksomkostninger bør settes til kr. 11.000.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondhjems Rørleggerlaug til Trondheim kommune 11.000 - elleve tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer St. Stephensen): - - -

Bevisførselen og den demonstrasjon av rørsammenføyning som kommunen lot foranstalte under hovedforhandlingen har ikke etterlatt noen tvil hos retten om at anlegg av hovedledninger for vann- og kloakk i Trondheim sett som et hele er å anse som anleggsarbeider hvori selve nedleggingen og sammenføyningen av de idag anvendte rørtyper inngår som en relativt hurtig og enkel arbeidsoperasjon, hvis utførelse ikke setter særlige krav til faglig innsikt av noe slag. Den opplæring av 2 mann som ifølge anbudsinnbydelsen må finne sted hos kommunens ingeniørvesen, tar nettopp sikte på å lære hvordan rørene skal legges ned og føyes sammen. Det kan ikke være noen tvil om at en hvilkensomhelst almindelig dyktig anleggsarbeider kan lære dette på 2 dager. De stålrør som for tiden anvendes til vannhovedledninger føyes ganske

Side:499

enkelt sammen ved at en ferdigfabrikert gummipakning i form av en ring i rett størrelse legges inn i en rille i muffen på det sist nedlagte rør, hvorpå spissen til neste rør skyves inn i muffen. Rørene er dermed tett sammenføyet. Kloakkrørene er av sement og langt lettere enn de lange jernrørene for vann. De skyves lett og enkelt på plass i hverandre ved hjelp av spett eller jekk. Tettingen av disse rørs sammenføyninger skjer også lett og enkelt ved plassering av en ferdig fabrikert gummiring i muffen. Når rørene sknves i hverandre vris pakningene, og foruten å sørge for tett ledning låser de rørene sammen.

At det er opparbeidelsen av ledningsgravene, regelmessig med rom for 3 hovedledninger, nemlig for vanlig vann, drens- og spillvann, som stiller krav til teknisk kyndighet og nøyaktighet, kan ikke være synderlig tvilsomt. Særlig er tettingen av masse under rørene, slik at de blir liggende helt plant og støtt, av stor viktighet. At gjenfyllingen av grøftene blir godt og solid utført er også av stor betydning.

Det synes videre å være all grunn til å gi kommunen medhold i at det fra såvel et praktisk som økonomisk synspunkt er all mulig oppfordring til å la disse arbeidene utføre som et enhetlig anlegg, slik at vedkommende entreprenørs folk legger rørene i takt med gravingsarbeidets fremdrift.

Retten kan ikke skjønne annet enn at det både vil komplisere og fordyre anleggsdriften å skulle ha særskilte rørleggere ventende på å legge rørene etter hvert som fremdriften gir anledning til det. Fra et hensiktsmessighetssynspunkt alene ville det nok da være naturligere å la det hele anleggsarbeide utføre av rørleggerhåndverker.

Det er også nettopp dette som er sakens kjerne. Rørleggerlauget mener at selve leggingen av rørene er rørleggerhåndverkernes eksklusive arbeidsområde, og om kommunen ikke overlater hele anlegget til en rørleggerhåndverker, plikter den ihvertfall å sørge for at selve leggingen av rørene utføres av håndverker.

Det er klart at om slik legging av rørene som hørende under rørleggerhåndverket lovlig bare kan bortsettes til utførelse av innehaver av mesterbrev i faget, eventuelt autorisert rørlegger, har det ingen vekt om rørleggerne på grunn av de akkordtariffer de er avtaleforpliktet til å anvende ved beregning av lønninger må kreve høyere priser enn hva entreprenører utenfor rørleggerfaget ville kunne ta. Den lavere pris ville selvsagt ikke berettige anvendelse av ikke-håndverkere til utførelsen av arbeidet, og bevisførslen og argumentasjonen omkring prisspørsmålet under hovedforhandlingen er for så vidt ganske irrelevant.

