Rt-1974-813

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-08-30
Publisert:	Rt-1974-813
Stikkord:	Forsørgererstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123/1974.
Parter:	Laila Gundersen (advokat Rolf Undem - til prøve) mot Storebrand (høyesterettsadvokat Tore Helliesen).
Forfatter:	Leivestad, Gundersen, Bølviken, Endresen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Veitrafikkloven (1965) §3

Dommer Leivestad: En 39 år gammel arbeider ble 6. juni 1971 påkjørt og drept av en stasjonsvogn. Hans enke reiste sak mot trafikkforsikreren med krav om erstatning for tap av forsørger.

Sandnes herredsrett avsa 5. juli 1972 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsselskapet Storebrand A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Laila Gundersen kr. 40.000 - firti tusen kroner - med tillegg av 5 % årlig rente fra domsavsigelsen og inntil betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Laila Gundersen anket, og Gulating lagmannsrett avsa 12. juni 1973 dom med slik domsslutning:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til innen 2 - to -

Side:814

uker fra forkynnelsen av dommen å betale 35.000 - tretti fem tusen - kroner i erstatning til Laila Gundersen, med 5 % rente fra avsigelsen av dommen til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsrett eller herredsrett.»

Saksforholdet går fram av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Laila Gundersen har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil ved bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. I det vesentlige gjør hun gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Lagmannsretten har etter hennes mening tatt feil når den har funnet at Gundersen har gjort seg skyldig i uaktsomhet, og at denne ikke er liten. Det er to ting som bebreides Gundersen, nemlig at han gikk ut i veien for å krysse den mens bilen kom kjørende, og at han etter å ha stanset ved midtstreken, plutselig sprang frem slik at det ikke var mulig for bilføreren å avverge påkjørselen.

Laila Gundersen hevder at å begynne å krysse veien, og så å stanse ved midtstreken i tillit til at bilen vil holde seg På den riktige side, ikke kan være noe å legge Gundersen til last slik forholdene var. Når Gundersen plutselig sprang foran bilen, må en regne med at den kjørte slik at han oppfattet det som nødvendig å komme over veien for ikke å bli påkjørt. Dette stemmer med vitneforklaring om et rykk i bilen før påkjørselen. Om Gundersens reaksjon i sitt resultat ble skjebnesvangert, kan det likevel ikke bebreides ham som uaktsomhet om han ble forfjamset ved bilens plutselige kursendring, og så valgte feil når han prøvet å unngå påkjørsel ved å løpe over veien.

Med rette har lagmannsretten funnet at bilføreren har vist uaktsomhet. Hennes forhold har etter Laila Gundersens oppfatning vært grovt uaktsomt, idet hun har kjørt med nærlys, for stor fart etter forholdene, og vært så uoppmerksom at hun ikke så Gundersen da han gikk ut i veien og stanset ved midtstreken.

Lagmannsretten har fordelt skylden likt mellom bilføreren og Gundersen, og tilkjent halv erstatning. Men selv med en slik skyldfordeling burde det ikke være foretatt noen avkortning i erstatningen. Lagmannsretten har her sett bort fra at det gjelder objektivt ansvar for bilen; med lik skyld På begge sider må det gis full erstatning på grunnlag av det objektive ansvar, jfr. Rt-1969-51.

Subsidiært hevder fru Gundersen at bilansvarslovens §7 henviser til en rimelighetsvurdering; en enke bør ikke uten videre identifiseres med sin mann, slik at hans feil fører til en avkortning som gjør erstatningen urimelig liten. De preventive hensyn gjør seg ikke gjeldende med samme styrke overfor en forsørget.

Lagmannsretten har satt forsørgertapet for lavt, og med urette antatt at fru Gundersen vil være i stand til å skaffe seg inntekter ved eget arbeid. Hun kan ikke regne med egen inntekt, utgifter til hus, oppvarming o.l. vil være de samme som før, og hennes økonomiske stilling vil være forringet hvis hun ikke får en vesentlig

Side:815

høyere erstatning. Mannen ville nå vært oppe i en inntekt på kr. 50.000 årlig, noe som ville innebåret en vesentlig bedre økonomi for henne enn den hun nå har ved ytelsene fra Folketrygden. Hun har lagt frem en beregning som viser at hennes samlede tap overstiger kr. 200.000.

Laila Gundersen har lagt ned slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand A/S dømmes til å betale erstatning til Laila Gundersen fastsatt av retten begrenset oppad til kr. 200.000,- med 5 % rente fra domsavsigelsen.

