Rt-1977-1115
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-11-05 |
| Publisert: | Rt-1977-1115 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 145B/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Elstad, Egil Endresen, Røstad, Michelsen, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1951) §57, Straffeprosessloven (1887) §2, §377, §38, Straffeloven (1902) §34 |
Dommer Elstad: Politimesteren i Gudbrandsdal utferdiget l. desember 1976 inndragningsforelegg mot A. Det faktiske forhold og lovhjemmelen for inndragningskravet var i forelegget beskrevet slik:
«As jaktlag hadde høsten 1976 rett til å felle 3 dyr
Side:1116
på felt 2 i Hirkjølen statsalmenning. I brev av 20.9.1976 fra Østerdal skogforvaltning ble det presisert at «koller med kalv kan ikke skytes».
Den 6. oktober 1976 om morgenen felte A en kolle ved Hirsjøen og det viste seg senere at den gikk med kalv.
Da det er tvilsomt at det foreligger noen straffbar handling, er saken henlagt for såvidt. I henhold til jaktlovens §57 første ledd skal kjøttet eller dets verdi inndras til fordel for Viltfondet. Under henvisning til den siterte beslutning forelegges A, født xx.xx.1933, å tåle inndragning av kr. 2.000,- som tilsvarer verdien av kjøttet (137,2 kg.), av den ulovlig felte elgkolle.»
Forelegget ble ikke vedtatt av A, og saken ble deretter sendt retten til pådømmelse, jfr. straffeprosessloven §377 Fjerde ledd.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 1. september 1977 dom med denne domsslutning:
«A frifinnes for påtalemyndighetens inndragningskrav i forelegg av 1. desember 1976.»
Ifølge domspremissene var grunnlaget for frifinnelsen at A, etter det retten fant bevist, ikke hadde utvist slik subjektiv skyld som er et vilkår for inndragning etter denne bestemmelse. Det er i denne forbindelse vist til avgjørelse i Rt-1963-972 flg.
Politimesteren i Gudbrandsdal har påanket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen. I ankeerklæringen er vist til at jaktloven §57 danner grunnlaget for inndragningskravet, og at subjektiv skyld ikke er et vilkår for inndragning etter denne bestemmelse. Det er i denne forbindelse vist til avgjørelse i Rt-1963-972 flg.
Aktor for Høyesterett har gjort rede for karakteren av bestemmelsen i jaktloven §57. Han har reist spørsmålet om den kan oppfattes slik at regelen gir adgang til inndragning, jfr. straffeprosessloven §2 nr. 1, eller om den bare fastslår Viltfondets eiendomsrett til ulovlig felte dyr og således kan gi grunnlag for et sivilrettslig vindikasjons- eller erstatningskrav. Aktor har i denne forbindelse særskilt vist til avgjørelse i Rt-1957-461, 1963 972 og 1967 357. Han har også nevnt en uttalelse fra Straffelovrådet i innstilling av 11. mars 1970 43 som tilsynelatende trekker i annen retning enn den dommene gir uttrykk for. Aktor har som konklusjon på sin redegjørelse prinsipielt gått inn for at jaktloven §57 må oppfattes som en inndragningsregel.
Forsvareren for Høyesterett har gitt uttrykk for at jaktloven §57, oppfattet slik at krav bare kan fremmes på den måten som gjelder for borgerlige rettskrav, generelt må anses for minst belastende for den kravet rettes mot. Den mest lempelige fremgangsmåte bør foretrekkes når det som her kan være tvil til stede. Forsvareren har også reist spørsmål om herredsrettens beskrivelse av hendelsesforløpet må kunne oppfattes som den ikke har funnet bevist at A felte en elgkolle med kalv. Han har særskilt fremhevet rettens gjengivelse av As anførsel om at kalven som A ikke så, for godt kan ha kommet bort fra mora, eller kanskje endog blitt skutt av andre før A felte elgkolla.
Side:1117
Jeg finner at saken med rette er behandlet etter straffeprosessloven.
Etter jaktloven §57 første ledd tilfaller vilt Viltfondet når det er ulovlig felt. Dette er i teorien blitt oppfattet slik at det ulovlig felte vilt umiddelbart blir Viltfondets eiendom. Se blant annet Christensen: Viltstell og jakt (utg. 1967) side 334-335 med henvisninger. Etter mitt skjønn danner ikke dette i seg selv noen hindring for å oppfatte bestemmelsen som en inndragningsregel. Høyesterett har ved flere anledninger ansett bestemmelsen for å gi hjemmel for inndragning i straffeprosessuelle former. Jeg viser til de avgjørelser aktor har nevnt. Etter min mening er det ikke grunnlag for å fravike den praksis som således er etablert, og som også har gode praktiske grunner for seg. Den uttalelsen fra Straffelovrådet som er omtalt under prosedyren, finner jeg ikke å kunne tillegge vekt i motsatt retning. Uttalelsen kan ha sammenheng med det mandat rådet hadde, som resulterte i en innstilling om regler for inndragning på grunn av «straffbare handlinger». En viss støtte for min oppfatning finner jeg også i det forhold at §38 i jaktloven av 20. mai 1899, som avløstes av §57 i den nå gjeldende jaktlov, ble oppfattet på samme måte. Jeg viser til avgjørelse i Rt-1950-303 og til Skeie: Strafferett (utg. 1946) bind l side 451. Det er etter dette ikke grunnlag for å avvise saken.
Med hensyn til realiteten må det være helt klart at inndragning etter jaktloven §57 kan skje der hvor det objektivt sett er foretatt en ulovlig fellelse av vilt. Jeg viser særskilt til avgjørelsen i Rt-1957-461. Det skyldkrav som gjelder ved inndragning etter straffeloven §34, gjelder således ikke ved inndragning etter jaktloven §57.
Som nevnt har forsvareren reist spørsmål om ikke herredsrettens dom må oppfattes slik at elgkolla som A skjøt, ble lovlig felt. Rettens beskrivelse er følgende:
«Det er på det rene at A hadde tillatelse til å felle «3 dyr». I tillatelsen er videre sagt: «Koller med kalv kan ikke skytes». Det er etter dette ikke forbudt å skyte en kolle bare man har forvisset seg om at den ikke har kalv som følger den.
A har forklart at han den 6/101976 fikk los på en kolle som han kunne iaktta i en avstand av 50-70 meter og at han iakttok kollen ca. 15 minutter uten at han kunne se noen kalv i nærheten og at han derfor mente at det var forsvarlig å skyte kollen. Etter at kollen var felt, fantes det melk i juret, men A hevder at man allikevel ikke kan se bort fra at kalven var forsvunnet eller skutt av andre tidligere.
Retten finner å måtte legge As forklaring til grunn og finner videre ikke å kunne karakterisere hans opptreden som uaktsom.»
Jeg oppfatter herredsretten slik at den har lagt As forklaring til grunn når det gjelder det faktiske hendelsesforløp, uten at retten dermed har tatt standpunkt til As anførsel om tenkelige forklaringer på hvorfor han ikke så kalven. Frifinnelse er da heller ikke begrunnet med at det forelå utilstrekkelig bevis for fellelsen av elgkolla i strid med den jakttillatelse som var gitt. Den er begrunnet
Side:1118
med at A ikke hadde utvist den uaktsomhet som etter rettens oppfatning, om enn uriktig, var et vilkår for å foreta inndragning.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforfrandling oppheves.
Dommer Egil Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Michelsen og Heiberg: Likeså.