Rt-1976-837

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1976-06-26
Publisert:	Rt-1976-837
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 100B/ 1976
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Tønseth, Stabel, Leivestad, Mindretall: Elstad, Heiberg
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, §12, §31

Dommer Tønseth: Politimesteren i Østerdal utferdiget 18. november 1975 tiltalebeslutning mot svensk statsborger A, født xx.xx.1919, for overtredelse av veitrafikklovens §22 annet ledd, forbudet mot å nyte alkohol etter kjøring med motorvogn «når han forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen». Ved Sør-Østerdal herredsretts dom av 29. mars 1976 ble tiltalte frifunnet og tilkjent erstatning for forsvarsomkostninger.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henvises til domsgrunnene.

Politimesteren har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen, om det siste er anført at domsgrunnene er mangelfulle.

Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge og herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Side:838

I motsetning til herredsretten finner jeg nemlig at tiltalte har utvist den kvalifiserte uaktsomhet som kreves for fellelse etter veitrafikklovens §22 annet ledd. Bilen var kjørt helt ut av veien og var blitt liggende i veigrøften med hjulene i været påført så store skader at reparasjonen kostet kr. 5.000. Og veien bar spor av at dette var slutten på en meget ureglementert kjøring: først var høyre hjulspor kommet for langt ut til høyre. For å rette opp dette svingte tiltalte så kraftig til venstre «at bilen skjente helt over veibanen og litt opp i en skråning på venstre side av veien». Igjen styrte tiltalte tvers over veien, og bilen havnet da i grøften på dens høyre side. Utforkjøringen skjedde med et smell som var så kraftig at det tilkalte folk fra hus i nærheten. Etter min oppfatning måtte tiltalte under disse omstendigheter forstå at politiet kunne komme inn i bildet, og at det kunne bli politietterforskning. Uten at dette har avgjørende betydning, peker jeg på at politiet ble varslet. Til støtte for mitt syn kan jeg nevne den kjennelse av Høyesterett som er inntatt i Rt-1968-154 flg. og som har avgjørende trekk til felles med forholdet i nærværende sak.

Jeg bemerker at den omstendighet at utforkjøringen skjedde på et forholdsvis lite trafikert sted - - noe herredsretten har tillagt atskillig vekt - - nærmest blir irrelevant sett hen til det faktum at folk var kommet til stede ennå mens tiltalte oppholdt seg ved bilen.

Anken over saksbehandlingen behøver jeg ikke ta standpunkt til.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Elstad: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og mener at anken bør forkastes.

Herredsrettens begrunnelse, lest i sammenheng, gir etter mitt skjønn ingen grunn til å tvile på at den, slik det er riktig, er kommet til sitt resultat etter en samlet vurdering av alle foreliggende omstendigheter. Begrunnelsen viser at det skjedde et trafikkuhell som i første omgang for de to utenforstående som kom til, kan ha fortonet seg som alvorlig. Men nokså fort viste det seg at ingen katastrofe var skjedd. Personskaden var begrenset til at tiltalte hadde fått en ubetydelig molest. Den ambulansebil som var tilkalt fra svensk side, kunne sendes tilbake som unødvendig. Den materielle skade som knapt noen på det tidspunkt hadde oversikt over omfanget av, hadde rammet tiltaltes bil. Bilen var ifølge dommen vanskelig å oppdage for forbipasserende. Ingen utenforstående tredjemann var skadelidende eller på annen måte involvert. - - Herredsretten har lagt til grunn at tiltalte var edru. De to som kom til umiddelbart etter uhellet, og en tredje som ble hentet for å undersøke om bilen

Side:839

kunne bringes på veien igjen med den redskap som var tilgjengelig i nabolaget, ble avhørt av herredsretten. Slik jeg oppfatter rettens begrunnelse, næret ingen av disse mistanke om at tiltalte var alkoholpåvirket, og ingen av dem fant det nødvendig å varsle politiet.