2. Det offentlige og Laila Gundersen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Storebrand har motanket så vel over lagmannsrettens bevisbedømmelse vedrørende uaktsomhetsspørsmålet som dens erstatningsutmåling. Idet vesentlige gjør selskapet gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Gundersen kunne da han gikk ut i veien se bilen på en avstand av 500 meter, ikke 100-150 som lagmannsretten har antatt. Han har gått ut i veibanen mens bilen nærmet seg, istedenfor å vente til den var passert; han har så da han var ved midtlinjen og bilen var ganske nær plutselig sprunget frem foran bilen uten at føreren hadde noen mulighet for å avverge påkjørselen. Intet ved bilens kjøring kan forklare en slik opptreden, som må skyldes at Gundersen var beruset og har handlet uten fornuft. Hans forhold er grovt uaktsomt, og alene årsak til ulykken.

Bilføreren er intet å bebreide. Hun kjørte med en etter forholdene liten fart, 40-60 km hvor det vanlig kjøres med 80 km eller gjerne mer, fordi veien er god og oversiktlig og uten bebyggelse. Hun hadde tilstrekkelig lys, og hun hadde sin oppmerksomhet rettet mot sin veiside og den bil som stod der ved siden av veien.

Den pensjon fru Gundersen oppebærer, som siden mai i år er på ca. kr. 19.000 årlig, setter henne praktisk talt i samme økonomiske stilling som om mannen hadde levd. Man kan ikke regne med at han nå ville tjent mer enn omkring kr. 40.000. En vesentlig del av inntekten ville gått med til hans forbruk, noe også til utgifter i forbindelse med hans arbeid. Fru Gundersen har til nå hatt sin datter med barn og delvis også hennes mann i huset, og fått tilskudd for det som faktisk har satt henne i bedre økonomisk stilling enn om mannen hadde levd. Det er all grunn til å regne med at fru Gundersen vil kunne skaffe seg inntekter ved eget arbeid som vil kunne bedre hennes økonomi ytterligere.

Storebrand har frafalt krav om saksomkostninger og lagt ned slik påstand:

«Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.»

I det vesentlige foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere instanser. Laila Gundersen og 8 vitner har forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Tre av vitnene er nye; det gjelder to passasjerer i ulykkesbilen. Jeg finner grunn til å bemerke at saken synes å ha vært mindre godt opplyst for de tidligere instanser, og at det også gjelder for Høyesterett. Fra politiets side foreligger det en rapport skrevet to dager etter

Side:816

politiets side foreligger det en rapport skrevet to dager etter trafikkulykken på grunnlag av utrykking umiddelbart etter at den ble meldt. Det er ikke fremlagt noen skisse fra åstedet, med angivelse av hvor den påkjørte ble liggende, hvor lykteglass lå, hvor den parkerte bil stod, og med mål for veibredde og avstander. Det foreligger bare et meget enkelt og unøyaktig riss satt opp av en svoger av den påkjørte. Et foto fra åstedet som ses å ha vært vist bilføreren, er ikke blant dokumentene. Politiavhør av dem som var til stede ved ulykken er foretatt 11-13 dager etter.

Verken herredsrett eller lagmannsrett har vært på åstedet, og verken føreren av ulykkesbilen eller de tre passasjerer i den har forklart seg for disse retter. Man har her bare hatt politiforklaring fra bilføreren og to passasjerer. Ved bevisopptaket til bruk for Høyesterett har de to passasjerer for første gang gitt rettslig forklaring, mens bilføreren fremdeles ingen rettslig forklaring har gitt. Politiets etterforskningsdokumenter er bare delvis fremlagt, og resultatet av den undersøkelse av ulykkesbilen som skal være foretatt, og begrunnelsen for at straffesak ikke er fremmet, er ikke kjent.

Laila Gundersen har hatt bevilling til fri sakførsel for alle instanser.

Når det gjelder hendelsesforløpet før ulykken og ved den, viser jeg til de i det vesentlige samsvarende fremstillinger som er gitt av herredsrett og lagmannsrett. Det er for Høyesterett ikke kommet frem nye opplysninger som på noe punkt av betydning endrer bildet av det begivenhetsforløp som der er fremstilt. Ved vurderingen av årsaks- og skyldforhold ser jeg imidlertid noe annerledes på saken enn lagmannsretten.

Det er på det rene at Gundersen og hans hustru sammen med fire slektninger, to ektepar, hadde vært på den samme låvedans hvor også de fire som befant seg i ulykkesbilen hadde vært. Alle menn hadde nytt alkohol, men det er intet grunnlag for å anta at Gundersen var beruset. Noe over midnatt kjørte han og hans kone og slektninger, i alt 6, fra dansen i en bil som ble ført av en svigerinne. Noe senere kjørte også ulykkesbilen fra dansen, den også med en kvinne som fører.

