Rt-1977-49

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-01-29
Publisert:	Rt-1977-49
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5B/1977
Parter:	A (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot B og hennes barn, født 8. mai 1971 (høyesterettsadvokat Per Larssen).
Forfatter:	Elstad, Holmøy, Blom, Tønseth, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Tvistemålsloven (1915) §423

Dommer Elstad: B fødte 8. mai 1971 et guttebarn som er døpt C. Selv var hun på den tid 26 år gammel og ugift. Som far til barnet oppgav hun D. Han vedkjente seg ikke å være far til barnet, og det ble reist sak ved Hammerfest herredsrett for å få fastslått farskapet. Under saksforberedelsen opplyste barnemoren at hun innenfor det tidsrom besvangrelse kunne ha skjedd, også hadde hatt samleie med A, født xx.xx.1935. Han ble dratt inn i saken som part ved siden av D.

Hammerfest herredsrett avsa 21. mai 1973 dom med denne domsslutning:

«1. A kjennes å være far til det barn som B fødte den 8. mai 1971.

2. D frifinnes.»

A påanket dommen til lagmannsretten. Under ankeforberedelsen

Side:50

ble foretatt utvidet blodtypeundersøkelse av partene i saken. Den viste at D kunne utelukkes som far til barnet. Ved lagmannsrettens kjennelse av 21. september 1974 ble ankesaken hevet for hans vedkommende.

Hålogaland lagmannsrett avsa 25. mars 1975 dom med denne domsslutning:

«1. A dømmes til å være far til det barn B fødte den 8/5 1971.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 2.520,00 - kronertotusenfemhundreogtjue.»

Det nærmere saksforhold fremgår av domsgrunnene.

A har anket til Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Hammerfest byrett og Trondheim byrett til avhør av partene og 4 vitner som er nye for Høyesterett. Videre er det foretatt blodtypeundersøkelse av vitnet E. Høyesterettsadvokat Per Larssen er 3. oktober 1975 oppnevnt som prosessfullmektig for B, jfr. tvistemålsloven §423 annet ledd.

A bestrider ikke at han har hatt samleie med barnemoren innenfor et tidsrom som ved besvangrelse kunne ha resultert i et fullbåret barn. Men han føyer til at barnemorens opplysninger om sine menstruasjonsforhold avsvekker muligheten for at samleiene kan ha ført til besvangrelse. Frem for alt hevder han imidlertid at opplysningene i saken, vurdert i sammenheng, ikke gjør det «monaleg meir truleg» at han er barnets far «enn nokon annan». Det blir pekt på at barnemoren fra tidligere har tre barn født utenfor ekteskap med forskjellige fedre, og at farskapet i ett av disse tilfellene ble fastslått etter rettssak. I det tidsrom det fjerde barnet, som denne saken gjelder, kan være konsipert, må hun med sikkerhet antas å ha hatt samleie med minst én mann utenom D. Det er F. Og opplysningene gjør det sannsynlig at hun i eller omkring det kritiske tidsrom kan ha hatt samleier med i hvert fall tre andre menn - E., G. og en kelner hvis navn ikke har kunnet bringes på det rene. D, F og E er etter foretatt blodtypeundersøkelse utelukket som mulige fedre til barnet. Når de dras inn i bildet, er det for å vise at barnemorens forhold til menn er temmelig løst. I det hele gir opplysningene i saken ikke grunnlag for, med rimelig grad av sikkerhet, å fastslå at A er barnets far. Det er lagt ned slik påstand:

«A frifinnes for farskapet til det barn som B fødte 8.5.71.

B dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for Høyesterett.»

B har i det vesentlige holdt seg til de samme anførsler som hun hadde for lagmannsretten. Som for lagmannsretten hevdes det at siste menstruasjon før fødselen var ved månedsskiftet juli/august 1970, og at hun hadde samleier med A etter denne tid. Hun bestrider at hun i det kritiske tidsrom hadde samleier med andre enn A og D. F og G har hun ikke hatt samleier med, og med E har hun nok hatt samleier, men før året 1970. Antydningen om samleie med den ukjente kelner tilbakeviser hun som oppspinn. I det hele bestrides det at hennes forhold til menn har vært spesielt løst. Og det hevdes å være uriktig å dra inn som indisium på løsaktighet at hun fra tidligere har tre barn. I to av tilfellene vedtok de utlagte barnefedre farskapsforeleggene, og i det tredje tilfelle ble den hun hadde utlagt som far, også dømt å være det. Det er lagt ned slik påstand:

Side:51

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Innledningsvis nevner jeg at det i ankeerklæringen var bebudet nytt bevisstoff egnet til å belyse saken bedre enn for de tidligere instanser. Det har vist seg å være lite hold i det nye som er fremført. I det vesentlige foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å vurdere bevisstoffet stort annerledes enn lagmannsretten gjorde etter å ha hørt partenes umiddelbare forklaringer. Det gjelder uten reservasjon tidspunktet for siste menstruasjon før fødselen, og at A hadde samleie med barnemoren til en tid hvor besvangrelse var mulig. Og det gjelder, om enn ikke like reservasjonsløst, hennes forhold til andre menn i og omkring det kritiske tidsrom. A har særskilt hevdet at det er uriktig når lagmannsretten ikke har funnet bevis ført for samleie mellom barnemoren og F. Slik jeg vurderer forholdet, har det imidlertid mindre interesse om lagmannsrettens bevisvurdering på dette spesielle punkt er riktig eller ikke. Som nevnt før er F etter foretatt blodtypeundersøkelse utelukket som mulig far til barnet. Og opplysningene tyder på at det påståtte samleie, om det likevel skulle foregått skjønt begge de impliserte bestrider det, har hatt en så særegen bakgrunn at det sier lite om barnemorens forhold til menn i sin alminnelighet.

Etter min mening må saken løses etter regelen i §21 annet ledd i loven om born utanom ekteskap. Det betyr at vurderingstemaet blir om det er «monaleg meir truleg» at A er far til barnet enn en annen og i tilfelle ukjent mann. Selv med det lovgrunnlag er jeg imidlertid som alt nevnt, kommet til samme resultat som lagmannsretten.

I 1970 var barnemoren 26 år gammel. Det er på det rene at hun fra ungpikealder og oppover har hatt seksuell omgang med flere forskjellige menn. Og opplysningene peker avgjort i retning av en fordomsfri innstilling til seksuell utfoldelse. Det har også satt sine spor. Hun har nå fire barn med forskjellige fedre. Selv om dette må danne bakgrunnen for vurderingen, kan jeg imidlertid ikke se at det konkret foreligger noe som er til hinder for med rimelig grad av trygghet å fastslå A som barnets far. Det som i så måte har vært avgjørendo for meg, er kort følgende:

Det foreligger intet som gir grunn til å mene at barnemoren er av dem som innlater seg med hvem som helst, eller med menn hun ikke kjenner. Så langt opplysningene rekker, er det venner og bekjente, delvis fra langt tilbake, som har vært samleiepartnere. I det kritiske tidsrom oppholdt hun seg på familiens sommersted på X sammen med sine barn. Det måtte i seg selv føre til en begrensning av omgangskretsen. Av de hun hadde, eller kunne tenkes å ha hatt samleie med, er tre utelukket som mulige fedre etter foretatt blodtypeundersøkelse. Så oversiktlige som forholdene må ha vært på det lille sted hun oppholdt seg, og i den krets mennesker hun omgikkes, virker det lite sannsynlig at annen seksuell kontakt kan ha forekommet uten at det var blitt kjent. Jeg nevner til slutt at barnemoren har gitt greie forklaringer opp

Side:52

gjennom rettsinstansene. Det har ikke vært endringer i dem som kan tyde på at sannheten er søkt tilslørt på punkter av betydning.

Slik jeg vurderer denne saken, mener jeg A hadde rimelig grunn til å få den prøvet for lagmannsretten. Etter min oppfatning burde han derfor ikke vært pålagt saksomkostninger der. Etter omstendighetene finner jeg at han heller ikke for Høyesterett bør pålegges å erstatte det offentlige utgifter ved forsvaret av barnemorens interesser.

Jeg stemmer for denne dom:

1) Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår punkt 1 i domsslutningen.

2) Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Tønseth og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Rolf Utengen):

Den 8. mai 1971 fødte B, født xx.xx.1944, på Hammerfest sykehus et barn (gutt) utenfor ekteskap. Barnets vekt var 3500 gram, lengde 49 cm. Barnet var fullbåret. Svangerskapets sannsynlige varighet var oppgitt til ca. 40 uker, og moren hadde oppgitt siste menstruasjons begynnelse til 4. sept. 1970. Som barnets far oppga hun D, født xx.xx.1941. - - -

Saksforberedelsen ble innledet med avhør av saksøkeren den 5. august 1971. Det fremkom herunder at hun i mange år har kjent D fra - - - hvor hun er oppvokst. De hadde hatt «fast følge» fra 1968 og en tid utover. Såvidt retten forstår har saksøkeren et barn utenfor ekteskap fra tidligere hvis far er D.

