Rt-1975-563

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-05-24
Publisert:	Rt-1975-563
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 90B/1975
Parter:	Svein Intelhus m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl) mot Kari og Halvor Magnetun (advokat Finn Grøstad - til prøve).
Forfatter:	Bølviken, Christiansen, Michelsen, Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §29, LOV-1836-12-17, Sameigelova (1965) §2

Dommer Bølviken: Under utskiftning i Løkjestølene sameie i Hemsedal oppstod tvist om gården Løken nedre, gnr. 59 bnr. 1, tilhørende Kari og Halvor Magnetun, har andel 24 eller 16 løbbel i sameiet.

Jordskifteretten avsa kjennelse i tvisten den 6. mars 1972. Kjennelsen hadde slik slutning:

«Løken nedre, gnr. 59 bnr. 1 i Hemsedal, anerkjennes medeierandel i Løkjestølene sameie for en gammel skyld på 24 - tjuefire - løbbel.»

Svein Intelhus, eier av gnr. 57 bnr. 1, Bjørn Løken, eier av gnr. 59 bnr. 20, Halvor Engene, eier av gnr. 59 bnr. 21 og Einar Intelhus, eier av gnr. 57 bnr. 2, påanket jordskifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som den 26. mars 1974 avsa dom med denne domsslutning:

«Jordskifterettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger

Side:564

for lagmannsretten betaler Svein Intelhus, Bjørn Løken, Halvor Engene og Einar Intelhus in solidum til Kari og Halvor Magnetun 6767 - sekstusensyvhundreogsekstisyv - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsrettens dom er av Svein Intelhus, Bjørn Løken, Halvor Engene og Einar Intelhus påanket til Høyesterett på grunn av rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Det er ikke avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, men det er fremlagt en lang rekke nye dokumenter. Jeg kommer tilbake til enkelte av disse.

De ankende parter gjør gjeldende samme oppfatning som for lagmannsretten.

De fastholder at utgangspunktet for utskiftningen må være eierforholdet på det tidspunkt da sameiet oppstod, og at jordskiftelovens §29 på dette punkt må tolkes i samsvar med sameielovens §2. Når man vet tilstrekkelig om eierforholdet i gammel tid, er det dette eierforhold man må bygge på. Bare hvor intet «tilmåtstall» finnes, må man falle tilbake på skatteskylden før loven av 17. desember 1836.

Det fastholdes videre at gården Løken i sin tid - engang mellom 1528 og 1593 - ble delt i to likeverdige gårder. Delingen skjedde, og sameiet i utmark oppstod, før skatteskyld ble innført ved matrikkelen av 1667. Ved utskiftningen må da landsskylden legges til grunn, og det avgjørende er landskylden på delingstidspunktet eller det nærmest mulige tidspunkt. Denne landskyld må antas å ha vært 16 skinn eller løbbel for hver av de to gårder - Løken øvre og Løken nedre - som eiendommen i første omgang ble delt i, til sammen 32 skinn eller løbbel. Dette forholdstall mener de ankende parter at de foreliggende dokumenter må være tilstrekkelig bevis for, idet det etter forholdene ikke kan kreves strengere bevis. Noe som kan forrykke dette eierforhold, er ikke senere skjedd. Således kan endring i skatteskyld ikke forrykke et fastlagt sameieforhold. Når det i enkelte dokumenter i årenes løp er anført 24 løbbel som skyld for Løken nedre, må dette skyldes feil og misforståelser som ikke kan få følger for eierforholdet. Det er tydelig at feil er oppstått ved at man har omregnet 8 skinn eller løbbel til 1 hud, og senere regnet tilbake etter 12 løbbel eller skinn pr. hud.