Skjønnstemaet er om tiltalte utviste en kvalifisert grad av uaktsomhet, eller for å sitere fra lovforarbeidene om han « ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse» av at det kunne bli politietterforskning. Herredsretten har til dels brukt formuleringer som jeg ikke kan slutte meg til. Men når det gjelder vurderingsresultatet, er jeg enig. Slik hendelsesrekken er beskrevet i herredsrettens dom, må muligheten for en politietterforskning ut fra tiltaltes subjektive forestillinger ha vært så fjern at han ikke med rimelighet kan bebreides for ikke å ha regnet med det.

Aktor for Høyesterett har ikke fulgt opp den subsidiære anke over saksbehandlingen. Derfor nevner jeg bare kort at herredsrettens begrunnelse etter mitt skjønn er tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve om frifinnelsen er i samsvar med loven.

Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Tønseth.

Dommer Leivestad: Likeså.

Dommer Heiberg: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Elstad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Harald F. Shetelig med domsmenn):

Politimesteren i Østerdal satte 18. november 1975 svensk statsborger A, født xx.xx.1919, bopel - - - - - i Sverige, under tiltalte ved Sør-Østerdal herredsrett for forseelse mot

«vegtrafikkloven av 18. juni 1965, §31, jfr. §22 annet ledd - - - - -

Retten legger følgende faktum til grunn:

Tiltalte hadde kjøpt en hyttetomt i Fageråsen i Trysil. Han hadde en hytte under bygging på Flermoen i Trysil, like ved riksgrensen på norsk side. Hytten skulle transporteres og settes opp på hyttetomten når den var ferdigbygget. For å følge byggearbeidet dro tiltalte på week-end til Flermoen torsdag 29. mai 1975. Han hadde med seg en bekjent, B, også han svensk statsborger. De tok opphold i en campinghytte på Flermoen.

Torsdag kveld hadde de besøk i hytta av byggmesteren. De tre fortærte en 75 cl. flaske med 38 % sprit på deling fram til ca. kl. 02.00- tida fredag morgen.

Ved 12.00-tida fredag formiddag reiste tiltalte og B til Fageråsen i tiltaltes bil for å se på hyttetomta i Fageråsen. - - - - - - De bestemte seg derfor for å krysse grensen for å fylle bensin.

Det var tiltalte som satt bak rattet i sin lille Datsun. Både tiltalte og B har forklart at ingen av dem hadde smakt noen form for alkohol

Side:840

i løpet av hele dagen. Retten har etter bevisførselen og vitneforklaringene heller ikke grunnlag for å anta at dette ikke medfører riktighet.

Tiltalte kjørte ned en liten stikkvei fra campinghyttene til riksveien mot grensen. Riksveien er smal og svingete på denne strekningen. B satt og så på kartet etter egnede fiskeplasser. Tiltalte mener at B plutselig sa noe om at «her ser det ganske bra ut». Dermed tittet tiltalte over til høyre og ned på kartet et øyeblikk. Tiltalte merket at høyre hjulpar var kommet for langt ut. Tiltalte har trolig beveget rattet mot høyre da han så på kartet og ikke vært oppmerksom nok. Han forsøkte å rette opp bilen ved å svinge kraftig mot venstre. Dette lyktes til de grader at bilen skjente helt over veibanen og litt opp i en skråning på venstre side av veien. Igjen styrte tiltalte i motsatt retning, og nå bar det over veien mot høyre side. Både tiltalte og B har forklart at bilen praktisk talt ikke hadde fart igjen da den kom over på høyre side, den sto nesten stille helt ute på høyre side da veikanten ga etter. Bilen tippet derved over på taket og ble liggende med hjulene i været ca. 1-2 meter under veibanen. Taket ble klemt inn mot et tre. Bilen er senere reparert for ca. kr. 5.000,-.

Tiltalte hadde ialt kjørt en strekning på ca. 200- - 300 meter på riksveien, og bilen ble liggende bare ca. 5 meter på norsk side av grensen.

