Rt-1975-235

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-03-07
Publisert:	Rt-1975-235
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 38B/1975
Parter:	Ambjørg Grøterud (advokat Finn Grøstad - til prøve) mot Helga Teigen (høyesterettsadvokat Rolf Buøen).
Forfatter:	Michelsen, Bølviken, Roll-Matthiesen, Blom, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §5, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §16, §66, LOV-1927-05-20-§14, LOV-1927-05-20-§15, Ektefelleloven (1927) §11, §12, §13, §14, §15, Ektefelleloven (1927), Skifteloven (1930) §47, Odelsloven (1974) §15

Dommer Michelsen: I odelssak mellom Helga Teigen og Ambjørg Grøterud avsa Numedal herredsrett den 18. mai 1972 dom med slik domsslutning:

«Ambjørg Grøterud dømmes til å utstede skjøte over eiendommen Teigen, gnr. 53, bnr. 1 i Flesberg mot oppgjør i samsvar med odelsovertakst av 25/10 1971 kr. 108.000,- etthundreogåttetusen - kroner og med fradrag av heftelser derunder livsvarig borett til Elsa Myren verdsatt til kr. 12.000,- - tolvtusen - kroner samt fravike eiendommen innen den 14. oktober 1972.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. Rettens formann kom til det resultat at saksøkeren ikke hadde odelsrett til eiendommen.

Ambjørg Grøterud påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom i saken den 30. november 1973. Dommen har denne domsslutning:

«Fru Ambjørg Grøterud dømmes til å utstede skjøte På eiendommen Teigen, gnr. 53, bnr. 1 i Flesberg, til Helga Teigen mot oppgjør i samsvar med odelsovertakst av 25.10.1971 kr. 108.000 - ett hundre og åtte tusen kroner - og med fradrag av heftelser - derunder livsvarig borett til Else Muran verdsatt til 12.000 - tolv tusen - kroner, og ellers i samsvar med skjønnslovens §66 flg. og å fravike eiendommen innen 14.4.1974.»

Av domsslutningen fremgår det ikke hvordan lagmannsretten har løst saksomkostningsspørsmålet. I domsgrunnene uttaler imidlertid lagmannsretten at den er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, og at den under henvisning til tvistemålslovens §180 første ledd i. f. har funnet særlig grunn til ikke å tilkjenne den vinnende part saksomkostninger for lagmannsretten.

Også lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. En av lagdommerne kom til samme resultat som herredsrettens formann.

Over lagmannsrettens dom har Ambjørg Grøterud erklært anke til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Det har for Høyesterett ikke funnet sted noen ny bevisførsel Partene er enige om at herredsrettens og lagmannsrettens beskrivelse av de faktiske forhold i saken er riktig.

Ambjørg Grøterud har for Høyesterett - som for de tidligere instanser - gjort gjeldende at Helga Teigen ikke har odelsrett

Side:236

til eiendommen fordi Ole Nirisen Teigen, Ambjørg Grøteruds far og Helga Teigens bestefar, ikke hadde hevdet den til odel da han i 1967 overdrog den til datteren. Ole Nirisen Teigen påbegynte odelshevd først i 1948 da han etter sin hustrus død fikk eiendommen skjøtet over på seg. Opphevelsen av særeieordningen mellom Ole Nirisen Teigen og hans hustru Gunhild Marie Teigen og opprettelse av felleseieordningen dem imellom i 1940 medførte ikke at ektefellene sammen hevdet odel på eiendommen inntil Gunhild Teigen døde i 1948. Det tilfelle som her foreligger, overgang fra særeie til felleseie, faller utenfor rammen av odelslovens §5, som ikke kan tolkes utvidende. Subsidiært hevder Ambjørg Grøterud at fravikelsestidspunktet bør settes til faredag 1976.

Ambjørg Grøterud har nedlagt slik påstand:

«1. Ambjørg Grøterud frifinnes.

2. Helga Teigen dømmes til å betale Ambjørg Grøterud sakens omkostninger for alle retter.»

Helga Teigen har for Høyesterett henholdt seg til hva flertallet i herredsrett og lagmannsrett har gitt uttrykk for, og har således anført at ektefellene Gunhild Marie og Ole Nirisen Teigen sammen hevdet eiendommen til odel fra 1944 da det ble opprettet formuesfellesskap mellom dem. Odelshevden var da, enten den tok sin begynnelse i 1937, da Gunhild Teigen ervervet gården som særeie, eller i 1944, da felleseie ble opprettet, fullbyrdet før 1967 da overdragelsen til Ambjørg Grøterud fant sted.