Av nye dokumenter påberoper de ankende parter seg særlig skjøter tinglest i 1755 og 1856 på plassene Præstegaardspladsen og Præstegaardshusene. Ved begge salg ble kjøpesummen delt med en halvpart på Løken nedre, en fjerdepart på Løken øvre og en fjerdepart på Løken mellom, som da var utskilt fra Løken øvre. Kontrakt av 1796 om utskiftning av sameieskogen Torsetlien mellom bøndene i Hemsedals anneks, som også er fremlagt som nytt dokument, og skogutskiftningen i Løkjestølene sameie i årene 1898-1903 legger de ankende parter mindre vekt på. Når Løken mellom og øvre ble utlagt mindre skog enn

Side:565

Løken nedre, må det skyldes at det ved disse utskiftninger forelå ufullstendige opplysninger.

«Lang og sikker rettsoppfatning» som lagmannsretten har anført som støtte for sitt resultat, er etter de ankende parters oppfatning ikke på noen måte fastslått, og den kan iallfall ikke ha endret sameieforholdet.

De ankende parter har lagt ned denne påstand:

«1. Kari og Halvor Magnetun som eiere av gnr. 59, bnr. 1 i Hemsedal, er eiere bare for 16 løbbel i Løkjestølenes Sameie i Hemsedal.

2. Ankemotpartene tilpliktes å betale saksomkostninger til de ankende parter for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene gjør - som tidligere - prinsipalt gjeldende at utskiftningen skjer etter jordskiftelovens §29, og at skiftegrunnlaget er skatteskylden før loven av 1836 - den såkalte gamle skatteskyld. Det betyr at den skatteskyld som forelå i tiden fra og med matrikkelen av 1667 til matrikkelen av 1836, er den som skal legges til grunn. Hva landskylden før 1667 var, er prinsipielt uten interesse. Reservasjonen i §29 første ledd for annet «tilmåtstall» sikter etter ankemotpartenes oppfatning på etterfølgende omstendigheter i forhold til fastleggingen av den gamle skyld. Ankemotpartene er enige i at jordskiftelovens §29 og sameielovens §2 må forstås på samme måte, men mener at det er sameieloven som må tolkes i samsvar med jordskiftelovens bestemmelse, som kom 15 år før, og som må tolkes ut fra de forutsetninger som denne lov bygger på.

Subsidiært, om man skulle komme til at landskylden på 1500-tallet må tas i betraktning, anfører ankemotpartene at opplysningene fra denne tid er ufullstendige og uklare og ikke kan gi grunnlag for den konklusjon at Løken-gårdene ved delingen var likeverdige. Tvert om viser opplysningene etter ankemotpartenes mening at Løken nedre var den største gården før 1667.

Atter subsidiært, om man skulle finne indikasjoner på likeverdighet på delingstidspunktet, slår likevel lovpresumpsjonen i jordskiftelovens §29 igjennom. Lovens regel må anvendes med mindre det uomtvistelig og entydig kan konstateres at eierforholdet før 1667 avviker fra skatteskylden. Dette er det de ankende parter som har bevisbyrden for, og det må kreves strengt bevis. I denne forbindelse vises til Høyesteretts dommer i Rt-1930-817 og Rt-1969-1068.

Endelig påberoper ankemotpartene seg lang og i det vesentlige enstemmig rettsoppfatning gående ut på at Løken nedre er den største gård og har andel 24 løbbel. Denne rettsoppfatning anføres som selvstendig grunnlag for ankemotpartenes påstand. Og den påberopes som bevis for at de to gårder ikke var likeverdige på delingstiden. Det er særlig tre dokumenter ankemotpartene vil påberope til støtte for dette syn: skogdelingskontrakten av 1796 vedrørende sameieskogen Torsetlien, videre hovedmatrikkelprotokollen for 1838 - og - kanskje som

Side:566

det viktigste - protokoll av 1902 for skogutskiftningen i årene 1898-1903.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Kari og Halvor Magnetun tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsretten. På grunnlag av sakens stilling for Høyesterett skal jeg bemerke:

Jeg er enig i de ankende parters forståelse av jordskiftelovens §29 første ledd - at det er lovens prinsipale regel at det skal skiftes på grunnlag av det forholdstall som gjelder for sameiet, enten dette forholdstall er bestemt ved sameiets opprettelse eller senere ved avtale, hevd, alders tids bruk eller på annen måte. Bare dersom slikt forholdstall ikke kan påvises, skal skatteskylden legges til grunn. Dette er etter min mening den naturlige forståelse av jordskiftelovens bestemmelse, og den er i samsvar med sameielovens §2 annet ledd, som klart gir uttrykk for at i relasjon til denne lov skal skatteskylden bare anvendes dersom annet forholdstall ikke er kjent. I Ot.prp.nr.13 (1964-65) side 31 er det gitt uttrykk for at sameielovens §2 annet ledd har samme innhold som jordskiftelovens §29. Sameiets forholdstall må imidlertid godtgjøres, og jeg antar at usikkerhet og uklarhet for så vidt må føre til at man må falle tilbake på skatteskylden.

Etter jordskiftelovens §29 annet ledd er det den skatteskyld som gjaldt før lov av 17. desember 1836 som skal legges til grunn, den såkalte gamle skatteskyld. Ny skatteskyld i denne forbindelse er skatteskylden etter matrikkelen av 1836, som avløste matrikkelen av 1667. Man fikk også en matrikkel i 1723, men den ble satt ut av kraft ved kongelig reskript i 1724. Gammel skyld vil da være skatteskylden i 1667 med mulige senere endringer. For øvrig er §29 annet ledd innviklet formulert og noe vanskelig å forstå. Jeg kan være enig med ankemotpartene i at landskyld, som før 1667 delvis ble brukt som grunnlag for beskatningen, er uten interesse når skiftet skal skje på grunnlag av skatteskylden. Men når det er spørsmål om det for sameiet foreligger et gammelt forholdstall, må i høy grad landskylden før 1667 være av betydning.

Når det gjelder det foreliggende sameie, kan det ikke være tvilsomt at gammel skatteskyld - skylden etter matrikkelen av 1667 - for Løken nedre var 24 løbbel, mens den for Løken øvre og Løken mellom, som er utgått fra Løken øvre, var 16 løbbel til sammen.. Matrikkelen av 1667 er ikke bevart for dette distrikt, men matrikkelen for 1836 har en rubrikk for gammel skyld, og her er skylden for Løken nedre angitt til 27 løbbel, hvorav 3 gjelder plassen Lykken som ikke har andel i sameiet, mens Løken øvre og Løken mellom er oppført med til sammen 16 løbbel. Tilsvarende tall for gammel skyld er oppført i den trykte matrikkel av 1838. Jeg nevner at den opphevde matrikkel

Side:567

av 1723 oppgav skyld etter gammel matrikkel til 16 løbbel for Løken øvre, som da ikke var delt, og 2 huder for Løken nedre. Etter 12 løbbel pr. hud som jeg antar man her må regne med - forholdet mellom løbbel og hud kommer jeg tilbake til - gir dette for Løken nedre 24 løbbel. Dersom i det foreliggende tilfelle skifte skal skje etter skatteskyld, må jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelser være riktige.

Spørsmålet er imidlertid om det er godtgjort et annet forholdstall for sameiet enn det som fremgår av skatteskylden. Jeg har funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at de opplysninger som foreligger, ikke er tilstrekkelige til at annet forholdstall kan sies å være fastslått.

Før jeg går nærmere inn på dette, nevner jeg at landskyld opprinnelig var den årsleie en leilending skulle betale til jordeieren. Men landskylden ble også brukt som fast målestokk for eierforhold. Skattene ble på den tid som her er av interesse, til å begynne med utlignet etter et gårdklassesystem med satser for helgårder, halvgårder og ødegårder. Visstnok fra 1647 og utover regnet man en «forhøyelsesskatt» for landskyld utover et visst mål for gårdklassen. Og fra og med matrikkelen av 1667 fikk man egen offentlig fastsatt skatteskyld som grunnlag for beskatningen. Denne - gamle - skatteskyld ble så avløst av den nye matrikkel i 1836. Om forholdet mellom landskyld og skatteskyld viser jeg til Norsk Historisk Leksikon side 192 og side 200.

