Rt-1974-791
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-08-23 |
| Publisert: | Rt-1974-791 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 98B/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Michelsen, Schweigaard Selmer, Gundersen, Mellbye, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Dommer Michelsen: Ved beslutning av politimesteren i Oslo av 4. februar 1974 ble A, født xx.xx.1950, satt under tiltale etter vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd. Grunnlaget for tiltalen var at tiltalte den 20. juli 1973 hadde latt B bruke sin personbil til tross for at B var påvirket av alkohol.
Ved Oslo byretts dom av 22. mai 1974 ble tiltalte frifunnet.
Om sakens nærmere sammenheng og om tiltaltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Over denne dom har politimesteren i Oslo erklært anke.
Prinsipalt retter anken seg mot byrettens lovanvendelse. Politimesteren hevder at byretten har stilt for små krav til den aktsomhet som bør utvises av en eier av en motorvogn når han overlater sitt kjøretøy til en annen. Subsidiært ankes det over feil i saksbehandligen. Det gjøres gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle. Byretten burde ha beskrevet tiltaltes egen beruselse og gjort rede for om denne beruselse hadde noen betydning for hans vurderingsevne.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Byretten har lagt til grunn at tiltalte ikke hadde kjennskap til at B hadde drukket mer enn en halvliter pils. Den har videre bygd på at tiltalte direkte spurte B om han hadde drukket mer, og på at han På dette spørsmål fikk et benektende svar. Tiltalte har således villet forvisse seg om at den han overlot vognen til, var edru i lovens forstand.
Byretten har imidlertid også drøftet spørsmålet om tiltalte
Side:792
kunne slå seg til ro med det svar han fikk. Byretten uttaler at den ut fra de foreliggende beviser finner at situasjonen ikke var slik at tiltalte burde ha skjønt at B hadde for høy promille, og at tiltalte etter rettens mening har gjort det man med rimelighet kunne forlange av ham. Den bevisvurdering som ligger i det første utsagn fra byrettens side, kan Høyesterett ikke prøve, og jeg finner ikke grunnlag for å fravike byrettens øvrige skjønnsmessige vurdering som den er kommet frem til etter å ha hørt forklaringer såvel fra tiltalte som fra vitnene. Jeg må således legge til grunn at det for tiltalte, etter han hadde stilt sitt spørsmål til B og fått dennes svar, ikke var foranledning til å anstille ytterligere undersøkelser for å bringe på det rene om B fylte vilkårene for å føre hans bil.
Etter dette kan jeg ikke se at det i byrettens dom er stilt for små krav til hva en bileier etter vegtrafikklovens §17 annet ledd plikter å foreta seg for å forvisse seg om at den han overlater sin bil til, er edru i lovens forstand.
Jeg finner således ikke å kunne ta påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen til følge. Jeg føyer til at forholdene i nærværende sak etter min oppfatning atskiller seg fra dem som lå til grunn for Høyesteretts kjennelse av 8. juni 1974 i sak påtalemyndigheten mot Jon Henrik Smith ( Rt-1974-646).
Jeg har heller ikke funnet å kunne gi påtalemyndigheten medhold i dens subsidiære anke over saksbehandlingen. Domsgrunnene inneholder etter min oppfatning tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan prøve om lovanvendelsen er riktig, og jeg peker særlig på at byretten, som jeg har gjort rede for, har tatt stilling til spørsmålet om tiltalte med rimelighet kunne slå seg til ro med det svar han fikk På sitt spørsmål til B.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Mellbye og Endresen: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Terje Torp med domsmenn): - - -
Etter de foreliggende opplysninger er det på det rene at tiltalte fredag den 20. juli 1973 ca. kl. 2230 i Oslo lot B kjøre sin personbil DA 51132 bl.a. i Kristian IV's gate til tross for at B var påvirket av alkohol. Blodprøve tatt av B samme aften kl. 2340 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,74 promille.
Tiltalte og B som kjente hverandre fra før, møttes på en restaurant om aftenen den 20. juli. De var sammen med endel andre. Tiltalte hadde med seg bil, men han drakk så vidt meget øl på restauranten at han var klar
Side:793
over at han hadde for høy promille til å kunne kjøre bil. Mens han var sammen med B, drakk denne en halvliter Pils. De forlot restauranten sammen, og tiltalte hevder at han da spurte B om han hadde drukket noe mer enn den ene halvliteren og om han var kompetent til å kjøre bilen. Etter hva tiltalte sier benektet B at han hadde drukket noe mer enn en halvliter Pils, og tiltalte kunne ikke på noen måte merke på ham at han skulle være påvirket av alkohol. Han visste at B hadde kjørekort for bil, og han hadde derfor ingen betenkeligheter ved å la B kjøre.
Det er noe uklart hvilken samtale som fant sted mellom tiltalte og B før de forlot restauranten. I mangel av andre sikre opplysninger finner retten å måtte legge tiltaltes forklaring til grunn. En bygger således på at han ikke hadde kjennskap til at B hadde drukket mer enn en halvliter Pils og at han spurte B om han hadde drukket noe mer og at denne svarte benektende på dette. Den polititjenestemann som anholdt tiltalte og B, har som vitne forklart at B virket beruset da bilen ble stanset. Ved den kliniske undersøkelse konkluderte legen med at B var lett påvirket. Tiltalte og B var en tid sammen på restauranten, og tiltalte skulle således ha hatt god anledning til å vurdere om B var påvirket eller ikke. Man kan imidlertid ikke ut fra de foreliggende beviser gå ut fra at situasjonen var slik at tiltalte burde ha skjønt at B hadde for høy promille til å kjøre bil. Retten er således etter omstendighetene kommet til at tiltalte gjorde det man med rimelighet kan forlange for å forvisse seg om at B fylte vilkårene for å kjøre bil.