Rt-1976-1486
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-12-17 |
| Publisert: | Rt-1976-1486 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 184B/1976 |
| Parter: | S.J. Bennetter A/S (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot Pearce Tuxen Ringkjøb (advokat Erik Samuelsen - til prøve). |
| Forfatter: | Elstad, Mellbye, Tønseth, Holmøy, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §152, Tvistemålsloven (1915) §315, Plenumsloven (1926) §6, §349 |
Dommer Elstad: Ifølge lov nr. 2 av 25. juni 1926 §6, slik denne bestemmelse lyder etter lovendring av 18. juni 1971, kan Høyesteretts kjæremålsutvalg når særlige grunner gjør det ønskelig, forelegge rettsspørsmål for Høyesterett. Kjæremålsutvalget - sammensatt av dommerne Heiberg, Leivestad og Bølviken - har i brev av 29. juli 1976 forelagt for Høyesterett dette rettsspørsmål:
Kommer domstollovens §152 tredje ledd til anvendelse når det gjelder adgangen etter tvistemålslovens §315 til å forlange uteblivelsesdom?»
Høyesterett bestemte 10. september 1976 at det skulle foregå partsforhandling før avgjørelse ble truffet. Slik partsforhandling fant sted 14. desember 1976.
Det forhold som danner bakgrunnen for saken og har gitt årsak til spørsmålet, er kort følgende:
Pearce Tuxen Ringkjøb gikk ved stevning til Oslo byrett av 22. april 1975 til søksmål mot s. J. Bennetter A/S. Det ble krevd lønnsoppgjør med kr. 52.250,- og dertil kr. 47.750,- i erstatning og oppreisning. Dommeren besluttet skriftlig saksforberedelse, og stevningen ble forkynt for S. J. Bennetter A/S med pålegg om å avgi tilsvar innen 22. mai 1975. Saksøktes prosessfullmektig anmodet om å få tilsvarsfristen forlenget til 5. juni 1975. Anmodningen ble fremsatt i et prosesskrift betegnet som tilsvar. Det var datert 22. mai 1975, men først postlagt 23. samme måned. Saksøkerens prosessfullmektig ble fra byrettens side telefonisk varslet om forholdet. I prosesskrift av 27. mai 1975 krevde han uteblivelsesdom avsagt i medhold av tvistemålsloven §315. Det ble ikke bestridt at det forelå et tilsvar. Men det ble påberopt at tilsvaret var avgitt for sent. Begjæringen ble tatt til følge. Den 20. juni 1975 avsa Oslo byrett uteblivelsesdom med domsslutning i samsvar med påstanden i stevningen og med erstatning for saksomkostninger til saksøkeren på kr. 1.470,-.
Saksøkte begjærte oppfriskning. Dom i oppfriskningssaken ble avsagt 22. mars 1976. Ved den ble uteblivelsesdommen opphevet, og Pearce Tuxen Ringkjøb tilkjent kr. 34.250,- i lønnsoppgjør. Hans krav på erstatning og oppreisning ble ikke tatt til følge. Etter bestemmelsene i tvistemålsloven §349 første og annet ledd ble Pearce Tuxen Ringkjøb tilkjent erstatning for saksomkostninger som, inklusiv beløpet tilkjent i uteblivelsesdommen, ble satt til kr. 10.800,-.
Side:1487
Saksøkte godtok byrettens avgjørelse av hovedkravet - lønnsoppgjøret. Derimot ble omkostningsavgjørelsen påkjært til lagmannsretten. Det ble hevdet at uteblivelsesdommen var avsagt med urette, og at omkostningsspørsmålet skulle vært vurdert etter de alminnelige regler for saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §349 tredje ledd.
Eidsivating lagmannsrett avgjorde kjæremålet ved kjennelse av 28. mai 1976. Ved den ble kjæremålet forkastet og S.J. Bennetter A/S pålagt å betale Pearce Tuxen Ringkjøb kr. 350,- i erstatning for saksomkostninger.
Lagmannsrettens kjennelse er av s. J. Bennetter A/S påkjært til Hdyesteretts kjæremålsutvalg. Det er behandlingen av dette kj æremålet som har gitt årsak til at Kjæremålsutvalget har forelagt for Høyesterett det rettsspørsmålet som jeg har gjengitt tidligere.
Under partsforhandlingen 14. desember 1976 har partene i hovedtrekkene anført følgende:
S.J. Bennetter A/S hevder, slik firmaet gjorde så vel under hovedforhandlingen for byretten som i kjæremålssaken for lagmannsretten, at uteblivelsesdommen av 20. juni 1975 ble avsagt med urette. Pearce Tuxen Ringkjøb fremsatte ikke krav om uteblivelsesdom før etter at tilsvar var levert i form av en begjæring om fristforlengelse. Det følger av domstolloven §152 tredje ledd at uteblivelsesdom da ikke kunne avsies. Til støtte for dette vises til Skeie: Den norske civilprosess (utg. 1939) bind I side 484 og Bratholm og Hov: Sivil rettergang side 368. Verken forarbeidene til rettergangslovene eller reelle hensyn kan gi støtte for å anvende tvistemålsloven §315 uten hensyn til bestemmelsen i domstolloven §152 tredje ledd. Det er lagt ned denne påstand:
«1. Domstolslovens §152 tredje ledd kommer til anvendelse når det gjelder adgangen etter tvistemålslovens §315 til å forlange uteblivelsesdom. 2. S.j. Bennetter A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.'
