Rt-1977-1192

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-12-03
Publisert:	Rt-1977-1192
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 154B/1977
Parter:	Eivind Børset (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond), hjelpeintervenient: Surnadal kommune (høyesterettsadvokat F. B. Sigmond) mot Peder Sverre Aune m.fl. (6 parter) (høyesterettsadvokat Johan Lutdal), hjelpeintervenient Rindal kommune (høyesterettsadvokat Johan Lutdal).
Forfatter:	Løchen, Michelsen, Christiansen, Mellbye, Stabel
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §178, §197, Avtaleloven (1918) §33, Jordskifteloven (1950) §106, §17

Dommer Løchen: Etter vassdragsregulering i Folldalen i Nordmøre i 1960-årene oppstod det tvil om hvordan skatter og konsesjonsavgifter skulle fordeles mellom kommunene. Landbruksdepartementet krevde derfor den 30. april 1970 grensegangssak mellom eiendommene i Rindal og Surnadal kommuner med hjemmel i jordskiftelovens §106 og kgl. res. av 28. april 1961 for så vidt angikk strekningen Duvåsen - Trollhetta - Sør-Trøndelag grense.

Under grensegangssaken oppstod tvist blant annet om grensen for grunneiendomsretten angående en setermark på ca. 4000 da. mellom gnr. 3 bnr. 2 Børsetsetra i Surnadal kommune på den ene side og 6 bruk i Rindal kommune på den annen side. Partene i tvisten er på den ene side eieren av gnr. 3 bnr. 2 som hevder at grunnen i setermarken ligger i sameie mellom gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal og gnr. 71 bnr. 2, 3 og 5 i Rindal og på den annen side eierne av de 6 Rindalbruk. Disse hevder at eiendomsretten følger skogen som for lengst er delt i teiger med klare grenser.

Landbruksdepartementet stod som saksøker i saken for jordskifteretten. Som saksøkte stod de eiere og bruksrettshavere som støter til herredsgrensen på den omhandlede strekning. Surnadal og Rindal kommune opptrådte som hjelpeintervenienter i saken.

Jordskifteretten avgjorde 15. mai 1974 grensegangssaken i 6 kjennelser. Av disse har kjennelse nr. 6, som gjelder §Børsetsetra, slik slutning:

«1. Erklæringen fra januar 1973 erkjennes ugyldig.

2. Det er fellesskap (sameie) i grunn og beite i setermarken (Børsetsetra) for gnr. 71 bnr. 2, 3 og 5 i Rindal herred og gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal herred.

3. Grensa rundt sameie skal gå slik den er beskrevet i skylddelingsforretningen av 1863 og fra Folla elv skal den følge grensebekken mellom gnr. 71 bnr. 2 og gnr. 71 bnr. 20 østover til utgangspunktet, «Stølsgjærdesgaarden i et Hjørne et stykke nordfor Aunes Sæterhuse», eller slik grensen er inntegnet på jordskiftekartet over Kvammen og Aune, dokument nr. 55, og det vises til dette. Tvistegjenstandens verdi settes etter rettens skjønn til over kr. 500 (kfr. jordskiftelovens §17, siste punkt.) Kjennelsen er enstemmig.»

Eierne av de foran nevnte 6 bruk på Rindalssiden påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett som behandlet saken med 2 sakkyndige

Side:1193

domsmenn. Surnadal og Rindal kommuner opptrådte fortsatt som hjelpeintervenienter i saken, mens Landbruksdepartementet ikke lenger inntok partsstilling. Lagmannsretten avsa 17. januar 1976 dom med slik domsslutning:

«I.I Nordre Nordmøre jordskifteretts kjennelse nr. 6 av 15.5.1974 oppheves slutningens punkt I.

II. Eiendomsgrensen for Børsetseteren, gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal, mot tilstøtende eiendommer i Rindal går fra Folla elv der Skartjønnbekken renner ut i Folla, følger så Skartjønnbekken til vannskillet, følger deretter vannskillet til høyeste topp på fjellet (Storgeitaknebba), hvorfra grensen følger Hebekken tilbake til Folla elv, slik grensen er inntegnet med blått på jordskifterettens kart i målestokk 1:5 000, dok. nr. 55.

III. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet to lagdommere fant at setermarken lå i fellesskap mellom vedkommende eiendommer i Rindal og Surnadal.

Eieren av gnr. 3 bnr. 2 Eivind Børset har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Også eieren av gnr. 71 bnr. 3, Fredrik Rindal, stod oppført som ankende part, men han har 31. mars 1976 trukket sin anke tilbake, og ankesaken er ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 25. juni 1976 hevet for hans vedkommende. Surnadal og Rindal kommune opptrer som hjelpeintervenienter.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Nordmøre herredsrett er avhørt 6 av partene og 6 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter, derunder utskiftnings- og jordskifteforretninger fra distriktet til belysning av den lokale rettsoppfatning.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at grunnen er utskiftet.

Innenfor setermarken Børsetsetra, slik den er beskrevet i delingsforretningen fra 1842 og skylddelingsforretningen av 1863, foreligger et sameie hvor bare skogen, engslåttene og seterstølene er delt. Utskiftingen av skog fra sameiet ligger langt tilbake i tiden. Etter den alminnelige regel må de uutskiftede beføyelser fortsatt ligge i sameie og skogrettene ses som servitutter. Dette støttes av skylddelingsforretninger og andre dokumenter angående setermarken i det 19. århundre og følger også av en klar lokal rettsoppfatning og av den historiske utvikling. Det er etablert et seterområde hvor utnyttelsen av beitet fra gammelt av og langt fremover i tiden har vært den dominerende verdifaktor. Den senere faktiske utvikling bort fra seterdrift og med redusert beite - en utvikling som ble påskyndet av vassdragsreguleringen i 1960-årene - kan ikke endre den rettslige situasjon for eiendommen. De hyttetomtesalg som er foretatt og den påberopte endrede rettsoppfatning, ligger i tid så kort tilbake at de ikke kan tillegges vekt.

Det bestrides at den ankende parts underskrift på felleserklæringen

Side:1194

av januar 1973 var ment som noen erkjennelse av eneeie for skogeierne. Under enhver omstendighet må rettsvirkningen av den være avskåret etter avtalelovens §33, da erklæringen ble underskrevet under sterkt press, og dessuten brukt i strid med den ankende parts klare forutsetning.

