Rt-1976-472

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-04-09
Publisert:	Rt-1976-472
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57/1976
Parter:	Ørland kommune (advokat Kjell Buer - til prøve) mot 1. Kristoffer Hovde, 2. Livar Hovde (høyesterettsadvokat Gudmund Kuvås).
Forfatter:	Blom, Roll-Matthiesen, Mellbye, Røstad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, §4

Dommer Blom: Ved reguleringsplan stadfestet av Miljøverndepartementet den 6. april 1973 ble et område som tilhørte tre gårdbrukere på Brekstad i Ørland utlagt til boligbygging. Kommunen inngikk avtale med gårdbrukeren om frivillig erverv av arealene og om at erstatningen skulle fastsettes ved avtaleskjønn etter gjeldende ekspropriasjonsrettslige regler.

Fosen herredsrett avhjemlet underskjønn 7. mai 1974, og to av gårdbrukerne, Kristoffer og Livar Hovde, krevde overskjønn. Overskjønnet ble avhjemlet ved Fosen herredsrett 10. oktober 1974. Ved overskjønnet ble det fastsatt erstatning for avstått grunn på 45 dekar av i alt 100 dekar dyrket mark for Kristoffer Hovdes vedkommende og for 36 dekar av i alt 76 dekar for Livar Hovde. Grunnerstatningen ble etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 baseret på bruksverdien og satt til 7 kroner pr. kvadratmeter. Videre fastsatte overskjønnsretten erstatning for våningshus og driftsbygninger og for Kristoffer Hovdes vedkommende for tap ved at innvilget driftstilskudd for bygging av driftsbygning må betales tilbake etter ekspropriasjonen. Overskjønnsretten fastsatte også erstatning for en del andre tapsposter.

Ørland kommune har påanket overskjønnet. Anken gjaldt for begge gårdbrukeres vedkommende grunnerstatningen. Videre gjaldt den erstatningen for Kristoffer Hovdes våningshus og driftsbygninger og tapet av driftstilskudd. For Livar Hovde gjaldt den erstatningen for driftsbygningen. Anken over grunnerstatningen er trukket tilbake ved prosesskrift 30. mars 1976. Livar Hovde har erklært motanke for så vidt angår erstatningen for hans gamle våningshus. Kommunen har nedlagt slik påstand:

«1. I hovedanken: Overskjønn avsagt av Fosen herredsrett 10/10-1974 oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling.

2. I motanken: Overskjønnet stadfestes forsåvidt det er motanket.

Side:473

3. I begge tilfelle: Ørland kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kristoffer og Livar Hovde har nedlagt slik påstand:

«1. Anken: Overskjønnet stadfestes for såvidt det er påanket.

2. Motanken: Overskjønnet oppheves for såvidt angår Livar Hovdes gamle våningshus og hjemvises til ny behandling.

3. I alle fall: Kristoffer og Livar Hovde tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter og rettsbok for bevisopptak ved Fosen herredsrett, hvor Kristoffer og Livar Hovde ble avhørt.

Jeg er kommet til at kommunens anke må føre frem, men at motanken må forkastes.

Om de enkelte erstatningsposter skal jeg bemerke:

1. Det gamle våningshus.

Det dreier seg her om en 100-150 år gammel stor trønderlån beliggende på Kristoffer Hovdes eiendom. Han og Livar Hovde eide hver sin halvdel av huset. Kristoffer bodde der, mens Livar bodde i et nyere våningshus på egen eiendom. Overskjønnsretten har tilkjent Kristoffer Hovde erstatning med kr. 75.000 og Livar Hovde med kr. 15.000.

Kommunen hevder prinsipalt at overskjønnsretten har bygd på en uriktig forståelse av ekspropriasjonserstatningslovens §10 når den har tilkjent Kristoffer erstatning for gjenerverv. Huset var etter sin alder og tilstand saneringsmodent etter en objektiv vurdering, og Kristoffers subjektive ønske om å bo i huset kan ikke være avgjørende. Subsidiært anfører kommunen at overskjønnsrettens premisser er uklare og ufullstendige. Når det gjelder Livars halvdel av huset, er kommunen enig med overskjønnsretten i at det ikke er grunnlag for gjenervervserstatning.