Ikke så langt fra feststedet, hvor en fylkesvei tar av fra E 18, stanset den bil Gundersen var i, på høyre side delvis utenfor veikanten for å slippe av en svoger og svigerinne. Gundersen fulgte disse over riksveien og pratet med dem et par minutter. Det ble ropt På ham fra bilen hvor de tre andre i selskapet satt, og han gikk så rolig over veien til midtstreken. Om han her har nølt litt, eller stanset helt opp, er noe uklart. Men sikkert er at han fra midtstreken plutselig sprang frem foran ulykkesbilen og ble truffet av dens høyre forlykt som ble knust. Bilen befant seg da på riktig side av veien, til høyre for midtstreken.

Etter måling foretatt av ankemotpartens prosessfullmektig kan man fra det sted hvor Gundersen befant seg se vel 500 meter i den retning ulykkesbilen kom fra. Hvis Gundersen har vært

Side:817

oppmerksom, må han ha kunnet se bilens lys da han begynte å krysse veien. Når han gikk ut i veien uten å vente til bilen hadde passert, kan man nok si at han ikke har vist størst mulig forsiktighet, enten det skyldes at han ikke straks var oppmerksom på bilen, eller at han var det, men ville gå frem til midtlinjen og der vente til bilen hadde passert. Selv om Gundersens opptreden ikke helt fyller kravene etter trafikkreglenes §27 pkt. 4, og en større grad av forsiktighet er ønskelig, kan hans atferd ikke karakteriseres som noen grov uaktsomhet,

Når Gundersen ikke ventet ved midtstreken, men plutselig sprang frem, er den mest nærliggende forklaring på hans atferd den at han ble redd at han ville bli påkjørt om han ble stående, og derfor måtte forsøke å komme foran bilen. Dette synes å kunne stemme med at bilføreren ifølge hennes egen fremstilling kjørte noe til venstre under passeringen av den parkerte bil. Gundersen kan da et øyeblikk ha fått inntrykk av at bilen kjørte rett imot ham. Det er også mulig at bilen har kjørt fortere enn han var klar over, og at han har feilbedømt avstanden fordi bilen kjørte med nærlys. Det er intet som gir grunnlag for å anta at Gundersen bevisst har tatt en sjanse, eller at hans opptreden skyldes alkoholpåvirkning.

Slik jeg ser forholdet, kan den omstendighet at Gundersen åpenbart har feilbedømt situasjonen da han sprang frem foran bilen, ikke gi grunnlag for å fastslå at han har handlet uaktsomt, enn si grovt uaktsomt.

Det kan, slik jeg vurderer Gundersens opptreden, være noen tvil om man samlet bør betegne den som bare lite uaktsom eller ikke; for meg er det imidlertid ikke nødvendig å ta bestemt standpunkt til dette. Etter mitt syn er de feil som kan legges bilføreren til last langt alvorligere. De er så dominerende at det ikke under noen omstendighet bør bli tale om en nedsettelse av erstatningen i medhold av bilansvarslovens §7.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at føreren av ulykkesbilen har kjørt med en fart av ca. 60 km og med nærlys. Jeg finner det klart at hun burde ha brukt fjernlys, og at farten var for stor med så vidt svakt lys. Dette gjelder i økt grad idet hun nærmet seg et veikryss hvor det stod en bil med tent lys parkert i veikanten, og hvor hun så folk på venstre side av veien, og - feilaktig - mente å se personer også utenfor bilen Og når bilføreren ifølge sin egen forklaring, som bekreftes av måten hun kjørte på, ikke så Gundersen da han gikk over veien og befant seg ved midtstreken, og ikke oppdaget ham før i det øyeblikk bilens høyre forskjerm traff ham, viser det en alvorlig mangel på oppmerksomhet. Denne henger formodentlig både sammen med for dårlig lys, for stor fart etter forholdene, og at hun har vært for opptatt av den bil hun skulle passere.

Jeg finner etter dette som herredsretten at det må tilkjennes Laila Gundersen full erstatning for det tap hun har lidt.

Atskillige usikre faktorer gjør seg gjeldende når man skal beregne det tap fru Gundersen har lidt. Gundersen var 39 år da

Side:818

han døde. En kan vel regne med at han kunne fortsatt som industriarbeider til han var 67 år. Hans inntekt i 1971 svarte til en årslønn På ca. kr. 40.000. Han var den høyest lønte ved sin bedrift den gang. Topplønnen ved denne var i august 1973 opplyst å være kr. 43.000-44.000, og er nå en del høyere. Det er neppe urealistisk å regne med at inntekten nå for Gundersen ville vært omkring kr. 50.000 pr. år.

Om fru Gundersen har hennes lege som vitne forklart at hun er en typisk kronisk astmapasient med tung pust. Det er vanskelig å si noe om hennes arbeidsmuligheter. Hun er uten utdannelse, og hun må i tilfelle ha et rolig arbeid uten store anstrengelser.