Den ankende part påstår prinsipalt jordskifterettens kjennelse stadfestet.

Subsidiært påstås det å være fellesskap i setermarken i samsvar med det syn lagmannsrettens mindretall har bygd på, etter prinsippet om «kløyvd eigedomsrett».

Hvis erklæringen av januar 1973 skulle bli ansett avgjørende, påstås atter subsidiært at den bare kan ha virkning fremover. Den kan derfor ikke få virkning for så vidt angår de tidligere eksproprierte areal til damfeste og det neddemmete areal i den utstrekning disse arealer var sameie ved ekspropriasjonen. Det ville også være urimelig og uriktig om en eventuell eiendomsrett i skogteigene skulle utstrekkes til fjellområder ovenfor skoggrensen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Nordre Nordmøre jordskifteretts kjennelse 15. mai 1974 nr. 6, punktene 2 og 3 stadfestes.

2. Subsidiært:

I. Det er fellesskap i setermarken (§Børsetsetra) for gnr. 71, bnr. 2, 3 og 5 i Rindal herred og gnr. 3, bnr. 2 i Surnadal herred.

II. Grensa rundt sameiet skal gå slik den er beskrevet i skylddelingsforretningen av 1863 og fra Folla elv skal den følge grensebekken mellom gnr. 71, bnr. 2 og gnr. 71 bnr. 20 østover til utgangspunktet. «Stølsgjerdesgaarden i et Hjørne et stykke nordenfor Aunes Sæterhuse», eller slik grensen er inntegnet på jordskiftekartet over Kvammen og Aune, dok. 55, og det vises til dette.

3. Atter subsidiært:

I. Ekspropriert areal til damfeste i Follsjø består av utskilte arealer fra gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal og gnr. 71 bnr. 2,3 og 5 i Rindal.

II. Det er fellesskap i grunn for neddemmet areal i Follsjø og fjellområder ovenfor skoggrensen på Børsetsetrafor gnr.3 bnr. 2 i Surnadal og gnr. 71 bnr. 2,3 og 5 i Rindal.

III. Nordre Nordmøre jordskifteretts kjennelse nr. 6 punkt 3 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved jordskifteretten.

4. Den ankende part og hjelpeintervenienten Surnadal kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har tatt til gjenmæle og gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig.

Det er tradisjon og en festnet rettsoppfatning partene imellom at de er grunneiere hver i sin skogteig innen tvistefeltet. Det bestrides at det foreligger noe sameie i grunnen, eller at dette har bestått i kjent tid. Dokumentene fra 1842 og 1863 viser ingen oppfatning om

Side:1195

sameie eller noen sameiegrense. I nyere tid er det motsatte kommet klart til uttrykk under ekspropriasjonsskjønnene i 1960-årene, ved salget av hyttetomter og ved utleien av jaktterreng, hvor de enkelte grunneiere disponerte uten å trekke inn eventuelle sameiere. Parternes erklæring av januar 1973 er et klart bevis på deres syn på rettstilstanden, og det er intet grunnlag for å sette den til side etter avtalelovens §33 for Eivind Børsets vedkommende. Det erkjennes imidlertid at erklæringen ikke hadde dispositiv virkning for ham.

At det ikke foreligger noe sameie, underbygges også av eiendomsmønsteret innen de umiddelbart tilgrensende utmarksområder hvor skog, slåtter og beite på tilsvarende måte som i tvistefeltet har vært utnyttet av Børsetsetra og Aunegårdene sammen med de to Aunebakbruk. Den historiske utvikling er her den samme som for tvistefeltet, og eierne av både skog og slåtter er uomtvistet ansett som grunneiere i sine teiger. Denne oppfatning deles også av den ankende part, Eivind Børset.

Til den subsidiære påstand om fellesskap i setermarken etter prinsippet om «kløyvd eigedomsrett» anføres at det i tilfelle må avgjøres ved et jordskifte hvilken verdi henholdsvis beite og skog skal ha.

Det foreligger ingen praksis eller tradisjon hos partene om hvor grensene for sameiet skulle gå. Jordskifteretten bygde på dokumentet fra 1863 og foretok ingen befaring. Arealet til damfeste ble ekspropriert ved Trollheimskjønnet, og det kan da ikke nå gis dom for sameie her.

Grensegangsforretningene viser at skogteigene gikk til fjells, og den ankende part har tidligere ikke reist innvending mot dette.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Frostating lagmannsretts dom av 17.1.1976, punkt 2, stadfestes.

2. Subsidiært: Hvis det er sameiergrunn ved Børsetsetra mellom gnr. 71 bnr. 2, og 5 i Rindal kommune og gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal kommune, så går grensen for sameiet fra det sted der Skartjønnbekken renner ut i Folla, følger så Skartjønnbekken til vannskillet, følger deretter vannskillet til høyeste topp på fjellet (Storgeitknebba), hvorfra grensen følger Ilebekken tilbake til Folla elv, slik grensen er inntegnet med blått på jordskifterettens kart i målestokk 1:5 000 sakens dok. nr. 55.

3. I alle tilfelle: Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsrett og Norges Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og er i hovedsak enig i dets begrunnelse.

Mitt utgangspunkt er at bruksdelingen i tvistefeltet med deling av slåtter og seterstøler, skogen delt i teiger, og beitet felles - er av meget gammel opprinnelse og ikke har sitt utspring i noe kjent dokument. Hvilken bruk som er eldst vet vi intet om. Ved det sentrale dokument i saken - delingsforretningen av 1842 - ble et område nord for tvistefeltet geografisk skilt ut med særretter for det bruk som nå er gnr. 71 bnr. 1. Hva som var siktepunktet med delingen, lar seg ikke lese ut av den meget kompliserte og uklare

Side:1196

tekst. Det er imidlertid grunn til å merke seg at forretningen ikke beskriver noen yttergrense for det gjenværende fellesområde, intet er sagt om noe forholdstall for det enkelte bruks andel, og skylddeling le ikke foretatt. Heller ikke var alle bruk som var rettighetshavere i feltet, representert ved forretningen. Dette kan trekke i retning av at det bare var tale om en beiteordning mellom det nåværende gnr. 71 bnr. 1 og de andre som var med på forretningen. Det er vel for øvrig tvilsomt nok om partene den gang hadde noen klar forestilling om en «eiendomsrett» separat fra de aktuelle råderetter.