Jeg nevner videre at landskylden dels ble fastsatt i skinn eller kalveskinn, dels i løbbel (opprinnelig 1 laup smør pr. bol), som regel slik at 1 skinn tilsvarte 1 løbbel. Senere gikk man til dels over til å angi skylden i huder, og når det gjelder forholdet mellom løbbel eller skinn på den ene side og 1 hud på den annen side, er det betydelig uklarhet og usikkerhet. Det mest vanlige synes å ha vært å regne 12 løbbel på 1 hud, men i Valdres og Hallingdal skal det til dels ha vært regnet 10 løbbel eller skinn på huden. Såvidt jeg forstår har forholdstallet både variert fra sted til sted og fra tid til tid. Om dette viser jeg til Norsk Historisk Leksikon side 132 og 196.

På denne bakgrunn - landskyld er anvendt som skatteskyld og deretter avløst av ren offentlig fastsatt skatteskyld, og det er brukt måleenheter hvis innbyrdes forhold er usikkert - må de foreliggende dokumenter vurderes.

Det er enighet mellom partene om at helgården Løken ble delt en gang etter 1528, men før 1593. Av jordebok for Mariakirkens prosti i Oslo av 1542 fremgår det at kirken allerede da eide 8 skinn i gården Løken, og da det verken er tilføyd «øvre» eller «nedre» etter gårdsnavnet, kan det tyde på at deling da enda ikke var foretatt. Nærmere opplysninger om delingstidspunktet foreligger ikke. Heller ikke foreligger det noe om helgårdens samlede skyld før delingen, eller om hvilken skyld halvgårdene fikk. Dette må man i tilfelle slutte seg til av etterfølgende dokumenter.

Side:568

Av slike etterfølgende dokumenter er for Høyesterett fremlagt en lang rekke. Det gjelder mest offentlige dokumenter som kirkens jordebøker, som inneholder oppgaver over kirkens jordegods, og Rentekammerets lensregnskaper og odelsjordebøker og andre dokumenter som viser beskatningen. Det er et nokså uklart bilde disse mange dokumenter gir av verdiforholdet mellom Løken-gårdene. Til dels skyldes uklarheten at den oppgitte landskyld omfatter vedkommende eiers andeler i andre gårder uten at dette er spesifisert. Tallene varierer derfor både for den enkelte gård og for gårdene innbyrdes.

For Løken nedre er kirkens andel flere ganger oppgitt til 8 skinn for så i 1647 å bli anført med 1 hud. Bondens andel, som har variert tidligere, oppgis i 1647 til 8 løbbel. Etter en kort Periode da så vel kirkens som bondens eierandel angis til 8 løbbel, blir i 1657 begge andeler oppført med 1 hud. Disse 2 huder synes så å være gått inn i matrikkelen av 1667 med 24 løbbel. For Løken øvre har skylden ikke vært angitt i huder. Løbbel-andelene har vært varierende for så å stabilisere seg på 16 løbbel, som er blitt skatteskylden etter matrikkelen av 1667.

Inntil 1657 ble halvgårdene skattet likt. Etter denne tid har Løken nedre vært belastet noe større skatt. Dette synes å henge sammen med den nevnte forhøyelsesskatt som fra 1647 og utover ble utlignet i tillegg til gårdklasseskatten.

Opplysningene om bruken av de to gårder før matrikkelen av 1667 kan ikke kaste noe lys over gårdenes landskyld.

For tiden etter 1667 foreligger en rekke offentlige dokumenter hvor skylden angis til 16 løbbel for Løken øvre, etter at denne ble delt til 8 løbbel på hver av gårdene Løken øvre og mellom. For Løken nedre angis skylden til 2 huder, i 1813 til 2 huder eller 24 løbbel, senere til 24 løbbel.

