Rt-1975-327

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-03-15
Publisert:	Rt-1975-327
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 23/1975
Parter:	Molde kommune (høyesterettsadvokat Carsten Mellbye) mot Elsa Arveschoug m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Bryn).
Forfatter:	Stabel, Michelsen, Bølviken, Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, §97, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §13, §112, Tvistemålsloven (1915) §392, Oreigningsloven (1959) §25, Bygningsloven (1965) §33, §36, §4, §11, §5, §9, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Lov om ervervsmessig husdyrhold (1975) §11

Dommer Stabel: Den 5. juli 1972 gav Kommunal- og arbeidsdepartementet Molde kommune tillatelse til i medhold av bygningslovens §36 nr. 1 å ekspropriere til sikring av ny tettbebyggelse ca. 44 dekar av gnr. 33 bnr. 7 i Molde samt ca. 20 dekar av eiendommens utmarksarealer i Årødalen, alt tilhørende Elsa Arveschoug, Arne Haukebø, Anne Lise Solheim, Inger Johanne Arveschoug, Nils Arveschoug og Cato Arveschoug.

Underskjønn til fastsetting av ekspropriasjonserstatningen ble holdt ved Romsdal herredsrett den 10. og 11. mai 1973. Det var tvist mellom partene blant annet om hvorvidt erstatningen skulle fastsettes etter de nye regler i lov nr. 4 av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom, eller om de tidligere - ulovfestede - materielle erstatningsregler skulle følges. Et flertall i skjønnsretten fant at den nye lovs regler kom til anvendelse, og at erstatningen da måtte fastsettes etter jordbruksverdi i medhold av lovens §4. To skjønnsmenn dissenterte ut fra den oppfatning at den dyrkede mark hadde tomteverdi og at den nye lov må anses å være i strid med grunnlovens §105 for så vidt den leder til at grunneierne får lavere erstatning enn de ville fått etter de tidligere regler. Skjønnet ble avhjemlet den 19. mai 1973 og hadde i samsvar med flertallets oppfathing denne slutning:

«1. Erstatningene for ekspropriasjon av gnr. 33 bnr. 7 i Molde fastsettes slik:

a) Dyrket mark ved riksveg 67: kr. 5,- pr. m2

b) Udyrket mark i Årødalen: kr. 1,- pr. m2

c) Stabbur På det dyrkede areal: kr. 5.000,-

2. Innen to uker fra skjønnets forkynnelse betaler Molde kommune erstatning for saksomkostninger til de saksøkte med kr. 5.000,-.»

Side:328

Grunneierne begjærte overskjønn. De gjorde som for underskjønnet gjeldende at den nye lov var uten anvendelse på for holdet, og at grunnlovens §97 og §105 under enhver omstendighet var til hinder for at erstatningen i dette tilfelle ble satt lavere enn til tomteverdi. Overskjønnsretten kom enstemmig til at saken var «helt egenartet i forhold til ikrafttredelsestidspunktet for ekspropriasjonserstatningsloven», og at den derfor måtte avgjøres etter de tidligere gjeldende materielle erstatningsregler. Erstatningen ble på dette grunnlag fastsatt etter tomteverdi uten noen vurdering av grunnlovens betydning eller av hvordan spørsmålet ville ha stilt seg etter den nye lov. Overskjønnet, som ble avhjemlet den 24. mai 1974, har denne slutning:

«1. Erstatningene for ekspropriasjon av gnr. 33 bnr. 7 i Molde fastsettes slik:

a) for innmark ved riksveg 62 kr. 10,- pr. m2,

b) for utmark i Årødalen kr. 1,50 pr. m2,

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet betaler Molde kommune erstatning til de saksøkte for saksomkostninger med kr. 12.135,- - kroner tolvtusenetthundretrettifem

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for underskjønnet og overskjønnet, fremgår av grunnene for de to skjønn.