I skylddelingsforretningen av 1863, hvorved Børsetsetra gnr. 3 bnr. 2 ble skilt ut fra gården Kvammen i Surnadal, er en yttergrense beskrevet for så vidt angår den gjenværende del av fellesområdet. Men beskrivelsen er meget omtrentlig, den lar seg i dag bare delvis ettervise i terrenget, og den har ikke dannet grunnlag for noen fast grensetradisjon innen kretsen av de interesserte eiendommer.

Fra begge sider i saken er også henvist til en del yngre dokumenter fra forrige århundre, særlig noen skylddelingsforretninger hvori slåtteteiger i den såkalte «Hungerhaugen» fikk sine grenser beskrevet opp mot det område som nå utgjør tvistefeltet. Den ankende part støtter seg her til visse uttrykk som han mener viser at slåtteteigene var skilt fra snaufjellet ved felles utmark. Også disse forretninger må imidlertid leses på bakgrunn av at spørsmålet om eiendomsrett i motsetning til bruksrett den gang neppe hadde noen plass i overveielsene ved valget av de uttrykk som ble brukt. Heller ikke de kan etter min mening tillegges avgjørende betydning i saken.

Når forholdet således er at intet hjemmelsdokument eller annet tinglyst dokument fra eldre tid gir en entydig løsning av det spørsmål som foreligger i saken, må løsningen - slik jeg ser det - først og fremst søkes i de berørte bruks holdning slik den er manifestert i nyere tid i rettslige disposisjoner som kan ses som utslag av eiendomsretten til grunnen.

Et moment i den ankende parts favør er her oppgjøret for salg av elvestrekningen i 1913. Opplysningene om dette er snaue, men det synes å være enighet om at kjøpesummen for denne strekning, kr. 20 000, ble fordelt etter skatteskylden for så vidt angår den side av elven, østsiden, hvor tvistefeltet ligger. Uten nærmere opplysninger om bakgrunnen for elvesalget og den oppgjørsform som ble brukt, finner jeg likevel at det her nevnte moment må tillegges mindre vekt enn det man kan slutte av partenes holdning i senere tid. Denne går temmelig entydig i retning av at skogeierne hver for seg har vært ansett som grunneiere i sine teiger.

Jeg sikter her først og fremst til partenes holdning og deres påstander under ekspropriasjonsskjønnene i 1962-69 vedrørende Trollheim-reguleringen. Skogeierne opptrådte her som grunneiere i sine teiger; de gjorde krav på og fikk blant annet grunnerstatning for neddemmet areal og for damfeste uten protest fra eventuelle sameiere, således heller ikke fra Eivind Børset. Eivind Børset, Fredrik Rindal og andre beiteberettigede synes å ha basert seg bare på sin beiterett når de krevde og fikk erstatning for skade voldt ved reguleringen. Beiteretten ble under skjønnene sett på som en servitutt.

Side:1197

Omtrent på samme tid var det at tre av partene - blant dem Eivind Børset - begynte å selge hyttetomter fra sine skogteiger. Også disse disposisjoner fortoner seg nokså entydig som utslag av eiendomsrett.

Tomtesalgene er bakgrunn for felleserklæringen av januar 1973 hvorved 5 av Partene, herunder Eivind Børset, gav uttrykk for at de var grunneiere i sine teiger. Erklæringen bekrefter således den rettsoppfatning som både tomtesalgene og tidligere disposisjoner synes å være klare uttrykk for. Dette svekkes etter min mening ikke i nevneverdig grad ved at Eivind Børset for sin del synes å ha vært i villrede om spørsmålet.

Ingen av ankemotpartene har under bevisopptaket gitt uttrykk for tvil om sin grunneiendomsrett. De har overtatt sine eiendommer fra nære slektninger og har forklart at tradisjon og rettsoppfatning, så langt tilbake de har hørt, har vært at skogeierne var grunneiere i sine teiger.

Opplysningene om utøvelsen jaktrett er sparsomme, men synes stort sett å gå i samme retning.

Jeg legger også betydelig vekt på at tvistefeltet er en del av et større utmarksområde, tilstøtende hjemmeutmarken, som fra gammelt av har vært utnyttet av gårdene Kvammen, senere §Børsetsetra, sammen med Aunebrukene og de to Aunebakbruk, og hvor eiendomsmønsteret, bortsett fra tvistefeltet, entydig og uomtvistet har utviklet seg i den retning at skogeierne anses som grunneiere i sine teiger. Den strekning som ble fraskilt det nåværende tvistefelt ved delingsforretningen av 1842 og som nå tilhører gnr. 71 bnr. 1, står for så vidt ikke i noen særstilling. Jeg har forstått det slik at hva dette område angår, er partene enige om at skogeierne har eid grunnen i sine teiger i alle fall fra og med det som skjedde i 1842. Noen rimelig forklaring på at utviklingen skulle ha vært annerledes i tvistefeltet, er ikke gitt.

På denne bakgrunn har det etter min mening mindre betydning å se hen til hva rettsoppfatningen måtte ha vært om tilsvarende spørsmål i Surnadal, Rindal og den øvre del av Folldalen. De fremlagte utskiftnings- og grensegangsforretninger fra disse distrikter går jeg derfor ikke nærmere inn på.

Min konklusjon blir etter dette den samme som lagmannsrettens, at skogeierne etter en festnet rettsoppfatning må anses som grunneiere i sine teiger. Jeg finner støtte for resultatet i Rt-1975-112 og Rt-1975-337.

Heller ikke den ankende parts subsidiære og atter subsidiære påstander finner jeg kan føre frem.

Den subsidiære påstand bygger på oppfatningen hos lagmannsrettens mindretall. Etter mitt resultat blir det ikke aktuelt å ta standpunkt til den.

Da jeg ikke bygger mitt resultat på erklæringen av januar 1973, blir det heller ikke aktuelt å ta standpunkt til spørsmålet om sameie i damfestet og neddemmet areal, jfr. den atter subsidiære påstands poster I og II.

Når det gjelder spørsmålet om sameie i snaufjellet, som også

Side:1198

dekkes av den atter subsidiære påstands post II, peker jeg på at

Fredrik Rindal i sin forklaring for jordskifteretten uttalte at hans teig - gikk «til fjells». I grensegangssak i setermarken mellom Aune og Aunebak i 1968 ble §skoggrensen for deres teiger i tvisteområdet angitt å gå «fra Folla elv og oppover til fjells». Eivind §Børset møtte ved forretningen. Han la frem dokumentene av 1842 og 1863, men protesterte ikke mot §fjellgrensen. Ankemotpartene har forklart at teigene gikk til høyeste fjell. Jeg finner det godtgjort at det nå er en festnet rettsoppfatning at teigene går til fjells.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostninger. Etter resultatet må ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Det er fremlagt omkostningsoppgave.

