Rt-1976-864
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-06-29 |
| Publisert: | Rt-1976-864 |
| Stikkord: | Heimevernet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 101/1976 |
| Parter: | Generaladvokat Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Mellbye, Bølviken, Blom, Roll-Matthiesen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, §47, §77, Heimevernloven (1953) §32, §52, §62, Militære Straffelov (1902) §2, §34, §4, §5, §77, §10, §22, §31a, Forvaltningsloven (1967) §28 |
Dommer Mellbye: Sandnes herredsrett avsa 26. april 1976 dom med denne domsslutning:
«1. A født xx.xx.1939 dømmes for overtredelse av militær straffelovs §77 første ledd og militær straffelovs §34, 2. ledd 1. straffalternativ jfr første ledd jfr. straffelovens §62, 1. ledd til en straff av fengsel i 22 - tjueto - dager. Straffens
Side:865
fullfyrdelse utstår i medhold av straffelovens §52 nr. 1 med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
2. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 300,- - kronertrehundre -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Dommn ble avsagt under dissens fra den ene domsmann, som stemte for frifinnelse.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Anken over rettsanvendelsen støtter seg dels til at domfelte mener at han i henhold til Kronprinsregentens resolusjon av 16. november 1956 om bestemmelser i medhold av lov om Heimevernet, avsnittet om «Heimevernstjenesten i fred (lovens §10)» hadde krav på at det ble tatt særlig hensyn til hans sivile arbeid, slik at tjenesten ble forlagt til et oppsamlingskurs i høstmånedene. Han mener det er feil rettsanvendelse at herredsretten ikke har prøvet hans anførsel herom. Subsidiært mener han at herredsrettens behandling av denne anførsel er utilstrekkelig. Videre mener han at herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet at domfelte befant seg i en straffbefriende nødssituasjon da han skulle møtt til tjenesten. Også i denne forbindelse hevder han subsidiært at domsgrunnene er mangelfulle når de ikke anviser hvorledes han skulle ha innrettet seg i den situasjon han befant seg i da tjenesten begynte.
Under ankeforhandlingen i Høyesterett har generaladvokaten utenom anken anført at den militære straffelovs §77 som er anvendt på domfeltes unnlatelse av å møte frem i Somaleiren 28. april 1975 for utlevering av utstyr, bare er anvendelig på den som er «krigsmann», jfr. den militære straffelovs §4 nr. 2 og §5. Generaladvokaten har opplyst at det forekommer at det i Heimevernet iverksettes øvelser i forbindelse med utlevering av utstyr, men det er ikke vanlig. Hvis fremmøtet bare tar sikte på å levere ut det personlige utstyr, mener generaladvokaten at fremmøtet ikke skjer i tjenestetiden, slik den militære straffelovs §5 definerer denne, og unnlatelsen av å møte frem rammes da ikke av den militære straffelovs §77, men i tilfelle av heimevernsloven av 17. juli 1953 §32. Da domsgrunnene ikke gir grunnlag for å avgjøre om domfelte her er dømt med rette, har generaladvokaten påstått dommen opphevet for så vidt angår fellelsen etter den militære straffelovs §77.
Jeg er enig i at hvis det fremmøte domfelte ble innkalt tli 28. april 1975 alene tok sikte på utlevering av personlig utstyr som domfelte som heimevernssoldat skulle oppbevare hos seg og blant annet bruke på den forestående øvelse 6. mai og følgende dager, er domfeltes tjenestetid, slik den er definert i den militære straffelovs §5, ennå ikke begynt. Utleveringen i seg selv er ingen militær øvelse, og mottakeren av utstyret «forretter» ikke i den forbindelse som «tjenestgjørende ved Rigets
Side:866
væbnede Magt». Jeg viser til Retstidende 1961 1298. Dommen må for så vidt oppheves.
Når det gjelder domfeltes anke, finner jeg at den ikke kan føre frem.
De bestemmelser som er gitt i Kronprinsregentens resolusjon av 16. november 1956 i tilknytning til heimevernslovens §10, gjelder forutsetningene for og valget av tjenestetid for Heimevernets sammenhengende øvelser, dels alene, dels i samøving med andre deler av forsvaret. Bestemmelsene angår ikke vilkårene for innkallelsen av den enkelte heimevernsmann.