Molde kommune har anket til Høyesterett over overskjønnet med den begrunnelse at rettsanvendelsen er uriktig for så vidt den nye ekspropriasjonserstatningslov ikke er gitt anvendelse på forholdet. Det fremgår klart av lovens §13 sammenholdt med forarbeidene at den kommer til anvendelse i alle tilfelle hvor underskjønnet er inkaminert etter lovens ikrafttreden. Loven trådte i kraft den 15. april 1973; underskjønnet var riktignok berammet til avholdelse allerede i november 1972, men det ble utsatt på grunn av snefall, og det første rettsmøte ble ikke holdt før den 10. mai 1973 etter at loven var trådt i kraft den 15. april samme år. De omstendigheter som overskjønnsretten har anført til fordel for å se bort fra den ikrafttredelsesregel loven utvetydig gir anvisning på, gjør seg for en stor del gjeldende i de fleste ekspropriasjonssaker etter bygningsloven. Etter overskjønnsrettens lovanvendelse vil det derfor kunne gå både år og dag før den nye lov får den tilsiktede virkning, noe som er klart i strid med ikrafttredelsesbestemmelsens formål.

Den feil overskjønnsretten har begått, må etter kommunens oppfatning føre til at overskjønnet oppheves. Spørsmålet om hvorvidt grunnlovens §105 fører til at skjønnsresultatet må bli det samme også ved anvendelse av den nye lov, har overskjønnsretten ikke tatt standpunkt til, og Høyesterett har da ikke kompetanse til å prøve denne side av saken. Det samme gjelder spørsmålet om hvorvidt grunnlovens §97 griper inn ved valget mellom den nye lov og eldre rett som grunnlag for fastsetting av ekspropriasjonserstatningen. Disse grunnlovsspørsmål kan

Side:329

bare forelegges Høyesterett i relasjon til et skjønnsresultat som bygger på den nye lovs erstatningsregler og hvor skjønnsretten også har vurdert anvendelsen av lovens §5 som korrektiv til erstatning utmålt etter §4. En forutsetning må også være at overskjønnsretten har redegjort uttømmende for de fakta som har betydning for en slik vurdering, noe som ikke er tilfellet i den foreliggende sak.

Kommunen har nedlagt denne påstand:

«Romsdal herredsretts overskjønn av 24. mai 1974 oppheves.»

Grunneierne har tatt til gjenmæle mot anken.

De tar utgangspunkt i at det i dette tilfelle gjennom kommunens disposisjoner før ekspropriasjonen var etablert en tomteverdi som var vesentlig høyere enn jordbruksverdien. Også landbruksmyndighetene hadde gitt sin tilslutning til kommunens planer om bolig- og industrireisning på området. Jordbruksverdien var da rett og slett gått tap ved at det ikke lenger var lønnsomt å drive jordbruk på eiendommen. Det er uomtvistet i saken at tomteverdien lovlig kunne ha vært realisert av grunneierne hvis ekspropriasjonen ikke var kommet.

På denne bakgrunn er det et åpenbart riktig og rettferdig resultat overskjønnsretten er kommet til når den har gitt erstatning for omsetningsverdien ved anvendelse av de materielle takseringsprinsipper som var fastslått i rettspraksis før den nye lov. Overskjønnsretten har gitt en holdbar og tilstrekkelig begrunnelse for denne løsning. Grunneierne legger særlig stor vekt På det forhold at ca. 5 dekar av ekspropriasjonsfeltet var overtatt av kommunen allerede i august 1972 med samtykke av Kommunal- og arbeidsdepartementet i medhold av oreigningslovens §25. Ved denne disposisjon hadde kommunen bundet seg til å gjennomføre ekspropriasjonen ikke bare for det nettopp nevnte grunnstykke, men for ekspropriasjonsarealet i sin helhet. Bortsett fra selve erstatningsfastsettingen var ekspropriasjonen således i realiteten gjennomført før den nye lov trådte i kraft, og det må da være en naturlig konsekvens allerede av ordlyden i dens §13 sammenholdt med §11 og med Justisdepartementets begrunnelse på side 33 i Ot. prp. nr. 56 (1970-71), at erstatningen skal fastsettes etter de materielle regler som gjaldt tidligere. Om ikrafttredelsesbestemmelsen skulle tolkes på annen måte, ville den i relasjon til den foreliggende sak være i strid med grunnlovens §97.