Det er enighet om at fru Gundersen nå får ytelser fra Folketrygden på ca. kr. 19.000 årlig, og har en skatt på ca. kr. 1.800, slik at hennes nettoinntekt er ca. kr. 17.200. Ytelsenes størrelse i fremtiden vil bero på hennes helbredstilstand og inntekter, forhold som det knytter seg stor usikkerhet til.

Hadde Gundersen levd, ville han etter hva partene har anført, med en inntekt på kr. 40.000 hatt en skatt På ca. kr. 11.300, og ektefellene sammen ca. kr. 28.700 å leve av. Med en inntekt på kr. 50.000, ville skatten blitt omkring kr. 16.000, og nettoen omkring kr. 34.000.

Hvor stor del av inntekten som ville ha gått med til mannens særforbruk, og hvor meget hustruen ville fått til sine særbehov, lar seg bare tilnærmelsesvis anslå. Noen oppgave over fellesutgiftene for ektefellene er ikke fremlagt; hvorvidt boutgiftene vil kunne reduseres ved fremleie eller på annen måte, er ikke nærmere belyst.

Fru Gundersens inntektsmuligheter er som nevnt høyst usikre, og selv om man ikke setter helt ut av betraktning at hun kan ta noe arbeid, kan det ikke tillegges stor vekt ved vurderingen av hennes økonomiske stilling i fremtiden.

Man er ved ansettelsen av fru Gundersens tap henvist til et løst skjønn. Etter omstendighetene finner jeg å burde sette den samlede erstatning for tap hittil og i fremtiden, renter innbefattet, til kr. 60.000.

Saksanlegget og anken har ført frem, og jeg finner at ankemotparten må pålegges å betale saksomkostninger for alle instanser til det offentlige.

For Høyesterett er fastsatt et salær for fru Gundersens prosessfullmektig på kr. 8.000. De samlede omkostninger for alle tre instanser utgjør kr. 24.438,50.

Jeg stemmer for denne

dom:

Storebrand dømmes til å betale til Laila Gundersen 60.000 - seksti tusen - kroner med 5 - fem - prosent rente fra domsavsigelsen.

I saksomkostninger betaler Storebrand til staten ved

Side:819

Justisdepartementet 24.438,50 - tjuefire tusen fire hundre og trettiåtte 50/100 - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Endresen og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. E. Birketvedt):

Søndag den 6. juni 1971 ved 1-tiden om natten skjedde det en trafikkulykke med døden til følge ved krysset E-18 og fylkesvei 111 på Søyland i Gjesdal. Willy Gundersen skulle krysse kjørebanen på riksveien til fots, da han ble påkjørt av en Fiat stasjonsvogn med kjennetegn L-82592. - - -

Rettens bemerkninger:

Det har ikke vært foretatt åstedsbefaring i saken. Den rapport som ble satt opp i forbindelse med etterforskningen av trafikkuhellet, viser imidlertid at vegbredden på det sted der ulykken skjedde, er 7 meter. Vegdekket er av asfalt med oppmerket kjørefelt. Med hensyn til de materielle skader på bilen er det i rapporten opplyst, at høyre lykt ble knust, høyre skjerm bulket og at det oppsto sprekker i frontruten. Det kan ellers nevnes at etterforskningen i saken ikke førte til noen reaksjon fra politiets side, idet saken ble henlagt.

Etter det som er opplyst, hadde Gundersen og hans hustru denne kvelden vært på låvedans på en gård i nærheten av ulykkesstedet. De kom dit sammen med en søster av Gundersen og hennes mann, Kari og Alf Waage. På dansen traff de også en bror av sistnevnte og hans hustru, Ole og Gunveig Waage. Etter at dansen var slutt noe over midtnatt, kjørte samtlige seks derfra i bil. Bilen stoppet ved veikrysset der det tar av en vei til Nedrebø i Bjerkreim (fylkesvei 111). Her gikk Ole og Gunveig Waage av, idet de ved anledningen holdt til i en hytte i nærheten. Det ble til at også Gundersen gikk av for å følge dem over vegbanen. Om grunnen til dette er opplyst, at Ole Waage hadde skadet seg noe i en fot i løpet av kvelden. Gundersen ville derfor se ham vel over veien. Det var da han skulle krysse veibanen på ny, tilbake til bilen der de tre andre oppholdt seg, at ulykken inntraff.