Helga Teigen har for Høyesterett frafalt den subsidiære påstand hun fremsatte for herredsretten og lagmannsretten om løsningsrett for en ideell andel av eiendommen.

For Høyesterett har Helga Teigen gjort gjeldende et synspunkt som har vært streifet i de tidligere instanser, men som hun der ikke påberopte som noe prosedyregrunnlag. Av herredsrettens dom går det frem at Helga Teigen pekte På - uten å gå nærmere inn på spørsmålet - at det kunne være tvilsomt om det fra tinglysningen av skjøtet til Gunhild Marie Teigen i 1937 begynte å løpe en preskripsjonsfrist for barnas odelsrett. Lagmannsretten har uttalt at den nedarvede odelsrett gikk tapt også for barna 5 år etter at skjøtet til Gunhild Teigen ble tinglyst. For lagmannsretten ble dog dette spørsmål ikke nevnt av Helga Teigen.

For Høyesterett har så Helga Teigen anført at barnas odelsrett ikke gikk tapt som følge av at eiendommen i 1937 ved tinglyst skjøte ble overdradd til deres mor som hennes særeie, og de ikke innen den daværende 5-årsfrist søkte den tilbake fra henne. Etter denne overdragelsen kunne barna ha løst eiendommen fra moren. Av dommen i Rt-1962-1145 må man dog kunne trekke den slutning at det her ikke løp noen preskripsjonsfrist for barna som ikke hadde noen plikt til å fordrive sin mor fra gården. I forhold til barna kan da eiendommen ikke sies å være gått ut av slekten, og det hvilte odel På den for barna ved skjøtingen i 1967.

Side:237

Først kort tid før ankeforhandlingen i Høyesterett tok til, varslet Helga Teigens prosessfullmektig sin motpart om at dette synspunkt ville bli gjort gjeldende. Helga Teigen hevder at det her er spørsmål om en rettsanvendelse, og mener at det derfor ikke er noe grunnlag for å sette hennes anførsel til side som for sent fremsatt.

Helga Teigen har gjort gjeldende at det i dommen bør bestemmes at Ambjørg Grøterud skal fravike eiendommen innen første faredag som er den 14. april 1975, og har pekt på at Ambjørg Grøterud ikke bor På odelsgodset, og at det bare er skogen som drives.

Helga Teigen, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fru Ambjørg Grøterud tilpliktes å fravike eiendommen første faredag.

2. Fru Ambjørg Grøterud dømmes til å betale fru Helga Teigen saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett, og til det offentlige for Høyesterett.»

I anledning av det nye synspunkt som fra Helga Teigens side er gjort gjeldende for Høyesterett, har Ambjørg Grøterud anført at det her ikke bare er tale om å anvende rettssetninger, men om faktiske forhold. Dersom Ambjørg Grøterud i tide var blitt gjort kjent med at dette synspunkt ville bli gjort gjeldende, ville hun ha søkt å bringe på det rene om barna i forbindelse med det som skjedde i 1937, skulle ha frafalt sin odelsrett. Når det ikke er blitt anledning til å foreta slike undersøkelser, finner hun å måtte kreve at motpartens anførsel tilsidesettes som for sent fremkommet.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Det er i saken på det rene at Helga Teigen kan løse eiendommen fra sin tante Ambjørg Grøterud dersom Ole Nirisen Teigen hadde odel til gården da han i 1967 overdrog den til sin yngste datter. Sin nedarvede odelsrett hadde Ole Nirisen Teigen tapt. Han hadde etter 1937 i odelspreskripsjonstid latt sin hustru Gunhild Marie sitte med eiendommen som sitt særeie. I 1967 kan Ole Nirisen Teigen da bare ha hatt odel til eiendommen dersom hans hustru og han påbegynte samodel i 1944 da særeieordningen dem imellom ble opphevet og erstattet med vanlig ekteskapelig felleseie.

Jeg bemerker her innledningsvis at jeg ikke kan finne det tvilsomt at mann og hustru som har felleseie etter loven av 1927 om formuesforholdet mellom ektefeller, må sies å leve i «fællig» i relasjon til bestemmelsen om samodling i odelsloven av 1821, og jeg ser ikke i denne forbindelse grunn til å drøfte nærmere lovens nåværende felleseieordning.