Håndverksloven definerer ikke håndverksbegrepet og slett ikke begrepet rørleggerhåndyerk. Man vil også utenfor selve loven lete forgjeves etter en autorativ definisjon som trekker opp grensen for hva som hører under rørleggerhåndverket. Det er selvsagt grensetrekningen som kan skape problemer. En ting må anses som sikker, og det er at ikke enhver legging av rør er å anse som håndverk i håndverkslovens forstand. Det er i saken blitt hevdet at f. eks. legging av overføringsledninger for vann til kraftverk faller utenfor, og det er mulig at dette er riktig. Slike overføringsledulnger har utvilsomt vesentlige trekk til felles med de ledninger saken dreier seg om. Man kommer imidlertid ikke problemet stort nærmere ut fra slike sammenligninger. Man ville

Side:500

formentlig være bedre hjulpen ved å finne frem til et generelt anvendbart kriterium. Den faglige innsikt som kreves til utførelse av et spesielt arbeide vil kunne tjene som et slikt kriterium, eventuelt sammen med andre momenter. At den individuelle faglige utførelse setter sitt preg på arbeidet, kan være et slikt moment. At endrede arbeidsmetoder og nye materialer kan skifte grensen for hva som hører under håndverk, er lagt til grunn av Høyesterett i flere avgjørelser.

At det, ihvertfall med de typer rør man idag opererer med, ikke kreves noen særskilt faglig innsikt for å legge slike hovedledninger for vann og kloakk som det i saken er tale om, forekommer retten å være temmelig klart. Sett i forhold til arbeidet som et hele, må den kyndighet som kreves for selve rørnedleggingen endog antas å være av ganske underordnet betydning.

Men retten behøver ikke å ta standpunkt til om den nedlegging og sammenføyning av rør saken gjelder er å anse som rørleggerhåndverk i og for seg. Selv om så måtte være tilfelle er retten kommet til at håndverksloven gir kommunen en særlig rett til utførelse uten nødvendigvis å bruke rørlegger med håndverksbrev.

Kravet til særskilt bevilling i henhold til Håndverkslovens §39, 3. ledd, gjelder «håndverksarbeide, som har forbindelse med indretninger, tilhørende kommunale vand- og kloakverk». Med innretninger forstår her retten hele de kommunale vannforsynings- og kloakkavløpssystemer, innbefattet hovedledningene, som vel må anses som en meget vesentlig del av systemene, eller om mm vil «innretningene». Hovedledningene selv er altså en del av «innretningene» og omfattes ikke av kravet til særskilt bevilling (autorisasjon) alene av den grunn. Dette har også god mening, for det kan ikke være synderlig tvilsomt at autorisasjonsvilkåret først og fremst tar sikte på de enkelte husstanders og andre virksomheters tilkobling til hovedledningene under hensyn til de vidtrekkende følger feilaktig utførelse vil kunne få.

Hva angår hovedledningene kan det således bare bli spørsmål om utførelsen lovlig bare kan foretas av rørlegger med håndverksbrev, såfremt utførelsen ikke skjer ved kommunens egne folk, og forutsatt at man overhodet har med håndverksarbelde i lovens forstand å gjøre.

Håndverkslovens §38 annet ledd, gir kort og godt kommunale vann- og kloakkverk rett til å utføre håndverksdrift til vannets utnyttelse og for så vidt angår kloakksystemet til «arbeidets fremme». Rettens forståelse av denne bestemmelse er at det fullt og helt er overlatt kommunen å utføre eller la utføre slike arbeider uavhengig av lovens almindelige krav til utførelse ved innehaver av håndverksbrev. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Helge Barsett og E. Midelfart):

Lagmannsretten skal bemerke:

Da saken ble reist, gjaldt den gamle håndverkslov av 25. juli 1913, og denne var fortsatt i kraft da byrettens dom ble avsagt den 25. oktober 1971. Men alt den 1. januar 1972 trådte en ny lov i kraft, nemlig «lov om handverksnæring» av 19. juni 1970. Dog gjelder fortsatt kapitel 3 og 4 i den gamle lov, men de har ingen betydning for nærværende sak.

Side:501

Lauget har reist saken som fastsettelsessøksmål etter tvistemålslovens §54, og det sier seg da selv at lagmannsrettens avgjørelse må bygge på reglene i den nye lov. At selve lovgrunnlaget blir forskjellig for byretten og lagmannsretten skaper imidlertid ingen særlige vanskeligheter, idet de materielle regler som har betydning for saken i sine hovedtrekk er de samme. De midler man har til fortolkning av den gamle lov, vil derfor også ha betydning for den nye. Sammenhengen mellom gammel og ny lov vil man forøvrig i nødvendig utstrekning komme inn på i det følgende.