Føreren av L-82592 - - -har under sin forklaring til politiet opplyst, at også hun og de tre hun var sammen med, hadde vært på låvedansen på Søyland. Så vidt hun husker nyttet hun nærlyset da hun kjørte hjemover, idet det kjørte en annen bil foran dem. Farten er det vanskelig å uttale seg sikkert om, men hun vil anslå den til 50-60 km/t. Da de nærmet seg krysset der veien til Nedrebø tar av, la hun merke til noen personer som sto på venstre side av E-18. Likeså la hun merke til en bil som sto parkert i veikanten på hennes høyre side, rett overfor der hvor de foran nevnte personer sto og snakket sammen. Ved siden av denne bilen la hun også merke til andre personer på veien. Hun kjørte noe over til venstre under passeringen av den parkerte bilen, men holdt seg hele tiden på sin høyre side av den gule stripen som markerer midtlinjen i veien. Idet hun skulle passere den parkerte bilen, sprang plutselig

Side:820

en mannsperson tvers over veien fra hennes venstre side. Dette så hun ikke før i det øyeblikk bilens høyre forskjerm traff vedkommende, som må ha kommet fra den motsatte side av veien (hennes venstre side). Hun fikk ikke tid å bremse eller ved annen manøvrering forsøke å unngå uhellet.

Olav Høgstø, der som nevnt foran i dommen satt ved siden av bilføreren, har i sin politiforklaring opplyst, at denne kjørte med en fart av ca. 40-60 km/t. og med lysene på nærlys (dim). Da bilen kom i nærheten av krysset til Nedrebø, så han en mannsperson, som gikk ustøtt, komme fra sideveien til Nedrebø. Han bar en flaske i hånden og gikk tvers over veien mot en bil som sto parkert på høyre side. Mannen stanset på den gule stripen midt i veien. Om han så i retning mot L-82592, kan Høgstø ikke si. Han trodde imidlertid at vedkommende var klar over stasjonsvognen Da denne var ca. 5-6 meter fra mannen, sprang han plutselig ut i veien rett foran bilen. Han hadde da en retning som om han ville gå foran den parkerte bilen og antagelig inn på dens høyre side. Etter det Høgstø ellers har forklart, var det ikke tid for - - -til å bremse av på farten. I det samme vedkommende ble truffet av bilens høyre forskjeim, ropte hun «en mann». Han vet ikke om hun hadde lagt merke til mannen tidligere. Mannen ble truffet av bilens høyre forskjerm og slengt på skrå ut av veien Den flasken han holdt i hånden, traff nederste høyre hjørne av frontruten på bilen, slik at det oppsto brist i ruten.

Alf Waage har under sitt vitneprov opplyst, at Gundersen etter at han hadde fulgt Ole og Gunveig Waage over riksveien, ble stående og snakke med disse noen minutter. Vitnet, hans hustu og saksøkeren satt igjen i bilen Vitnets hustru ropte på Gundersen og bad ham komme tilbake. Vitnet så at denne kom rolig over riksvegen og at han så seg fore. Da han kom til den gule midtstripen, begynte han plutselig å springe. Da han var bare et par meter fra bilen der vitnet og de to andre satt og ventet, ble han påkjørt. Han ble truffet i høyre hofte og lår og slengt på skrå framover. Vitnet har ellers forklart at han ikke merket noe lysskjær fra den bilen som kom og kjørte på Gundersen Han mener at denne holdt stor fart, ikke under 70 -80 km/t.

Kari Waage, som satt ved rattet i den bilen Gundersen skulle tilbake til, har likeledes opplyst, at denne til å begynne med beveget seg rolig over veien, men så tok til å springe da han kom til den gule stripen. Hun la merke til noe lys fra den bilen som kom og som også ifølge hennes forklaring holdt stor fart. Den bilen hun selv satt i, hadde nærlyset på.

Etter de opplysninger som foreligger, er det på det rene at Gundersen ble påkjørt mens han befant seg over i den høyre delen av bilens kjørebane. Som opplyst av Høgstø, må en gå ut fra at han ble truffet av høyre forskjerm og slengt på skrå ut av veien. Så langt er det ikke noen dissens om hendelsesforløpet. Derimot er det dissens på andre punkter som er av en viss betydning for skyldspørsmålet. Det gjelder således den fart bilen holdt, og likeså belysningen på denne. For så vidt angår det sistnevnte forhold legger retten til grunn at bilen kjørte med nærlyset på, slik som forklart at bilføreren og Høgstø. Det var midt på natten da ulykken skjedde. Selv om det var midtsommers, holder en det for usannsynlig at bilen kjørte uten lys, da det ikke er lys langs