Utgiftene er oppgitt til kr. 8 800. Dertil kommer salær til prosessfullmektigen. Den ankende part og hjelpeintervenienten gjøres solidarisk ansvarlig for saksomkostningene, jfr. tvistemålslovens §178.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Frostating langmannsretts dom punkt 2 og 3 stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Eivind Børset og Surnadal kommune én for begge og begge for én til Peder Sverre Aune, Aage Budde Almberg, Per Utne, Johan Kr. Aune, Torleif Nilsen Sæther og Ottar Aunebakk i fellesskafødt xx.xx.00 - sekstiåtte tusen åtte hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Mellbye og Stabel: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (kst. jordskiftedommer I. Rosvoll Hjemdal med jordskiftemenn):

H.r.adv. F. B. Sigmond betraktet dokumentet fra 1842 som en utskiftning, der, det som i dag betegnes med gnr. 71 bnr.1 ble utskit for seg, og det som i dag betegnes gnr. 71 bnr. 2, 3 og 5 og gnr. 3 bnr. 2 lå igjen som et fellesskap i beite og grunn.

Retten skal bemerke: Utskiftningen fra 1842 er et tinglyst dokument. Ordlyden er følgende:

«Vi underskrevne gaardbruger af Aune og Qvammens Opsiddere opsetter nu herved saadan forening eller udskiftning mellem vore Sæterhavne under Aunes og Qvammen:

A. Først tilhører den østre og nordre Del af Marken Gregorius O. Aune Gaard og gaar Linjen fra nordre og nedre kant af Ole Aunes Sætertrøe i øst...

B. Ligeledes ifra bemeldte Sætertrø øvre og østre kant i en skraa linje op i Fjeldet til Fjelddalen kaldet . .

Side:1199

C. Derimod tilhører den søndre del af Sætermarken Michal Qvammen og Ole A. Aunes gaarde lige til Hungerhaugens Engsletter....

Dette er hovedinnholdet i dokumentet. Det øvrige som er anført er å betrakte som rettigheter til vei og slått på forskjellige plasser i og utenfor - området. En kan dra den sluttning at retten til slått på sætermarken ble satt noe til sides for seterhamninga, unntatt når det gjaldt Skjeftmyren og Qvamsøyan.

Det er videre opplyst at Gregorius Aune hadde seter i Folldalen, og han drev setring der. Av den grunn ble det ikke opprettet noen seter på det område han fikk tillagt i 1842. Dokumentet viser at det før 1842 har vært et stort setersameie, mellom gnr. 71 bnr. 1 og 2 og gnr. 3 bnr. I, men at man i I 842 foretok en deling i og med at gnr. 71 bnr. 1 fikk sin part utskilt.

Retten er stort sett kommet fram til samme resultat som h.r.adv. F.B. Sigmond, og hans tolking av rettsforholdene både før og etter 1842 kan retten være enige i. Når det gjelder å vurdere om dette er utskiftning eller ikke så har retten festet seg med ordlyden: «Først tilhører den østre og nordre Del af Marken Gregorius O. Aunes Gaard...», og det er den gård som i dag betegnes med gnr. 71 bnr. I og eies av Sigrun og Per Utne. Først så man på hele sætermarken og deretter skiftet man ut den nordre del til gnr. 71 bnr. 1. «Del av Marken», mener retten går tilbake til grunnen, hadde det vært ment noe annet så hadde en skrevet det. Ser man på de andre dokumentene som er lagt fram, så står det hva som følger med, slik som en skogteig, slåtteteig m.v.

Retten har også merket seg måten man deler på, de enkle, nokså rette grenselinjer og bekker som blir brukt, samt det store område som blir utskilt, taler for at det er en eiendomsdeling man har siktet til, ikke bare en deling av beite. På samme tid kan man heller ikke finne ut av den praktiske bruk eller etter de rettslige disposisjoner at dokumentet av 1842 skulle tilsi annet enn at gnr. 71 bnr. 1 ble utskilt fra de andre to eiendommer.

På samme tid sier også denne utskiftning like klart at den søndre del av setermarken tilhører Michal Qvammen og Ole A. Aunes gårder. Disse bruk betegnes i dag med gnr. 3 bnr. 2 og gnr. 71 bnr. 2,3 og 5, og eies av Eivind Børset, Peder Sverre Aune, Fredrik Rindal og Aage Budde Almberg. Retten er etter dette kommet fram til at man må gi h.r.adv. F.B. Sigmond medhold i at Gregorius O. Aunes gaard ble utskilt fra setersameie i 1842, mens Michal Qvammen og Ole A. Aunes gaarde fortsatt ligger i fellesskap.

Begge prosessfullmektigene legger fram skylddelingsforretning av 28/9 1863. Bilag nr. 2 og 3 i prosess-skriv av 13/9-71 og 21/9-71. Her blir det holdt en «Delings- og skyldsætningsforretning over en under Gaarden Kvammen beliggende Sætermark med Støl. Selger og Kjøber oplyste at Sætermarken i længere tid har vært brukt og benyttet i fællesskab med Opsidderne paa Aune Matr. no. 73 Løbe NO. 135 a, b og c, hvorfor intet Mærke findes mellem Kvammen og Aune, og da sætermarken fremdeles ønskes fælles måtte Laugretten beskrive Grændsene for hele marken og tenke sig at Kvammen gir i forhold til sin skyld.»

Hvorledes prosessfullmektigene tolker dette dokument går fram av deres innlegg vedkommende Børsetsetra.

Retten er oppmerksom på at både kjøper og selger var kjent med hvem som da var eiere av setermarken. De ønsket også at den fortsatt skulle være

Side:1200

felles. Den siste setningen sier følgende: «at Kvammen gir i forhold til sin skyld». Dette tyder retten slik at i tilfelle utskiftning eller deling, så er det skylden man må legge til grunn. Videre beskriver man i dette dokumentet yttergrensene for hele setersameiet.