Av private dokumenter som foreligger, nevner jeg særlig det skjøte som ble tinglest i 1755 fra daværende eiere av Løkengårdene på plassen Præstegaardspladsen, som de eide i sameie. Det fremgår av skjøtet at eieren av Løken nedre skulle ha samme andel av kjøpesummen som Løken øvre og mellom tilsammen, men ikke mer. Skylddeling og skjøting i 1850-årene av den annen prestegårdsplass, Præstegaardshusene, viser at den utskilte eiendoms skyld ble fratrukket Løken nedre med en halvpart og Løken mellom og øvre med en fjerdepart hver. Skjøtet må forstås slik at kjøpesummen skulle deles i samme forhold. Som det fremgår av det jeg tidligere har sagt, er disse dokumenter vedrørende prestegårdsplassene nye for Høyesterett. Ny for Høyesterett er også skogdelingskontrakt av 1796 hvorved bøndene i Hemsedals anneks ble enige om å dele sameieskogen Torsetlien mellom seg. Både ved denne skogutskifting og ved utskiftingen i årene 1898 til 1903 av Løkjestølenes bjerkeskog fikk Løken nedre utlagt større lodd enn Løken mellom og øvre, av Torsetlien etter 24 løbbel, av Løkjestølenes skog etter 27 løbbel, idet de 3 løbbel vedrørende plassen Lykken da ikke ble

Side:569

fratrukket. Det foreligger også en del pantobligasjoner og andre dokumenter som bare vedrører Løken nedre hvor dens skyld oppgis til 24 løbbel.

De to skjøtene på prestegårdsplassene trekker i Løken mellom og øvres favør. Men det kan ha foreligget spesielle forhold for disse plasser, og det kan ha vært enighet om på tross av den forskjellige skyld å fordele kjøpesum og fratrekke skyld som angitt. Under enhver omstendighet må den avgjørende vekt legges på de opplysninger som foreligger om de to halvgårder i tiden nærmest etter delingen og frem til matrikkelen av 1667. Og for denne periode er opplysningene så vidt uklare og beheftet med så stor usikkerhet at jeg ikke finner at det på det grunnlag som foreligger kan fastslås lik andel i sameiet for de to gårder som helgården Løken ble delt i. Delingen skjedde for ca. 400 år siden, og vi har ikke opplysninger som belyser forholdet ved eller umiddelbart etter delingen. Slik saken ligger an, antar jeg at det ikke er grunnlag for å bygge på annet forholdstall enn skatteskylden etter matrikkelen av 1667.

Jeg kommer således til at lagmannsrettens resultat må stadfestes.

Jeg har imidlertid funnet spørsmålet om gårdenes andel i sameiet så vidt tvilsomt at det etter min mening ikke er grunnlag for å tilkjenne omkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den stadfester jordskifterettens kjennelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Roll-Matthiesen og Bendiksby: Likeså.

Av jordskifterettens slutning (jordskiftedommer Lars Johan Mehl med jordskiftemenn): - - -

Saksforholdet er i korte trekk dette:

I matrikkelen, trykt i 1838, er Løken nedre, matr.nr. 585 oppført med 27 løbbel, mens Løken mellom og Løken øvre er oppført med 16 løbbel tilsammen. Eierne av de to siste bruksenhetene er enige om at de har andel for 8 løbbel hver i Løkjestølene sameie.

Tvisten er oppstått ved at saksøkerne hevder at matrikkelen må være feil for løpenr. 585 sitt vedkommende når det gjelder løbbelskylda. Denne er ca. 70 % større enn for løpenr. 586 og 587 til saminen, mens summen av ort og skillingskylda for de to sistnevnte brukene er omtrent lik den tilsvarende skylda for løpenr. 585.

Saksøkte har påstått at en må holde seg til den offentlige matrikkelen i alle fall inntil det er ført klare beviser for at det virkelig er feil i matrikkelen og hva den består i. Partene har hatt lite å forklare fra begge sider.