Hvorvidt den enkelte heimevernsmann skal få utsettelse med fremmøtet, beror i Heimevernet som i forsvaret ellers på en samlet vurdering av den innkaltes situasjon. Jeg viser til lovens §22 og de tilsvarende bestemmelser i den før nevnte resolusjon. I den foreliggende sak finner jeg det godtgjort at domfeltes konkrete situasjon er blitt tydelig og riktig erkjent av forsvaret, og de militære organers vurdering herav er skjedd omhyggelig med foreleggelse bl.a. for landbruksmyndighetene. Domfelte er underrettet om den forestående tjeneste, om mulighetene for kortvarig permisjon av hensyn til hans sivile arbeid og om den tid ellers han hvert døgn vil kunne disponere for eget formål. Det er tilstrekkelig å vise til herredsrettens redegjørelse for As overgang til Heimevernet i 1973, om den utsettelse han fikk i 1974 og om korrespondansen og undersøkelsene forut for innkallelsen i 1975.
Spørsmålet blir således alene om domfelte var i en slik nødssituasjon at det kan virke straffbefriende. Domfelte har i sin ankeerklæring åpenbart antatt at det avgjørende tidspunkt ligger umiddelbart før fremmøtet skulle finne sted, og påberoper seg til sin støtte herredsrettens uttalelse om «at det i og for seg for A i begynnelsen av mai 1975 forelå en situasjon hvor det ville medføre betydelig tap for ham om han var fraværende fra gartneriet i 6 dager innenfor et tidsrom fra ca. kl. 0700 til ca. kl. 1730 som det ville vært tale om i forbindelse med heimevernsøvelsen når man medregner reisetid». Dette er ikke en riktig synsvinkel, og herredsretten har heller ikke lagt den til grunn. Avgjørende er at A i lang tid hadde hatt kjennskap til at han måtte gjøre denne tjeneste. Han var blitt overført i 1973 til Heimevernet for at hans resttjeneste skulle bli minst mulig byrdefull for ham i lys av hans sivile virksomhet. Han hadde fått et helt års utsettelse i 1974 og hadde gjennom vinteren og våren 1974-75 korrespondert med sin avdeling om tjenesten, som han kjente til var berammet. Det fravær det er tale om - 6 dager i normal arbeidstid med adgang til en kort permisjon midt på dagen, og døgnet utenom tjenestetiden til fri disposisjon - er ikke mer enn man i en bedrift av domfeltes art vil måtte kalkulere med som en nødvendighet av og til, og som det ikke bare må være mulig, men nødvendig å ha forberedt. Slik jeg forstår herredsretten, har imidlertid A innrettet seg aldeles som om han var uten tjenesteplikter, og
Side:867
kom til slutt i den situasjon «at han ikke på kort tid kunne skaffe vikar». Dette er ingen nødssituasjon, men utslag av mangel på planlegging og samarbeidsvilje. Jeg kan ikke se at herredsretten har anvendt loven uriktig når den på dette grunnlag har funnet at det ikke forelå noen nødssituasjon eller at herredsrettens begrunnelse for dette ikke er tilstrekkelig.
Om tidligere rettspraksis viser jeg særlig til Høyesteretts dom i Rt-1955-608, idet jeg spesielt peker på det førstvoterende, dommer Gaarder, uttaler i siste avsnitt av sitt votum om de vanskeligheter militærtjenesten i den sak ville skapt for det fiskefartøy tiltalte var forhyrt på. Jeg viser også til Høyesteretts kjennelse i Rt-1960-1052, særlig siste avsnitt på side 1053, og Høyesteretts kjennelse i Rt-1962-667. Domfelte har særlig påberopt seg Høyesteretts kjennelse i Rt-1973-1244. Denne avgjørelse finner jeg av mindre interesse for vår sak. Førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer, peker i sitt votum på en rekke vesentlige momenter som i den sak burde vært tatt med i en korrekt vurdering av tiltaltes situasjon, men som herredsretten ikke hadde omtalt. Men da den påankede dom var frifinnende og det ikke var anket over saksbehandlingen, var det ikke mulig å fastslå at herredsrettens lovanvendelse i den sak var uriktig.
