Rt-1975-401
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1975-04-05 |
| Publisert: | Rt-1975-401 |
| Stikkord: | Påtalen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 59B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Ragnar Roaldset, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Mellbye, Christiansen, Michelsen, Stabel, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §83, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §127, §391a, §408, Legemiddelloven (1964) §43, §323, §257, §53, §62, §83, §20, §21, §22 |
Dommer Mellbye: Haugesund byrett avsa 29. januar 1975 dom med denne domsslutning:
«A født xx.xx.1950 dømmes for overtredelser av straffelovens §391a, samme lovs §127, lov av 31. mai 1900 nr. 5 §17, lov av 20. juni 1964 nr. 5 §43 annet ledd, jfr. §22, jfr. §21 tredje ledd, jfr. §20, jfr. Kgl. res. av 6. januar 1965 §1, nr. 4, jfr. bilag II og lov av 20. juni 1964 nr. 5 §43 første ledd, jfr. §22, jfr. §20, jfr. Kgl. res av 6. januar 1965, §1 nr. 4, jfr. bilag II, alt sammenholdt med straffelovens §62 og §53 nr. 2 a til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder, med fradrag av 3 - tre - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
A har ved sin forsvarer i byretten anket over saksbehandlingen for så vidt angår domfellelsen etter straffelovens §391a. Forsvareren peker på at i tiltalebeslutningen var det forhold anken gjelder, henført under straffelovens §257. Under hovedforhandlingen viste det seg at ved den påtalte handling var det borttatt 90 kroner, ikke 190 kroner som anført i tiltalebeslutningen. Forsvareren hevdet derfor at forholdet måtte betraktes som naskeri, strl. §391a, ikke tyveri. Om dette sies det i dommen: «Forsvareren har under henvisning til straffelovens §408 første ledd gjort gjeldende at retten ikke kan dømme Årvik for overtredeke av straffelovens §391a, idet det ikke foreligger påtalebegjæring fra fornærmede. Statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland har imidlertid i telefon til rettens formann den 28. januar 1975 opplyst at for det tilfelle at retten kommer til at handlingen må ansees som naskeri, så finner han påtale påkrevet av almene hensyn, jfr. straffolovens §408, 2. ledd. Etter dette foreligger det etter rettens mening ikke prosessuelle hindringer for at handlingen pådømmes, og retten finner at tiltalte må bli å dømme for overtredelse av straffelovens §391a.»
Forsvareren peker videre på at den møtende aktor i byretten om påtalespørsmålet nøyde seg med å fastholde at det forelå
Side:402
tyveri. Videre opplyser forsvareren at han først ved dommen fikk kjennskap til rettsformannens telefonsamtale med statsadvokaten.
Forsvareren anfører at det er en feil at rettens formann, etter at saken var opptatt til doms, orienterte statsadvokaten om de prosessuelle problemer som meldte seg for retten under rådslagningen, og innhentet en uttalelse som tok sikte på å rette opp sakens prosessuelle stilling. Slik uttalelse må foreligge før saken opptas til doms, og foreligge i et rettsmøte. I alle fall er det en feil at uttalelsen ikke ble forelagt tiltalte og forsvarer før den ble lagt til grunn for dommen. Endelig er fremgangsmåten av en slik karakter at den ikke gir sikkerhet for at statsadvokatens avgjørelse om at allmenne hensyn krever påtale, er tilstrekkelig betryggende overveid.
Jeg finner at anken må tas til følge
Som utgangspunkt må det gjelde åt de nødvendige beslutninger fra kompetent påtalemyndighet og de nødvendige begjæringer fra fornærmede eller andre må foreligge før en sak tas opp til doms. I praksis har det vært akseptert at mangler i denne henseende er blitt rettet før domsavsigelsen hvis det ved en konkret vurdering er funnet at fremgangsmåten må antas å være blitt uten betydning for avgjørelsen av saken. I dette ligger spesielt at det må anses godtgjort at det etterfølgende utsagn er uttrykk for en reell og overveid avgjørelse. Jeg viser til Rt-1970-833.
Videre må det regelmessig kunne kreves at utsagn av denne art kan dokumenteres hvis utsagnet ikke avgis umiddelbart til den dømmende rett. Også her har praksis godtatt avvikelser når en konkret vurdering viser utenfor rimelig tvil at det foreligger en reelt overveid avgjørelse På et tilstrekkelig tilrettelagt grunnlag. Jeg viser også her til Rt-1970-833 og til Høyesteretts dom av 18. januar 1975 (L.nr. 6B/1975) (Rt side 1975 34).
I den foreliggende sak ble det av forsvareren påpekt under hovedforhandlingen at påtalebegjæring manglet, og at det derfor ikke var anledning til å anvende naskeribestemmelsen i §391a. Aktor innlot saken til pådømmelse uten å søke innhentet påtalebegjæring fra fornærmede eller uttalelse fra statsadvokaten om at allmenne hensyn krevde anvendelse av §391a. Aktor hadde, om han begjærte det, krav på utsettelse for å få dette ordnet, jfr. straffeprosesslovens §323 annet ledd. Jeg lar det stå åpent om det under disse omstendigheter overhodet var adgang til å rette den foreliggende mangel etter at saken var opptatt til doms. I alle fall antar jeg at rettens formann på dette tidspunkt måtte være avskåret fra på egen hånd, utenfor rettsmøte og uten kontakt med forsvareren å søke denne mangel rettet. Dels må dette være i strid med prinsippet bak straffeprosesslovens §83. Og i alle fall må et slikt skritt i muntlig form fra rettens formanns side skape alvorlig og avgjørende tvil om
Side:403
hvorvidt statsadvokatens uttalelse om at allmenne hensyn krever påtale, er en reell og fullt overveid avgjørelse.
Jeg finner således at dommen må oppheves for så vidt angår fellelsen etter straffelovens §391a. Lovanvendelsen vedrørende anvendelsen av naskeribestemmelsen foreligger ikke til prøvelse i Høyesterett.
Jeg finner ikke grunnlag for ved utmålingen av straffen for de gjenværende forhold å gå under de 5 måneder som byretten har fastsatt. Domfelte har fra før en betinget dom på 60 dagers fengsel som inngår i den påankede dom. De forhold han ved den siste dom ellers ble kjent skyldig i, er så vidt alvorlige at en samlet straff På 5 måneders fengsel etter mitt skjønn er passende.
Da byrettens dom ikke uttrykkelig nevner at den også omfatter byrettens dom av 8. mars 1974, finner jeg det nødvendig å forme ny domsslutning.
Jeg stemmer for denne
dom:
A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelser av straffelovens §127, lov av 31. mai 1900 nr. 5 §17, lov av 20. juni 1964 nr. 5 §43 annet ledd jfr. §22, jfr. §21 tredje ledd, jfr. §20, jfr. kgl. res. av 6. januar 1965 §1 nr. 4, jfr. bilag II, og lov av 20. juni 1964 nr. 5 §43 første ledd jfr. §22, jfr. §20, jfr. kgl. res. av 6. januar 1965 §1 nr. 4 jfr. bilag II, samt for de forhold han er dømt for ved Haugesund byretts dom av 8. mars 1974, alt sammenholdt med straffelovens §62 og §53 nr. 2 a, til en straff av fengsel i 5 - fem - måneder med fradrag av 3 - tre - dager for varetektsfengsel.
Haugesund byretts dom av 29. januar 1975 oppheves for så vidt angår fellelsen etter straffelovens §391a.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Stabel og Heiberg: Likeså.