Retten er også oppmerksom på at dokumentet viser at parter fra Aune har ikke vært med under denne skylddelingsforretning så man kan være i tvil om det kan være rettskraftig overfor disse parter. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Odd Nørstebø og kst. lagdommer Rolf Theisen med domsmenn):

Saken gjelder en tvist om eiendomsgrense i utmark mellom gnr. 3 bnr. 2 Gammelsetra eller Børsetsetra i Surnadal kommune og tilstøtende eiendommer i Rindal kommune.

Eiendommene på Rindalssiden er:

gnr. 71 bnr. 2 Aune, eier Peder Sverre Aune,

gnr. 71 bnr. 5 Aunet, eier Aage Budde Almberg,

gnr. 71 bnr. 1 Aune, eier Per Utne,

gnr. 71 bnr. 20 Øverland, eier John Kr. Aune,

gnr. 72 bnr. 1 Aunbakken, eier Torleif N. Sæther,

gnr. 72 bnr. 3 Aunebakken, eier Ottar Aunebakk,

gnr. 71 bnr. 3 Aune, eier Fredrik Rindal, (under saken

overført til Oddm. Børset).

Eier av eiendommen Børsetsetra er Eivind Børset, som også bor i Rindal.

Børsetsetra ligger ved utløpet av Follsjøen, på østsiden av Folla. Børsetsetra kommer fra gnr. 3 bnr. 1 Kvammen i Surnadal og ble utskilt fra denne gård i 1863.

Det er et tvistepunkt i saken om det i setermarken er sameie mellom gnr. 3 bnr. 2 Børsetsetra og 3 av Rindalseiendommene. Saken gjelder i så fall grensen for sameiet.

Rindal var tidligere et sokn under Surnadal, men ble ved kgl. res. av 26. august 1857 skilt ut som egen herredskommune.

Grensen mellom herredene går i hoveddalføret mellom gårdene Aune og Aunebak som ligger i Rindal og Kvammen som ligger i Surnadal. Videre mot syd går grensen på østsiden av Folldalen, et dalføre som ved Kvammen grener ut fra hoveddalføret og som strekker seg omtrent 3 mil sydover mot Trollheimen.

Folldalen gjennomstrømmes av elven Folla. I 1960-årene var denne gjenstand for en omfattende vassdragsregulering, som førte til at det i Folldalen nå er to store, kunstige sjøer, i nord Follsjøen og sønnenfor den Gråsjøen.

Etter kraftutbyggingen oppsto det en viss uklarhet om hvorledes skatter og konsesjonsavgifter skulle fordeles mellom Rindal og Surnadal. Som følge av dette rettet Kommunaldepartementet en henvendelse til Landbruksdepartementet om å foranledige at jordskifteverket klarla grensen mellom de to herreder. - - -

Jordskifteretten avgjorde saken i 6 kjennelser. - - -

Side:1201

Ved siden av kjennelse nr. 6 er også kjennelse nr. 4 og 5 påanket til lagmannsretten, hvor ankene har fått saksnr. 135 og 136. Alle tre saker er forent til felles behandling. - - -

Under ankeforhandlingene sa ankemotpartene seg enig i at kjennelsens pkt. 1 blir opphevet og bemerket at jordskifteretten har bedømt gyldigheten av den der omhandlede erklæring riktig, men at dette bare skulle ha kommet til uttrykk prejudisielt. Likeledes sa motpartene seg enig i at tvisten bare gjelder eiendomsgrensen og at det formelt ikke skal avgjøres noe om beiterettighetene selv om det etter deres oppfatning er en direkte sammenheng, kjennelsens pkt. 2. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Denne sak atskiller seg fra de to andre ved at det ikke i første rekke gjelder å lokalisere en viss grense i marken, idet det vesentlige tvistepunkt ligger i spørsmålet om eiendomsforholdet til setermarken under Børsetsetra og Aunesetra. Det er uomtvistet at beiteretten her ligger i fellesskap, men dersom grunnen må anses delt i eiendomsteiger, vil grensen måtte trekkes slik at bare den teig som tilligger Børsetsetra, dvs. området mellom Skartjønnbekken og Ilebekken blir tilhørende Surnadal, og i så fall er det ingen uklarhet om hvorledes linjen skal trekkes i marken.

Er grunnen ikke delt, men ligger i sameie mellom de interesserte brukere, vil den på samme måte komme til å utgjøre et kommunalt fellesområde. Man kan da ikke trekke en grense umiddelbart mellom Rindal og Surnadal, men må fra begge sider trekke den mot en felles sameiestrekning.

De videre konsekvenser av dette kan bli at dette sameie i sin tid utskiftes, men om en slik utskiftning vil få umiddelbar betydning for herredsgrensen, er det ikke rettens sak å avgjøre.

Man peker imidlertid på at man under det nevnte alternativ også får å gjøre med en vanlig grensetvist, forsåvidt som setermarkens grense mot Rindal er omtvistet på en del av strekningen. - - -

Havnegangen i tvisteområdet er altså utnyttet fra Kvammensetra, senere kalt Gammelsetra eller Børsetsetra, og Aunesetra.

Den siste hørte til den Aunegård som nå har gnr. 71 bnr. 2. Fellesskapet omfattet imidlertid også det nåværende bnr. 1, men det er uklart om denne eiendom hadde seter i området, eller hvorledes den i motsatt fall utnyttet havnegangen.

Det er heller ikke opplyst hvor gamle setrene er og hvorledes deres rettslige stilling var i eldre tid. Imidlertid er det rimelig å legge til grunn at de opprinnelig ble opptatt som almenningssetre, men at beitet med tiden gikk over til å bli betraktet som en særrett for de bruk som utnyttet det.

En slik utvikling er etter alt å dømme blitt fullbyrdet før 1842, for i nevnte år disponerte man over beiteretten som en særrett for de tre bruk.

Ved den minnelige utskiftning av nevnte år fikk Gregorius Olsen Aune, som eier av bnr. 1, sin andel i beiteretten avløst ved en utskillelse av den nordre del av området.

Den søndre del, som strekker seg sydover «lige til Hungerhaugens Engsletter» ble så liggende i fellesskap mellom de to gårder som hadde seter Kvammen og den annen Aunegård (bnr. 2) og det er dette område som idag er gjenstand for tvist.

Side:1202

Ved senere skylddelingsforretninger av 1853 og 1887 ble Aune delt, og av de fraskilte bruk fikk bnr. 3 og bnr. S andel i setermarken, som derved fra sistnevnte år var delt på 4 oppsittere.