Livar gjør gjeldende at det er feil når kommunen ikke har tilkjent ham erstatning for gjenerverv. Subsidiært hevder han at skjønnsgrunnene for så vidt er uklare og ufullstendige.

Jeg ser det slik at det ikke vil være riktig å basere erstatningen på gjenervervsverdi for noen del av bygningen.

Overskjønnsretten har lagt til grunn at huset manglet enhver antydning til moderne bekvemmeligheter og var meget dårlig vedlikeholdt. Om Kristoffers andel heter det at den objektivt sett må anses som «ihvertfall bortimot saneringsmodent». Om Livars andel anføres at den er ikke fullt så dårlig som Kristoffers del, men at den betraktes som saneringsmoden, idet det ikke kan ventes at yngre mennesker i noen lengre tid vil bo der.

Når overskjønnsretten har tilkjent erstatning på grunnlag av gjenervervsverdi for den dårligste del av huset, mens det ikke er gjort for den beste delen, er det åpenbart ut fra

Side:474

Kristoffers subjektive forutsetninger. Overskjønnsretten skriver om dette:

«Saksøkte er imidlertid enslig og synes å finne seg tilrette med forholdene. Han har vært syk og er fremdeles redusert. Han ville utvilsomt ha fortsatt å bo i huset om ikke ekspropriasjonen var kommet, sålenge det var mulig for ham å greie seg selv. Han er nu 65 år. Det er videre klart at han må ha et sted å bo på gården som er hans arbeidsplass.»

Jeg kan ikke finne at overskjønnsrettens rettsanvendelse for Kristoffers vedkommende bygger på en riktig forståelse av ekspropriasjonserstatningslovens §10 annet ledd. Her heter det:

«Erstatning etter gjenervervsverdien kan ikke kreves for bygning eller anlegg som på grunn av elde eller sin tilstand for øvrig ikke kan anses tjenlig til fortsatt bruk.»

Den beskrivelse av huset som overskjønnsretten har gitt, viser etter min mening at vilkårene for erstatning etter gjenervervsverdi ikke foreligger. Jeg må forstå loven slik at det ved avgjørelsen av om et beboelseshus er saneringsmodent må legges en objektiv målestokk til grunn, selv om beboerne selv slår seg til tåls med sin boligstandard. Jeg oppfatter overskjønnsretten slik at begge deler av huset etter en objektiv bedømmelse ikke var tjenlig til fortsatt bruk, men at det som nevnt er Kristoffers spesielle behov som har ført til at han er tilkjent erstatning på grunnlag av gjenervervsverdi. Men når dette er tilfellet, er det ikke riktig å bygge på gjenervervsverdi. Kristoffers subjektive boligbehov er riktignok erstatningsvernet ved ekspropriasjon, men erstatningen må for hans vedkommende, som for Livars, baseres på bruksverdien av huset.

Det følger av det jeg har sagt at overskjønnet må oppheves og saken hjemvises til ny behandling for så vidt angår erstatningen for Kristoffers andel av det gamle våningshus, men at det må stadfestes for så vidt angår Livars andel.

2. De nye driftsbygninger.

Det dreier seg her for Kristoffer Hovdes vedkommende om en driftsbygning som er oppført i 1969, og for Livars vedkommende en bygning som er oppført i 1961. Overskjønnsretten har fastsatt erstatning på grunnlag av gjenervervsverdi. Partene er enige om at dette er riktig, men ikke om hvilke kriterier som skal legges til grunn ved beregning av gjenervervsverdien.

Overskjønnsretten har i sine generelle bemerkninger anført:

«Retten legger gjenanskaffelsesprinsippet slik det er utformet av rettspraksis og §10 til grunn. De saksøkte vil ikke bli skadesløse medmindre de får full dekning for gjenerverv. Det kan eksempelvis tenkes at de har gjeld som ellers ikke blir dekket. Heller ikke kjenner retten de krav til driftsbygninger en intensiv utnyttelse av restarealene setter.»

