Rt-1972-1305
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-12-20 |
| Publisert: | Rt-1972-1305 |
| Stikkord: | Fredning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 189/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Sandene, Lorentzen, Hiorthøy, Gundersen, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1933) §38, §11, §74, Lov om fredning av ferskfisk (1933), Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §86, §92, §93, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) |
Dommer Sandene: I straffesak mot A avsa Alstahaug herredsrett 27. juni 1972 dom med denne domsslutning:
«1. A f. 4/6 1914 dømmes for overtredelse av lov om lakse- og innlandsfiske av 6. mars 1964 §86 jfr. §93, jfr. §92 nr. 6, jfr. lov om fredning av ferskvannsfiske av 2. juni 1933 jfr. Kgl. res. av s.d., jfr. fiskeregler for herredene Hattfjelldal, Grane og Vefsn fastsatt av Landbruksdepartementet 25. april 1957 pkt. 1 til en straff av en bot til statskassen stor kr. 100,- kronerethundre, - eller hvis boten ikke betales eller kan inndrives å sone en straff av fengsel i 5 - fem - dager.
2. Han ilegges ikke saksomkostninger.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har påanket dommen på grunn av uriktig rettsanvendelse. Han påstår herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet. - Domfeltes prinsipale standpunkt - slik det er formulert under prosedyren for Høyesterett - er at A som fjellsame kan påberope seg et særlig rettsgrunnlag for sin rett til fiske i Vestre Tiplingan i Hattfjelldal kommune. Særretten bygger på alders tids bruk, på at samene fra meget lang tid tilbake som ledd i sin næringsutøvelse har drevet fiske i Vestre Tiplingan uten noen restriksjoner eller reguleringer. Dermed har fjellsamene fått et slikt grunnlag for sin fiskerett at de - nå og
Side:1306
fremtidig - kan drive fiske også i fredningstiden. Den ankende part har understreket at utøvelsen av fisket i alders tid har skapt en fiskerett som ikke er undergitt de vilkår og begrensninger som gjelder for flyttsamenes adgang til j akt og fiske etter §38 i lov av 12. mai 1933 (nr. 3) om reindriften. I tilknytning til det her nevnte har den ankende part også fremhevet at selv om grunnlaget for fjellsamenes rett til fiske i Vestre Tiplingan skulle være reindriftslovens §38 - ikke noen særlig rett i henhold til alders tids bruk - vil likevel ikke slike spesielle fiskefredningsregler som det i foreliggende tilfelle er tale om, kunne slå igjennom overfor retten etter §38.
Subsidiært har domfelte hevdet at han må frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. At han i 1965 og 1967, av henholdsvis lensmannen i Hattfjelldal og Stortingets ombudsmann for forvaltningen, ble gjort kjent med at samenes rettigheter ikke går så langt at de kan fiske i fredningstiden, medførte ikke - hevder domfelte - at han tapte troen på sin rett til å fiske i fredningstiden.
Jeg finner at anken må forkastes. - Jeg nevner først at det er uten betydning for mitt standpunkt om A måtte ha en særlig rett til fiske i Vestre Tiplinga i henhold til alders tids bruk, eller om han måtte ha rett etter reindriftslovens §38. Hva enten fiskeretten har det ene eller annet grunnlag, kan jeg ikke se at retten som sådan kunne gi anledning til fiske uten hensyn til gjeldende fredningsbestemmelser. En særrett til fiske kan i forhold til frednings- og andre regulerende bestemmelser ikke stå sterkere enn den fiskerett som tilkommer grunneieren. Skal man få gjennomført regulerende tiltak, typisk fredning og innskrenkninger i redskapsbruken, som er påkrevd for pleie og fremme av fiskebestanden i vassdragene, må bestemmelser herom selvsagt kunne gjøres gjeldende også overfor grunneiere og særlige rettighetshavere, selv om disse derved kan få vanskeligheter i utøvelsen av sin næring. - Jeg nevner at i forarbeidene til reindriftsloven er nettopp fremhevet, i tilknytning til retten etter den bestemmelse som svarte til lovens §38, at «alle bestemmelser om fredning og om, hvilke redskaper og fangstmåter der må anvendes ved jakten eller fisket, også (vil) gjelde flyttlappene», jfr. side 104 annen spalte i riksadvokat Kjerschows utkast av juli 1922 til lov om rendriften (bilag til Ot. prp. nr. 28 (1932) om utferdigelse av en lov om rendriften). - Den samme oppfatning er kommet til uttrykk i premissene til Høyesteretts dom i Rt-1936-689. Videre Kan vises til Høyesteretts kjennelse i Rt-1952-1281, der regler om begrensning av og forbud mot bruk av visse fangstredskaper ble antatt å kunne gjøres gjeldende også overfor innehavere av særrettigheter, uten hensyn til om fisket hadde vært drevet i lang tid.
