Rt-1974-50

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-01-24
Publisert:	Rt-1974-50
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 6/1974
Parter:	Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter:	Dick Henriksen, Blom, Roll-Matthiesen, Gundersen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Fornminneloven (1951) §16, §1, Straffeprosessloven (1887) §377, Militære Straffelov (1902), LOV-1951-06-29-§16, LOV-1951-06-29-§1, §2a

Kst. dommer Dick Henriksen: Politimesteren i Rogaland utferdiget den 17. juli 1973 forelegge mot A, født xx.xx.1927, for overtredelse av lov om forminne av 29. juni 1951 nr. 3 §16, jfr. §1. Grunnlaget for forelegget var «at han vinteren 1972/73 på sin eiendom gnr. 17 bnr. 7 i Klepp herred under oppdyrking fjernet 3 større gravhauger registrert av Stavanger Museum 29. juni 1965 uten tillatelse fra museet og tross avslag av 5.5.1970 fra museet på søknad om frigivelse datert 29.10.1969».

Forelegget, som gikk ut på en bot på kr. 500, subsidiært fengsel i 5 dager, og i tillegg hertil forpliktelse til å gjenreise de 3 fjernede gravhauger, ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Jæren herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377.

Herredsretten avsa 18. oktober 1973 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1927, dømmes for forseelse mot lov om fornminne av 29.6.1951 §16 jfr. §1 til en bot til statskassen stor kr. 500,- - femhundrekroner - eller dersom boten ikke betales, en straff av fengsel i 5 - fem - dager.

2. Kravet om gjenreisning av gravhaugene pådømmes ikke.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Rettens formann - dommerfullmektigen - stemte for en bot stor kr. 2.000, subsidiært 30 dagers fengsel.

Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Politimesteren i Rogaland har påanket dommen til Høyesterett.

Side:51

Anken gjaldt opprinnelig så vel lovanvendelsen og saksbehandlingen som straffutmålingen. Hva angikk lovanvendelsen, ble det anført at retten uriktig hadde lagt til grunn at det reiste krav om gjenreising av gravhaugene ikke var lovhjemlet, og at retten hadde tatt feil i at dette krav var et straffekrav. Vedkommende saksbehandlingen ble i samme forbindelse anført at domsgrunnene ikke var tilstrekkelige til at man kunne bedømme rettens lovforståelse.

Politimesteren har senere med domfeltes samtykke trukket anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen tilbake, slik at bare anken over straffutmålingen står igjen. Hva denne angår, er anført at den idømte bot er for lavt utmålt for den for så vidt alvorlige lovovertredelse, når tiltalte er frifunnet for kravet om gjenreising og det tas hensyn til hans inntekts- og formuesforhold.

Jeg finner at anken bør tas til følge.

Domfelte har for å oppnå økonomiske fordeler for sitt jordbruk rasert gravhaugene til tross for klar beskjed fra Stavanger Museum om at haugene ikke ville bli frigitt.

Jeg finner at hensynet til den alminnelige lovlydighet på dette område tilsier strengere reaksjon under de foreliggende omstendigheter.

Forsvareren har spesielt fremholdt at det ved straffutmålingen bør tas hensyn til den foreliggende mulighet for at det i medhold av lovens §16 kan bli reist erstatningskrav overfor domfelte. Jeg kan ikke se at muligheten for at et slikt krav kan bli reist og eventuelt føre frem, kan tillegges betydning ved straffutmålingen.

Jeg er i likhet med herredsrettens formann blitt stående ved at straffen passende kan settes til en bot på kr. 2.000, den subsidiære straff dog til fengsel i 12 dager.