Pearce Tuxen Ringkjøb mener på sin side at han etter tvistemålsloven §315 hadde krav på å få etterkommet sin begjæring om uteblivelsesdom når den annen part ikke overholdt tilsvarsfristen. Etter ordlyden i bestemmelsen skjelnes det ikke mellom det å fremsette begjæringen før eller etter at tilsvar faktisk er avgitt. Ordlyden i domstolloven §152 tredje ledd trekker tilsynelatende i annen retning, men bør tolkes innskrenkende. Det er grunner som taler for det. Forarbeidene til rettergangslovene viser at en bestemmelse tilsvarende den som ble domstolloven §152 har gått igjen i alle utkast, mens bestemmelser som gav adgang til å kreve uteblivelsesdom under saksforberedelsen, kom til senere. Likevel gir forarbeidene ingen anvisning på at bestemmelsene i tvistemålsloven §315 suppleres ved regelen i domstolloven §152 tredje ledd. Det vises for øvrig til kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15. februar 1972
Side:1488
som i et analogt tilfelle avgjorde at uteblivelsesdom skulle avvises. Det er lagt ned denne påstand:
«1. Domstoll. §152, tredje ledd kommer ikke til anvendelse når det gjelder adgangen etter tvml. §315 til å forlange uteblivelsesdom.
2. Pearce Tuxen Ringkjøb tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Om det forelagte spørsmål skal jeg bemerke:
Arbeidet med forberedelsen av rettergangslovene av 13. august 1915 gikk over en lang årrekke. Som anført var det alt i første utkast med en bestemmelse innholdsmessig lik den som ble domstolloven §152. Annerledes med bestemmelser som gav adgang til å kreve uteblivelsesdom under saksforberedelsen. De kom inn i utkastene på et senere tidspunkt - i ot. prp. nr. 1 for 1910. Forberedelsen av de 3 rettergangslovene foregikk imidlertid under ett. Selv om det ikke er kommet skriftlig til uttrykk, har det formodningen mot seg at de som forestod arbeidet, har oversett eller unnlatt å vurdere forholdet mellom det som ble henholdsvis §152 i domstolloven og §315 i tvistemålsloven. Etter min oppfatning er det heller ikke noen motstrid mellom disse bestemmelser.
Domstolloven gjelder for all rettergang. Etter lovens §152 første og annet ledd kan en prosesshandling som er unnlatt foretatt i rett tid, ikke foretas senere, og de lovbestemte følger av forsømmelsen inntrer av seg selv, «hvis ikke andet er bestemt ved lov'. Tredje ledd representerer ett av de lovbestemte unntak. Etter den vil følger som bare inntrer etter begjæring, forhindres om den forsømte prosesshandling blir foretatt før begjæringen settes frem.
Tvistemålsloven gjelder for den vanlige sivile rettergang. Etter lovens §315 kan saksøkeren kreve uteblivelsesdom avsagt hvis ikke saksøkte under en skriftlig saksforberedelse gir tilsvar innen den fastsatte frist. Uteblivelsesdom er således ikke en lovbestemt følge av forsømmelsen som inntrer av seg selv, men er avhengig av begjæring fra saksøkeren. Bestemmelsen nevner ikke spesielt den variant at tilsvar er avgitt for sent, men likevel før krav om uteblivelsesdom er fremsatt. Slik jeg ser det, kan dette ha sin forklaring i at forholdet generelt er regulert ved bestemmelsen i domstolloven §152 tredje ledd. Etter det system som ligger til grunn for oppbyggingen av domstols- og tvistemålsloven, skulle det ikke være nødvendig å angi løsningen på en slik variant også i tvistemålsloven §315. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til å fortolke denne bestemmelse på en måte som bringer den i motstrid med det som Klart er kommet til uttrykk i domstolloven §152 tredje ledd.
Under partsforhandlingene er særskilt omtalt 3 kjennelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er kjennelse av 4. desember 1970 ( Rt-1970-1537) av 23. juli 1971 ( Rt-1971-1213) og av 15. februar 1972 (utrykt). Den første kjennelsen er uten interesse for det spørsmål som skal løses. Der var begjæring
Side:1489
om uteblivelsesdom fremsatt før tilsvar ble levert. Heller ikke den andre kjennelsen har særlig interesse. Også der var uteblivelsesdom krevd før et for sent fremsatt tilsvar kom, og spørsmålet var om uteblivelsesdom og etterfølgende oppfriskningssak kunne forhindres ved å søke om oppreisning for oversittelse av tilsvarsfristen. I kjennelsen av 15. februar 1972 var imidlertid forholdene i faktisk henseende omtrent de samme som i den sak Høyesteretts kjæremålsutvalg nå har til behandling, og som har foranlediget det spørsmål Høyesterett er blitt forelagt Lagmannsretten hadde i en kjæremålssak tatt det standpunkt at saksøkeren hadde krav på å få uteblivelsesdom avsagt, idet «Det kan ikke tillegges noen betydning at tilsvaret forela før begjæringen om uteblivelsesdom ble fremsatt, når det er på det rene at tilsvarsfristen var oversittet'. Saksøktes videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg som ikke fant at det forelå noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. Så vidt jeg kan se, var imidlertid forholdet mellom domstolloven §152 tredje ledd og tvistemålsloven §315 ikke fremme i denne saken. Det var ikke omtalt i lagmannsrettens kjennelse og ikke berørt av den saksøkte som kjærende part.
Det er Høyesteretts kjæremålsutvalg som har funnet grunn til å forelegge spørsmålet for Høyesterett. Men kjæremålsutvalget skal ta avgjørelsen i den konkrete kjæremålssak som har foranlediget spørsmålet. Under disse omstendigheter mener jeg det er riktig at kjæremålsutvalget avgjør saksomkostningsspørsmålet.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Domstolloven §152 tredje ledd kommer til anvendelse når det gjelder adgangen etter tvistemålsloven §315 til å forlange uteblivelsesdom.
Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Tønseth, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Side:1490