Håndverksloven setter rørleggerhåndverket i en særstilling, idet den etablerer et dobbelt sett av kontroll med utøverne av faget, først det vanlige håndverksbrev, og dessuten den særlige autorisasjon-«løyve» - som omhandles i §18 annet ledd. Grunnlaget for denne særlige behandling fra lovens side er å søke i de spesielle forhold som knytter seg til offentlige vann- og kloakkanlegg. (I det følgende nevner man bare vannforsyningsanlegg, men det som anføres vil som regel også ha betydning for kloakkanlegg.)

Et vannforsyningsanlegg for en by eller et annet større område vil bestå av et hovednett, som i de fleste tilfelle eies av kommunen, og tallrike forgreninger inn til bolighus og andre bygninger. Disse forgreninger blir vanligvis bygget og vedlikeholdt av vedkommende abonnenter og er deres eiendom. Begge deler av forsyningsnettet utgjør imidlertid et sammenhengende system, og skjer det noe galt på ett sted, kan skadevirkningen forplante seg til andre og fjernere deler av dette. Forholdene medfører også at skademulighetene er særlig store.

Det er derfor ikke tilstrekkelig at kommunen som eier av hovednettet i denne egenskap kan sørge for at bare kyndige rørleggere settes til å utføre reparasjons- og vedlikeholdsarbeider på dette. Den er i like høy grad interessert i hvem som slipper til når det gjelder arbeider på det private forgreningsnett.

En kontroll med dette kan tenkes etablert på grunnlag av særskilte bestemmelser inntatt i de enkelte abonnementskontrakter, men dette er en tungvint og rettslig sett også en noe usikker måte å ordne seg på. Man har derfor funnet at de kommunale interesser bør sikres ad lovens vei.

Det spesielle hensyn som det her er redegjort for, antas å være forklaringen på den noe omstendelige uttrykksmåte som er valgt både i den gamle og den nye håndverkslov.

Etter loven av 1913 har autorisasjonsordningen tilknytning til «haandverksarbeide, som har forbindelse med indretninger, tilhørende gasverk og kommunale vand- og kloakverk». Efter loven av 1970 gjelder den for «røyrleggjararbeid i samband med leidningar og utstyr som høyrer til eit gassverk og kommunalt vass- og kloakkverk». Språklig sett antas disse formuleringer å dekke hverandre og hensikten med den valgte uttrykksmåte må være å få med at det nettopp er de tilknyttede, private anlegg man vil innføre under en eventuell autorisasjonstvang. For den kommunale del av systemet er det jo som allerede nevnt ikke noe behov for en spesiell kontrollordning.

Likevel kan man ikke av dette utlede at loven begrenser sin rekkevidde til forgreningsnettet i motsetning til hovedhettet. I likhet med

Side:502

byretten finner lagmannsretten at ordlyden i såvel den gamle som den nye lov tar sikte på vannforsyningsanlegget som et samlet system.

Når byretten likevel finner at kommunen ikke selv er bundet av autorisasjonstvangen, er det fordi den gamle lovs §38 annet ledd stiller den fritt når det gjelder å utøve håndverksdrift til fremme av vannverkets formål. - - -

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til de synsmåter som byretten således gjør gjeldende.

Den bestemmelse som byretten henviser til, fantes i den gamle lovs §38 annet ledd, men står nå i §18 første ledd, altså i samme paragraf som bestemmelsen om autorisasjonstvang. Ved en overfladisk betraktning kunne man tenke seg at denne nye redaksjon understøttet det syn som byretten gjør gjeldende. Man antar likevel at b estemmelsen ikke har fått noen endret betydning ved å skifte plass på denne måten. - - -

Lagmannsretten antar at retten til «egen» håndverksdrift nøye er knyttet til bruken av egne folk Det vil formentlig ikke være noe i veg: for at man ansetter folk i sin tjeneste spesielt for å utføre vedkommende arbeid, men regelen kan ikke hjemle noen adgang til å sette det bort til selvstendige næringsdrivende. Det er nok mulig at man i det enkelte tilfelle kan være like sikker på et tilfredsstillende resultat, særlig dersom oppdragsgiveren har den tekniske innsikt som skal til for å utøve en effektiv kontroll. Men man kan heller ikke i denne sammenheng se bort fra håndverkslovens næringspolitiske siktemål: Å bidra til å opprettholde en selvstendig håndverkestand av en høy faglig og forretningsinessig standard - - -