Subsidiært gjør grunneierne gjeldende at selv om Høyesterett skulle komme til at forholdet formelt går inn under den nye lov, må overskjønnet allikevel bli stående fordi en lavere erstatningsfastsetting ville være i strid med grunnlovens §105. Grunneierne har i stor bredde redegjort for sitt syn på denne bestemmelse og på innholdet av de materielle takseringsprinsipper som på bakgrunn av den er slått fast i rettspraksis. Det kan - hevdes det - nok være delte meninger om i hvilken utstrekning disse prinsipper har konstitusjonell karakter i den forstand at de slår igjennom overfor senere lovgivning. Men det kan ikke

Side:330

være tvilsomt at slik karakter iallfall må tillegges det hevdvunne prinsipp at en ekspropriat har krav på erstatning etter omsetningsverdi hvis eiendommen kunne selges fritt før ekspropriasjonen. Hva omsetningsverdien var i dette tilfelle, er slått fast i overskjønnet. Det vil derfor ikke ha noen hensikt å få spørsmålet vurdert av et nytt overskjønn på bakgrunn av reglene i den nye lov. Dens §4 gir ikke adgang til å gå høyere enn jordbruksverdien, og §5 - som kommunen har henvist til - er formulert så uforpliktende og med så mange forbehold at den vanskelig kan føre til et sluttresultat som er forenlig med grunnlovens §105. Under disse omstendigheter mener grunneierne at verken formelle eller reelle hensyn er til hinder for at Høyesterett prøver forholdet til grunnlovens §105 og på dette grunnlag stadfester overskjønnet.

Grunneierne har nedlagt denne påstand:

«1. Romsdal herredsretts overskjønn av 24. mai 1974 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Når det i ekspropriasjonserstatningslovens §13 heter at loven ikke får anvendelse På saker hvor skjønnsforhandlingen er påbegynt før loven trådte i kraft, ligger det etter min mening reservasjonsløst i dette at hvis skjønnsforhandlingen er påbegynt senere, er det lovens regler som skal anvendes i saken. Etter Justisdepartementets uttalelse i tilrådingen til odelstingsproposisjonen, som er gjengitt i skjønnsgrunnene, må det også være klart at det er inkaminasjonen av underskjønnet, dvs. første rettsmøte under hovedforhandlingen, som danner skjæringspunktet. At skjønnet - som i dette tilfelle - først var blitt berammet til et tidspunkt før lovens ikrafttreden, kan ikke føre til noe annet resultat. Jeg tilføyer at etter det opplyste var utsettelsen ikke foranlediget av noe ønske fra kommunens side, men av det forhold at det var kommet snefall umiddelbart før det tidspunkt skjønnet først var berammet til.

Videre mener jeg at det er uholdbart når overskjønnsretten i sin begrunnelse for ikke å anse den nye lov anvendelig, har lagt vekt på de forutgående vedtak fra kommunens side om utbygging og ekspropriasjon og de dermed sammenhengende delings- og byggeforbud. Forbudene var et naturlig og ordinært ledd i gjennomføringen av den vedtatte utbyggingsplan. De setter ikke denne sak i noen særstilling som gir grunnlag for å fravike den regel som følger direkte av lovens §13.