I mellomtiden hadde eieren av Kvammen, Lars Kringstad, i 1863 overdradd sin andel i setermarken til Even Olsen Børset. Det ble i den anledning foretatt skylddelingsforretning over Kvammen, hvorved andelen i setermarken ble utskilt som et særskilt bruk, Gammelsetra, som nå har gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal og en opprinnelig skyld av 85 øre. Det nevnte bruksnummer står altså som betegnelse alene for Kvammens - eller altså senere Børsets - ideelle andel. Noen ny grense ble ikke trukket, men skylddelingsmennene beskrev de bestående grenser for setermarken. Disse fulgte en linje fra Stølsgjerdesgården til høyeste pynt av Gaddfjellet, og gikk derfra etter høyeste fjell sydover til Bjørndalen og derfra etter en nærmere beskrevet linje til Folla.

Det er også idag den således beskrevne linje som danner grensen for setermarken, og som ligger til grunn for jordskifterettens kjennelse.

Det er ikke senere truffet nye rettsstiftelser særskilt vedrørende beitebruken i området, som altså fortsatt hevdes å ligge i fellesskap mellom det særskilt matrikulerte bruk Gammelsetra, d.v.s. Børsetsetra, gnr. 3 bnr. 2 i Surnadal, tilhørende Eivind Børset og de tre Aunegårder gnr. 71 bnr. 2, 3 og 5 i Rindal, som idag tilhører henholdsvis Peder Sverre Aune, Fredrik Rindal og Aage Budde Almberg.

Derimot har det vært foretatt en rekke rettsforretninger, så som delinger og grensegangsforretninger, når det gjelder skogen i området.

Dagens situasjon når det gjelder skogen, fremgår av jordskifterettens kart, som bygger på det økonomiske kartverk av 1969.

Jordskifteretten har her inntegnet setermarken med en grønn linje, som med et mindre unntak faller sammen med Surnadals påstandslinje. Det således inntegnede område - som har sin lengste utstrekning i nord-sydretningen, altså parallelt med Folla - krysses av en rekke teiger i hovedretning vest-øst, altså fra elven og opp mot fjellbandet.

Disse kartfigurer representerer skogteiger og deres eierforhold er angitt med vedkommende gårds- og bruksnummer.

Disse viser at noen teiger tilhører de 4 bruk som har del i havnegangen. Man finner imidlertid også teiger som tilhører bruk utenfor dette fellesskap, således den Aunegård som i sin tid fikk utskilt den nordre del av beiteområdet, nemlig gnr. 71 bnr. 1, nå tilhørende Per Utne og gnr. 72 bnr. 3 Aunebak, som tilhører Ottar Aunebakk.

Teiggrensene faller heller ikke sammen med grensene for setermarken. Flere teiger krysser disse, slik at de dels faller utenfor, dels innenfor, setermarken.

Endelig nevnes at to av teigene er delt på den måten at furuskogen og bjerkeskogen er på hver sin hånd.

Kartet beskriver således en deling av området i to plan, ett for beitet og ett for skogen, Spørsmålet er så hvilken rettslig situasjon man kan bygge på et slikt delingsmønster, navnlig om man skal knytte en alminnelig grunneierrett til beitebruken eller til skogen, og eventuelt betrakte den annen bruksbeføyelse som en partiell bruksrett.

Side:1203

I denne sammenheng bør man ikke legge særlig stor vekt på ordvalget i de forskjellige delingsforretninger m.v. Det er på det rene at disse delvis ordlegger seg på en måte som også ville være helt naturlig når det gjelder deling av en total grunneiendomsrett. Eksempelvis gir et ord som «bytelinjen» ikke uten videre uttrykk for at man har å gjøre med en grense mellom grunneiendommer, ordet kan like gjerne stå for et dele mellom to skogretter.

De foreliggende delingsforretninger m.v. peker imidlertid ved sitt reelle innhold på at de som satte dem opp ikke tenkte i slike baner, og ikke interesserte seg for en formell grunneiendomsrett. Tvert imot peker de hen på at området ble disponert i to plan, ett for beite og ett for skog.

I delingsforretningen over gnr. 71 bnr. 2 av 1887 blir det nåværende bnr. 5 fradelt gjennom beskrivelse av ialt 8 avgrensede teiger, blant dem nr. 6 «Skovteig ved Sæteren» og nr. 7 «Skovteig i Sætermarken». Det sies imidlertid samtidig at «i Havnegangen der baade Hjemme og paa Sæteren ligger Fællesskab med Naboerne tillægges Parcellen Andel efter Matrikelskylden». Samtidig er det av interesse at den teig som er kalt «Skovteig ved Sæteren» har fått sitt område beskrevet slik at det delvis faller sammen med teig nr. 5 «Sætervangen». Begge angis å grense til Kvamsetra og til Folla, og må således for en del overlappe hverandre.

At man ikke ved delingen av skogen tenkte på noen formell grunneierrett, viser også den omstendighet at det i to teiger er forskjellige eiere av furuskog og bjerkeskog uten at det er sagt noe som viser at den ene av dem er grunneier.

Det mønster som rettsforholdene i setermarken frembyr, er således av en slik art at det kan karakteriseres ved uttrykket «kløyvd eigedomsrett».

Det eiendomsmønster som man foran har beskrevet, har sitt grunnlag i de økonomiske forhold som var rådende i noe eldre tid. Disse karakteriseres først og fremst av et annet balanseforhold mellom beite og skogsdrift. Av disse hadde beitet klart den største betydning, mens skogsdriften kom i annen rekke.

Dette forhold er nå radikalt forandret. Seterbruket er praktisk tak helt opphørt, samtidig som driftsforholdene i skogen er lettet gjennom vegbygging, slik at denne har fått vesentlig større verdi. I tillegg til dette kommer så nye utnyttelsesmåter, først og fremst gjennom kraftutbygging. Men også hyttebyggingen hører med i dette bilde.

Denne utvikling er egnet til å utviske forestillingen om en «kløyvd ei gedomsrett» til fordel for en enhetlig grunneiendomsrett, der andre økonomiske beføyelser har karakteren av partielle bruksretter.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Diesen og kst. lagdommer Theisen legger til grunn at tanken om en enhetlig grunneiendomsrett - presumtivt knyttet til skogen - hittil ikke har fått noe avgjørende gjennombrudd. Dette til tross for den endring i de økonomiske forhold som har unnet sted gjennom de siste årtier.

