Rt-1976-1530
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1976-11-11 |
| Publisert: | Rt-1976-1530 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1012/1976. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Leivestad, Stabel, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §102 |
I en promillesak hadde siktede erklært seg skyldig og ønsket dom i forhørsretten. En advokat begjærte seg oppnevnt som forsvarer, men forhørsretten fant ikke grunnlag for offentlig oppnevnelse. Advokaten påkjærte og lagmannsretten kom til at forsvarer skulle oppnevnes. Lagmannsretten uttalte at bevisvurderingen ikke betinget forsvarer, men når det var grunn til å
Side:1531 regne med fengselsstraff og inndragning av førerkort, måtte det være adgang til å oppnevne forsvarer etter straffeprosesslovens §102. Det ble vist til at dette svarte til det straffeprosesskomiteen foreslår lovfestet. Politimesteren påkjærte lagmannsrettens kjen- nelse på grunn av feil i dens tolking av straffeprosesslovens §102, og på grunn av feil ved saksbehandlingen, mangelfulle grunner for kjennelsen.
Køyesteretts kjæremålsutvalgbemerket:
«Påtalemyndigheten må antas å ha en rettslig interesse i at det ikke blir oppnevnt forsvarer for en siktet eller tiltalt hvor dette ikke har hjemmel i lov. Den må derfor også ha adgang til å påkjære en avgjørelse om oppnevnelse av forsvarer i medhold av straffeprosesslovens §102 som den mener beror på en uriktig forståelse av denne bestemmelse. Man viser til kjennelse inntatt i Rt-1925-1008.
Etter straffeprosesslovens §102 kan offentlig forsvarer bare beskikkes så fremt det finnes nødvendig på grunn av tilfellets særegne beskaffenhet, og siktede har søkt om det. Ved videre kjæremål, som her, kan ikke Kjæremålsutvalget foreta en vurdering av hvorvidt bevis for påberopt særegen beskaffenhet foreligger som nødvendiggjør oppnevnelse av forsvarer. Men Kjæremålsutvalget må prøve hvorvidt det av lagmannsretten er anført omstendigheter som etter §102 kan være av en slik særegen beskaffenhet at oppnevnelse av forsvarer kan fremstille seg som nødvendig.
I det foreliggende tilfelle har lagmannsretten fastslått at bevisvurderingen i saken ikke volder slike problemer at det betinger oppnevnelse av forsvarer. I de to avgjørelser i Rt-1971-1420 og 1966 151 som advokat Westlye viser til, var det uoversiktlige faktiske og rettslige forhold som var grunnlag for at det ble antatt at forsvarer burde ha vært oppnevnt.
Til begrunnelse av at forsvarer her bør oppnevnes, anfører lagmannsretten at det må være adgang til beskikkelse av offentlig forsvarer etter straffeprosesslovens §102 i promillesaker når det kan være grunn til å regne med ubetinget fengselsstraff og inndragning av førerkort. Dette svarer ifølge lagmannsretten til det straffeprosesskomiteen i sin innstilling av 1969 foreslår lovfestet. I betraktning av denne innstilling finner lagmannsretten å burde følge en liberal praksis ved anvendelsen av straffeprosesslovens §102.
Kjæremålsutvalget antar at det ikke er uriktig å forstå straffeprosesslovens §102 slik at den gir adgang til oppnevnelse av forsvarer i en promillesak, også hvor dette ikke er begrunnet i hensynet til bevisvurderingen men straffutmålingen. Lovens krav om at det må finnes nødvendig etter tilfellets særegne beskaffenhet, må imidlertid være oppfylt. Det gjelder også om man i pakt med den økte bruk av forsvarer som er innført ved endringene i straffeprosessloven i 1961 og den tendens i samme retning som straffeprosesskomiteens innstilling er uttrykk for, vil tolke §102 liberalt. Den ting at det i en promillesak kan være grunn til å
Side:1532 regne med ubetinget fengselsstraff og inndragning av førerkort, kan alene ikke være tilstrekkelig til å fylle kravet om særegen beskaffenhet som nødvendiggjør forsvarer. Det ville være ensbetydende med at det skulle være nødvendig å oppnevne forsvarer i praktisk talt alle promillesaker. Noe slikt er ikke foreslått av straffeprosesskomiteen; henvisningen til dennes innstilling er her ikke treffende. I lovutkastets §96 er riktig nok foreslått at det ved hovedforhandlingen alltid skal være forsvarer når det blir spørsmål om ubetinget fengselsstraff, med mindre siktede uttrykkelig gir avkall på det. På side 1912. spalte uttaler komitéen at siktede normalt vil ha krav på forsvarer ved hovedforhandlingen i en promillesak. Dette gjelder ikke bare hvor siktede nekter seg skyldig; det fremholdes at straffutmålingen fortjener grundig behandling allerede i første instans.
Men komitéen foreslår på den annen side i utkastets §98 at når en sak sendes til forhørsrettspådømmelse, skal regelen være at siktede bare skal ha forsvarer når det er spørsmål om å idømme en ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder; også da kan siktede gi avkall på forsvarer.
I kommentarene side 192, 1. spalte sier komiteen at det ville være å gå for langt å gi siktede krav på forsvarer ved forhørsrettspådømmelse uten hensyn til størrelsen av den ubetingede frihetsstraff det ville kunne bli tale om. Den viser til det store antall kurante promillesaker hvor verken skyldspørsmålet eller straffutmålingen byr på vanskeligheter.
Etter innstillingen skulle det således i dette tilfelle ikke oppnevnes offentlig forsvarer, med mindre retten fant at særlige grunner tilsa det, jfr. §101. Og muligheten av fengselsstraff inntil 6 måneder og inndragning av førerkort ville normalt ikke være slike særlige grunner.
Den någjeldende lov har ikke den samme sondring mellom pådømmelse i forhørsrett og etter hovedforhandling. Men lagmannsrettens henvisning til straffeprosesslovkomiteens innstilling er åpenbart misvisende. Og også i dag vil det være naturlig å stille strengere krav for oppnevnelse av forsvarer ved pådømmelse i forhørsrett enn når det gjelder hovedforhandling.
Kjæremålsutvalget finner at under de forliggende omstendigheter kan lagmannsrettens henvisning til at det kan være grunn til å regne med idømmelse av ubetinget fengselsstraff og inndragning av førerkort, ikke anses for å tilfredsstille de krav som stilles i straffeprosesslovens §102 om at tilfellets særegne beskaffenhet gjør forsvarer nødvendig. Utvalget kan her hvor det gjelder videre kjæremål ikke selv foreta en prøving av hvorvidt vilkårene for oppnevnelse av forsvarer foreligger. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves for at lagmannsretten kan foreta en ny behandling av saken.»
Side:1533