Vitnet, Arne Sandmon, som bor 50 meter inne på svensk side av grensen, hørte lydene fra utforkjøringen. Han løp til, og sammen med et annet vitne, Ivan Olsson, som også bor i nærheten fikk han tiltalte ut av bilen. B hadde kommet seg ut ved egen hjelp. Både B og tiltalte hadde benyttet sikkerhetsbelter. B var overhodet ikke skadet, men tiltalte hadde slått et kutt i nesetuppen mot sladrespeilet, og han hadde fått et lite kutt i tinningen ved hårfestet. Det blødde noe fra disse sårene, særlig fra kuttet i nesetuppen. Da Sandmon så at tiltalte tilsynelatende var skadet, ropte han tilbake til sin hustru at hun skulle ringe etter «bårbil» - - sykebil. Hun tilkalte sykebil pr. telefon, den kom noe senere fra svensk side.

Da hadde tiltalte i mellomtiden blitt med inn til Olsson, vasket av seg blodet og fått en plasterlapp på sårene. Utover disse var han ikke påført noen skade.

Tiltalte snakket med sykebilsjåføren. Tiltalte ville ikke følge med i sykebilen, han mente at skadene var så små at dette ikke var nødvendig. Sykebilsjåføren skal visstnok ha gjort tiltalte oppmerksom på at politiet måtte varsles dersom han fulgte med i sykebilen. Tiltalte skal da ha svart at det ikke kunne være nødvendig å blande politiet inn i bildet.

Hvem som senere varslet politiet i Malung i Sverige er ikke fastslått som sikkert. Det er grunn til å tro at dette ble gjort av sykebilsjåføren da han kom hjem.

Meldingen gikk ut på at det var skjedd en utforkjøring med bil, og at det «luktet alkohol». Dette kan muligens forklares med at en av akevitt-flaskene tiltalte og B hadde kjøpt i Elverum samme dag visstnok ble knust under utforkjøringen, slik at det luktet akevitt i bilen.

Meldingen ble senere formidlet fra Malung til lensmannen i Trysil, som i sin tur ba lensmannsbetjent Grim Olsen rykke ut for å undersøke om det kunne dreie seg om promillekjøring, slik det var mistanke om.

Side:841

Slik hadde iallfall meldingen blitt oppfattet av lensmannen. Grim Olsen fikk med seg lensmannsbetjent Odd Nordland, sammen dro de mot Flermoen.

Like etter uhellet gikk B til et sagbruk i nærheten for å undersøke mulighetene for hjelp til å få bilen på veien igjen. Her traff han vitnet Nerhagen, som husker at B kom til sagbruket ved 1900-tida. Retten legger derfor til grunn at uhellet skjedde noe før kl. 19.00. Nerhagen ble med B til åstedet, men konstaterte raskt at det ikke ville være mulig å få bilen på veien igjen denne kvelden med den redskap man hadde for hånden. Da tiltalte like etter kom ut fra Olssons hus, som ligger like ved åstedet, ble det til at Nerhagen kjørte B og tiltalte tilbake til campinghytta. Hverken han eller noen av de andre vitnene merket noe som kunne tyde på at de to var alkoholpåvirket på dette tidspunkt.

Lensmannsbetjentene passerte først ulykkesstedet uten å få øye på tiltaltes bil. De var innom hos Olsson, og ble derfra henvist til campinghyttene, hvor de påtraff B og tiltalte.

B og tiltalte har forklart at de var litt oppskaket etter utforkjøringen, de hadde derfor delt en halvflaske 60 % sprit blandet med mineralvann for å roe seg ned. De spiste også noe av maten de hadde kjøpt på handelslaget. De ble begge raskt alkoholpåvirket, og gikk til sengs ved ca. 22.00-tida. De hadde nettopp lagt seg da lensmannsbetjentene ankom. Tiltalte kledde på seg for å bli med til Trysil. Han ble foreholdt mistanken om promillekjøring, og alcotest på stedet ga positivt utslag.

På Trysil sykestue ble det tatt blodprøve av ham kl. 22.50. Analysen viser at han da hadde et alkoholinnhold i blodet på 1,69 %. Tiltalte mener at promilleutslaget skyldes drikkingen i hytta etter at uhellet hadde skjedd.