Man legger da den vesentlige vekt på de interessertes reelle disposisjoner og ikke på rent prinsipielle meningsytringer. Bl.a. av den grunn legger man heller ikke særlig vekt på den erklæring av januar 1973, som er fremlagt for jordskifteretten.

Også andre sider ved denne erklæring gjør imidlertid at man må betrakte den med atskillig skepsis.

Hvorledes erklæringen er fremkommet synes noe uklart, men det er i

Side:1204

hvert fall ikke påvist at den har noen sammenheng med aktuelle disposisjoner i utmarken der eiendomsforholdet kunne ha praktisk betydning. Den ble avgitt i januar 1973 - noen dato er ikke nevnt - og ble fremlagt i rettsmøte den 19. februar samme år. Både tidspunktet og erklæringens formulering viser at den er avgitt for å brukes i saken. Den burde derfor ha vært avvist som hevismiddel i henhold til tvistemålslovens §197.

Spør man likevel om erklæringens betydning som bevis, er denne liten, om den da ikke går Rindalseierne imot.

På det tidspunkt erklæringen ble avgitt, var Eivind Børset part i saken på Surnadals-siden og representert ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Sigmond. Det var da i hvert fall noe eksepsjonelt at motpartene avkrevet ham en erklæring som torpederte det standpunkt som han forfektet og som måtte føre til at utfallet gikk ham imot. Hvorledes det er foregått er som nevnt uklart, men det er vanskelig å forklare sammenhengen uten å regne med en viss form for påtrykk.

Det er unødvendig å bringe inn avtalelovens regler i denne sammenheng, idet dokumentet jo ikke fremtrer som en dispositiv erkæring. Det avgjørende er at man på Rindals-siden ikke kan ha stolt på at Eivind Børset under sin umiddelbare forklaring for jordskifteretten ville gi uttrykk for det standpunkt som erklæringen inneholder. Men som bevis går erklæringen da helst imot dem som har innhentet den.

Et annet forhold er at Eivind Børset faktisk har solgt hyttetomter. Dette forhold kan selvsagt trekkes inn i saken som et selvstendig moment, noe man da også vil komme tilbake til.

Ser man så på de øvrige forhold som er fremkommet i saken, kan mindretallet heller ikke her finne avgjørende holdepunkter for at forutsetningen om en enhetlig grunneiendomsrett har slått gjennom. Man har tvert imot uttrykk for at det tradisjonelle eiendomssyn fortsatt er levende.

Et særlig godt eksempel på det har man i saken mellom brødrene Nils og Ola O. Aune om Nedre Storbekklien (ankesak 134/74).

Det er på det rene at Nils O. Aune eier skogen i det området tvisten gjelder. Dette krysses nå av anleggsveien til Gråsjødammen, og Nils O. Aune fikk oppgjør for det eiendomsinngrep som veganlegget medførte. Men i tvisten mellom brødrene påberopte Nils O. Aune seg i det hele tatt ikke at han var eier av skogen og dermed også grunneier.

At erstatningen både i Nedre Storbekklien og på de øvrige deler av veganlegget ble betalt til skogeierne har sin naturlige forklaring i at det i første rekke var deres interesser som ble berørt. For beiteinteressene spilte veganlegget neppe noen praktisk rolle.

Ved inngrep av denne art er det de økonomiske interesser som teller, og som må erstattes uten hensyn til om de er knyttet til noen grunneiendomsrett. Dette forhold antas også å forklare fordelingen av erstatningen for Follsjødammen.

I tråd med det anførte er det også rimelig å anta at skogeierne i denne egenskap har ansett seg berettiget til å selge hyttetomter. Hyttebyggingen medfører sikkert en vesentlig større belastning for skogsdriften enn for beitet.

Fallrettighetene i Folla ble avhendet i 1913, og vederlaget ble da ikke delt etter lengden og/eller fallhøyden innenfor de enkelte skogteiger, men etter

Side:1205

gårdenes totale matrikelskyld. Dette er ganske visst ikke absolutt utorenlig med forutsetningen om vanlig grunneiendomsrett til de enkelte teiger, men forholdet gir i hvert fall ikke holdepunkt for at en slik rettsoppfatning var slått igjennom.

Spørsmålet om eiendomsforholdet i utmarken ble også berørt under det ekspropriasjonsskjønn som ble holdt i forbindelse med utbyggingen av Trollheim kraftverk.

I rettsboken for underskjønnet, side 44-45, påpekes det at skog og beiterett innenfor samme område i stor utstrekning tilhører forskjellige personer, noe som medfører at skogen ikke kan drives fullt rasjonelt. Dette forhold må i sin tur få innflytelse på erstatningsutmålingen.

Skjønnsretten påpeker videre at det er uriktig å bruke uttrykket «sameie» om det beskrevne forhold, og man har derfor forutsatt at ordet i denne sammenheng «er ment som en beskrivelse av det rettsforhold som i teorien er benevnt delt eller «kløyvd» eiendomsrett».

Skjønnsretten selv bygger ikke på dette prinsipp, idet den i siste avsnitt på side 45 uttaler at «Selve eiendomsretten (grunnretten) må dog antas her som ellers i disse strøk av landet å følge beiteretten. Skogretten og slåtteretten blir da å anskue som servitutter som som nevnt kun kan være gjenstand for avløsning.»

Skjønnsretten må førutsettes å ha fått en grundig innføring i de rettsforhold som gjaldt i området, og det er da av interesse å konstatere at den ikke har registrert som noen alminnelig oppfatning at skogeierne i denne egenskap også var grunneiere. Dette altså så sent som i annen halvdel av 1960-årene.

Et annet forhold er at skjønnsretten bygger på førutsetningen om en enhetlig grunneiendomsrett, men altså knyttet til beitet. Jordskifteretten bygger på det samme syn, men for lagmannsrettens mindretall fremstiller det seg som mest naturlig å anskue forholdet slik at området nå som før er undergitt en «kløyvd eigedomsrett».

For løsningen av jordskifterettens umiddelbare oppgave, spiller det imidlertid ingen rolle hvilken rettslig konstruksjon man velger. Man får i begge tilfelle å gjøre med et område som ikke i sin helhet hører til noen av bygdene, og som derfor må avgrenses mot dem begge.