Som tidligere nevnt har grunneierne lagt særlig stor vekt På at en mindre del av ekspropriasjonsarealet, ca. 5 dekar, før lovens ikrafttreden var overtatt av kommunen med samtykke av Kommunal- og arbeidsdepartementet i medhold av oreigningslovens §25. Jeg kan heller ikke anse dette forhold avgjørende for lovvalget, og vil da først understreke at vi her har å gjøre med et annet spørsmål enn det som er løst i lovens §11. Denne bestemmelse refererer seg til hvilket prisnivå som skal legges til grunn

Side:331

for erstatningsfastsettingen, ikke til de rettslige normer for denne. Heller ikke kan jeg se at det er tilstrekkelige holdepunkter for, slik som anført fra grunneiernes side, at kommunen ved å benytte seg av departementets samtykke til forhåndstiltredelse av det lille stykket, hadde bundet seg til å gjennomføre ekspropriasjonen også for resten av innmarksområdet, ca. 40 dekar. Jeg antar derfor at det under ingen omstendighet kunne bli tale om å unnta fra den nye lovs anvendelsesområde mer enn det lille stykket. Men selv et slik begrenset unntak ville, antar jeg, harmonere dårlig med ordlyden i begrunnelsen for lovens §13. Jeg peker her på at etter Justisdepartementets begrunnelse på side 33 i odelstingsproposisjonen, er det rent prosesstekniske hensyn som har vært avgjørende for at den nye lov ikke er gitt anvendelse på saker inkaminert før dens ikrafttreden. Om det eksproprierte var tiltrådt eller ikke, er uten relevans i forhold til denne begrunnelse. Det ville også være lite naturlig om erstatningen skulle fastsettes etter forskjellige materielle normer for sammenhengende deler av en og samme eiendom. Hvordan forholdet skulle bedømmes hvis ekspropriasjonsarealet i sin helhet hadde vært tiltrådt av kommunen før lovens ikrafttreden, behøver jeg ikke å ta standpunkt til. - Slik denne sak ligger an, kan jeg heller ikke se at det foreligger noen urimelig tilbakevirkning som gir grunn til ut fra prinsippet i grunnlovens §97 å korrigere den løsning av lovvalgspørsmålet som følger direkte av lovens §13. Men jeg finner grunn til å understreke at erstatningsfastsettingen selvsagt må skje under hensyn til at det konkrete resultat skal harmonere med grunnlovens §105, og at det i denne sammenheng muligens kan bli spørsmål om å ta standpunkt til deler av den argumentasjon som har vært anført fra grunneiernes side i forbindelse med lovvalgsproblemet. Vurderingen vil også for så vidt kunne prøves ved anke til Høyesterett, jfr. det annet hovedspørsmål som jeg nå går over til å drøfte.

Når det gjelder forholdet til grunnlovens §105 i sin alminnelighet, er jeg i alt vesentlig enig i det som har vært anført fra kommunens side. Ekspropriasjonserstatningsloven forutsetter på den ene side at det ikke uten videre følger av §105 at omsetningsverdien skal erstattes selv om den er høyere enn bruksverdien, men på den annen side at det kan være nødvendig i det konkrete tilfelle å korrigere det resultat som vil følge av lovens §4 for at resultatet ikke skal kollidere med likestillingsprinsippet i grunnlovens §105. Lovens §5 er forutsatt anvendt som grunnlag for eventuelle korreksjoner i denne retning. I det foreliggende tilfelle - hvor overskjønnet overhodet ikke har bygd på ekspropriasjonserstatningsloven - foreligger det ingen vurdering hvis konstitusjonelle side Høyesterett kan prøve i samsvar med lovens forutsetninger. - Også av rent prosessuelle grunner er det etter min mening umulig å prøve spørsmålet i denne sak. I anker over skjønn er det bare skjønnsrettens saksbehandling og rettsanvendelse Høyesterett kan prøve.

Side:332

Rettsanvendelsen kan bare vurderes på grunnlag av det faktum som er beskrevet i skjønnsgrunnene. I det foreliggende tilfelle er skjønnsgrunnene utformet på bakgrunn av et annet - og enklere - vurderingstema enn det som vil være aktuelt ved anvendelse av erstatningsreglene i den nye lov. Jeg nevner eksempelvis at skjønnsgrunnene ikke tar noe standpunkt til om jordbruksverdien var gått tapt før ekspropriasjonen, en anførsel som har spilt en sentral rolle i grunneiernes prosedyre for Høyesterett.