Jeg stemmer for denne dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til en bot til statskassen på 2.000 - to tusen - kroner, subsidiært 12 - tolv - dagers fengsel.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Gundersen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Samson Røyrvik (med spes. bem.) med domsmenn):

A er født xx.xx.1927- - -. Han er bonde av yrke og hadde siste år en inntekt på ca. kr. 40.000,-. Han har en formue på kr. 54.000,-. Han er gift og forsørger kone og 3 barn. Han er ikke tidligere straffedømt, og heller ikke tidligere bøtelagt av politiet. - - -

Det området hvor registrering av fornminner ble gjort, var på den

Side:52

tid kulturbeite. Tiltalte fikk imidlertid interesse for å dyrke området og den 29.10.1969 sendte herredsagronomen i Klepp P. Melstokkå et skriv med denne ordlyden til Stavanger Museum:

«A, eigar av Tu - gnr. 17, bnr. 7 i Klepp har bedt meg om å søkja Stavanger Museum om frigjeving av det området som er avmarkt. (Nr. R. 10 - flyfoto 514 - E10). Feltet er planlagt til dyrking i samband med lån og tilskot til driftsbygning i Statens Landbruksbank.

Feltet høver godt til dyrking så eg rår til at søknaden blir imøtekomen.»

Etter at denne søknaden om frigivelse av området for dyrking kom inn til Stavanger Museum, sendte museet to av sine folk på befaring den 14.4.1970. - - -

Etter at denne innberetningen forelå, sendte 1. konservator Odmund Møllerop ved Stavanger Museum, Arkeologisk avd den 5. mai 1970 svar til A på dennes søknad om frigivelse av området til dyrking. Svarskrivet har denne ordlyden:

«Vi viser til Deres søknad av 29.10.1969 om ovennevnte sak gjennom herredsagronom P. Melstokkå.

Fornyet befaring til området ble foretatt 14. april i år, og av denne fremgår det at det i det planlagte dyrkingsfelt ligger 3 gravhauger, henholdsvis 8,8 og 9 m i diam., 2 gamle gardfar og omkring 50 mindre røyser. Da de ovennevnte fornminner ligger spredt over hele det Planlagte dyrkingsfeltet, vil en oppdyrking ikke være mulig dersom ikke hele fornminnefeltet, eller deler av det frigis.

På denne bukgrunn finner vi det riktig å gå med på at fredningslovens bestemmelser oppheves forsåvidt det gjelder gardfarene og de anslagsvise 50 mindre røyser under forutsetning av at de fornødne undersøkelser kan foretas på forhånd, og de nødvendige midler blir stilt til vår disposisjon. Etter vår oppfatning vil ikke de tre gravhauger i feltet sjenere en fremtidig drift i så stor grad at vi finner det riktig å frigi disse.

Som De sikkert kjenner til er det inngått avtale med Klepp kommune om at utgiftene til undersøkelse av fornminner som frigis med tanke på nydyrking eller rasjonalisering i jordbruket, kan deles med 1/3 på hver av stat, kommune og grunneier. I dette tilfellet regner vi med å måtte grave et mindre antall av røysene, da vi regner med at noen av dem kan være graver. Dessuten må det graves snitt gjennom gardfarene. Vi har kalkulert utgiftene i den forbindelse til kr. 1 800,- q 20 %. Deres andel vil således utgjøre kr. 600,-, men beløpet kan reduseres hvis De selv deltar under utgravningen. Vi oversender kopi av dette brev til Klepp kommune, med forespørsel om bevilgning av kommunens andel. Så snart vi hører fra Dem igjen vil vi sette opp gravningen på vår terminliste.»

Dette skriv ble besvart av tiltalte i skriv av 11.5.1970. Han skrev da således til Stavanger Museum:

«Takk for Deres brev av 5.5.1970. Der opplyser De at De etter utgraving kan frigi rydningsrøyser og gardfar. Dette er vel og bra, men ikkje nok skal arealet bli brukande som fulldyrka jordbruksjord, må også haugane fjernast. Eg ber Dykk derfor om at De tar dette opp til ny vurdering. Skulle De mot formodning koma til same slutning som

Side:53

nå kan eg opplysa at oppdyrkning av areale vil starte ca. 1/9 1971 og at det som då for Museets rekning ikkje er utgrave vil bli betraktet som frigitt og fjernet.»