Kommunen har for Høyesterett gjort gjeldende at overskjønnsretten feilaktig har fastsatt erstatningen på grunnlag av gjenerverv av helt identiske bygninger uten å ta hensyn til at disse må tilpasses den bruk det blir behov for når

Side:475

innmarksarealet for begge gårdbrukernes vedkommende er halvert. Overskjønnsretten har også tatt feil når den ikke har gjort fradrag for fordeler etter ekspropriasjonserstatningslovens §10 tredje ledd. Subsidiært anfører kommunen at skjønnsgrunnene er ufullstendige og uklare.

Kristoffer og Livar Hovde hevder at overskjønnsretten riktig har gitt erstatning for tilsvarende bygg på grunnlag av det behov for driftsbygninger restfeltene skulle tilsi. Overskjønnsretten må ha ment at behovet tilsa tilsvarende bygninger som de som nå må rives. I hvert fall hadde den ikke annet å gjøre enn å falle tilbake på erstatning for gjenerverv av de eksisterende bygninger når den ikke hadde materiale til å bedømme hvor stort behovet for driftsbygninger var.

Med hensyn til fradragspostene gjorde Kristoffer og Livar opprinnelig gjeldende at overskjønnsretten hadde gjort fradrag for fordeler ved blant annet mer rasjonell drift. Etter at en av de sakkyndige for overskjønnsretten har meddelt at sådant fradrag ikke var gjort, hevder de nå at overskjønnsretten må ha vurdert fradragspostene og kommet til at det ikke var grunn til å foreta fradrag, fordi driftsbygningene var så vidt nye. Dette er et skjønn som Høyesterett ikke kan prøve.

Jeg må ta utgangspunkt i at de to gårdsbruk ved ekspropriasjonen har fått halvert sitt innmarksareal, at deres driftsbygninger må rives og at de har behov for nye driftsbygninger. De har da krav på erstatning for gjenerverv av driftsbygningene så langt det er nødvendig for å drive restfeltene på en rasjonell måte, men heller ikke mer. Overskjønnsretten har for begge driftsbygninger direkte bygd på de sakkyndiges beregning av kostnaden ved ny driftsbygning. Det fremgår at den utredning de sakkyndige gav ved underskjønnet, og som ved en justering for prisutviklingen ble opprettholdt ved overskjønnet, at restarealene ble for små til at en kunne tilrå å satse på melkeproduksjon. De sakkyndige uttalte da at det for dem var uråd å kunne bestemme gjenervervsverdien for driftsbygningene på restarealene i og med at de ikke kunne si hvilken produksjonsform det ville være riktig å bygge for på restarealene. Og Kristoffer og Livar opplyser selv at de på grunn av ekspropriasjonen må omlegge fra melkeproduksjon til produksjon av flesk og korn.

Det forekommer meg klart at de driftsbygninger som var innrettet på melkeproduksjon på et areal av henholdsvis 100 og 76 dekar ikke vil være av samme størrelse eller utforming som de det kan bli behov for på det halve areal etter at melkeproduksjonen må opphøre. Og jeg kan ikke se det annerledes enn at det er uttrykk for feil lovanvendelse hvis overskjønnsretten har tilkjent erstatning for gjenerverv av nøyaktig samme bygninger. Overskjønnsrettens generelle bemerkninger, som jeg tidligere har referert, synes nærmest å tyde på at det er dette overskjønnsretten har gjort i og med at den uttaler at den ikke kjenner de krav til driftsbygninger en intensiv utnyttelse av

Side:476

restarealene setter. Men overskjønnsretten kan ikke skyte fra seg spørsmålet om hva slags driftsbygninger det er behov for å gjenanskaffe.