Opphevelse av overskjønnet vil således etter min mening være nødvendig både av reelle grunner og ut fra prinsippet i tvistemålslovens §392 annet ledd.

Det blir min konklusjon at overskjønnet oppheves.

Saksomkostninger er ikke påstått fra kommunens side.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Roll-Matthiesen og Bendiksby: Likeså.

Av underskjønnet (rettens formann Bård Olav Røsæg med skjønnsmenn): - - -

Ca. 5 da av innmarken, beliggende nord for riksvegen og vest for Erstadbakken er allerede tatt i bruk og der er under oppføring en mineralvannfabrikk. Kommunaldepartementet har i august 1972 gitt det nødvendige samtykke til dette.

De øvrige områder er ikke tatt i bruk. Områdene var inntil 1. mai 1973 bortforpaktet for en avgift av kr. 100,- pr. måned. Forpakteren bodde i 1. etasje i det våningshus som er oppført på eiendommen. Leie av leiligheten var med i forpaktningsavgiften.

Innmarken er i det alt vesentlige dyrket mark ved hovedinnfartsvegen østfra til Molde. Avstanden fra bykjernen er 2-3 km. Det er oppført et våningshus i 2 etasjer med grunnflate 12,5 x 7 m, et uthus med grunnflate 7 x 23 m, et vedskjul med grannflate 6 x 4 m og et stabbur med grunnflate 5 x 4,5 m. Med unntak av stabburet som er i bra stand, er alle bygninger gamle, dårlig vedlikeholdt og lite tidsmessig innredet. - - -

Utmarken i Årødalen er skogsmark. Den påstående bestand er dårlig, vesentlig lauvskog. Området tangeres av en høyspentlinje og krysses av en annen. Utmarksteigen ligger 34 km fra innmarken og husene ved riksveg, og det er følgelig meget god vegforbindelse.

Det foreligger ikke stadfestet reguleringsplan for noen av de arealer som skjønnet omfatter. - - -

Rettens bemerkninger:

Ved vurderingen av sakens konstitusjonelle side antar retten at grunnlovens §105 har betydning både som moment ved fortolkningen

Side:333

av den nye lov og som et grunnlag for ev. å sette lovens bestemmelser helt eller delvis tilside.

Prinsipielt må det vurderes separat for den enkelte regel loven innfører om bestemmelsen er i strid med grunnloven også etterat den vekt grunnlovens §105 som fortolkningsmoment er uttømt.

Forsåvidt angår innmarken antar rettens flertall, rettens formann og skjønnsmennene Harald Andersen og Kåre Kristiansen at loven er anvendelig uten at dette strider mot grunnlovens §105. Flertallet er oppmerksom på at det nok har vært solgt tomter ikke særlig langt fra de arealer saken gjelder til priser som klart overstiger bruksverdien, fastsatt etter den nye lovs §4. Flertallet er også klar over at området som nå eksproprieres etter beskaffenhet og beliggenhet er vel egnet til bolig- og industritomter. Etter den nye lov vil området imidlertid måtte verdsettes som jordbruksareal. Flertallet antar at det i medhold av lovens §4 nr. 2 må legges til grunn en langt mer intensiv utnyttelse enn eiendommens bruk de senere år. Arealet ligger vel til rette for gartneri/hagedrift med dyrking av grønnsaker og frukt. Etter lovens §9 vil erstatningen bli utmålt etter omsetningsverdien som hage/gartnerijord. Erstatningen settes til kr. 5,- pr. m2.

Prisnivået pr. 1/4 1969 er lagt til grunn. Flertallet finner ikke grunnlag for å anvende den nye lovs §5. Det er visstnok vist til at enkelte eiendommer ikke langt unna de saksøktes er ansatt til høyere pris enn flertallet har fastsatt. Det antas imidlertid at når det undertiden er betalt høyere pris enn ovenfor fastsatt, skyldes dette de betydelige offentlige investeringer i området øst for Molde, f. eks. bygging av flyplass, riksveg av god standard og legging av vann og kloakk.