Selv om dommen oppheves for ett punkts vedkommende, finner jeg ikke grunn til å endre den fastsatte straff.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av den militære straffelovs §77 første ledd.
For øvrig for kastes anken.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Roll-Matthiesen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Per Schøyen m/særsk. bem. og domsmenn):
Etter en innstilling fra krigsadvokaten utferdiget statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland lagsogn den 22.8.1975 slik tiltale mot A
I. mil. strl. §77 for som krigsmann å ha unnlatt å utføre noen tjenesteplikt eller på annen måte overtrådt sine tjenesteplikter
derved at han som utskrevet menig i HV 08 unnlot å møte fram i Somaleiren, Sandnes, den 28. april 1975 for utlevering av personlig utstyr til tross for at han i brev av 24. mars 1975 fra Madla og Sola HVområde 08302 var innkalt til det,
Side:868
II. mil. strl. §34 annet ledd, 1. straffalternativ jfr første ledd for som krigsmann rettsstridig å ha forlatt eller blitt borte fra det sted hvor det pålå ham som militær plikt å være til stede,
derved at han som utskrevet menig i HV 08 unnlot å møte fram i Somaleiren, Sandnes, den 6. mai 1975 for å delta i heimevernsøvelser i tiden fram til 11. mai s. å. til tross for at han var innkalt til det i brev av 24. mars 1975 fra Madla og Sola HV-område 08302, og møtte heller ikke fram senere.
A er født xx.xx.1939. Han er gartner og selvstendig næringsdrivende, er gift og forsørger kone og to barn. Han oppgir i 1975 å ha hatt en brutto inntekt på ca. kr. 88.000,- og en netto inntekt på ca. kr. 53.000,-. Han er tidligere ustraffet. A har i tiden fra januar 1959 til april 1960 avtjent førstegangstjeneste i Hæren med tilsammen 16 måneder. Han har videre deltatt i repetisjonsøvelser ved to anledninger med tre uker hver gang, slik at hans samlede tjenestetid i forsvaret hittil har vært 171/2 måned. A ble utkalt til repetisjonsøvelser ved Infanteriregiment nr. 8 vinteren 1973. Høsten 1972 søkte han om fritak for denne repetisjonsøvelsen. Slikt fritak ble innvilget og han ble ved felles uttak høsten 1973 overført til Heimevernet HV-distrikt 08, Madla og Sola HV-område 08302. Nærværende tiltale gjelder hans tjenesteforhold ved denne avdeling. - - -
Retten finner bevist at tiltalte, A har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. I brev av 24. mars 1975 ble A innkalt til 6 dagers sammenhengende øvelser som skulle foregå i tiden 6. mai til 11. mai 1975 med fremmøte i Somaleiren kl. 0800 om morgenen og dimisjon hver dag kl. 1630. I forbindelse med innkallingen ble mannskapene pålagt å møte samme sted den 28. april for avhenting av våpen og utstyr. Retten finner at A forsettlig unnlot å møte frem for avhenting av utstyr og at han forsettlig unnlot å møte frem hver dag i den tid øvelsen ble holdt, i alt 6 dager fra 6. til 11. mai 1975.
A har gjort gjeldende at han ikke kan straffes for disse forhold idet det her forelå straffrihetsgrunner som gjorde hans unnlatelser rettmessige. Det er vist til at A driver et stort gartneri og at avtjening av heimevernstjeneste i denne tid det her var tale om ville medføre et urimelig stort tap for ham. Den argumentasjon som har vært anført går langs to hovedlinjer. Først og fremst har det vært anført at A befant seg i en nødrettssituasjon. Det har imidlertid også vært anført at innkallingen av 24. mars 1975 til den nevnte øvelse representerer et ugyldig forvaltningsvedtak idet de militære myndigheter her har satt seg utover de lovbestemte rammer som gjelder for avvikling av heimevernstj eneste. Han har dessuten rettet kritikk mot den saksbehandling som har foregått fra de militære myndigheters side. Retten vil først drøfte spørsmålet om det forelå et ugyldig forvaltningsvedtak og deretter ta opp spørsmålet om A kan frifinnes etter reglene om nødrett jfr. strl. §47.
