Rt-1975-552
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-05-10 |
| Publisert: | Rt-1975-552 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 89B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Knut Hval, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Elstad, Lorentzen, Mellbye, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, Straffeprosessloven (1887) §377, §408, Reindriftsloven (1933) §38 |
Dommer Schweigaard Selmer: Ved forelegg av 7. juni 1973, utferdiget av politimesteren i Troms, ble A, født xx.xx.1951, forelagt en bot stor kr. 100,- og inndragning av to garn og fangst for overtredelse av straffelovens §407 «ved den 6. og 7.6.1972 i Helligskogvannet å ha satt to garn til fiske uten å ha tillatelse av Skibotn Jeger- og Fiskerlag som disponerte dette området av Statens matrikulerte grunner».
Side:553
Forelegget ble nektet vedtatt og saken sendt herredsretten til behandling i samsvar med straffeprosesslovens §377.
7. desember 1974 avsa Lyngen herredsrett dom med slik domsslutning:
«A f. 16/2-1951 dømmes for overtredelse av straffelovens §407 til en bot stor kr. 100,- subsidiært hvis ikke boten betales 2 dages fengsel.
Han dømmes til å tåle inndragning av 2 garn og fangst til fordel for staten.»
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. Jeg nevner imidlertid at ifølge kirkeboken er domfeltes navn A, og ikke som skrevet av herredsretten.
Domfelte har anket over lovanvendelsen og har gjort gjeldende at gjennom alders tids bruk har reindriftsamer en særrett til fiske i eget reinbeitedistrikt. Denne særrett kan ikke settes til side ved private frednings- og fiskeregler. Ytterligere anfører A at hans slekt har vært reindriftsamer i 5 generasjoner i Helligskogen reinbeitedistrikt, og slektens medlemmer har hele tiden drevet fiske der. Den særlige rett til fiske i Helligskogvannet som derved er ervervet, kan ikke Skibotn Jeger- og Fiskerforening ta fra dem.
Subsidiært har domfelte i ankeerklæringen påstått frifinnelse på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.
Utenom ankeerklæringen har domfeltes forsvarer for Høyesterett gjort gjeldende at dommen må oppheves fordi det ikke er dokumentert noen formell kontrakt som viser at staten har overdratt sin disposisjonsrett over Helligskogvannet til Skibotn Jeger- og Fiskerforening. Dermed er det heller ikke godtgjort at foreningen var berettiget til å gi fredningsbestemmelser for vannet eller var påtaleberettiget etter straffelovens §408. Herredsretten har riktignok uttalt at foreningen fikk forpaktet Helligskogvannet av staten, men ettersom forpaktningsgrunnlaget er uklart, burde retten ha redegjort nærmere for forholdet.
Til dette kommer, hevder forsvareren, at en eventuell muntlig overenskomst mellom staten og foreningen om leie av Helligskogvannet måtte forutsettes inngått på de samme vilkår som den første forpaktningskontrakten av 28. mars 1949. Denne avtale inneholder i punkt 5 følgende bestemmelse:
«5. Flyttlappenes rettigheter skal respekteres og den raadighet som tillegges laget maa utøves paa en skjønnsom maate saa den ikke blir til ulempe for lappene.»
Bestemmelsen er ikke nevnt av herredsretten som da feilaktig heller ikke har drøftet dens betydning for nærværende sak.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Forelegget er utferdiget med hjemmel i straffelovens §407 som gjelder krenkelse av «en annens rett», blant annet til fiske. Denne sak står således i en annen stilling enn den sak som er omhandlet i Rt-1972-1305, idet sistnevnte avgjørelse gjaldt overtredelse av offentlige fredningsbestemmelser for fiske. Jeg
Side:554
bemerker imidlertid at ifølge Landbruksdepartementets fiskeregler av 12. mai 1952 var det forbudt å bruke settegarn blant annet i Helligskogvannet fra og med 1. september til og med 14. juni. Overtredelsen av denne bestemmelse er ikke tatt med i forelegget. Denne sak gjelder derfor alene spørsmålet om A har krenket fiskeforeningens rett til å disponere over Helligskogvannet, eller om han har en særrett til fiske som fiskeforeningen må respektere.
Fredningsreglene for Helligskogvannet er gitt av Skibotn Jeger- og Fiskerforening. Herredsretten slår fast at statens grunneierrett til vannet er forpaktet av fiskeforeningen. Domfeltes forsvarer for Høyesterett, som hevder at det er uklart om det foreligger noen forpaktningsavtale, har erkjent at såvel staten som fiskeforeningen har opptrådt på en måte som må oppfattes slik at de begge mener at foreningen har forpaktet vannet. Men når dette er situasjonen, er det her uten betydning om en utenforstående hevder at avtalen burde vært skriftlig inngått og dokumentert. Det er derfor ingen feil at herredsretten ikke har gått inn på spørsmålet, som for øvrig overhodet ikke kan sies å være reist for herredsretten.
Herredsrettens domsgrunner er imidlertid mangelfulle på andre vesentlige punkter.
Det sentrale problem i saken er om grunneierens/leierens fiskerett er begrenset ved at reindriftsamene har en særskilt fiskerett. Herredsretten har bare behandlet samenes generelle rettigheter etter reindriftslovens §38, til tross for at denne bestemmelse, etter rettens egen uttalelse om at Helligskogvannet ligger på matrikulert statsgrunn, ikke er anvendelig. Derimot har retten ikke tatt opp spørsmålet om samene i kraft av alders tids bruk har en fiskerett som må likestilles med en privatrettslig særrett, knyttet til samenes spesielle næring innenfor deres eget reinbeitedistrikt. Dersom de har en slik rett, kan ikke grunneieren, eller den som utleder sin rett fra ham, ved sine fiskeregler uten videre gjøre inngrep i samenes rettigheter. Regulering av fiskeretten kan i så fall bare skje ved offentlige tiltak. Denne problemstilling er ikke tatt opp av herredsretten, og dommen må derfor oppheves.