Når det for øvrig gjelder spørsmålet om samodling, kan jeg i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse for resultatet som er gitt av flertallet i henholdsvis herredsretten og lagmannsretten.

Side:238

Etter min oppfatning må man tolke den tidligere odelslovs §5 slik at ektefeller kan samodle en tidligere odelsfri eiendom som har vært den ene ektefelles særeie, når særeieordningen blir opphevet og erstattet med vanlig ekteskapelig felleseie.

Det tilfellet som her foreligger, må etter min mening sidestilles med det som uttrykkelig omtales i §5 i odelsloven av 1821, hvor det sies at ektefeller kan samodle når den ene av dem ved ekteskapets inngåelse innbringer en odelsfri eiendom i felleseiet. Lovens hensikt synes å være å åpne adgang til samodling hvor ektefellene lever i «fællig», og det kan da ikke være avgjørende På hvilket tidspunkt - ved ekteskapets inngåelse eller mens det består - felleseieordningen er opprettet. Denne forståelse av odelslovens §5 gir etter min mening god sammenheng mellom de forskjellige tilfeller som kan dukke opp, og jeg kan ikke se at det skulle være noen betenkelighet ved en slik tolking av bestemmelsen.

Jeg føyer til at jeg ikke vil ha uttalt noe om hvordan det spørsmål jeg har drøftet, skal løses etter den nye odelslov som i sin §15 har vesentlig andre regler om samodling enn dem man finner i §5 i den tidligere lov.

Etter det resultat jeg er kommet til, blir det unødvendig for meg å ta standpunkt til den nye anførsel som ankemotparten har gjort gjeldende for Høyesterett, og jeg drøfter da heller ikke om den bør tilsidesettes som for sent fremkommet.

Da Ambjørg Grøterud ikke bor på odelsgodset, og da det bare er skogen på eiendommen som drives, finner jeg at den bør fravikes faredag 1975 som er den 14. april.

Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser. Ambjørg Grøterud har tapt saken også for Høyesterett. Da saken imidlertid har gjeldt et spørsmål innen odelsretten som ikke tidligere har vært løst ved domstolene, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Ambjørg Grøterud dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Teigen, gnr. 53, bnr. 1 i Flesberg, til Helga Teigen mot oppgjør i samsvar med odelsovertakst av 25. oktober 1971 kr. 108.000 - ett hundre og åtte tusen kroner - og med fradrag av heftelser, derunder livsvarig borett til Else Muren verdsatt til 12.000 - tolv tusen - kroner, og ellers i samsvar med skjønnslovens §66 flg., og å fravike eiendommen innen 14. april 1975.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:239

Av herredsrettens dom (sorenskriver Odd Birketvedt med domsmenn): - - -

Ved skjøte datert 15/8 1967 og tgl. 16/8 1967 overdro Ole N. Teigen den faste eiendom Teigen, gnr. 53, brnr. 1 i Flesberg til datteren Ambjørg Grøterud. Helga Teigen som er datter av Ambjørg Grøteruds eldre søster Jørand Lie mente seg bedre odelsberettiget til eiendommen Teigen, gnr. 53, brnr. 1 enn Ambjørg Grøterud og hun foretok derfor de nødvendige skridt for å søke å ta eiendommen tilbake på odel. - - -

Retten skal bemerke: Retten finner at preskripsjonsfristen for Ole N. Teigen samt for hans og Gunhild Marie Teigens felles barns odelsrett til eiendommen Teigen gnr. 53, brnr. 1 i Flesberg begynte å løpe fra det tidspunkt Gunhild Marie Teigen fikk tinglyst hjemmel på eiendommen nemlig fra 14/7 1937. Da verken Ole N. Teigen eller noen av fellesbarna før utløpet av preskripsjonsfristen som var 5 år eller eventuelt seinere forsåvidt angår fellesbarna i den utstrekning odelslovens §16 her kunne være anvendelig, har tatt skridt til å løse eiendommen på odel, så finner retten at den odel som Ole N. Telgen og barna hadde da Gunhild Marie Teigen overtok eiendommen og denne ble hennes særeie, er gått tapt. Retten finner videre at Gunhild Marie Teigen fra den tid hun ble eier av eiendommen begynte å erverve odel til eiendommen for seg og barna, men siden hun avgikk ved døden i august 1948, så er det på det rene at hun ikke hadde ervervet odel På eiendommen da hun avgikk ved døden.