Flertallet er ikke enig i at erstatningsutmålingen for de 5 da som alt er tatt i bruk må verdsettes særskilt slik grunneierne har hevdet. Formålet med lovens §11 har vært å hindre at skjønnsretten fastsetter høyere erstatning fordi den aktuelle eiendom har steget i verdi etter at den ble tatt i bruk. Det vises til Innst. O. XXI 1970-71 18. Flertallet antar at bestemmelsen ikke, som anført av grunneierne, medfører at disse skal ha den høyere erstatning som tidligere rett ville ha gitt hjemmel for å kreve. Dette ville i tilfelle ha vært ensbetydende med at loven av 26/1 1973 forsåvidt ikke var trådt ikraft. En slik forståelse er det ikke holdepunkter for i lovtekst eller forarbeider.

Flertallet antar at den forståelse av loven den har gitt uttrykk for ovenfor, ikke er i strid med grunnlovens §105 eller §97.

Det foreligger som kjent en ganske omfattende litteratur og flere rettsavgjørelser om de nevnte grunnlovsbestemmelser. I prosedyren er imidlertid dette ganske omfattende stoff bare sparsomt berørt av prosessfullmektigene. Flertallet antar som utgangspunkt at Stortinget må ha adgang til i lovs form å regulere selve utstrekningen av eiendomsretten uten at det av den grunn oppstår noe erstatningskrav mot Staten. Det vises til uttalelser i Rt-1970-67 på side 70 hvor det også er gjengitt en del av konsesjonslovsdommen, referert i Rt-1918-403 flg. Standpunktet er også akseptert i teorien. Det vises til Castberg: Norges Statsforvaltning II (1947) 362. Det er også senere gitt lover som i betydelig grad setter grenser for endret utnyttelse av fast eiendom uten at det av denne grunn ytes erstatning. Det vises til bygningsloven og strandloven, jfr.

Side:334

dom ref. i Rt-1970-67. Hva det nærmere bestemt ligger i kravet til «fuld Erstatning» i grunnlovens §105 er ikke klart. Det vises forsåvidt til professor Opsahls artikkel i «Ekspropriasjonsvederlaget». Nå foreligger det som nevnt en ganske rikholdig rettspraksis fra tiden før 15/4 1973 om hvilke rettigheter grunneieren har ved ekspropriasjon. Flertallet antar at ikke all denne rettspraksis er konstitusjonell rett som kun kan endres gjennom grunnlovsvedtak, den foreliggende rettspraksis er derfor neppe avgjørende ved avgjørelsen om den nye lov er i strid med grunnlovens §105.

Flertallet legger her avgjørende vekt på det forhold at en grunneier i stor utstrekning må finne seg i at det ved lov eller med hjemmel i lov settes grenser for endret utnyttelse av fast eiendom eller endog at endret utnyttelse forbys. Når da en grunneier får erstattet den bruk han nå gjør eller kan gjøre av eiendommen, har han etter flertallets mening fått «fuld Erstatning». Såpass tvilsomt som det nevnte konstitusjonelle spørsmål er, finner flertallet også grunn til i noen grad å burde ta hensyn til at den nye lov er vedtatt av Stortinget, selv om dette i seg selv ikke er avgjørende; det vises i denne forbindelse til det som er anført i professor Eckhoff: Rettskildelære 123, nederst.

Flertallet antar videre at det ikke er i strid med grunnlovens §97 ved verdsettelsen av de ca. 5 da som alt er overtatt fra grunneierne å anvende den nye lovs regler, men samtidig legge de faktiske forhold før overtakelsen til grunn. Også omkring grunnlovens §97 foreligger det en ganske omfattende litteratur uten at denne er berørt under prosedyren. Det reelle spørsmål er, etter flertallets oppfatning, om grunneierne i og med at det ble gitt tillatelse til å tiltre arealet før skjønn var holdt, dermed fikk en ubetinget rett til å få erstatningen fastsatt etter dagjeldende regler om utmåling av ekspropriasjonserstatning. Det er ikke påpekt noe moment som tilsier at det skulle følge av grunnlovens §97. Tillatelsen til å tiltre dette areal er gitt for at en snarest skulle få utnyttet området og har ingen sammenheng med selve erstatningsutmålingen. Partene er enige om utformingen av skjønnsforutsetningenes pkt. 5 og dermed har grunneierne også fått erstatning for å ha avgitt disse ca. 5 da tidligere enn det øvrige areal.

