Rt-1976-1085
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-10-01 |
| Publisert: | Rt-1976-1085 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 136B/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A og B (forsvarer advokat Per Holtar Evensen - til prøve). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Elstad, Lorentzen, Stabel, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §34, §72, §73, Straffeprosessloven (1887) §382, §384, Straffeloven (1902) §270, §52, §62, §63, Sjekkloven (1932) §66, §27, §28, §29, §30, §32, §33, §42, §45, §46 |
Dommer Schweigaard Selmer: Larvik byrett avsa 20. mai 1976 dom som for så vidt angår A og B har denne domsslutning:
«I. A, født xx.xx.1935, dømmes for overtredelse av straffelovens §270, lov om merverdiavgift §72 annet ledd og samme lovs §72 første ledd, jfr. §27 første ledds første punktum, jfr. §28 og samme lovs §72 første ledd jfr. §29, §30, §33 og §46 og §42 og §45, jfr. forskrifter om regnskapsplikt m.v. av 16.8.1969 §16 samt sjekkloven av 27.5.32, §66a, sammenholdt med strl. §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 40 - firti - dager.
Han frifinnes for tiltalen etter merverdiavgiftslovens §72 første ledd, jfr. §34 annet ledd under post IV og tiltalen etter §27 første ledd, annet punktum under post II i tiltalebeslutning av 5.1.1976. Videre frifinnes han for tiltalen etter strl. §270 under post VII A, 3, og de poster som er nevnt under VIl B i samme tiltalebeslutning, samt for tiltalen etter strl. §270 i tiltalebeslutning av 5. april 1976.
II. B, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av straffelovens §270, lov om merverdiavgift §72, annet ledd og samme lovs §72 første ledd, jfr. §27 første ledds første punktum, jfr. §28 og samme lovs §72 første ledd jfr. §29, §30, §33 og §46 og §42 og
Side:1086
45, jfr. forskrifter om regnskapsplikt m.v. av 16.8.1969 §16, alt sammenholdt med strl. §62 og 63 annet ledd til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår etter reglene i strl. §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - ar.
Han frifinnes for tiltalen etter merverdiavgiftslovens §72 første ledd, jfr. §34 annet ledd under post IV og §27 første ledds annet punktum under post II i tiltalebeslutning av 5.1.1976. Videre frifinnes han for tiltalen etter strl. §270 for så vidt gjelder postene VII A 1, 2, 4 og 5 i samme tiltalebeslutning.
IV. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
V. Det av Christiania Bank og Kreditkasse reiste erstatningskrav tas ikke under pådømmelse.»
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom.
Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder har påanket dommen. Anken er alene rettet mot byrettens lovanvendelse for så vidt angår frifinnelsen av A og B for tiltale etter merverdiavgiftslovens §72 første ledd, jfr. §34 annet ledd for unnlatt betaling av tilleggsavgift ilagt med hjemmel i lovens §73.
Jeg finner at anken for så vidt angår A må avvises som for sent fremsatt.
Dommen ble forkynt for A 28. mai 1976. Han vedtok ikke dommen, og ankefristen for ham utløp 11. juni. For påtalemyndigheten løp ankefristen i ytterligere 14 dager frem til 25. juni 1976, jfr. straffeprosesslovens §382 annet ledd. Dommen med sakens dokumenter ble 1. juli 1976 sendt fra Larvik politikammer til statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder som 5. juli 1976 tok ut ankeerklæring. Ankefristen var da oversittet, jfr. Rt-1974-40.
Det er av aktor for Høyesterett ikke påberopt at forsinkelsen skyldes forhold som ikke kan tilregnes den ankende part. Vilkåret for å kunne godta anken etter straffeprosesslovens §384 er da ikke til stede, og anken må bli å avvise.
For så vidt angår B finner jeg at anken må forkastes.
Jeg kan ikke se at byrettens lovanvendelse er uriktig når den har frifunnet B for tiltale etter merverdiavgiftslovens §72 første ledd, jfr. §34 annet ledd - for å ha unnlatt å betale tilleggsavgift etter §73 innen fastsatt betalingstid. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til byrettens nærmere begrunnelse, som jeg viser til.
Merverdiavgiftsloven har et dobbeltsporet reaksjonssystem rettet mot samme type handlinger; dels regulær strafforfølgning etter §72 og dels økonomisk sanksjon med tilleggsavgift etter §73. De to sanksjoner kan anvendes - og blir ofte anvendt - ved siden av hverandre, slik at den avgiftspliktige for samme handling rammes så vel strafferettslig som rent økonomisk.
Tilleggsavgift etter §73 er en straffepreget reaksjon ilagt av administrativ myndighet etter at det er konstatert at et straffbart forhold foreligger. Den står i en ganske annen stilling enn vanlig merverdiavgift og ligger blant annet utenfor de regulære
Side:1087
utbetalinger den avgiftspliktige må regne med i sine disposisjoner. Ofte vil det faktisk være umulig for ham å betale tilleggsavgiften innenfor den frist som er satt i §34 annet ledd. Skulle manglende innbetaling av tilleggsavgift være belagt med straffansvar, ville dette innebære at avgiftspliktige med utspring i samme handling kunne ilegges straff, økonomisk sanksjon og straff nok en gang. Et slikt resultat ville være så vidt lite rimelig at det allerede av den grunn har formodningen mot seg. I et hvert fall må det kreves en klar lovhjemmel.