Side:821

riksveien på den strekningen det her gjelder. At lyset var på bekreftes også av den forklaring bileieren, Sandsmark, ga til politiet etter uhellet. Han konstaterte etter ulykken at det venstre lyset på bilen var på, mens den høyre lyspæren var knust. Han husker likevel ikke om det var nær- eller fjernlyset som sto på. Som det fremgår av det som er sagt foran, har bilføreren oppgitt at hun hadde lyset på dim, fordi det var en annen bil som kjørte foran. Dette stemmer imidlertid ikke med partsforklaringen av saksøkeren og vitneprovene fra Alf og Kari Waage. Ingen av disse la merke til noen annen bil i veibanen på den tiden da ulykken inntraff. Etter det som er opplyst av Olav Høgstø, skal Gundersen ha hatt en flaske i hånden, da han krysset veibanen. Dette benektes av de han var sammen med. Det foreligger heller ikke i politirapporten noen opplysning om knuste glasskår i veibanen eller liknende. Retten er derfor tilbøyelig til å anta at det på dette punkt må foreligge en misforståelse fra Høgstøs side. Etter det som ellers er kommet fram, er det på det rene at Gundersen hadde drukket noe tidligere på kvelden, men visstnok ikke etter at han kom på låvedansen. Det er ikke noe holdepunkt for at han var beruset da ulykken skjedde. Det er som før nevnt noe divergerende opplysninger når det gjelder den måten Gundersen beveget seg på i tiden forut for påkjørselen. Høgstø hevder at han, etter å være gått ut i veibanen, stoppet opp ved den gule midtstripen og så sprang inn i bilens kjørebane, da denne var 56 meter unna. Ifølge vitnene Alf og Kari Waage gikk han rolig ut i kjørebanen, uten å stoppe opp, men tok så til å springe da han kom til midtstripen Det er ikke mulig å gjøre seg opp noen sikker mening om hva som her er det rette. Det er etter rettens oppfatning heller ikke nødvendig å treffe noe valg på dette punkt. Slik en ser saken, kan nemlig bilføreren ikke under noen omstendighet ha vist den nødvendige aktsomhet. Etter hennes egen forklaring må en gå ut fra at hun overhodet ikke la merke til Gundersen under den første fasen da han beveget seg ut i veibanen. Hun oppgir selv at hun ikke så ham før i det øyeblikk han ble truffet av høyre forskjerm. Det kan etter dette ikke være tvilsomt at hun ikke har vist den aktsomhet som veitrafikklovens §3 og trafikkreglenes §3 krever. Selv om det er en viss tvil når det gjelder Gundersens handlemåte ved anledningen, kan retten ikke anse det godtgjort at han har medvirket til skaden på en slik måte, at bilansvarslovens §7 kommer til anvendelse. Etter dette finnes saksøkeren å ha krav på erstatning for det økonomiske tap hun er påført ved ulykken.

Willy Gundersen var født xx.xx.1932 og var således 39 år da han døde. Han hadde siden september 1970 arbeidet ved Forma Skofabrikk A/S som vulkanisør. Ifølge opplysning fra arbeidsgiveren utgjorde hans inntekt i tiden 1. januar-4. juni 1971 kr. 18.394,-, heri inkludert feriepenger med kr. 2.492,-. Kontorsjef Odd Hagen har under sitt vitneprov opplyst, at det ved fabrikken arbeides på akkord, og at det til vanlig er en noe mer travel tid de siste månedene i året. Vitnet har ellers opplyst at Gundersen var en meget dyktig arbeider. Retten legger til grunn at hans årsinntekt lå på ca. 40 tusen kroner.

Saksøkeren, som er født xx.xx.1928, hadde vært gift med avdøde siden 1958. Hun arbeidet selv ved Bjellands hermetikkfabrikk fram til januar 1970. Hun måtte da slutte på grunn av sin asthmalidelse.

Side:822

Hun oppebærer nå ytelser etter folketrygden med kr. 1376,- pr. måned. Herav utgjør såkalt overgangsstønad kr. 659,- pr. måned. Om overgangsstønaden er det i et brev fra Stavanger trygdekontor av 10. september 1971 opplyst, at den foreløbig er tilstått inntil 1. juni 1973, såfremt inntektsforholdene ikke endrer seg vesentlig før nevnte tidspunkt eller det ikke inntrer andre forhold som betinger endring. Saken vil ved nevnte tidspunkt bli tatt opp til ny vurdering. Det er ellers opplyst at etter gjeldende bestemmelser skal 40 % av eventuell forventet ervervsinntekt som overstiger halvparten av grunnbeløpet, komme til fradrag i overgangsstønaden. Om sine økonomiske forhold har fru Gundersen ellers opplyst at hun betaler kr. 255,- pr. måned i husleie og har utgifter til oppvarming med ca. 1000.- kroner pr. år. Hun mener selv at hun på grunn av sin sykdom ikke på ny vil kunne ta noe lønnet arbeid, slik at hun blir henvist til å leve av de trygdeytelser hun får.