Foranlediget av prosedyren for Høyesterett nevner jeg at etter min mening må de fiskeberettigede finne seg i fredningsbestemmelser, hva enten disse må karakteriseres som alminnelige eller som spesielle. Jeg kan for øvrig ikke se at bestemmelsene
Side:1307
i det foreliggende tilfelle er av noen utpreget spesiell karakter; etter sitt formål må fredningsbestemmelsene i betydelig utstrekning variere med stedlige forhold.
Når det videre gjelder rekkevidden av de bestemmelser som er gitt for fisket i Vestre Tiplingan, er det - som påpekt av herredsretten - ikke gjort noe unntak til fordel for fjellsamene. Følgelig har A gjort seg skyldig i overtredelse av fredningsbestemmelsene.
I forbindelse med det foran nevnte finner jeg grunn til å peke på at i det lange løp må det antas å ville være til skade for samenes tilgang på fisk under deres forflytninger, dersom de selv ikke respekterer fredningsbestemmelsene. Men på den annen side er det grunner som taler for å gjøre visse unntak til fordel for samene, nettopp ut fra deres behov for tilstrekkelig tilgang på fisk under forflytningene, således ved utformingen av bestemmelsene om redskapsbruk. At et slikt behov foreligger, er fremhevet i innstilling av 23. november 1966 fra Reindriftslovkomitéen (side 26-28). Men nyordninger her må i tilfelle gjennomføres ved lovendring.
Den villfarelse som A måtte ha vært i om sin rett til fiske i fredningstiden, er etter min mening ikke unnskyldelig. Han var i 1964 anmeldt for ulovlig fiske i fredningstiden i et annet vann, Østre Tiplingan. I den anledning ble han av lensmannen - etter anmodning av politimesteren i Helgeland - i februar 1965 gjort oppmerksom på at han ville bli siktet for straffbart forhold dersom han på nytt fisket i fredningstiden. Samtidig fikk han opplysning om en uttalelse av januar 1965 fra Landbruksdepartementet, avgitt nettopp i sakens anledning, om at reinsamer er undergitt regulerende bestemmelser ved utøvelse av fiske etter reindriftslovens §38, slik at de er bundet av fredningstider, fastsatt i offisielle fredningsregler. Endelig uttalte Stortingets ombudsmann for forvaltningen i oktober 1967 - etter at A hadde klaget til ombudsmannen over at Justisdepartementet hadde avslått hans krav om erstatning for tap som følge av beslagleggelsen av hans fiskegarn i forbindelse med fisket i Østre Tiplingan - at fredningsbestemmelsene etter hans mening måtte gjelde også for flyttsamer, og at det ikke kan ses å være uriktig når politiet hadde lagt til grunn at As fiske i Østre Tiplingan var i strid med fredningshestemmelsene. Sivilombudsmannen nevnte også at A i første omgang eventuelt måtte ta opp med innlandsfiskeadministrasjonen sin prinsipielle oppfatning, at flyttsamene bør stå i en særstilling, blant annet i relasjon til fredningsbestemmelsene. - Med slike forhåndsopplysninger og slikt forhåndsvarsel kan As rettsvillfarelse i 1971 ikke være unnskyldetig.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:1308
Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Gundersen og Bendiksby: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jon Haraldstad med domsmenn):