Ordlyden i §72 første ledd er meget omfattende, men det er intet i lovens forarbeider som tyder på at det har vært meningen med bestemmelsen at det skulle være straffbart ikke å betale den «straffeavgift» som tilleggsavgiften representerer. Lovforarbeidene - som gjengitt av byretten - kan snarere tas til inntekt for det motsatte syn. Nevnes kan det også at merverdiavgiftsloven har et eget kapittel XIX, som omhandler sanksjoner rettet mot overtredelser og som er kalt «Straff og tilleggsavgift». Først kommer straffetruselen i §72, og deretter følger bestemmelsen om tilleggsavgift i §73. Mer inneholder kapitlet ikke.
Av interesse kan det også være å vise til hvordan påtalemyndigheten i et par tidligere saker for Høyesterett har sett på spørsmålet om straffbarheten av manglende betaling av tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven. I Rt-1974-57 opplyser førstvoterende at aktor og forsvarer var enige om å redusere det skyldige avgiftsbeløp med kr. 6.014,- som refererte seg til renter og tilleggsavgift, og i sak L.nr. 11/1976, kort referert i Rt-1976-427, er i dommen uttalt at aktor erklærte seg enig med forsvareren i at renter og tilleggsavgift ikke skulle vært tatt med i siktelsen.
Jeg er etter dette - som byretten - kommet til at anvendelse av straff overfor manglende betaling av tilleggsavgift etter §73 ikke har hjemmel i merverdiavgiftslovens §72 første ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
1. Anken avvises for så vidt angår A.
2. Anken forkastes for så vidt angår B.
Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Stabel og Heiberg: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver John Vilsted med domsmenn): - - -
Ved tiltalebeslutning av 5. januar 1976 er tiltalte nr. 1 A og tiltalte nr. 2 B av Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder satt under tiltale ved Larvik byrett til fellelse etter: - - -
IV. Samme lovs §72 første ledd, for å ha overtrådt denne lov eller forskrift gitt i medhold av loven, eller medvirket hertil, jfr. §34, 2. ledd, hvoretter tilleggsavgift etter §73 skal betales senest den 20. dag etter utløpet av den måned da melding om vedtaket om tilleggsavgift er postlagt, derved at de som innehavere og ledere av firma - - -i X har
Side:1088
unnlatt å betale tilleggsavgift med kr. 10.400,- fastsatt av fylkesskattesjefen i Vestfold ved etterberegning 25. februar 1975, eller medvirket hertil. - - -
Post IV. - unnlatelse av å betale tilleggsavgift innen fastsatt forfallstid - merverdiavgiftslovens §34, annet ledd, jfr. §72, første ledd.
De tiltalte har erkjent plikten til å betale tilleggsavgiften. Avgiftsbeløpet er ikke blitt betalt. Dog har tiltalte B dekket ved trekk i lønn en del av de avgiftsbeløp som ble pålagt, og han forutsetter at tilleggsavgiften derved delvis er betalt.
Forsvarerne har påstått de tiltalte frifunnet, og har bl.a. gjort gjeldende at unnlatelsen av å betale tilleggsavgift ikke er straffbar.
Slik retten ser saken er det ikke tvilsomt at de tiltalte har overtrådt bestemmelsen om at tilleggsavgift skal betales innen den forfallstid som følger av lovens §34 annet ledd og at forholdet faller inn under ordlyden i §72 første ledd. Retten antar imidlertid at det neppe kan ha vært lovgivernes mening å gjøre betalingsunnlatelse straffbar når det gjelder tilleggsavgiften.
Tilleggsavgiften er i seg selv en straffartet administrativ forføyning overfor straffbart forhold og anvendes ofte - slik som i den foreliggende sak - ved siden av regulær strafforfølgning for de samme straffbare forhold. Hjemmelen for å ilegge tilleggsavgift - §73 - er i loven plassert for seg og etter straffebestemmelsene. Hensett til dette og til tilleggsavgiftens spesielle karakter, er det etter rettens mening ikke naturlig å tolke loven derhen at unnlatelse av å betale slik avgift er belagt med straff etter §72 første ledd. En slik forståelse har heller ikke støtte i lovens forarbeider. Hovedbestemmelsene om straff for å unnlate å betale merverdiavgift - §72 annet ledd - er i loven begrenset til å gjelde for «avgift av mottatt vederlag» og forhold som innebærer en unndragelse av pliktig avgift. Om bestemmelsen i §72 første ledd heter det i forarbeidene - Ot. prp. nr. 17 for 1968-69 side 62:
«Paragrafens første ledd tar sikte på å ramme overtredelser av lovens forskjellige påbuds- og forbudsbestemmelser, som bestemmelser om registreringsplikt, oppgaveplikt, opplysningsplikt, om bokføring, fakturering m.v. Bestemmelsen vil også ramme den som unnlater å innbetale til statskassen avgift som pliktes i henhold til utfakturerte salg. Det vises til lovens §34 (I den vedtatte lov: §32.) hvoretter faktureringstidspunktet er avgjørende for når avgiften skal oppgis og innbetales. - - -».
Når det således presiseres at straffebestemmelsene kommer til anvendelse ved unnlatelse av å betale avgift av «utfakturerte salg», så faller dette innenfor den prinsipielle ramme for straffbar betalingsunnlatelse som gjelder etter paragrafens annet ledd. Forarbeidene inneholder ikke noe om at det samme skal gjelde ved unnlatelse av å betale tilleggsavgift. Dette vil i tilfelle ha vært en temmelig eksepsjonell prinsipiell utviddse av området for straffbar betalingsunnlatelse, og retten må anta at man ikke har hatt i tanken å gjennomføre en slik ordning.
Retten er kommet til at anvendelse av straff overfor unnlatelsen av å betale tilleggsavgiften ikke har tilstrekkelig klar hjemmel i merverdiavgiftslovens §72 første ledd, og at de tiltalte må frifinnes for denne post i tiltalen. - - -