Side:570

Saksøkerne har med rene ord gitt til kjenne at det er lite faktiske opplysninger de har kunnet skaffe til bevis for sin påstand. Denne er i vesentlig grad bygd på antakelser - ut fra det de har hørt fortalt og ut fra en skjønnsmessig wrdering av de faktiske forhold, bl.a. en sammenlikning mellom brukene slik de er i dag og slik en kan tenke seg forholdet mellom disse i gammel tid. De har pekt på at mange ting tyder på at Løken nedre på den ene side og Løken mellom på den andre side, har vært betraktet som likeverdige bruk og har i denne forbindelse vist til den trykte matrikkel av 1838 og bilag 1 og 2 til framlagt dok. nr. 6 og til framlagt dok. nr. 15.

Saksøkerne har nedlagt slik påstand:

Gnr. 59 bnr. 1 i Hemsedal anerkjennes medeierandel i Løkjestølene sameie for en gammel skyld på 16 løbbel.

Halvor Magnetun har, på vegne av seg sjøl og Kari Magnetun, tatt til motmæle mot saksøkernes påstand. Han har vist til den trykte matrikkel fra 1838 og til offentlig skogutskiftningsforretning over Løkjestølene i 1898-1903. I begge tilfelle er det oppført 27 løbbel for Løken nedre, gnr. 59 bnr. 1. Han er villig til å redusere sin påstand til 24 løbbel da han kan være enig i at 3 av de oppførte løblene på Løken nedre ligger til bruket Haugen i Lykkja og ikke har noe med rettigheter i Løkjestølene å gjøre. At et slikt resultat kan være riktig, mener han en bl.a. kan finne støtte for i bilag 1 til framlagt dok. nr. 6. Men noe mere kan han ikke godta at bilag nr 1 og 2 er bevis for. Det framgår jo også her at Løken skal ha 24 løbbel og Lykken 3 løbbel. Lykken er det samme som det før nevnte Haugen i Lykkja.

Halvor Magnetun har videre hevdet at det like snart kan være de nye skyldtalla og takstbeløpene i bilag 2 som er feil, som den gamle skylda i bilag 1. Den siste er i full overensstemmelse med den trykte matrikkelen fra 1838 og hva en ellers alltid har lest eller hørt om den gamle skylda til Løken nedre.

Halvor Magnetun har lagt ned slik påstand:

Løken nedre, gnr. 59 bnr. 1 i Hemsedal, anerkjennes medeierandel i Løkjestølene sameie for en gammel skyld på 24 løbbel.

Jordskifteretten skal bemerke:

Det er egentlig lite å tilføye til saksøkte sin argumentasjon, i det en i det alt vesentlig må si seg enig i denne. Det er ikke på noen måte ført rimelig bevis for at resultatet i den trykte matrikkel fra 1838 er feil og kan forlates som delingsgrunnlag for gnr. 59 bnr. 1 ved jordskiftet i Løkjestølene sameie.

Ved en nærmere gransking av de to bilagene til framlagt dok. nr. 6 synes det for j ordskifteretten nokså klart at det i disse to bilagene må foreligge en feil. Det ser bl.a. ut for at løpenummerne i bilag 1 er feil aktige, de er nemlig ett nummer for høye. Dette kan en forvisse seg om ved å sammenligne med matriklene fra 1838 og 1887, samt bilag 2 til dok. nr. 6. Dette siste slutter med løpenummer 593, mens i bilag 1 er siste nummeret 594. Løken nedre skal ha løpenummer 585 og de to andre Løkenbruka 586 og 587. Da stemmer også takstene og skyldansettelsen i bilag 2 langt bedre og er i overensstemmelse med de offentlige matriklene forøvrig.

Det førte resonnement i framlagt dok. nr. 6 blir etter dette feil, og

Side:571

de vedheftede bilagene blir heller en bekreftelse på at Løken nedre skal ha 24 løbbel. Det er videre full overensstemmelse mellom matriklene fra 1838 og 1887, når en i den siste trekker sammen med hovedbruket, gnr. 59 bnr. 1, sin skyld, skyldbeløpene til alle de utskilte brukene.