Siden jordskifteretten i kjennelsens slutning uttaler at det er fellesskap i grunn og beite, ville det - om mindretallets standpunkt var blitt dom - ha vært nødvendig å forandre slutningen på dette punkt. Man ville da bare ha uttalt at setermarken ligger i fellesskap, eller «hopehav» mellom vedkommende eiendommer i Rindal og Surnadal.

Hvilken betydning mindretallets syn ville ha for en senere utskiftning av fellesskapet, er det ikke nødvendig å komme inn på. Man peker alene på at den rettslige konstruksjon av forholdet ikke uten videre er bestemmende for den aktuelle økonomiske verdi av de enkelte beføyelser i området.

Mindretallets standpunkt medfører - på samme måte som jordskifterettens - at man også må løse en tvist om lokaliseringen av de yttergrenser for setermarken som ble beskrevet i 1863. På dette punkt finner mindretallet ikke grunnlag for å fravike jordskifterettens avgjørelse.

Lagmannsrettens flertall - som består av lagdommer Nørstebø og domsmennene Ola P. Hoel og Knut Svinsås-Loe - finner at grunneiendomsretten i tvisteområdet ikke kan anses for å ligge i fellesskap og at

Side:1206

grensesaken må bli å avgjøre i samsvar med påstanden fra de ankende parter og Rindal kommune.

Det er riktig at utnyttelse av området fra gammelt av har vært spaltet på den måte at rettighetsforholdet til hugst ikke har vært det samme som til beite. Delingen etter utnyttelsesmåte har også gått på slåttene. Det ser ut til å ha knyttet seg liten oppmerksomhet til spørsmålet om eiendomsretten til selve grunnen. Det er også riktig at de fremlagte dokumenter ikke synes å inneholde noe som gir anledning til å trekke slutninger om hvorvidt eiendomsretten har fulgt beiteretten eller skogretten. De såkalte hoveddokumenter i saken - fra 1842 og 1863 - finnes bare å gi opplysninger om hvorledes rettighetsforholdet til beitet har vært.

Den spaltede rådighet over tvisteområdet antas å gå meget langt tilbake. Det man vet sikkert er at de berettigede utøvet beiteretten i fellesskap også i 1842 og 1863. Skogen derimot har vært delt, men man har heller ikke funnet tilbake til når og hvordan det skjedde. De nåværende skoggrenser er for en stor del fastlagt ved nyere grensegangsforretninger. Man merker seg at det blant skogeierne også er bruk som har sin seterhavn lenger inne i dalen. Kretsen av berettigede til skogen og beitet i tvisteområdet er således ikke den samme.

Det foreligger i det hele ganske sparsomme opplysninger til avgjørelsen av spørsmålet om hvor eiendomsretten til grunnen har ligget. Avgjørelsen antas imidlertid ikke uten videre å følge av noen hovedregel om at eiendomsrådigheten følger beiteretten i denne delen av landet. Det skulle her være ut fra det syn at bare skogretten er fradelt og at restverdien, inkludert beiteretten og grunnretten, ligger uskiftet. Man er enig med de ankende parter i at det skal vises varsomhet med å praktisere dette som en regel og det vises også til det som er uttalt av Høyesterett i Rt-1975-337 på side 342. Det er flere forhold som kan trekkes frem i denne forbindelse når det gjelder dette tvisteområde. Ett forhold er at betydningen av skogrettighetene og beiteretten har skiftet. Det er kjent at det meget langt tilbake var verdifull barskog og sterk hugst i Folldalen. Deretter var beiteretten den dominerende verdi et stykke ut i dette århundre, mens de senere års utvikling har ført til at skogen igjen betyr mest. Et annet forhold er at det er skogeierne som ubestridt blir holdt for å være grunneiere i det område som ligger nærmest tvistefeltet, på dets nordside. Når det i saken er brakt inn at det i den samtidige tvist om Nedre Storbekklien litt lenger sør ikke brukes som argument at retten til skogen der også gir grunneiendomsrett, må man ha for øye at den konkurrerende rettighetsutøvelse der mer synes å ha vært slått enn beite. Forholdet med at kretsen av skogberettigede ikke er begrenset til dem som er med i den felles beiteutøvelse, er allerede nevnt.

Flertallet mener etter bevisførselen å kunne fastslå at det forlengst er blitt en festnet oppfatning at partene er grunneiere hver for sin teig og finner å burde legge den avgjørende vekt på dette. Ikke minst har ankemotpartene vist dette i sine egne disposisjoner, selv om de nå prosederer på sameie. Det var som nevnt ikke strid mellom partene, men delingen av kraftutbyggingsinntektene mellom de to kommuner, som var den direkte foranledning til saken. Flertallet mener at man skal se felleserklæringen av januar 1973 som uttrykk for den egentlige rettsoppfatning hos partene selv på begge sider. Erklæringens ordlyd er denne:

«Underskrevne holder fast på at vi har full rett til å selge hyttetomter på

Side:1207

våre eiendommer i Folldalen, da vi er eneeiere hver enkelt - på alle teiger, hver for seg.»

Det er ikke godtgjort at det hefter noen ugyldighetsgrunn ved erklæringen, men i og med at tvisten foruten eiendomsgrensene også gjelder kommunegrensen og kommunene er med i saken, ville det likevel ha vært uriktig å ha gitt erklæringen den prosessuelle konsekvens at partene selv hadde løst striden om rettighetsforholdene. Det er først og fremst de foretatte salg og bortfeste av hyttetomter som viser at de berettigede har ansett seg som grunneiere hver for seg. Det er dokumentert at både Fredrik Rindal og Eivind Børset i likhet med andre har solgt en rekke hyttetomter på egen hånd, også utenfor seterkveene. En annen klar grunneierbeføyelse er jaktretten. Den har lenge vært holdt for her å være på samme hånd som skogen og er utøvet eller bortleiet under ett for flere bestemte teiger etter særskilt avtale mellom eierne av disse teiger. Videre nevnes ekspropriasjonen av arealer i forbindelse med Follsjødemningen, der betydelige erstatningsbeløp er blitt utbetalt, ikke til fellesskapet, men til den som har disponert vedkommende skogteig. Utover dette vises det bare til at Eivind Børset alene møtte for sin teig under en grensegang mot gnr. 67 Bolme på fjellet.

Det er flertallets oppfatning at hele tvisteområdet er delt i teiger, slik at teigene ikke bare går til tregrensen, men til høyeste fjell. - - -