Rt-1976-171
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-02-19 |
| Publisert: | Rt-1976-171 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Christiansen, Schweigaard Selmer, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §52, §53, §63, §22, §24, §31 |
Dommer Stabel: I straffesak mot A og B avsa Namdal herredsrett den 27. november 1975 dom med denne domsslutning:
«l. B, født xx.xx.1957, bor X, dømmes for overtredelser av vegtrafikklovens §31,første og annet ledd, jfr. §22 første ledd og §17, 1. ledd og §24 første ledd, jfr. strl. §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 25 - tjuefem - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn, jfr. strl. §52.
Saksomkostninger idømmes ikke.
2. A, født xx.xx.1955, bor X, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd, til en bot til statskassen på kr. 200 - tohundre - eller hvis boten ikke betales - til en straff av fengsel i 4 - fire - dager.
Han dømmes til å betale saksomkostninger med kr. 200
- tohundre.
Namdal forhørsretts dom av 10. desember 1973 blir stående.»
Sakens faktiske bakgrunn fremgår av domsgrunnene.
Tiltalen mot bilens eier, A, gikk ut på at han overtrådte vegtrafikklovens §17 annet ledd ved å la B kjøre bilen uten å forvisse seg om at B hadde førerkort og ikke var påvirket av alkohol. Av domsgrunnene fremgår at A ble funnet skyldig for så vidt angår den omstendighet at B ikke hadde førerkort, men at det var meningen å frifinne ham for ikke å ha forvisset seg om at B ikke var alkoholpåvirket, idet det ikke ansås tilstrekkelig bevist at de subjektive straffbarhetsvilkår for så vidt var til stede. Frifinnelsen er imidlertid ikke kommet til uttrykk i domsslutningen, hvilket etter omstendighetene må anses som en feil. Det er også en feil at en henvisning til straffelovens §53 nr. 2 b ikke er tatt med i domsslutningen.
Politimesteren i Namdal har anket til Høyesterett over den frifinnende del av dommen over A. Retten har - hevdes det - stilt for små krav til domfeltes aktsomhet. Subsidiært ankes over saksbehandlingen, idet domsgrunnene gir et mangelfullt grunnlag for å vurdere aktsomhetsspørsmålet.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Om det spørsmål anken gjelder, heter det i herredsrettens domsgrunner
Side:172
«Retten kan ikke finne at det er ført fullgodt bevis for at tiltalte A var klar over eller burde forstå at tiltalte B var alkoholpåvirket ved anledningen. Retten viser til at han etter de bevis som er ført ikke på noen tid drakk alkohol sammen med B og at han heller ikke hadde sett B drikke alkohol. Vegtrafikklovens §17 annet ledd fastslår en forvissningsplikt og det må stilles strenge krav til aktsomheten. Den grad av alkoholpåvirkning som B synes å ha befunnet seg i, skulle riktignok tilsi at A skulle fått mistanke om at B var alkoholpåvirket, men retten finner likevel at den tvil som er til stede av A's subjektive skyld bør komme ham til gode. For så vidt må han frifinnes.»
Retten har her - i samsvar med tiltalebeslutningens uttrykksmåte - tatt utgangspunkt i en vurdering av om A var klar over eller burde forstå at B var alkoholpåvirket ved anledningen. Dette er ikke et dekkende uttrykk for straffevilkåret etter vegtrafikklovens §17 annet ledd, men rettens etterfølgende uttalelse om at bestemmelsen fastslår en forvissningsplikt og at det må stilles strenge krav til aktsomheten, viser at den for så vidt ikke har gjort seg skyldig i noen misforståelse. Avsnittet lest i sammenheng tyder imidlertid på at retten ikke har stilt strenge nok krav. Av domsgrunnene for øvrig fremgår at A og B hadde truffet hverandre under en lørdagsfest på det lokale forsamlingshus. Både under festen og på forhånd hadde de begge drukket atskillig alkohol og var etter hvert blitt beruset. B hadde etter sin egen forklaring drukket halvparten av en flaske rom På forhånd og mesteparten av resten under selve festen. Under disse omstendigheter burde det, mener jeg, for A ha fremstilt seg som en nærliggende mulighet at B var alkoholpåvirket over vegtrafikklovens grense, 0,5 promille, og det selv om han ikke hadde sett B drikke. I domsgrunnene er intet opplyst om at A ved forespørsel eller På annen måte gjorde noe positivt for å forvisse seg om at B likevel var i stand til å kjøre på lovlig måte. Om de strenge krav som her må stilles, henviser jeg til Høyesteretts kjennelse i Rt-1974-1125.
I samsvar med aktors påstand antar jeg at herredsrettens dom med hovedforhandling bør oppheves for at skyldspørsmålet i sin helhet kan bli vurdert På nytt i lys av den rettsoppfatning jeg har gitt uttrykk for.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår A.
Dommer Bølviken Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså.
Side:173