Lagmannsretten kan således ikke i lovens egne ord finne holdepunkt for det syn at en autorisasjonstvang ikke skulle gjelde for det kommunale vannverk selv, og følgen må således bli at vannverket enten må utføre et arbeid ved egne folk, eller sette det bort til et firma som er autorisert

Den selvsagte forutsetning for dette er imidlertid at det gjelder et arbeid som i lovens forstand er håndverk. Derved kommer man inn på den annen frifinnelsesgrunn som kommunen har påberopt seg.

I byrettens dom er det gitt en utførlig beskrivelse av de arbeidsoperasjoner som er forbundet med nedlegging og sammenføyning av rørdelene i de kommunale hovedledninger. Byrettens konklusjon er:

«At det, ihvertfall med de typer rør man idag opererer med, ikke kreves noen særskilt faglig innsikt for å legge slike hovedledninger for vann og Kloakk som det i saken er tale om, forekommer retten å være temmelig klart. Sett i forhold til arbeidet som et hele, må den kyndighet som kreves for selve rørnedleggingen endog antas å være av ganske underordnet betydning.»

Byretten viker imidlertid tilbake for å trekke den slutning at arbeidet ikke i lovens forstand er håndverk. Den finner dette unødvendig, idet kommunen under enhver omstendighet er ubundet av den ellers gjeldende autorisasjonstvang.

Det siste er altså lagmannsretten ikke enig i, men den finner det på den annen side ikke betenkelig å fastslå at nedleggingen og sammenføyningen av rørene ikke er håndverk.

I denne sammenheng finner lagmannsretten det stort sett

Side:503

tilstrekkelig å vise til den beskrivelse av arbeidsopeasjonene som byretten gir.

Siden dette moment er sterkt fremhevet under prosedyren i lagmannsretten, skal man imidlertid tilføye at man er enig i det syn at man under avgjørelsen av spørsmålet håndverk eller ikke håndverk må se bort fra at en enkeltstående operasjon er så enkel at hvem som helst kan utføre den. Et arbeidsoppdrag må i denne sammenheng vurderes som en helhet og ikke spaltes opp i enkeltstående operasjoner.

Men dette hensyn virker bare så langt som man har å gjøre med arbeidsoperasjoner som, sett i forhold til den hele virksomhet, er av mindre omfang og som det er lite hensiktsmessig å skille fra de gjøremål som krever full fagkyndighet. Man kan derimot ikke ut fra en slik betraktning utstrekke håndverksbegrepet til arbeidsoppgaver som også isolert sett er av betydelig omfang, og som det kan være rasjonelt å utføre helt for seg selv eller i kombinasjon med klart ikke-håndverksmessige gjøremål.

Skulle man trekke slike konsekvenser, ville det føre til at enhver befatning med alle slags rør var å anse som rørleggerhåndverk. Det innrømmes imidlertid også av bransjen selv at dette ikke er tilfellet. Bygging av rørledninger for vannkraftanlegg faller utenom rørleggerfaget, og det samme må gjelde dreneringsanlegg for jordbruket osv. Også anlegg av selve hovednettet for varlige vannforsyningsanlegg må komme i denne stilling. Det kan dreie seg om anlegg av betydelige utstrekning, som ikke fremtrer som integrerende ledd i typiske rørleggeroppgaver. Arbeidet lar seg mer hensiktsmessig kombinere med opparbeidelsen av gater og veier f. eks. De mest arbeidskrevende sider av virksomheten består i å grave opp og fylle igjen grøftene, og det ville være økonomisk uforsvarlig å bruke faglærte rørleggere til dette. Hvor arbeidet settes bort til entreprenører, er det derimot rasjonelt at disses folk også legger ned og forbinder rørdelene.

De arbeidsoppdrag som ga foranledning til saken, gjaldt alene nedlegging og sammenføyning av rørdeler til de kommunale hovedledninger, altså arbeid som etter foran anførte ikke kan regnes som håndverk Trohdheim kommune må derfor bli å frifinne. - - -