Når det fra As side har vært rettet kritikk mot de militære myndigheters saksbehandling, refererer det seg i første rekke til måten han ble innkalt på, etter at han hadde søkt om utsettelse. Retten har fått dokumentert den korrespondanse som har skjedd vedrørende As
Side:869
tjenesteforhold og det fremgår at A ikke hadde gitt opp å søke om fritak for tjenestegjøring etter at advokat Rolf Undem hadde mottatt et brev av 20.3.1975 fra Heimevernsdistrikt 08 hvor det fremgår at A ikke ville få ytterligere utsettelse. Etter dette tidspunkt mottok A den forannevnte innkalling. Han gjorde da på ny henvendelse til Rogaland Landbruksselskap ved brev av 15.4.1975 og fylkeslandbrukssjefen gjorde en henvendelse til Rogaland Heimevernsdistrikt 08 ved brev av 28.4.1975. A mottok en kopi av dette brevet. Det fremgår av brevet at fylkeslandbrukssjefen opprettholder det standpunkt som det tidligere var gitt uttrykk for fra samme hold, nemlig at man under noe tvil tilrådde at As søknad om fritak ble imøtekommet. A mener på bakgrunn av dette at han hadde et berettiget håp om at hans søknad ville bli innvilget. Imidlertid mottok han ikke noe skriftlig svar fra Rogaland Heimevernsdistrikt 08 i forbindelse med det brev som fylkeslandbrukssjefen hadde sendt den 28.4. Derimot mottok A en telefon den 5.5.1975, dagen før øvelsen skulle ta til, hvor han blir gjort kjent med at han ikke ville bli fritatt for å møte. Forsvareren har gjort gjeldende at dette er en fremgangsmåte som er i strid med forvaltningslovens regler og viser til at A på denne måte blir avskåret adgang til å klage til høyere militær myndighet. Han har i denne forbindelse vist til forvaltningslovens §28. Retten kan ikke se at dette representerer noen saksbehandlingsfeil. For det første er det på det rene at forvaltningslovens kap. VI om klage ikke gjelder i saker angående tjeneste i Heimevernet, jfr. lov om Heimevernet av 17. juli 1953 nr. 28 §31a. Det er også på det rene at det må ha gått kort tid mellom det tidspunkt da Rogaland Heimevernsdistrikt mottok brevet fra fylkeslandbrukssjefen skrevet den 28.4. til A den 5.5. mottok telefon fra sin militære myndighet.
As forsvarer har også pekt på at A var villig til å gjøre tjeneste om høsten, idet gartneridriften ikke ville lide så mye under hans fravær dersom dette falt i november/desember måned. Ettersom det samme forhold hadde ført til at A ble fritatt for tjenesteplikt i 1974, kan retten i noen grad være enig i at det på et tidligere tidspunkt fra de militære myndigheters side hadde vært mulig å gi A anledning til å avtjene heimevernstjenesten på en annen tid av året. Retten kan imidlertid ikke se at dette er en saksbehandlingsfeil av en slik art at det har betydning for gyldigheten av den innkalling A fikk og som tiltalen her gjelder.