Jordskifteretten er derfor kommet til, selv om det i dag kan synes urimelig, at saksøktes påstand må gis fullt medhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Alf W. Østensen, Jørgen Brøymer og Frithjof Gripne): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten.

Den matrikkel som ble trykt i 1838 i medhold av lov av 17. august 1818 ble opptatt på grunnlag av ny taksering av eiendommene og sier derfor intet om hvilket innbyrdes skyldforhold de hadde før matrikuleringen. Etter jordskifteloven av 22. desember 1950 §29 annet ledd er det imidlertid skatteskylden fra før matrikuleringen, eller nærmere bestemt «den som galdt før lov frå 17. desember 1836» som skal være skiftegrunnlag ved oppløsning av sameie.

Av hovedmatrikkelprotokollen for 1818-1845 fremgår det at Løken nedre hadde en gammel skyld på 24 løbel og hver av de to andre Løkengårder på 8 løbel. I ny skyld fikk de tre bruk en mer likelig skyldfordeling, men dette får ingen betydning for delingen av sameiet, jfr. den siterte bestemmelse i jordskiftelovens §29 annet ledd.

Lagmannsretten ser hovedmatrikkelprotokollen som bevis for at Løken nedre hadde den løbeskyld i 1836 som ankemotpartene påberoper seg. Deres standpunkt hviler dertil på en lang og sikker rettsoppfatning.

Ved kongelig forordning av 23. januar 1665 ble det bestemt at det skulle oppnevnes laugrettemann til skjønnsmessig å fastsette ny skatteskyld på eiendommer. Dette førte til matrikkelen av 1667, som i likhet med den senere matrikkel av 1838 kom i stand på grunnlag av en helt ny taksering som kunne forrykke det tidligere innbyrdes skyldforhold eiendommene imellom. Skyldansettelser fra før 1667 skulle derfor være uten interesse for utfallet av denne sak. Men i tiden mellom 1667 og frem til den nye matrikkel kom i 1838, foreligger det en rekke dokumenter som angir skylden på Løken nedre til 24 løbel. I en odelsløsningssak fra 1737 omtales gården riktignok som «Nedre Løken, skyldne i alt 2de Huder eller 20 løbel -», og i matrikkelen for 1723, som senere ble opphevet, er skylden fortsatt 2 huder. Endelig nevner et skiftebrev fra 22. februar 1772 en skyld på to huder, men formodentlig er det da regnet lik 24 løbel, jfr. Nordisk kultur, mål og vekt, 1936 46. Ved overdragelse av Løken nedre angir skjøte av 17. oktober 1788 eiendommens skyld til 19 løbel, ifølge utskrift av skjøtet fra tinglysningsregisteret. I et eksemplar av skjøtet som er i kjøperens rettsetterfølgeres besittelse er det oppført en skyld på 24 løbel, men det synes å være foretatt en rettelse fra 19 løbel som utstederen da må ha ment er løbelskylden. 24 løbel var skylden da eiendommen ved skjøte av 22. februar 1819 igjen ble overdratt til ny eier. I en pantobligasjon tgl. 8. juli 1834 er også skylden oppført med 24 løbel.

Etter lagmannsrettens oppfatning tyder dette på at skatteskylden

Side:572

har vært 24 løbel før loven av 17. desember 1836. Av en kassabok for Hallingdal og Ringerike fogderi fra 1790 fremgår det at Løken nedre er skattlagt etter en skyld på to huder. I en kassabok fra 1814 er gården ført opp med 2 huder eller 24 løbel og i 1830 bare med 24 løbel. Dette viser at skyldsetningen har vært en realitet og at eiendommen har båret de skattebyrder som løbelskylden tilsa.

Et moment som ytterligere styrker ankemotpartenes påstand er at skogen på Løkjestølene ble utskiftet i årene 1898-1903, også på grunnlag av den gamle løbelskyld som var gjeldende før loven av 17. desember 1836. Det vites da ikke å ha vært bestridt at Løken nedre skulle ha lott beregnet etter 24 løbel skyld. - - -