Som svar på dette skriv sendte Museet 8. juni 1970 et rekommandert brev til A. Brevet hadde denne ordlyden: «Ad. søknad om frigivelse av fornminneområdet 514 E10, R10 på Tu gnr. 17, bnr. 7 i Klepp.

Vi viser til vårt brev til Dem av 5. mai om ovennevnte sak og til Deres brev av 11. mai, hvor De ber oss vurdere på nytt om vi ikke kan frigi feltet full ut. De opplyser videre at hvis dette ikke skjer, vil det som ikke er utgravet for Museets regning alene, bli betraktet som frigitt og fjernet. Vi vil da tolke dette slik at De ikke vil gå med på å ta Deres andel av utgiftene til undersøkelse av de fornminner som vi har vedtatt å frigi, og videre at De hvis ikke de tre gravhaugene er undersøkt innen 1/9 1971, vil fjerne disse uten hensyn til bestemmelser i Lov om fortidsminner.

Vi beklager at De har inntatt et slikt standpunkt til Lovens bestemmelser, og vil henstille til Dem å ta Deres syn på dette opp til ny vurdering.

Vi regner med å høre fra Dem om dette med det aller første. I motsatt fall vil vi finne det riktig å ta de skritt som er nødvendige for å hindre at De gjennomfører Deres forsett. Vi regner som sagt med å høre fra Dem.»

Tiltalte besvarte ikke dette skriv, og det skjedde nå ikke noe før i 1972. Da sendte Klepp jordstyre den 29. mai inn til Stavanger Museum en dyrkingsplan over området, som vedlegg til et skriv med slik ordlyd: «Vedkomande fornminner, A - Tu - Bryne - 514 E10, R10 på Tu, gnr. 17, bnr. 7 i Klepp.

Vedlagt er dyrkingsplan over ein del av den udyrka marka hjå A.

Vedlagt er utskrift av møteboka til Klepp jordstyre av 15.5.1970 - sak 58/70, der saka blei utsett til A hadde fått svar på protesten på at han ikkje fekk fjerna dei 3 gravhaugane også.

A opplyser at han ikkje har fått svar på protesten og har no meldt inn ein del av arealet til nydyrking. Her ligg det 2 gravhaugar som av arronderingsmessige grunnar burde vore fjerna. Museumet bør kontakta A for å koma fram til ein ordning.»

Dette skriv medførte ingen reaksjon fra Museets side, og i løpet av vinteren 1972-73 foretok tiltalte dyrking av hele det området som tidligere er beskrevet. - - -

Retten legger til grunn at det som av fagfolk fra Stavanger Museum er registrert som fornminne, må betraktes som sådant inntil nærmere undersøkelser eventuelt påviser det motsatte. Tiltalen omfatter bare rasering av de tre større gravhaugene som var registrert i området, og retten finner det bevist at der i området var plassert tre gravhauger som er fredet i medhold av lov om fornminne av 29. juni 1951 §1, jfr. §2a. Det er ikke opp til den enkelte grunneier å vurdere hva som er fornminne. Det er etter tiltaltes egen forklaring helt på det rene at han er ansvarlig for at de tre haugene er fjernet, og retten finner derfor enstemmig at han har overtrådt lovens straffebestemmelse i §16.

Side:54

Forsvareren har hevdet at tiltalte befant seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse da han fjernet gravhaugene. Dette kan retten etter den foreliggende bevisførsel ikke være enig i. Selv om tiltalte skulle være uvitende om gjeldende lovbestemmelser, hadde han all oppfordring til å skaffe seg kunnskap om disse før han gikk i gang med å fjerne haugene etter å ha fått avslag på søknad om frigivelse av disse