Hennes behandlende lege dr. Kolbein A. Finnsnes har i en erklæring av 11.januar 1972 opplyst, at han ble oppsøkt av fru Gundersen fordi hun hadde vært plaget av hodepine, nesetetthet og snue i den grad at hun ikke fikk sove om natten. - - -Den 21. september samme år ble det på ny operert i nesen, etter at hun hadde hatt nesten de samme plager i tiltagende grad og også hadde fått bihulebetennelse som trosset vaniig behandling. Etter dette siste inngrepet har tilstanden vært adskillig bedret hva angår de anførte plager. Hun har imidlertid en kronisk hyperplastisk rhinitt, som hun nok vil plages av resten av sitt liv i mer eller mindre grad. I tillegg kommer plagene fra hennes asthma. - - -

Det er ikke mulig på grunnlag av de foreliggende opplysninger om fru Gundersens helbredstilstand å gjøre seg opp noen sikker mening om hennes muligheter for på ny å komme ut i arbeidslivet. Retten antar likevel at det må være forsvarlig å legge til grunn at hun på et noe senere tilspunkt i hvert fall vil bli istand til å ta et deltidsarbeid, og på denne måten skaffe seg noen lønnsinntekt ved siden av de trygdeytelser hun fortsatt forutsettes å ville oppebære.

Utmålingen av erstatningen vil under de foreliggende forhold nødvendigvis få et sterkt skjønnsmessig preg. Retten er blitt stående ved å sette erstatningen til kr. 40.000,-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Einar Melander, Carl Endresen og Ole Helle): - - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten. Lagmannsrettens begrunnelse er dog vesentlig annerledes enn herredsrettens.

Når det gjelder skyldspørsmålet i forbindelse med påkjørselen er lagmannsretten kommet til at det er utvist uaktsomhet både fra bilførerens og fotgjengerens side.

Føreren av L-82592, - - -er, etter lagmannsrettens oppfatning, å bebreide for å ha kjørt med for dårlig belysning. Etter de forklaringer som er gitt til politiet og i lagmannsretten finnes det å måtte legges til grunn at bilføreren brukte nærlys. Lagmannsretten kan ikke finne tilstrekkelig holdepunkt for at det, på den strekning av vegen som man

Side:823

her har med å gjøre, kjørte en annen bil foran L-82592, slik at det var foranledning for føreren av sist nevnte bil til å bruke nærlys. På den oversiktlige strekning foran ulykkesstedet burde føreren av L-82592 ha brukt fjernlys.

Det som, etter lagmannsrettens oppfatning, i særlig grad er å bebreide bilføreren er at hun ikke var oppmerksom på fotgjengeren som var gått ut i vegbanen. Det er mulig at bruken av for svak belysning kan ha vært årsak - eller medvirkende årsak - til at - - -ikke så fotgjengeren i vegbanen. Årsaksforholdet forsåvidt finnes det imidlertid unødvendig å ta standpunkt til. - Dersom bilføreren hadde vært så oppmerksom som hun burde, og således hadde sett fotgjengeren i vegbanen, måtte det videre kreves av henne at hun innrettet sin kjøring med sikte på å unngå fare for fotgjengeren. - Hun burde ha redusert farten en del, selv om farten etter de foreliggende opplysninger ikke kan antas å ha vært mere enn ca. 60 km pr. time.

Fotgjengeren, Willy Gundersen, kan bebreides for at han gikk ut i, og begynte å krysse den utpregede bilveg som man her har med å gjøre, på et tidspunkt da han måtte se at det kom en bil ca. 100-150 m borte. Med den fart som han måtte regne med at biler holdt på denne vegstrekning burde han latt bilen passere før han begynte å krysse vegen. Selv om L-82592 brukte nærlys, kunne Gundersen ikke ha unngått å se bilen da han gikk ut i vegbanen, hvis han hadde vært tilstrekkelig oppmerksom. Dersom han da ikke så bilen har han vist en mangel på oppmerksomhet som må karakteriseres som uaktsomhet.

Det som, etter lagmannsrettens oppfatning, i særlig grad er å bebreide Gundersen er at han, da han nådde frem til den gule midtstrekslinjen i vegbanen, la på sprang videre fremover. Med vanlig oppmerksomhet kunne han på dette tidspunkt ikke ha unngått å se at L-82592 bare var ca. 10-15 m fra ham, og han burde ha skjønt at det var meget små muligheter for at han kunne komme over vegen foran bilen. Det er ganske visst så at bilføreren kjørte litt ut til venstre for å passere bilen til Alf Waage som stod parkert på høyre side av vegbanen. Men det er helt på det rene at L-82592 ikke var over midtstrekslinjen på noe punkt, og det kan ikke sees at Gundersen hadde noen grunn til å frykte for å bli påkjørt hvis han holdt seg bak midtstrekslinjen. Dersom Gundersen hadde stanset da han kom til midtstrekslinjen, ville L-82592 ha passert, og ulykken ville ikke ha inntrådt. - Gundersen har ved sin måte å krysse vegen på ikke oppfylt sin aktsomhetsplikt etter trafikkreglenes §27 nr. 4, i.f. Lagmannsretten kan ikke finne at Gundersen bare er å legge «lite til last» i den betydning dette uttrykk brukes i bilansvarsloven §7 første ledd. På den annen side finnes hans opptreden ikke å være i den grad Klanderverdig at den utviste uaktsomhet kan karakteriseres som grov, og det finnes ikke bevist at den skyldtes alkoholpåvirkning.