Mindretallet, de to skjønnsmennene Gunnar Moen og Harald Rødal antar at den nye lov om erstatning ved ekspropriasjon av 26/1 1973 er i strid med grunnlovens §105 forsåvidt den leder til at erstatningen for de berørte grunneiere blir mindre enn om erstatningen var blitt utmålt etter de regler som gjaldt tidligere. De rettsregler som har dannet seg ved rettspraksis må oppfattes som konstitusjonell rett og kan bare endres ved grunnlovsbestemmelse i henhold til grunnlovens §112. Den dyrkede mark ville etter disse regler utvilsomt ha vært verdsatt som industritomter. Det vises til den fortrinnlige beliggenhet området har til slik anvendelse. Selv om prisnivået pr. 1/4 1969 legges til grunn, antar mindretallet at den dyrkede mark må erstattes med kr. 10,- menn): - - -

Av overskjønnet (rettens formann Jens Christophersen med skjønnsmenn): - - -

Overskjønnsretten bemerker: - - -

Side:335

Når det gjelder valget av rettsregler som skal legges til grunn i denne saken, viser overskjønnsretten til at det ved Kgl. res. av 16. februar 1973 ble bestemt at den nye ekspropriasjonserstatningsloven skulle tre i kraft fra 15. april 1973. I lovens §13 annet ledd heter det at «loven får ikke anvendelse i saker hvor skjønnsforhandlingen er påbegynt før loven trådte i kraft.» I denne ordlyden kan man ikke uten videre legge den betydning at loven skal anvendes i alle tilfelle der «skjønnsforhandlingen» er påbegynt etter 15. april 1973, og det kan heller ikke av selve lovteksten sees hva som i denne sammenhengen er ment med «skjønnsforhandlingen». I Justisdepartementets kommentarer, Ot. prp. nr. 56 (1970-71) side 33, heter det om dette:

«Annet ledd er nytt. Det lovforslag som nå legges fram, vil på enkelte punkter innebære ganske betydelige endringer i gjeldende rett. Departementet anser det for ønskelig at loven trer i kraft så snart som mulig. På den annen side kan det være betenkeligheter forbundet med å la de nye vurderingsprinsipper få anvendelse i ekspropriasjonssaker som allerede er i gang. Det skulle riktignok være klart at grunnlovens §97 ikke vil være til hinder for at dette skjer, så lenge ikke erstatningsspørsmålet er rettskraftig avgjort. Men det kan være uheldig at nye erstatningsutmålingsregler bringes inn i en eksisterende sak, og såleis forrykker det juridiske grunnlag som erstatningsfastsettingen hviler på. Departementet er derfor blitt stående ved at den beste løsning vil være at loven ikke får anvendelse i de saker hvor skjønnsforhandlingene (Hovedforhandling) er påbegynt før loven trer i kraft. Hvor hovedforhandling ikke er påbegynt, vil derimot loven få anvendelse. Den hovedforhandling det her siktes til, er behandlingen i første instans, d.v.s. underskjønnet. Er skjønnsforhandlingene ved underskjønnet påbegynt, skal altså loven ikke få anvendelse, selv om det senere blir overskjønn (som ikke var påbegynt da loven trådte i kraft).»

Så vidt en kan se, er det i stortingsbehandlingen av loven ikke gjort noen merknader om dette spørsmålet.

Etter det som er uttalt av departementet, vil man måtte bruke/ ikke bruke den nye loven avhengig av om skjønnet er inkaminert etter eller før 15. april 1973.