As forsvarer har gjort gjeldende at de militære myndigheter har gått utenfor den lovhjemmel de har når det ble avviklet en øvelse i tiden 6. til 11. mai 1975 og øvelsen skulle foregå på dagtid fra kl. 0800 til 1630. Han har i denne sammenheng vist til heimevernslovens §10 som forutsetter at heimevernstjeneste i fred vanligvis skal foregå utenfor normal arbeidstid og at bestemmelsen bare gir unntak for såkalte «samøvelser» eller andre særlige øvelser. Nærmere regler om dette er gitt i kgl. resolusjon av 16.11.1956 og i reglene som gjelder heimevernslovens §10 fremgår det i punkt 3 at ved pålegg om tjeneste i forbindelse med samøvelser eller særlige øvelser, skal tas hensyn til at tjenesten minst mulig skader det sivile arbeidsliv. Retten vil bemerke at den ikke har kompetanse til å prøve det forvaltningsmessige skjønn
Side:870
som her er tillagt de militære myndigheter etter heimevernsloven og den nevnte kgl. resolusjon. Det retten kan prøve er om det foreligger lovhjemmel for det vedtak som er truffet, dvs. om de militære myndigheter har holdt seg innenfor den ramme som her er trukket opp gjennom lov og forskrift. Retten kan her ikke se at de militære myndigheter har gått ut over sin lovhjemmel ved å innkalle til øvelse i den tid som er nevnt. I de senere år er det blitt svært vanlig å avvikle heimevernsøvelser på dagtid. Både heimevernslovens §10 første ledd, 2. punktum og kgl. resolusjon av 16.11.1956 i punkt 2 til §10 gir de militære myndigheter en vid skjønnsmessig anledning til å fravike utgangspunktet om at øvelsene skal avvikles utenfor det som er normal arbeidstid. Et av rettens medlemmer, domsmann Ingolf Stokkeland, har imidlertid i en annen sammenheng lagt en viss vekt på at de militære myndigheter her har fraveket det som er utgangspunktet i loven. Se nedenfor. Retten er etter dette kommet til at det hverken ved innkallingen generelt eller ved innkallingen av A spesielt hefter slike rettslige mangler at det kan være tale om at det foreligger et ugyldig forvaltningsvedtak. Retten behøver derfor heller ikke ta standpunkt til hvilken strafferettslig betydning det eventuelt skulle få.
Når det gjelder spørsmålet om det her foreligger en nødrettssituasjon, jfr. strl. §47, er rettens medlemmer enige om at A ville kunne bli påført et betydelig økonomisk tap dersom han skulle møte på heimevernsøvelse i tiden 6. til 11. mai hver dag fra kl. 0800 til kl. 1630. A er eier av, og forestår driften av et gartneri beliggende på Jåsund, Tananger i Sola kommune. Gartneriet omfatter ca. 6.800 m2 veksthus og produksjonen består vesentlig i tomater og agurker som leveres til grossist. Det produseres også setteplanter som leveres til andre veksthuseiere. Som arbeidshjelp i gartneriet har A ansatt ungdommer og husmødre som arbeider på deltid. Han har imidlertid alene ansvaret for driften. Anlegget er teknisk sett av de mer avanserte innenfor veksthusnæringen. Gartneriet er i seg selv forholdsvis nytt idet A har bygget dette opp gjennom en periode fra ca. 1968. Fyringen skjer ved tungoljeanlegg. Dette anlegget er automatisert men selve driften av anlegget krever adskillig kyndighet og erfaring for at det ikke skal oppstå feil som igjen kan føre til store ødeleggelser. En del av produksjonen er lagt opp etter et relativt nytt prinsipp. Plantene står i vannabsorberende steinullmatter, en vannkultur hvor alle næringsstoffer tilføres plantene gjennom gjødselsubstrat i vannet. Gjennom forklaring fra den under hovedforhandlingen oppnevnte sakkyndige, Alf Skarpeid, og gjennom vitneforklaringer har retten fått en redegjørelse for gartneridrift generelt og for forhold som angår As gartneri spesielt. På denne bakgrunn finner retten at A ved å være fraværende i den tid det her er tale om ville kunne bli påført rett betydelig økonomisk tap. Retten finner at drift av et gartneri stiller meget store krav til faglige kvalifikasjoner hos den ansvarlige. På grunn av det avanserte tekniske nivå man opererer med i moderne veksthus, er det nødvendig for en gartner foruten å ha den nødvendige innsikt i plantene og behandlingen av disse, også må ha betydelige tekniske kvalifikasjoner. Et godt resultat er avhengig av riktig varme- og lufteteknikk, riktig vanningsteknikk og riktig gjødslingsteknikk. Vitnet Ingebrigtsen har forklart seg