Siden eiendommen Teigen gnr. 53 brnr. 1 var Gunhild Marie Teigens særeie ifølge ektepakten av 5/7 1937, så ble det kun for seg personlig og barna Gunhild Marie Teigen odlet nevnte eiendom. Ved ektepakt av 10/2 1944 mellom Gunhild Marie og Ole N. Teigen ble særeie opphevet og det ble da opprettet fullstendig felleseie mellom ektefellene og forsåvidt angår spørsmålet om hvilken betydning denne endring av formuesordningen mellom forannevnte ektefeller skal tillegges for odels- og løsnlngsretten til den faste eiendom Teigen som ved ektepakten ble felleseie mellom partene, så er det dissens mellom rettens medlemmer.

Rettens flertall domsmennene Ole Bakkerud, Arne Lyngås og Hellik Hafslia er kommet til det resultat at i og med at det ble opprettet fullstendig felleseie mellom Gunhild Marie og Ole N. Teigen og den faste eiendom Teigen, gnr. 53, brnr. 1 ble ektefellenes felleseie, så må dette få den virkning at Ole N. Teigen også odler eiendommen Teigen sammen med Gunhild Marie Teigen og fellesbarna, idet opprettelsen av felleseiet hvor eiendommen inngår som en del av dette med hensyn til erverv av odel må behandles på tilsvarende måte som gjelder hvor den ene av ektefellene ved inngåelse av ekteskapet har en eiendom hvor odelshevd er påbegynt og hvor det etter odelslovens §5 er på det rene at ektefellene odler sammen forutsatt at de har formuesfellesskap.

Rettens flertall finner det rimelig og i samsvar med odelslovens formål og likeledes i god overensstemmelse med de prinsipper om samodling som odelslovens §5 gir uttrykk for å fortolke odelslovens §5 utvidende slik at reglene for samodling gis anvendelse i den foreliggende sak. Rettens flertall vil forøvrig peke på at den finner at det

Side:240

også er god overensstemmelse med reglene for formuesfellesskap og herunder spesielt reglene om felleseie å anvende reglene om samodling i dette tilfelle.

Rettens flertall er således kommet til det resultat at Ole N. Teigen og fellesbarna hadde odel til eiendommen Teigen gnr. 53, brnr. 1 i Flesberg da Ole N. Teigen ved skjøte av 15/8 1967 overdro eiendommen til saksøkte. Siden saksøkeren, Helga Teigen er datter av saksøktes eldre søster Jørand Lie, så finner rettens flertall at Helga Teigen er bedre odelsberettiget til gnr. 53, brnr. 1 enn saksøkte, jfr. odelslovens §3 punkt c. og saksøkeren må gis medhold i sin prinsipale påstand om å få nevnte eiendom tilskjøtet seg. Fristen for å fravike eiendommen settes til 14/10 1972.

Rettens formann sorenskriver Odd Birketvedt er kommet til et annet resultat enn rettens flertall og skal anføre følgende:

Det er på det rene at det ikke skjedde noen endring i eier og hjemmelsforholdet til eiendommen Teigen, gnr. 53, brnr. 1 i forbindelse med at det ved ektepakt av 10/2 1944 ble opprettet felleseie mellom ektefellene Gunhild Marie og Ole N. Teigen. Gunhild Marie Teigen var fortsatt eneeier av eiendommen og det oppsto heller ingen form for sameie av eiendommen mellom ektefellene i og med at det ble opprettet felleseie mellom dem. Riktignok fikk Gunhild Marie Teigen sin rådighet over eiendommen innskrenket ved at der ble opprettet felleseie og det vises i denne forbindelse til §13, §14, §15 lov om formuesforhold mellom ektefeller, men verken denne innskrenkning av rådigheten og disposisjonsretten over den faste eiendom eller den alminnelige regel om likedeling av felleseie mellom ektefellene som går fram av lov om formuesforhold mellom ektefeller §12 annet ledd og skiftelovens §47, gir grunnlag for å si at det oppsto noen medeiendomsrett for Ole N. Teigen til eiendommen Teigen ved opprettelsen av og senere tinglysing av ektepakten. Det likedelingskrav som hver av ektefellene har ved eventuelt skifte av felleseiet og som er nevnt foran antas i første rekke å være begrunnet ut fra forhold av familierettslig art og således ut fra andre kriterier enn medeiendomsrett.