Tiltalte A er født den 4/61914, og bor i Susendal i Hattfjelldal kommune. Han er reineier med mer enn 200 dyr, brutto inntekt siste år var ca. kr. 5.000.- og formue ble opplyst til ca. kr. 14.000.-. Han er gift og forsørger foruten sin hustru, et barn. Han er i 1959 bøtelagt for overtredelse av lov av 12/5 1933 §74c jfr. §11. Boten er betalt. Ellers er han ikke straffet. - - -
Tiltalte er reindriftssame og har som begrunnelse for sin påberopelse om frifinnelse i det vesentligste anført at han og hans slekt i mer enn 100 år jevnlig har fisket i Vestre Tiplingan, og fra tidligere tider har de hatt en gamme ved vannet. Denne lange og stadige utøvelse av fisket må ha gitt tiltalte en særrett til å fiske i vannet. Denne særretten må forstås slik at bestemmelsene om fredningstider av fiskebestanden i vannet ikke kan gis anvendelse på tiltaltes fiske. Det må ansees som undertrykkelse av reinsamene og deres behov om deres årelange fiske til sitt underhold skal kunne reguleres ved pålagte generelle fredningstider, på like linje som den alminnelige norske borgers utøvelse av sportsfiske kan reguleres ved fredningstider. Enn videre bar tiltalte anført at utenfor fredningstiden er det så fullt av garn i Tiplingan, at han nesten ikke får plass til sine egne, samt at de øvrige sportsfiskerne finner ut hvor han, som same, og med kjennskap til fiskeplassene, setter sine garn, med den følge at hans fiske - som en del av næringsgrunnlaget, blir ødelagt. På bakgrunn av dette har han følt seg berettiget til å få fiske i fred i fredningstiden og inntil isen legger seg på vannet for vinteren.
Det er under saken fremkommet at det er usikkert om Vestre Tiplingan ligger i matrikulert høyfjellstrekning tilhørende staten. Retten vil imidlertid ikke gå nærmere inn på dette, idet det ikke kan sees at tiltaltes fiske var av den art at §38 i lov om reindriften kan gis anvendelse. På den annen side er det på det rene at Staten ved Helgeland Skogforvaltning har tilsyn med området, og at det befinner seg i Hattfjelldal kommune.
Landbruksdepartementet har den 25. april 1957, med hjemmel i lov av 2. juni 1933 om fredning av ferskvannsfisk, fastsatt at alt innlandsfiske i Vefsn, Grane og Hattfjelldal kommer skal være forbudt fra og med 10. september til og med 15. oktober. Disse bestemmelsene får anvendelse også på fisket i Vestre Tiplingan, noe tiltalte kjente til
Til tross for at retten sympatiserer med tiltalte om at reinsamer, som ham, bør ha en særrett til matfiske ut over fredningstid når det kan pekes på generasjoners fiske tilbake i tiden, kan det ikke sees de gjeldende fredningsbestemmelser må forstås på en slik måte. Fredningsbestemmelsene for Hattfjelldal er utformet generelt og inne ingen unntagelser for reinsamer. Heller ikke lov om laks- og fiske av 6/3 1964 inneholder særregler for angjeldende tilfelle. Retten forstår dette slik at når det ikke er gitt særbestemmelser, gis reglene anvendelse på alle, også reinsamene. Til støtte for at de fastsatte
Side:1309
fredningsbestemmelsene også må gis anvendelse på reinsamene henvises det til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1936-689, hvor det fremgår at i relasjon til reindriftslovens §38 går samenes rettigheter ikke så langt at de kan fiske i fredningstiden. - - -