Når det gjelder fradrag etter §10 tredje ledd, er det nå på det rene at slike fradrag ikke er gjort. Overskjønnsrettens premisser gir ikke uttrykk for at spørsmålet har vært drøftet, og den omstendighet at bygningene var oppført henholdsvis i 1969 og 1961 er ikke uten videre tilstrekkelig til at det kan konstateres at det ikke er grunnlag for å gjøre fradrag.

Jeg er da kommet til at overskjønnet må oppheves og saken hjemvises til ny behandling for overskjønnsretten for så vidt angår driftsbygningene.

3. Kristoffer Hovdes gamle driftsbygning.

Overskjønnsretten karakteriserer den gamle driftsbygning som saneringsmoden. Den er ifølge overskjønnsretten i dårlig forfatning, men blir fremdeles brukt i noen grad. Det uttales at dens funksjoner kan tilpasses til den nye driftsbygningen, og at det blir tatt hensyn til det ved vurderingen av den. Overskjønnsretten fortsetter:

«Den sakkyndige har beregnet kostnaden ved ny driftsbygning til kr. 312.000 og til nytt redskapshus til kr. 52.000. Erstatningen settes til kr. 350.000 for begge under hensyn til alder m.v. av den gamle driftsbygning som redskapshus.»

Kommunen har gjort gjeldende at overskjønnets premisser er uklare. Det fremgår ikke om det er gitt erstatning for gjenerverv av to bygninger, eller om man har tatt hensyn til behovet for plass til redskaper ved vurderingen av den nye driftsbygning. Er det gitt erstatning for gjenerverv, er dette i hvert fall en feil. Det kan bare være tale om å gi erstatning for bruksverdi. Kristoffer Hovde mener overskjønnet må oppfattes slik at det ikke er bygd på gjenervervsverdi, men at bruksverdien er erstattet med 38.000 kroner.

Jeg finner det klart at det her ikke kan være riktig å beregne erstatningen ut fra omkostningene ved gjenerverv av den gamle bygning. Det dreier seg her om et gammelt, svært bygg hvis funksjoner overhodet ikke kan tilpasses ny rasjonell drift. Enten må erstatningen for den nye driftsbygning baseres på at den også må kunne romme redskaper m.v., eller det må gis særskilt erstatning for bruksverdien av den gamle bygning. Å operere med gjenervervsverdi av denne, kan ikke være realistisk.

Da det ikke fremgår av overskjønnsrettens premisser hva den her har bygd på, finner jeg at overskjønnet også for så vidt må oppheves og hjemvises til ny behandling.

4. Driftstilskuddet.

Kristoffer Hovde ble i 1969 av Statens Landbruksbank bevilget fondstilskudd stort kr. 25.000 - i overskjønnet ved en inkurie oppgitt til kr. 24.250 - i forbindelse med oppførelse av ny driftsbygning. Overskjønnsretten har lagt til grunn at han ville bli avkrevd beløpet nå når den gamle driftsbygning blir revet og som nytt for Høyesterett er fremlagt brev av 1. november 1974

Side:477

fra Statens Landbruksbank, hvor beløpet kreves tilbakebetalt etter de regler som gjelder for tilskottslån. Det er opplyst at Kristoffer Hovde har akseptert tilbakebetalingskravet. Overskjønnsretten har tilkjent ham erstatning for tap ved tilbakebetalingen, idet det etter overskjønnsrettens mening må være avgjørende at det direkte skyldes ekspropriasjonen at han ikke blir sittende med tilskuddet. Overskjønnsrettens mindretall, sorenskriveren, mente at erstatningen måtte reduseres under hensyn til den usikkerhet som knyttet seg til spørsmålet om Kristoffer allikevel hadde fått beholde tilskuddet om ekspropriasjonen ikke var kommet.

Kommunen har hevdet at overskjønnsrettens rettsanvendelse her er feil. Ved erstatningene for grunnen og gjenerverv av bygninger har Kristoffer fått full erstatning. Vel er det så at om ekspropriasjonen ikke var kommet, er det grunn til å regne med at tilbakebetalingskrav ikke ville kunne fremmes, men den faktiske forventning han hadde om å få beholde tilskuddet kan ikke være vernet ved ekspropriasjon. Kristoffer Hovde har henvist til at det foreligger årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og tilbakebetaling av driftstilskuddet. Tilbakebetalingen innebærer et næringstap i videste forstand, og må derfor erstattes.