Etter en vurdering av de feil som foreligger såvel fra - - -som fra Willy Gundersens side, og den betydning de utviste uaktsomme forhold kan antas å ha hatt for skadens inntreden, finner lagmannsretten at skylden bør fordele likt på - - -og Willy Gundersen. Etter det syn lagmannsretten således har på skyldspørsmålet, bør Laila Gundersen

Side:824

tilkjennes halv erstatning for det forsørgertap som måtte foreligge, jfr. bilansvarslovens §7 første ledd og straffelovens ikrafttredelseslov §25.

Når det skal tas standpunkt til om det foreligger et forsørgertap og eventuelt størrelsen av dette, tar lagmannsretten utgangspunkt i at Willy Gundersen var 39 år da han døde, at han i 1971 ville hatt en årsinntekt på ca. kr. 40.000,- og at han bidro med pengetilskudd til forsørgelsen av sin hustru som på grunn av asthma hadde sluttet å arbeide utenfor hjemmet i januar 1970. Det er ikke barn i ekteskapet.

Ved vurderingen av spørsmålet om forsørgertap legges det til grunn at Willy Gundersen ville ha kunnet fortsette som industriarbeider med inntekter tilsvarende årsinntekten i 1971 til sitt 67. år, d.v.s. i 28 år. I den utstrekning det blir tale om å regne inntektene i disse 28 år med til forsørgertapet er det tatt hensyn til fordelen ved å få utbetalt idag inntektsbeløp som først ville forfalle i fremtiden. Det er m.a.o. foretatt neddiskontering til nåtidsverdi av de fremtidige inntektsbeløp. - Det er videre i noen grad tatt hensyn til fordelen ved å slippe å betale skatter og avgifter av de fremtidige inntektsbeløp.

Lagmannsretten har videre tatt hensyn til det fradrag i mannens inntekter som må gjøres fordi en del av inntektene ville gått med til mannens eget forbruk, til mat klær etc., samt til utgifter i forbindelse med arbeidet. En del av fellesutgifter for ekteparet, bl.a. til bolig, vil være i det vesentlige de samme også etter mannens død.

Det må videre gjøres fradrag for de trygdeytelser som Laila Gundersen tilstås. 1 1971 var disse på ca. kr. 15.500,- pr. år.

Det har vært uenighet mellom partene om det kan regnes med at Laila Gundersen i fremtiden vil ha helse til å ta seg arbeid utenfor hjemmet, og eventuelt hvilken betydning det bør ha ved beregningen av et forsørgertap om hun har mulighet for å skaffe seg inntekter ved eget arbeid. Om hennes helsetilstand er det opplyst at hun lider av asthma, at hun har vært arbeidsufør siden januar 1970 og at hun for tiden fortsatt er arbeidsufør. Laila Gundersen har opplyst at hun i ca. 1/2 års tid har gått til behandling hos spesialist for sin astma. Det er ikke fremlagt noen legeerklæring som gir nærmere opplysninger om astmaens karakter og dens betydning for Laila Gundersens ervervsevne i fremtiden. Slik saken foreligger opplyst på dette punkt antar lagmannsretten at det må kunne legges til grunn at Laila Gundersen innen en overskuelig fremtid vil være istand til å ta seg deltidsarbeid, f.eks. i hermetikkindustrien, hvor det i Stavangerområdet må antas å ville foreligge tilbud om deltidsarbeid som også passer for dem som av helsemessige grunner må ha lett arbeid. - For lagmannsretten har Laila Gundersen opplyst at hun er interessert i å ta seg arbeid såsant hun helsemessig er istand til det. Det må antas at hun ville ha tatt seg slikt arbeid også om mannen hadde levet. På den annen side må det i noen grad tas hensyn til inntekten hun vil kunne skaffe seg ved eget arbeid, når forsørgertapet skal beregnes.

Etter skjønnsmessig vurdering av de foran nevnte forhold finner lagmannsretten at Laila Gundersen har lidt et økonomisk tap ved at hennes forsørger, Willy Gundersen, døde, og at dette tap kan settes til kr. 70.000,-. I dette beløp er da medregnet renter fra ulykkesdatoen til domsavsigelsen.

Side:825

Etter den skyldfordeling som lagmannsretten bygger på, vil Laila Gundersen etter dette bli tilstått en erstatning på kr. 35.000.- for tap av forsørger. I tillegg kommer 5 % renter fra domsavsigelsen. - - -