Retten bemerker.

Den norske vegtrafikklov gjelder for alle som kjører bil i Norge, uansett om de er nordmenn eller utlendinger. I prinsippet plikter alle som kjører bil i Norge å sette seg inn i alle de bestemmelser som gjelder for bilkjøring i Norge. - - - - - -

Retten slår fast at i prinsippet plikter alle utlendinger å sette seg inn i de norske trafikkbestemmelser når de skal kjøre bil i Norge, også bestemmelsen i vegtrafikklovens §22 annet ledd om forbud mot drikking i inntil 6 timer etter en kjøring man forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning av. Men retten finner samtidig å måtte gå ut fra det faktum at det trolig er svært få av de utlendinger som krysser grensen mot Norge pr. bil idag som virkelig setter seg inn i de enkelte bestemmelser i den norske vegtrafikklov av 18. juni 1965.

Mot denne bakgrunn skal retten vurdere tiltaltes erklæring om at han ikke kjente denne norske bestemmelsen. - - - - -

Det antas at Sverige ikke har en regel som motsvarer vår §22, 2. ledd, og såvidt vites er regelen neppe særlig utbredt i Europa eller verden for øvrig. Bestemmelsen i §22 annet ledd vil derfor kunne komme som en overraskelse på mange utenlandske bilister i Norge. - - -

Selv om spørsmålet synes noe tvilsomt, er retten kommet til at tiltalte må bebreides for ikke å ha skaffet seg kunnskap om regelen i §22 annet ledd. Av hensyn til konsekvensene finner retten at det må stilles relativt strenge krav til aktsomheten på dette området, i tråd med det

Side:842

strenge aktsomhetskrav som gjeldende rett har oppstillet ved overtredelse av alle vegtrafikklovens bestemmelser. Formålet med bestemmelsen, å avskj ære bevisvanskeligheter som kan oppstå i sammenheng med mistanke om promillekjøring og etterfølgende drikking, tilsier strenge krav til aktsomhet overfor alle, nordmenn såvelsom utlendinger.

Utgangspunktet for rettens vurdering av forholdet blir dermed at tiltaltes handlinger blir å vurdere som om han kjente til regelen. Spørsmålet er da om han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.

Retten godtar tiltaltes forklaring og legger til grunn at han faktisk ikke forsto at det kunne bli politietterforskning. Gjenstår da spørsmålet om han måtte forstå det. Retten oppfatter lovbestemmelsen som om spørsmålet hadde vært hva tiltalte burde ha forstått, bedømt etter hva alminnelig sunn fornuft og omtanke tilsier. Forståelsen og bedømmelsen gjelder både de ytre (objektive) og de indre (subjektive) omstendigheter ved hele situasjonen.

Det var spor i veien etter skrensningene fram og tilbake i veibanen, bilen hadde delvis veltet over på taket ned i en grøft, og var påført en god del skader i karosseriet, særlig i taket, som delvis var trykket inn mot et tre. Passasjeren var som nevnt helt uskadd, mens tiltalte blødde fra et lite kutt i nesetuppen og hårfestet ved tinningen. Begge kunne gå ved egen hjelp, var klare og kunne gjøre rede for seg. Vitnene Olsson og Sandmon så ikke selve avkjøringen, men de hørte lydene idet bilen kjørte av veien og veltet mot treet.

Situasjonen kan i første omgang ha fortonet seg alvorlig for de to som kom til, slik at de fant det best å tilkalle sykebil for sikkerhets skyld. Men begge vitnene ble også ganske snart klar over at tiltaltes skader var ubetydelige, ingen hadde derfor grunn til å overtale tiltalte til å bli med i sykebilen. Olsson forklarte at han for sin del ikke tenkte på å tilkalle politiet etter at uhellets omfang var klarlagt. Selv om han hadde kjent alkohollukt i bilen, fant han ingen grunn til å mistenke tiltalte for promillekjøring. Sandmon antok at han kanskje for sin del ville ha ringt til politiet p. g. a. tiltaltes kutt i ansiktet og uhellets art. Vitnet Nerhagen, som passasjeren B kom i kontakt med på sagbruket for å få bilen på veien igjen, ga uttrykk for at han ikke ville ha funnet det nødvendig å tilkalle politiet.