Side:871
om det fyringsanlegg A benytter på sitt gartneri. Det fremgår av hans forklaring at betjening av dette anlegget krever både stor innsikt i fyringsanlegg generelt og erfaring når det gjelder bruken av dette spesielle anlegget. Vitnene Morken og Hinna har forklart om dyrking i steinullmatter og det fremgår av deres forklaringer at dette er en dyrkningsmetode som også krever stor innsikt i bruken av de tekniske hjelpemidler det her er nødvendig å betjene seg av. Denne dyrkningsmetoden krever også innsikt i bruken av de næringssubstrater som skal tilføres plantene gjennom vannet i steinullmattene. Retten legger til grunn at det ved dyrking i steinullmatter er spesielt viktig å ha en løpende kontroll med plantenes tilstand idet den vannkultur som plantene da står i ikke inneholder noen reserver av næringsstoffer dersom det skulle oppstå feil med tilføringen av disse. I motsetning til når plantene står i jord, vil feil gjødsling kunne føre til skade på plantene etter meget kort tid. Dette forhold stiller også særskilt store krav til garneren. På bakgrunn av dette legger retten til grunn at det ikke var mulig for A å skaffe seg en vikar i den tid det var tale om å være fraværende på grunn av avtjening av heimevernstjeneste. Selv om det er en betydelig veksthusnæring i Rogaland fylke, foreligger det ingen vikarordning, og det fremgår av de forklaringer som er gitt i retten at det er svært vanskelig for de som driver gartnerier å få tak i kvalifisert personell. A er alene når det gjelder å forestå det driftstekniske ved sitt gartneri, og det er på det rene at han ikke på kort tid kunne skaffe vikar. Rettens medlemmer legger også til grunn at mai måned, da heimevernsøvelsen skulle foregå, er et særdeles kritisk tidspunkt i gartneridriften. Gartneridrift er en helårsproduksjon. Utplantning skjer vanligvis henimot slutten av januar måned og plantene gjennomgår vekst frem til månedsskiftet april/mai hvor høstingen begynner, og høstingen varer frem til slutten av oktober måned. Frem til det tidspunkt høstingen kan begynne foretas betydelige investeringer i form av planter og forbruk av olje. Det er av stor økonomisk betydning for den enkelte gartner å kunne være ute på markedet med sine produkter så tidlig som mulig. Såvel den sakkyndige som vitnene har fremhevet at nettopp begynnelsen av mal måned er en svært kritisk fase for plantene og at dersom feil oppstår på dette tidspunkt, kan avlingen bli forsinket med et betydelig økonomisk tap til følge. Det er derfor svært viktig at en person med de nødvendige faglige forutsetninger kan overvåke plantene i denne tiden for å kunne hindre at det oppstår misvekst eller sykdom. Såvel den sakkyndige som de av vitnene som har kjennskap til gartneridrift har uttalt at det fra et fagmessig synspunkt ikke ville være en tilfredsstillende løsning for A å arbeide i gartneriet på kveldstid i den uken han eventuelt skulle gjort tjeneste i heimevernet og for øvrig nøye seg med instruksjoner til arbeidshjelp uten den nødvendige faglige innsikt. Retten finner også at dette må legges til grunn. Samtlige av rettens medlemmer er derfor enige om at det i og for seg for A i begynnelsen av mai 1975 forelå en situasjon hvor det ville medføre betydelig tap for ham om han var fraværende fra gartneriet i 6 dager innenfor et tidsrom fra ca. kl. 0700 til ca. kl. 1730 som det ville vært tale om i forbindelse med heimevernsøvelsen når man medregner reisetid.
Side:872
Rettens medlemmer har imidlertid delt seg i synet på hvordan dette forhold skal vurderes i relasjon til den plikt A hadde til å møte til heimevernstjeneste i henhold til den innkalling han hadde mottatt. Strl. §47 krever at det må foreligge en betydelig interesseovervekt i favør av den part som påberoper seg nødretten. Det er her tale om en objektiv interesseavveining forankret i lovbestemmelsens ordlyd og ikke en vurdering av hva som subjektivt sett ble oppfattet som den viktigste interesse. De motstående interesser i dette tilfelle var det tap As gartneri ville bli påført og den interesse som ligger i at heimevernsmannskapene handler i henhold til gitte ordre.