Regelen om likedeling av felleseie er ikke obligatorisk men fravikes under nærmere angitte betingelser og regelen om like deling kan forøvrig være av en noe tvilsom verdi i mange tilfeller uten at det finnes nødvendig å komme nærmere inn på dette spørsmål i denne forbindelse.

Rettens formann finner imidlertid ikke i motsetning til rettens flertall at den omstendighet at den faste eiendom Teigen, gnr. 53, bnr. 1 ble en del av ektefellene Gunhild Marie og Ole N. Teigens felleseie førte til at Ole N. Teigen odlet nevnte eiendom sammen med sin kone idet odelslovens §5 om samordning mellom ektefeller ikke finnes å kunne anvendes i dette tilfelle. Riktignok kan forståelsen av odelslovens §5 første ledd fremby tvil og en vil i denne forbindelse peke på at det kan være gjenstand for noen tvil hva det ligger i ordene, «idet de komme sammen», men av det som står foran i samme § og av sammenhengen forøvrig, så må det her være ment når de inngår ekteskap. Det må imidlertid være på det rene at odelslovens §5 om samodling mellom ektefeller som har formuesfellesskap ikke er direkte anvendelig på det tilfelle som her foreligger og rettens formann finner heller ikke etter en

Side:241

samlet vurdering at der kan være adgang til ved en utvidende fortolkning av odelslovens §5 til å gi reglene om ektefellers samodling anvendelse på det tilfelle som her foreligger. Dersom den omstendighet at en fast eiendom som er gjenstand for odelshevd og som er den ene ektefelles særeie ved ektepakt blir gjort til ektefellenes felleseie, skulle medføre at ektefellene skulle odle sammen, så burde dette etter rettens formanns mening ha kommet til uttrykk i odelsloven eller eventuelt i lov om ektefellers formuesforhold eller annen lov. Det skal forøvrig pekes på at selv om odelsrettsinstituttet er av en særegen karakter, så må det formentlig være blandt de rettigheter man har hatt for øye og som er omhandlet i §11 annet ledd i lov om ektefellers formuesforhold. Det er på det rene at odelsretten ikke kan overdras og den antas å være av en slik art og av en så personlig karakter at det som foran nevnt burde ha kommet klart til uttrykk om den ene ektefelles odelshevd på fast eiendom ervervet som særeie mens ektefellene var gift, er gjenstand for samodel om eiendommen ved ektepakt blir gjort til en del av ektefellenes felleseie. En finner støtte for det syn som foran er nevnt i den innstilling som er avgitt av det utvalg som avga innstilling til ny lov om ektefellers formuesforhold, og en viser her til Love med forarbeider for 1927 nr. 24 side 79 hvor det bl.a. er anført: «At odelsrett staar utenfor gifteiet følger av denne rets særegne natur.» - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Slyngstad og F. Gripne og ekstraordinær lagdommer Hans Østgaard): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Niri Olsen Snarhaugen fikk ved skjøte datert 8.4.1899 overdratt eiendommen Teigen, gnr. 53, bnr. 1 i Flesberg. Han begynte straks å hevde edel på den. Etter 20 år var odel hevdet for ham selv, hans hustru og deres felles barn. Ved auksjonsskjøte datert 25.1.1936, tgl. 29.1.1936, ble eiendommen skjøtet til hustruen Ambjørg E. Teigen. Ambjørg E. Teigen overdro eiendommen ved skjøte datert 5.7.1937, tgl. 14.7.1937, til sin svigerdatter Gunhlld Marie Teigen. Denne var gift med Niri Olsens og Ambjørg E. Teigens sønn Ole Nirisen Teigen. Ved ektepakt datert 5.7.1937, tgl. på eiendommen 14.7.1937, ble det bestående formuesfellesskap mellom Gunhild Marie Teigen og Ole Nirisen Teigen opphevet slik at det for framtiden skulle være fullt særeie mellom dem. Bakgrunnen for ordningen var etter det opplyste formentlig Ole Niresen Teigens vanskelige økonomiske stilling. Ved ektepakt datert 10.2.1944 opphevet Gunhild Marie Teigen og Ole Nirisen Teigen ordningen med særeie og bestemte at det for framtiden i enhver henseende skulle være formuesfellesskap mellom dem. Ole Nirisen Teigens gjeld var da borte. Også ektepakten av 10.2.1944 skulle etter sitt innhold tinglyses på eiendommen.