Veien er for det meste omgitt av skog der uhellet fant sted. De eneste hus som ligger i nærheten tilhører Olsson og Sandmon. Hvor stor oppmerksomhet sporene, uhellet og den grøftekjørte bilen ville komme til å vekke er det vanskelig å bedømme. Det er ikke opplyst noe som tyder på at uhellet har påkalt andres oppmerksomhet. Retten legger til grunn at det var ingen av vitnene Olsson, Sandmon eller Nerhagen som fant det nødvendig å tilkalle politiet.

Det er videre på det rene at uhellet ikke gjorde skade på annen manns eiendom. Av denne grunn var det derfor ingen som hadde behov for politietterforskning.

Riktignok krever ikke loven mer enn en mulighet for at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Hvorvidt man kan si at man måtte forstå at det kunne bli politietterforskning, vil stille seg noe

Side:843

forskjellig ettersom man har vært involvert, enten som «deltager» eller vitne, og er klar over uhellets bakgrunn og omfang, i motsetning til en utenforstående som kommer til senere, og som ikke har annet å bygge på enn sine egne observasjoner på stedet.

Etter rettens syn er det her ikke snakk om et enten/eller, men et både/og. Både tiltaltes egen oppfatning av situasjonen, slik han kjente den, og hans oppfatning av hvordan utenforstående ville oppfatte situasjonen, danner tilsammen grunnlaget for rettens bedømmelse av hvorvidt tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning av kjøringen.

Retten har vært i tvil, men legger vekt på følgende momenter når den er kommet til at det ikke kan legges til grunn at tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning: uhellet skjedde på et relativt lite beferdet sted, med glissen beboelse og dermed mindre grunn til å anta at uhellet hadde vakt andres oppmerksomhet. I denne forbindelse legges det vekt på at bilen, der den lå nede i grøften, var vanskelig å oppdage for forbipasserende, jfr. lensmannsbetjentene som passerte den uten å oppdage den, til tross for at de var underrettet om uhellet.

Selve kjøringen kan nok karakteriseres som uforsiktig, om enn ikke i alvorlig grad. Retten bygger på at farten ikke kan ha vært høy, uhellet skyldtes trolig kun et øyeblikks uoppmerksomhet av tiltalte. En utforkjøring av denne årsak kan nok tenkes å bli etterforsket, men ikke nødvendigvis. Får man bilen på veien igjen, og det ellers ikke er skjedd noe skade på gods eller person, blir slike avkjøringer sjelden gjort til gjenstand for etterforskning. Det ble ikke voldt skade på 3. mann, hverken legemlig eller materielt. Passasjeren var uskadet, tiltaltes skade kan neppe karakteriseres som personskade i vegtrafikklovens forstand, jfr. §12 tredje ledd. Selv om synet av bilen der den lå i grøften kunne fortone seg noe dramatisk, hindret den ikke den øvrige ferdsel og var knapt synlig fra veien. Retten antar at man må kunne gå ut fra at det kreves mer før rene avkjøringer som dette blir politietterforsket i avsidesliggende strøk, som Flermoen må sies å være, enn i mer tettbebodde områder.

Slik hele situasjonen utviklet seg, kan retten vanskelig anse det bevist at tiltalte måtte gå ut fra at kjøringen ville kunne medføre politietterforskning.

Det bemerkes at det ikke er fremkommet momenter som gir grunn til å anta at selve den omstendighet at det var tiltalte som kjørte bilen, i dette tilfelle kan lede til etterforskning og dermed gjøre den etterfølgende drikkingen forbudt. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at tiltalte av vitner eller andre ble mistenkt for å ha kjørt i påvirket tilstand, det er heller ikke fremkommet noe som kunne gi grunnlag for en slik mistanke.

Tiltalte blir etter dette å frifinne. - - - - -

Side:844