Rettens flertall, Dahle og formannen vil for det første peke på at det fra As side forelå en klar tilsidesettelse av hans militære plikter når han unnlot å avhente utstyr slik det var gitt beskjed om i innkallingen av 24.3.1975. Det er fra As side her anført at han i 1974 også mottok en ordre om å avhente utstyr, men at han unnlot dette og senere heller ikke hørte mer om det etter at han var blitt fritatt for den øvelsen som skulle foregå i 1974. Han anså derfor spørsmålet om å hente utstyr som helt underordnet. Videre har A anført at han ikke hadde plass til militært utstyr hjemme. Han anfører spesielt at oppbevaring av våpen ikke ville kunne skje forsvarlig idet han ikke hadde noen plass å oppbevare dette slik at det ikke var tilgjengelig for andre. Rettens flertall finner ikke at disse anførsler kan tas til følge. Heimevernet er en avdeling av forsvaret som nettopp bygger på den idé at mannskapene skal oppbevare sitt militære utstyr hjemme og på denne måten kunne mobiliseres i løpet av meget kort tid. A har mottatt en ordre om å avhente utstyr. Dette skulle skje om kvelden den 28. april 1975 og rettens flertall finner ikke at dette på noen måte var urimelig byrdefullt for A. Selv om han på dette tidspunkt fremdeles hadde håp om å bli fritatt for øvingen var han ikke berettiget til å sette denne ordren til side fordi han etter sin egen subjektive oppfatning anså dette som underordnet. Når det gjelder spørsmålet om A var i en nødrettssituasjon som berettiget ham til å unnlate å møte frem til heimevernsøvelsen i mai måned 1975, er rettens flertall, Dahle og formannen, kommet til at det her for As vedkommende ikke forelå slik særdeles betydelig interesseovervekt som strl. §47 krever. Fra forsvarerens side er det pekt på dommen i Retstidende 1973 1244 hvor en bonde ble frifunnet for en tiltale som gjaldt å ha unnlatt å møte frem til heimevernsøvelse. Frifinnelsen ble i dette tilfelle begrunnet under henvisning til nødrett idet vedkommende var alene om fjøsstellet på sin gård og ikke kunne skaffe hjelp i den tiden han var borte. Retten vil peke på dommen i Retstidende 1955 608 hvor en mann ble frifunnet for tiltale som gjaldt å ha unnlatt å møte frem til militærtjeneste under henvisning til at avtjening av militærtjenesten ville sette hans nærmeste familie som var sterkt tuberkuloserammet i en alvorlig nødsituasjon. Rettens flertall finner ikke at As tilfelle fullt ut kan sammenlignes med saksforholdet i disse to rettsavgjørelsene. For As vedkommende var det økonomiske verdier som sto på spill. I de nevnte Høyesterettsavgjørelser var det tale om interesser av en annen art, nerllig hensynet til liv og helse. Rettens flertall mener også at det på et annet punkt er forskjell mellom disse rettsavgjørelser og As tilfelle. I begge de
Side:873
nevnte dommer fremgår det at unnlatelsen å møte frem til avtjening av militærtjenesteplikt var i større grad sprunget ut av en akutt nødsituasjon. For As vedkommende er det på det rene at han i lengre tid hadde hatt spørsmålet om avtjening av heimevernstjeneste hengende over seg. Høsten 1972 søkte A om fritak for repetisjonsøvelse i IR 8. Han ble så i 1973 ved felles uttak til heimevernet overført til HV 08 og ved utkallelse til øvelse i 1974 søkte han fritak under henvisning til de samme forhold som han i dag påberoper for frifinnelse, og han ble da innvilget fritak for øvelsen i 1974. Etter denne tid har det pågått en løpende korrespondanse om hans forhold til heimevernet. Rettens flertall ser det slik at når A påberoper seg at han vil lide et stort tap ved å møte frem til avtjening av heimevernstjeneste, så har dette sitt utspring i en situasjon som han i vesentlig grad selv har skapt. A har i tiden siden 1968 bygget opp et stort og moderne gartneri som i dag omfatter 5 veksthus med i alt 6800 m2 areal. Han har hele tiden forestått driften av gartneriet alene. Rettens flertall ser det slik at A på denne måte har gjort gartneridriften avhengig av sin person alene. Utbygging av gartneriet og omlegging til en mer teknisk komplisert drift med dyrkning i steinullmatter har skjedd mens A har hatt et uavklaret forhold med hensyn til sin militære tjenesteplikt. Rettens flertall er innforstått med at avtjening av militærtjeneste i mange tilfelle er byrdefullt for den enkelte og kan komme på tvers av private interesser. Flertallet kan imidlertid ikke akseptere at As interesser i dette tilfelle var av en slik art og styrke at det berettiget ham til å sette til side den innkalling han hadde mottatt. Flertallet er derfor av den oppfatning at A ikke handlet rettmessig ved å unnlate å avhente sitt utstyr og unnlate å møte frem på heimevernsøvelsen som beskrevet ovenfor og at han derfor må dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen.