Gunhild Marie Teigen døde den 23.8.1948. Ved skjøte datert 13.12.1948 overdro Gunhild Marie Teigens arvinger eiendommen Teigen, gnr. 53, bnr. 1 til Ole Nirisen Teigen. Ole Nirisen Teigen overdro den ved skjøte datert 15.8.1967, tgl. 16.8.1967, til datteren Ambjørg Grøterud.

Lagmannsretten er enig i at preskripsjonsfristen for Ole Nirisen Teigens nedarvede odelsrett til eiendommen Teigen begynte å løpe fra

Side:242

14.7.1937 da Gunhild Marie Teigen fikk tinglyst hjemmel til eiendommen. Da verken Ole Nirisen Teigen eller noen av barna tok skritt til å løse eiendommen På odel, gikk den nedarvede odelsrett tapt for både Ole og barna etter 5 år. Lagmannsretten er også enig i at Gunhild Marie Teigen begynte å erverve odel til eiendommen for seg og barna. Men hun døde i 1948 og fullførte ikke odelshevden.

Odelslovens §5 nevner to tilfelle der ektefeller kan odle eiendom i fellesskap. Det ene er når de erverver eiendommen «i fællig». Det andre er når den ene eier jord uten odel «i det de komme sammen». Det er et vilkår at ingen av ektefellene har nedarvet eller ervervet odel til eiendommen. Videre er det et vilkår at ektefellene «leve ifællig». Også dette vilkår gjelder i begge de to tilfellene av samodling loven omhandler, jfr. Rt-1955-1006 flg. Hvis Gunhild Marie Teigen og Ole Nirisen Teigen skulle samodle eiendommen Teigen, må de etter dette for det ene anses å ha levet «i fællig» fra det tidspunkt formuesfellesskapet mellom dem ble gjenopprettet i 1944; - et spørsmål for hvis løsning karakteren av det nåværende formuesfellesskap mellom ektefeller etter loven av 20.5.1927 om formuesforholdet mellom ektefeller kan ha betydning. For det andre må den omstendighet at eiendommen Teigen ble felleseie under ekteskapet, falle innenfor eller kunne sidestilles med de tilfellene av samodling lovens §5 nevner.

Når det gjelder det førstnevnte av disse spørsmål er lagmannsretten for så vidt enig i den karakteristikk av felleseie og formuesfellesskap mellom ektefeller etter lov av 20.5.1927 om ektefellers formuesforhold som herredsrettens mindretall har gitt og som Ambjørg Grøterud hevder er den riktige. Det hver enkelt av to ektefeller har brakt inn i et felleseie har - så lenge felleseiet ikke blir oppløst - mer karakter av særeiemidler enn av felleseiemidler. Men det har, så vidt lagmannsretten kan se, ikke ved samodling vært krevet at begge ektefeller skulle ha direkte medeiendomsrett i eiendommen, f. eks. ved at eiendommen er skjøtet til dem begge i fellesskap. Det avgjørende for erverv «i fællig» i odelslovens forstand synes til enhver tid å ha vært at ektefellene har levet i det formuesfellesskap som lovgivningen på den tid har instituert. I den i Rt-1955-1006 flg. omhandlede sak har Frostating lagmannsrett uttalt at odelslovens §5 gir en rekke særregler «for de ektefeller som lever i formuesfellesskap - som har felleseie etter den någjeldende lov om formuesforholdet mellom ektefeller». Høyesterett har sluttet seg til lagmannsrettens syn i saken uten at uttalelsen har ført til noen spesielle merknader fra Høyesteretts side. Dette synes også å stemme best med Justisdepartementets syn i Ot. prp. nr. 58 for 1926 om ektefellers formuesforhold. Departementet tok i proposisjonen ikke opp komiteens forslag om opphevelse av odelslovens §5 og fant det riktig å bruke betegnelsene felleseie og formuesfellesskap om den etter loven normale formuesordning. Lagmannsretten viser også til det Sivillovbokutvalet har uttalt i Rådsegn 10, 51.