Jeg ser det slik at Kristoffer ved erstatning basert på gjenerverv av driftsbygningen i og for seg har fått fullt vederlag for det tap han er påført ved å måtte rive denne. Den omstendighet at han har fått et bidrag til finansiering av oppførelsen i 1969 og at dette bidrag kunne kreves tilbake, og blir krevd tilbake i tilfelle av salg eller ekspropriasjon, kan ikke medføre at han av eksproprianten kan kreve godtgjørelse for tilbakebetalingen. Tenker man seg at driftsbygningen nettopp var oppført da ekspropriasjonen fant sted, synes det klart at han ikke ville hatt krav på refusjon for tilbakebetalingsbeløpet i tillegg til full erstatning bygd på gjenervervsverdi. Spørsmålet om han var berettiget til å få tilskudd til ny bygning, ville, slik jeg ser det, ikke kunne trekkes inn til reduksjon av erstatningen for gjenervervsverdi. Selv om fem år er gått etter at tilskudd ble gitt, kan man verken ta hensyn til at driftstilskuddet til den gamle bygning blir trukket tilbake, eller muligheten for at han kunne få tilskudd til den nye.

Jeg er derfor ikke enig i overskjønnsrettens lovanvendelse, og mener at overskjønnet må oppheves. På dette punkt blir det imidlertid ikke aktuelt å avholde nytt overskjønn.

Kommunens anke har ført frem, og motanken kan ikke tas til følge. Men jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår erstatning for Kristoffer Hovdes våningshus og driftsbygninger og Livar

Side:478

Hovdes driftsbygning, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling ved Fosen herredsrett.

2. Overskjønnet oppheves for så vidt Kristoffer Hovde er tilkjent erstatning for tap av driftstilskott.

3. Overskjønnet stadfestes for så vidt angår erstatning for

Livar Hovdes gamle våningshus.

4. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Trygve Kiberg med skjønnsmenn):

- - -

Kristoffer Hovdes bygninger. - - -

Retten finner at det gamle våningshuset mangler enhver antydning til moderne bekvemmeligheter og er meget dårlig vedlikeholdt. Objektivt sett må det ansees som ihvertfall bortimot saneringsmodent. Saksøkte er imidlertid enslig og synes å finne seg tilrette med forholdene. Han har vært syk og er fremdeles redusert. Han ville utvilsomt ha fortsatt å bo i huset om ikke ekspropriasjonen var kommet sålenge det var mulig for ham å greie seg selv. Han er nu 65 år. Det er videre klart at han må ha et sted å bo på gården som er hans arbeidsplass.

Etter dette finner retten, tross alle mangler, å måtte legge gjenanskaffelsesverdien til grunn, men slik at det blir gjort meget betydelige fradrag for elde, slit, manglende vedlikehold, manglende bekvemmeligheter, husets korte gjenværende levetid, m.v. Erstatningen settes til kr. 75.000,-.

Hva dernest angår den gamle driftsbygning og stabburet må de ansees som saneringsmodne. De er i dårlig forfatning, men begge deler blir fremdeles brukt i noen grad. Disse funksjoner kan tilpasses i den nye driftsbygningen og det blir tatt hensyn til det ved vurderingen av den

De sakkyndige har beregnet kostnaden ved ny driftsbygning til kr. 312.000 og til nytt redskapshus til kr. 52.000. Erstatningen settes til kr. 350.000,- for begge under hensyn til alder m.v. av den gamle driftsbygning som redskapshus.

Retten har hatt skjønnsforutsetningene p. 3 for øye ved vurderingene.

Saksøkte har så krevet erstatning for driftstilskottet, kr. 24.250,-.