Jeg nevner videre at A, som ikke selv møtte ved hovedforhandlingen, i sitt brev av 25. august 1974 til herredsretten hadde påberopt seg en ytterligere hjemmel for sin fiskerett bygget på at hans slekt gjennom 5 generasjoner som reindriftsamer hadde fisket i Helligskogvannet. Heller ikke dette spørsmålet, muligheten av en ervervet fiskerett for A i kraft av slektens alders tids bruk, er behandlet av herredsretten.
Jeg nevner også at den første forpaktningskontrakt av 28. mars 1949 mellom staten og Skibotn Jeger- og Fiskerforening har en bestemmelse om flyttsamers rettigheter i punkt 5. Det ligger nær å anta at bestemmelsen også må anses gjeldende for leien av Helligskogvannet, og det er ikke uten videre gitt at den er uten betydning for saken, selv om den er upresist
Side:555
utformet og uklar i sitt innhold. Spørsmålet burde i et hvert fall ha vært drøftet, men dette har herredsretten ikke gjort.
Dommen må etter dette bli å oppheve. De øvrige spørsmål som er reist under ankeforhandlingen, om Helligskogvannet ligger på matrikulert statsgrunn, om A, mens han tjenestgjorde i det militære, var avskåret fra å utøve den særrett til fiske som han måtte ha i egenskap av reindriftsame, og om det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Mellbye og Stabel: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Håvard Nesheim med domsmenn): - - -
Retten skal bemerke.
Det saken dreier seg om er spørsmål i tilknytning til samers rettigheter i henhold til reindriftslovens §38 og samers rettigheter etter alders tids bruk - sett i forhold til bestemmelser om utøvelse av fisket.
Situasjonen er noe spesiell idet Olof Tomas Båhl er reindriftsame i distriktet og samtidig var han inne til militærtjeneste forlagt i samme distrikt. Ennvidere er På det rene at mannskapene forlagt til Helligskogen - i henhold til vilkår for Statens forpakting av Helligskogvatnet til Skibotn Jeger og Fiskerforening - er tilsagt fiskerett i Helligskogvatnet. Samtidig er forleggingen på Helligskogen engasjert i fiskerioppsynet i distriktet og herunder skal påse at fiskeregler for Helligskogvatnet overholdes. - Tiltalte hadde da forsåvidt dobbelt oppfiskerett i Helllgskogvatnet - både i egenskap av reindriftsame i distriktet og som militært mannskap tjenestgjørende på Helligskogen.
Helligskogvatnet ligger på matrikulert - innkjøpt statsgrunn. Etter at de tidligere særretter for oppsitteren på fjellstuen på Helligskogen var avviklet i og med at fjellstuedriften opphørte, fikk Skibotn Jeger og Fiskerforening av Staten forpakting på Helligskogvatnet. Dette vann var da meget sterkt utfisket. Etter samråd med fiskerikonsulent Magnus Berg gjennomførte foreningen forbud mot garnfisket i Helligskogvatnet i 1965. Dette forbud er kunngjort og kjent. Og også i publiseringen av fiskeretten for mannskaper forlagt på Helligskogen og som regler for det tilsyn de militære mannskaper skal føre, er det på det rene at garnforbudet skal gjelde for Helligskogvatnet.
Det tiltalte hevder er at han som same og reineier i distriktet ikke er forpliktet til å etterleve forbudet mot garnfiske og at en bestemmelse av foreningen eller ved fiskeregler ikke kan gjelde for ham. Ennvidere er gjort gjeldende at da han ved den anledning som er omtalt i forelegget fisket med garn, var dette etter oppfordring av sin far
Side:556
og til familiens bruk og at det da var faren og familien som hadde tilsyn med hans rein i distriktet.
Retten finner godtgjort at fiskereglene skatt av Skibotn Jeger og Fiskerforening som den berettigede grunneier i henhold til forpaktingsavtale vedkm. Helligskogvatnet har gyldighet også for tiltalte slik at forbudet mot å fiske med garn også gjelder for ham. Reindriftslovens §38 gir han rettigheter til som reindriftsame i distriktet å fiske i vannet. Men han er forpliktet til å respektere det av grunneieren satte forbud mot garnfiske i vannet. Det er helt på det rene at han har forholdt seg som beskrevet i forelegget og at han har fisket med garn i strid med forbudet og vilkårene for å fiske i Helligskogvatnet. Han kjente til forbudet. Retten kan ikke finne at han har vært i aktsom god tro - rettsvillfarelse - når det gjelder omfanget av reindriftssamers rettigheter under opphold i reinbeitedistrikt. Lovens bestemmelser er at det kan utøves rettigheter på like linje med de fastboende i distriktet. Og det har ikke vært reist tvil om at andre måtte respektere forbudet mot garnfisket. Retten kan heller ikke finne at tiltalte har vært i noen aktsom god tro med hensyn til en rettsvillfarelse gående ut på at reindriftsamer også uavhengig av reindriftslovens §38 skulle ha en alders tids rett til å utøve rettigheter uten å respektere noen regulerende bestemmelser med hensyn til å utøve fiske og fangst. - - -