Når det gjelder det sistnevnte av de to spørsmålene, antar lagmannsretten (flertallet) at odelslovens §5 etter sin ordlyd neppe kan anses å løse det spørsmål som foreligger i nærværende sak direkte: at en da odelsfri eiendom som den ene ektefelle eier som sitt særeie, blir gjort til felleseie. Rett nok kjente en på den tid odelsloven ble gitt, både

Side:243

formuesfellesskap og særeie som form for formuesforholdet mellom ektefeller. Men det kan neppe antas at en har tenkt På noe så spesielt som omgjøring av særeie til formuesfellesskap da reglene ble gitt. Det kan neppe heller sies at ektefeller erverver en særeiendom i den vanlige betydning av ordet erverve, når særeiet gjøres til felleseie. Det er På det rene at Gunhild Marie Teigen ikke eide eiendommen da hun giftet seg med Ole Nirisen Teigen. Spørsmålet må under disse omstendigheter bli om odelslovens §5 kan tolkes slik at gjenopprettingen av felleseiet sidestilles med ervervelse av eiendommen «i fællig» i odelslovens forstand. Lagmannsretten er kommet til at dette må kunne gjøres, selv om en da strekker bestemmelsene i odelslovens §5 noe lengre enn ordene tilsier. Lagmannsretten ser det slik at bestemmelsene om samodling er kommet inn i loven fordi lovgiveren har funnet det både naturlig og riktig at ektefeller, som har formuesfellesskap og som sitter med en odelsfri eiendom sammen, også odler denne sammen både hensett til forholdet mellom ektefellene innbyrdes og hensett til at det også odles for «fælleds Afkom». Loven gir regler om samodling for to tilfelle som for lovgiveren kunne synes uttømmende: det ene at en av ektefellene bringer eiendommen med seg inn i fellesskapet «idet de komme sammen», det andre at en av ektefellene bringer eiendommen inn i fellesskapet under ekteskapet. Det avgjørende for lovgiveren må imidlertid antas å ha vært at den odelsfri eiendom er blitt en del av det i loven omhandlede fellesskap - ikke måten dette er skjedd På. Lagmannsretten mener derfor at det vil være best i samsvar med lovens intensjoner og gi den beste sammenheng i bestemmelsene å tolke §5 slik at ektefeller også kan samodle en tidligere særeieeiendom når formuesfelleskap blir opprettet eller gjenopprettet og eiendommen er odelsfri. Det kan etter lagmannsrettens mening ikke være noe betenkelig ved eller noen innvending mot dette at en tidligere odelsberettiget til eiendommen gjennom samodlingen får odelsrett på ny.

Lagmannsretten (flertallet) mener etter det anførte at Ole Nirisen Teigen samodlet eiendommen Teigen, gnr. 53, bnr. 1 i Flesberg, med sin hustru Gunhild Marie Teigen for seg og deres barn. Lagmannsretten finner videre at odelshevdingen begynte seinest ved gjenopprettingen av formuesfellesskapet i 1944. Da Ole Nirisen Teigen solgte eiendommen i 1967, var odelshevden fullført. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om samodlingen begynte fra et tidligere tidspunkt.

Både Ambjørg Grøterud og Helga Teigen har etter dette odelsrett til eiendommen. Men Helga Teigen, som er datter av Ambjørg Grøteruds eldre søster, har den beste odelsrett. Helga Teigens prinsipale påstand blir etter dette å ta til følge.

Mindretallet, lagdommer Gripne, er kommet til samme resultat som herredsrettens formann og bemerker:

Samodling i det foreliggende tilfelle forutsetter' etter min mening utvidende tolking eller analogisk anvendelse av odelslovens §5, noe jeg ikke kan se at det er grunn til. Jeg peker på at samodling heller ikke ville ha blitt resultatet om felleseiet hadde vært opprettholdt den gang Gunhild Marie Teigen fikk skjøte på eiendommen. Enten ville da Ole Nirisen Teigens odelsrett ikke bli preskribert og Gunhild Marie Teigen derved være avskåret fra å odle, eller (kanskje mer naturlig)

Side:244

hans odelsrett ville preskriberes og hun ville begynne å odle på samme måte som når særeie er opprettet (jfr. Skeie: Odelsretten 79, Voss: Odelsretten, note 1 til §5). I begge tilfelle ville det gi mindre god sammenheng med en adgang til samodling i et tilfelle som det foreliggende. - Under ingen omstendighet kan det ekteskapelige felleseie gi grunnlag for odelsrett til en ideell halvpart av eiendommen, idet det ikke dreier seg om noe tingsrettslig sameie. - - -