Saken har voldt adskillig tvil, vesentlig på grunn av at beløpet er ytet som støtte til jordbruket.

Heftelsen er tinglyst 24/5-69. Driftstilskottet er en støtte som det offentlige yter gårdbrukere som bygger ny driftsbygning for å lette hans gjeldsbyrde, men også for å stimulere til bygging av mer rasjonelle driftsbygninger og gjennomføring av mer tidsmessige driftsmåter. Ingen har krav på denne støtte, men den blir regelmessig ytet når vilkårene foreligger. Eiendommen hefter som sikkerhet for krav om tilbakebetaling av beløpet inntil det bortfaller. Bygningen blir avskrevet med beløpet ved utbetaling. Det er gitt under visse forutsetninger, bl.a.

Side:479

kan det kreves tilbakebetalt dersom deler av bruket blir ekspropriert. Mottakeren påtar seg visse forpliktelser: Bygningen må være oppført. Gårdbrukeren må vedlikeholde den og han påtar seg også visse forpliktelser m. h. t. driften av bruket.

Det henvises om dette til den beskrivelse og de betraktninger som er gitt av dommer Mellbye i Rt-1971-1319, særlig 1324.

De vilkår som er satt for tilskottet, herunder bestemmelsen om forholdet ved ekspropriasjon, er akseptert av saksøkte.

Det legges til grunn at saksøkte vil bli avkrevet beløpet. Saksøkte får dermed full erstatning for driftsbygningen, men som en direkte følge av ekspropriasjonen må han tilbakebetale tilskottet. Det legges videre til grunn at saksøkte, som det normale, ville ha innrettet seg slik at tilskottet, om ikke ekspropriasjonen var kommet, ville ha bortfalt 24/5-79. Forholdet kan oppfattes slik at han om 5 år ville ha «opptjent» beløpet og forsåvidt nu var halvveis.

Det foreligger intet om nytt tilskott, men det er lite sannsyniig at han får det.

Retten har funnet spørsmålet særlig tvilsomt, men er kommet til at saksøkte må ha krav på å få erstattet dette særskilt. Han har fått tilskottet og innrettet seg på å beholde det. Det skyldes intet forhold fra hans side at han nu mister det, men er en direkte følge av ekspropriasjonen. Selvom tilskottet er knyttet til driftsbygningen og denne er nedskrevet med beløpet, er det ikke tvilsomt at tilskottet, og i forbindelse dermed hans egen innsats, har forbedret hans formuesstilling med beløpet, og at han f. eks. ved salg etter 10-årsfristen ville ha kunnet oppnå tilsvarende mer for bygningen eller bruket. Retten er klar over at dette er en utilsiktet virkning av tilskottet, men ordningen har intet forbehold forsåvidt.

Forholdet ville muligens ha vært et annet dersom tilskottet var en ren offentlig støtte som ikke betinget noen innsats fra mottakerens side, men det er ikke det som foreligger.

Erstatningene settes til kr. 24.250,-.

Rettens formann mener imidlertid at det under hensyn til at det tross alt hefter en viss usikkerhet m. k t. de resterende 5 år må være berettiget å foreta en reduksjon i erstatningen.

Livar Hovdes bygninger.

Det dreier seg om et våningshus opprinnelig bygget som brakke under krigen, men betydelig ominnredet og forbedret, samt driftsbygning oppført 1961.

Videre har bruket den annen 1/2 del av våningshuset på gnr. 66 bnr. 1. (d. e. Kristoffer) - - -

Retten finner at det gamle våningshus er saneringsmodent. Det er ikke fullt så dårlig som Kr. Hovdes del, men det kan ikke ventes at yngre mennesker i noe lengere tid vil bo der. Ut fra brukets spesielle behov finner en at huset tross mangler ville kunne gjøre tjeneste i noen få år, bl.a. under flytting og forberedelse til og bygging av nytt hus. Denne verdi settes til kr. 15.000,-. Erstatningen for våningshuset settes til kr. 140.000,- og for driftsbygningen til kr. 294.000,-. - - -

Side:480