Når det gjelder straffeutmålingen har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, domsmennene, mener at det er sterkt formildende omstendigheter tilstede og setter straffen til en bot stor kr. 500,-. Det er da lagt vekt på at det var av stor økonomisk betydning for tiltalte å få haugene fjernet. De lå slik plassert i terrenget at verdien av det dyrkede areal ville bli vesentlig redusert, samtidig som det ville innebære store arbeidsmessige vanskeligheter for innhøstingen dersom haugene hadde blitt liggende. Flertallet mener videre at museet er å bebreide at det ikke tok kontakt med A etter skrivet fra Klepp jordstyre av 29.5.1972, for å komme frem til en ordning. Da det i hovedforhandlingen er opplyst at tiltalte var villig til å betale en bot stor kr. 500,- dersom foreleggets punkt om gjenreisning var blitt frafalt, er flertallet blitt stående ved at en bot av denne størrelse kan være passende

Mindretallet, rettens formann, har funnet at tiltaltes handlemåte kvalifiserer til en langt høyere bot. Tiltalte har forsettlig tilintetgjort tre gravhauger som etter loven var fredet, og som Stavanger Museum anså å være så verneverdige at museet ikke kunne gå med på å frigi disse selv ikke etter en utgraving. Mindretallet mener at tiltalte etter museets skriv av 5.5.1970 forsto eller burde forstå at disse tre gravhaugene kunne han ikke få fjernet på legalt vis. I alle fall har han ikke senere tatt kontakt med museet for å få haugene frigitt. Rettens mindretall mener da at det er en særdeles graverende forseelse av tiltalte å ignorere såvel lovbestemmelsene som de myndigheter som er satt til å håndheve dem. Mindretallet er av den oppfatning at tiltaltes handling har hatt et klart økonomisk siktemål, og at han ved å fjerne gravhangene har oppnådd økonomiske fordeler han ellers ikke kunne oppnå på legalt vis. Det er i retten av vitnet Møllerop opplyst at det på Jæren er registrert flere tusen fornminne. Rettens mindretall legger til grunn at et særdeles stort antall av disse ligger slik til at det er av interesse for grunneiere med dyrkingsplaner å få dem fjernet. Mindretallet mener derfor at det her av generalpreventive grunner må reageres hardt for å hindre lignende former for lovovertredelser i fremtiden. Mindretallet stemmer derfor for en bot stor kr. 2.000,- subsidiært 30 dagers fengsel.

Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte i tillegg til bot, også blir dømt til å gjenreise gravhaugene. Det er i retten opplyst, og godtatt av såvel tiltalte som aktor at det var dette punkt i forelegget som medførte at tiltalte nektet å vedta det. Videre ble det i retten opplyst av aktor og ikke bestridt av tiltalte, at tiltalte hadde tilbudt seg å betale en erstatning på kr. 1.000,- i stedet for å gjenreise gravhaugene Det er ikke av aktor nedlagt subsidiær påstand om erstatning.

Retten er enstemmig kommet til at det ikke foreligger lovhjemmel for et krav om gjenreisning av gravhaugene, og tiltalte kan derfor ikke

Side:55

idømmes som straff å foreta gjenreisning. Da det ikke er nedlagt påstand om erstatning til fornærmede, tar ikke retten stilling til om der forøvrig skulle være grunnlag for å pålegge erstatningsplikt for den forvoldte skade, et slikt krav er heller ikke tilstrekkelig legitimert. - - -

Militære straffelovs §35 første ledd - straffutmåling. Det var ved rettskraftig dom avgjort at vilkårene for fritaking fra militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 ikke var til stede. Tiltalte nektet fortsatt å møte til tjeneste og ble i herredsretten dømt til 90 dagers ubetinget fengsel. Påtalemyndigheten anket og mente at straffen overensstemmende med tidligere praksis ( Rt-1969-995, 998 og 1470) skulle vært satt til 120 dager (høyere enn minimumsstraffen), men anken ble forkastet. Antatt at det måtte idømmes ubetinget straff for å realisere lovens formål, men at det ikke kunne være av synderlig preventiv betydning om straffen ble 30 dager lenger enn fastsatt av herredsretten Vist til straffeprosesslovens §395.