Rt-1974-756
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1974-05-24 |
| Publisert: | Rt-1974-756 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 149 K/1974 |
| Parter: | Tromsø kommune (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie) mot Anton Wickstrøm m.fl. (42 parter) (advokat G. Mack) og Ingrid Karlsen (høyesterettsadvokat Nils J. Eidsmo). |
| Forfatter: | Eckhoff, Stabel, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §26, Bygningsloven (1965) §48, §57, Tvistemålsloven (1915) §92, §2, §32, §4, §60 |
Dommerne Eckhoff, Stabel og Sandene.
For opparbeidelse av en boligvei i Tromsø krevde kommunen refusjon av grunneierne i henhold til bygningslovens regler. Et stort antall grunneiere begjærte skjønn til prøvelse av refusjonskravene. I skjønnsbegjæringene ble spesielt vist til §57 nr. 1 a om at skjønnet kan prøve om refusjonen overstiger verdiøkningen. Sent under saksforberedelsen kom det fram ved kommunens opplysning at 2/3 av refusjonsbeløpet var fordelt etter grunnarealet, og 1/3 etter fasadelengden. kommunen mente at dette var i samsvar med bygningslovens §48 nr. 3, fordi det ikke var truffet avgjørelse om eiendommenes tillatte utnytting. Grunneierne hevdet at refusjonsberegningen var i strid med §48 nr. 3 og la ned påstand om at beregningen måtte oppheves. Tromsø skjønnsrett for bygningssaker avsa kjennelse om opphevelse av beregningen.
Side:757
kommunen påkjærte avgjørelsen til lagmannsretten som stadfestet skjønnsrettens kjennelse. Av eget tiltak reiste lagmannsretten spørsmålet om skjønnsretten hadde kompetanse til å prøve om refusjonsutligningen var i samsvar med bygningsloven. Retten kom under tvil til at skjønnslovens §26 ga skjønnsretten slik kompetanse.
kommunen erklærte kjæremål mot lagmannsrettens kjennelse og hevdet prinsipalt at skjønnsretten ikke var kompetent til å avgjøre spørsmålet om fordeling av utgiftene etter bygningslovens §48 nr. 3. Det ble videre bestridt at skjønnsretten kunne bli kompetent ved at kommunen møtte under skjønnet uten å påstå avvisning av spørsmålet i forbindelse med bygningslovens §48 nr. 3. Ytterligere subsidiært ble det hevdet at skjønnsretten om den skulle bli ansett kompetent, ikke skulle ha truffet sin avgjørelse ved kjennelse, men ved skjønn med adgang til overskjønn.
Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet lagmannsrettens og skjønnsrettens kjennelser og hjemviste saken til ny behandling ved skjønnsretten. Det ble bl.a. uttalt:
«Lagmannsretten kom under tvil til at tvisten vedkommende bygningslovens §48 nr. 3 kunne behandles under skjønnet, fordi den kunne sies å gjelde «hvad der skal være gjenstand for skjøn» etter skjønnslovens §26. Utvalget er ikke enig i denne lovforståelse. Skjønnslovens §26 kan ikke antas å gi skjønnsretten et særlig kompetansegrunnlag som omfatter tvister om andre refusjonsforhold enn de som er regnet opp i bygningslovens §57.
Grunneierne har gjort gjeldende at skjønnsretten i forbindelse med prøvelsen av refusjonskrav etter bygningslovens §57 prejudisielt må kunne ta standpunkt til forståelsen og anvendelsen av samme lovs §48 nr. 3. Utvalget antar at skjønnsretten prejudisielt må kunne ta standpunkt til rettsspørsmål i forbindelse med prøvelsen av forhold som nevnt i bygningslovens §57. Det kan imidlertid etter omstendighetene ikke sees å være noen rettslig sammenheng mellom spørsmålet om verdiøkning og spørsmålet om tolkningen og anvendelsen av §48 nr. 3. Det siste spørsmål er da ikke prejudisielt i forhold til det første. Det er ikke kommunens refusjonskrav som sådant som kan prøves etter §57, men bare bestemte sider av avgjørelsen. Utvalget mener således at når skjønnsretten har tatt standpunkt til §48 nr. 3, er dette ikke skjedd som ledd i en prejudisiell prøvelse.
Under hele behandlingen av saken for skjønnsretten har partene imidlertid forutsatt at skjønnsretten også var kompetent til å avgjøre en tvist etter bygningslovens §48 nr. 3. kommunen reiste ikke noen innvending mot at skjønnsretten tok spørsmålet opp til behandling. Etter skjønnslovens §4 er skjønnsretten kompetent når partene er blitt enige om å avgjøre en sak ved skjønn. I følge tvistemålslovens §92, jfr. skjønnslovens §2, anses samtykke gitt når partene har møtt og forhandlet uten innsigelser, j fr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1967-1401. Utvalget kan ikke se at den omstendighet at
Side:758
bygningslovens §57 ved en oppregning uttrykkelig angir hvilke tvister skjønnsretten uten videre skal kunne avgjøre, er til hinder for en utvidelse av skjønnsrettens kompetanseområde, når partene er enige om det. I rettspraksis har slik kompetanse vært akseptert, jfr dom i Rt-1970-484 der et av tvistepunktene gjaldt tolking og anvendelse av bygningslovens §48 nr. 3, og hvor Høyesterett behandlet og avgjorde en anke over et refusjonsoverskjønn, uten at det på noe trinn av saken kan ses antydet at skjønnet ikke skulle være kompetent.
kommunen har subsidiært hevdet at skjønnsretten skulle avgjort saken ved skjønn, ikke ved kjennelse. Utvalget er enig i dette. Når skjønnsretten først var kompetent, ble lovligheten av refusjonsberegningen skjønnstemaet. Skjønnsrettens avgjørelse måtte da treffes i form av skjønn, og overprøvelse måtte skje ved overskjønn, jfr. bygningslovens §60 sjette ledd og skjønnslovens §32, slik bestemmelsen lød før endring ved lov nr. 3 for 1973. Utvalget ser det som en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at dette spørsmål ikke ble tatt opp. Lagmannsrettens og skjønnsrettens kjennelser må oppheves og saken hjemvises til skjønnsretten. Skjønnsretten vil da måtte treffe sin avgjørelse ved skjønn, med adgang for partene til overskjønn.
Utvalget antar at sakens omkostninger bør oppheves både for lagmannsretten og kjæremålsutvalget.»