Rt-1976-939
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1976-08-27 |
| Publisert: | Rt-1976-939 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116/1976 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Michelsen, Schweigaard Selmer, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Stabel: A, født xx.xx.1941, ble den 22. mars 1976 av politimesteren i Bodø satt under tiltale:
I. etter vegtrafikklovens §31 jfr. §22 første ledd for promillekjøring i Bodø om morgenen den 29. november 1975, hvorunder han kjørte på og skadet en parkert bil, og
II. etter samme lovs §31 jfr. §22 annet ledd for å ha drukket alkohol mindre enn 6 timer etter kjøreuhellet.
Ved Bodø byretts dom av 12. mai 1976 ble A frifunnet etter begge tiltaleposter.
Sakens faktiske bakgrunn fremgår av byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Bodø har anket til Høyesterett over dommen for så vidt angår frifinnelsen etter tiltalens post II. Det hevdes prinsipalt at retten har bygd på en for mild aktsomhetsnorm når den er kommet til at tiltalte ikke forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. - Subsidiært ankes over saksbehandlingen, idet frifinnelsen må anses mangelfullt begrunnet. Byretten har unnlatt å drøfte sentrale momenter av betydning for spørsmålet om hvor nærliggende det var for tiltalte å tenke seg at det kunne bli politietterforskning.
Side:940
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge. Byretten synes å ha lagt avgjørende vekt på det forhold at tiltalte legitimerte seg overfor den skadede bils eier ved å feste en lapp på frontruten. Dette moment er imidlertid ikke tilstrekkelig til å begrunne frifinnelsen, og må i det hele tatt anses for å ha begrenset betydning i den helhetsvurdering som skal foretas etter vegtrafikklovens §22 annet ledd. Jeg viser her til de synspunkter som ligger til grunn for avgjørelsen i Rt-1967-1025. Av større betydning er de lokale forhold og trafikksituasjonen på skadestedet, den påkjørte bils stilling etter uhellet, utstrekningen av de skader den hadde fått og om det var grunn til å anta at uhellet var sett eller hørt av utenforstående som kunne tenkes å melde fra til politiet. Disse momenter er ikke - eller bare mangelfullt - drøftet i domsgrunnene.
Etter dette blir det min konklusjon at byrettens dom med hovedforhandling bør oppheves for så vidt angår frifinnelsen etter tiltalens post II.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalens post II, vegtrafikklovens §31 jfr. §22 annet ledd.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Tor Andreas Børseth med domsmenn):
Ca. kl. 05.00 kjørte han inn i en parkert motorvogn i Parkvegen. Tiltalte fikk kontakt med en som bodde i et av de nærmeste husene. Overfor vedkommende redegjorde han for saken og skrev en lapp med diverse data om seg selv og festet denne under vindusviskeren til den påkjørte bilen. Tiltalte kjørte deretter tilbake til hotellet, noe forsiktig, da bremsene var blitt beskadiget ved påkjørselen. Han parkerte utenfor Grand Hotell på venstre side og gikk opp på rommet til Mikalsen. Mens han snakket med Mikalsen tok han et glass som var ca. halvfullt og tømte dette. Tiltalte merket fort, allerede etter første slurken, at det var alkohol i glasset. - - -
Av foranstående fremgår at tiltalte har drukket alkohol umiddelbart, det vil si ca. 10-15 minutter, etter at han kjørte på den parkerte bilen.
Ut fra tiltaltes forklaring finner retten at han har gjort alt det som med rimelighet kan forventes av han med hensyn til å gjøre seg kjent med hvem eieren av den skadede bilen var samt å tilkjennegi sin egen identitet, blant annet ved å skrive en lapp med personopplysninger om seg selv, som ble festet til den skadede bils frontrute. Tiltalte har også
Side:941
identifisert seg overfor et vitne. Slik situasjonen fremsto for tiltalte, var det intet som kunne tyde på at det skulle bli politietterforskning i saken. Rent objektivt sett er det heller ikke noe som tyder på at politiet ville bli blandet inn i en sak med bare materiell skade. Etter at tiltalte hadde gjort sitt på kollisjonsstedet, var det intet som tydet på at politiet ville bli blandet inn. Tiltalte kunne ikke ha noen formening om at forholdet var anmeldt til politiet av en drosjesjåfør. Det vil være å stille for strenge krav til tiltaltes aktsomhet hvis politietterforskning skulle fremtre som nærliggende etter det som hadde passert. Tiltalte har etter rettens oppfatning vært så aktsom som det etter forholdene fremsto som naturlig, og tiltalte må derfor frifinnes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 annet ledd. - - -