Mindretallet, Stokkeland, er ikke enig i dette. Han mener at A ved å møte frem til heimevernsøvelsen ville lide et urimelig stort tap, og han finner situasjonen å være av en slik karakter at den kan sammenlignes med den som er beskrevet i dommen i Retstidende 1973 1244 hvis innhold er summarisk gjengitt ovenfor. Han viser her til at såvel årstiden som den tid på dagen øvelsen foregikk var svært ugunstig for A. Mindretallet har lagt vekt på at forsvarets opplegg av tjenestetiden ved planleggingen av denne øvelsen strider mot det som er utgangspunktet i heimevernslovens §10 og den nevnte kgl. resolusjon av 16.11.1956 hvor utgangspunktet klart er at øvelser skal holdes utenom det som er vanlig arbeidstid og dersom de må holdes i denne tid, skal det tas hensyn til at tjenesten minst mulig skader det sivile arbeidsliv. Mindretallet vil her peke på at saken var forelagt landbruksselskapet som innhentet uttalelse fra j ordstyret som gikk i As favør og at forsvaret ved innkallingen av A til det tidspunkt det her var tale om, utviste liten elastisitet og gjorde lite for å legge forholdene til rette for A slik at han kunne avtjene sin heimevernstjeneste til et tidspunkt som passet ham bedre. Når mindretallet er kommet til at A handlet rettmessig ved å unnlate å møte frem til øvelsen i henhold til innkallingen, anses det for å være av underordnet betydning at han ikke hentet utstyret. Mindretallet mener at det er så nær forbindelse
Side:874
mellom hentingen av utstyret og den øvelsen som skulle foregå at disse forholdene må ses i sammenheng og at når det stemmes for frifinnelse vedrørende det første forhold må det stemmes for frifinnelse også for det annet. Mindretallet, Stokkeland, stemmer derfor for frifinnelse på begge punkter.
Med hensyn til straffutmålingen finner retten å måtte utmåle en fengselsstraff. Rettspraksis med hensyn til overtredelser av den militære straffelov har i stor utstrekning anvendt ubetinget fengselsstraff. Retten finner imidlertid at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde domfelte fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde straffen, jfr. straffelovens §52 nr. 1. Retten har her lagt særlig vekt på omstendighetene omkring lovovertredelsen slik de er beskrevet ovenfor. Dessuten er det lagt vekt på at fullbyrdelse av en fengselsstraff ville medføre store vansker for A. Retten vil derfor gjøre straffen betinget. I medhold av straffelovens §52 nr. 3 fastsettes en prøvetid på 2 år.
Overtredelsen av den militære straffelovs §34 annet ledd, 1. straffalternativ jfr første ledd er en forseelse, jfr. militær straffelovs §2 annet ledd. Retten legger til grunn at dette er en forseelse som ville medføre fengselsstraff og ved straffutmålingen kommer straffelovens §62 første ledd til anvendelse. Straffen fastsettes til fengsel i 22 dager. - - -