En ny lov av denne art kan medføre at like tilfelle får en noe forskjellig vurdering i forhold til tidligere praksis. Likevel er det Klart at loven må følges i samsvar med dens formål og lovgiverens motiver. Overskjønnsretten er enig i dette som utgangspunkt, men retten har funnet at den foreliggende sak er helt egenartet i forhold til ikrafttredelsestidspunktet for ekspropriasjonserstatningsloven.

Dette kan belyses ved noen data fra sakens forhistorie:

I brev av 27. april 1968 til bl.a. eieren av gnr. 33 bnr. 7 nedla reguleringssjefen i Molde dele- og byggeforbud etter bygningslovens §33. Såvidt retten forstår gjaldt dette for bnr. 7 en mindre del av innmarken som ligger syd for riksveg 62.

31/10 1969 fattet bystyret prinsippvedtak om «ervervsplan for grunnarealer til aktuelle og fremtidige behov», og en av eiendommene var innmarken til gnr. 33 bnr. 7 og 20 mål av utmarken. (Dette går fram av kommunens begjæring om ekspropriasjonsskjønn i denne saken dat. 3.8. 1972).

Side:336

21/11 1969 vedtok Molde bygningsråd bygge- og deleforbud for et størte område på nordsiden av riksveg 62, som bl.a. omfattet hele resten av bnr. 7's innmark. Dette ble meddelt eieren i rekommandert brev fra reguleringssjefen av 4.12. 1969.

I brev av 5.7 1972 samtykket Kommunaldepartementet «i at Molde kommune til ny tettbebyggelse eksproprierer» de 44 + 20 da som denne saken gjelder. Det er i departementets brev bl.a. vist til at «fylkeslandbruksstyret har samtykket i at omsøkte areal nyttes til utbyggingsformål.»

I brev av 11.8. 1972 samtykket Kommunaldepartementet i at kommunen før skjønn var holdt, fikk ta i bruk ca. 5 da av gnr. 33 bnr. 7. Samtykket ble gitt i medhold av oreigningslovens §25, og departementet nevner i brevet at «omsøkte areal skal etter opplysninger i saken tillegges en tomt som kommunen tidligere har tildelt firma Oskar Sylte Mineralvannfabrikk A/S for oppføring av et størte fabrikkanlegg.»

Skjønn ble berammet av herredsretten til 24/11 1972, senere omberammet til 30. s. m. I brev til partene datert 21/11 1972 meddelte retten at det da var «falt så pass meget snø i distriktet at retten antar at skjønnet ikke kan fremmes før til våren».

Skjønnet ble så senere berammet til 10. mai 1973 og i mellomtiden var loven av 26. januar 1973 trådt i kraft. Det går fram av dette at Molde kommune allerede i 1968 og 1969 la bånd på grunneiernes adgang til å disponere eiendommen og bystyret hadde i 1969 tatt sikte på å erverve eiendommen til utbyggingsformål. 5 da av eiendommen ble forhåndstiltrådt av kommunen i 1972 og disponert til en fabrikk, og det kan være spørsmål om ikke kommunen allerede da var bundet til å gjennomføre ekspropriasjonstiltaket i sin helhet, jfr. Sandene: Oreigningsloven 249. Hvis skjønnet var blitt inkaminert i november 1972, i samsvar med den første berammelsen, men så utsatt på grunn av snøfallet, er det etter det ovenfor siterte fra Ot. prp. nr. 56 på det rene at loven av 26. januar 1973 ikke ville komme til anvendelse selv om skjønnsforhandlingene for øvrig fant sted etter 15. april 1973.

Overskjønnsretten er etter en samlet vurdering av disse momentene kommet til at denne saken var i gang i en slik grad før den nye loven trådte i kraft at det ikke synes riktig å bringe den nye lovens takseringsregler til anvendelse.

Retten finner således å måtte bruke de ekspropriasjonsrettslige takseringsprinsipper som gjaldt før loven av 26. januar 1973: - - -