Under det nevnte avhør forklarte saksøkeren at hun i 1970, også i juli/ august, hadde hatt samleie flere ganger med D. Disse hadde funnet sted dels hjemme hos henne i Hammerfest og dels i sommerboligen til hennes foreldre på X. Undertiden var det blitt brukt befruktningshindrende midler, men saksøkeren mente sikkert å vite at i den kritiske tiden i 1970 hadde samleier funnet sted uten bruk av midler som nevnt. Ikke alle samleiene hadde vært fullbyrdet, men flere av dem hadde vært det innenfor den kritiske tid. Saksøkeren opplyste også at hun tillike hadde samleier med A fra Tromsø, en gang ultimo juli og en gang primo august 1970. Disse samleier hadde funnet sted på X, en gang i foreldrenes sommerbolig og en gang i saksøkerens telt. Midler til å hindre befruktning var ikke blitt benyttet og samleiene hadde vært fullbyrdet.

På grunnlag av foranstående har retten den 1. mars 1972 oppsatt stevning i saken med påstand om at D eller A kjennes å være barnets far.

Den 23. mars 1972 er så saksøkte D avhørt i saken. Han bekreftet å kjenne saksøkeren godt likesom de fra 1968 iflg. hans forklaring hadde vært meget sammen. De hadde hatt samleier med hverandre i 1970, og da også i det for besvangring aktuelle tidsrom. Han var imidlertid usikker på omstendighetene omkring de enkelte samleier, sted osv. Flere av samleiene hadde vært fullbyrdet og han for sin del hadde ikke tatt skritt til å

Side:53

hindre befruktning. Saksøkte D kom i sin forklaring også inn på saksøkerens kjønnslige forhold til saksøkte A, om hvem han opplyste at han hadde oppholdt seg 3 mndr. på X sommeren 1970. Saksøkte D forklarte videre at saksøkeren noe utpå høsten 1970 i kjelleren i sin bolig hadde hatt samleie med F, Hammerfest.

Saksøkte A, født xx.xx.1935, er avhørt ved bevisopptak i Tromsø byrett 18. april 1972. Under avhøret av ham fremkom det at han fra ca. 10. juli til 12. august 1970 hadde oppholdt seg på X på ferie. Han har en søster der på stedet. Han vedgikk å ha hatt samleie 2 ganger med saksøkeren og mente det kunne stemme at det ene hadde funnet sted ultimo juli og det annet primo august nevnte år. Det ene hadde funnet sted i den nevnte sommerbolig og det andre i en slags hytte. Denne saksøkte forklarte at han ikke brukte befruktningshindrende midler, men mente å huske at han ved det første samleiet hadde forsøkt å trekke seg ut før sedavgang, som han hadde hatt. Også det annet samleie hadde vært fullbyrdet og bruk av midler som nevnt hadde ikke funnet sted. Han kunne ikke huske om han denne gang hadde forsøkt å trekke seg tilbake. - - -

Retten skal endelig nevne at Rettsmedisinsk Institutt i erklæring av 24. januar 1973 har meddelt at utelukkelseskonklusjonen for F's farskap må opprettholdes etter kontrollundersøkelse i nye blodprøver.

Retten skal bemerke:

Den 270. dagen før barnets fødsel er 11. august 1970. Saksøkeren har innenfor det tidsrom som kommer i betraktning hatt flere samleier med begge de saksøkte. I alle fall en del av samleiene har vært fullbyrdet og er skjedd uten bruk av befruktningshindrende midler. Etter naturens orden kunne begge de saksøkte hver for seg vel være barnets far. Retten må imidlertid for saksøkte Ds vedkommende legge til grunn Rettsmedisinsk Institutts foran refererte erklæring av 15. nov. 1972, hvoretter hans farskap er uforenlig med 2. arveregel i SP-systemet. Retten viser til det som er uttalt om at sikkerhetsprosenten ved utelukkelser etter dette system ligger på ikke mindre enn mellom 99 og 99.9. Retten tør derfor med stor sikkerhet utelukke D som barnets far. Tilbake står saksøkte nr. 2, A, som har hatt fullbyrdede samleier med saksøkeren i det aktuelle tidsrom, hvorav det siste, nemlig det som fant sted primo august 1970 mest sannsynlig må ha ført til besvangring. Retten avsier derfor dom for saksøkte A's farskap i saken og tilføyer at det overhodet ikke kan sees å foreligge «omstende som gjer det lite truleg at han er faren.»

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Tor G. Christensen, Gaute Gregusson og sorenskriver Håvard Nesheim): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsretten bemerker at det etter ankeforhandlingen er godtgjort at A var på X fra ca. midten av juli måned til 12/9 1970, ikke 12/8 1970 som det heter i herredsrettens dom. Selv om partene er uenige om antallet samleier de hadde med hverandre og om tidspunktet for det siste samleiet, er det etter begges forklaring - og A's erkjennelse - på det rene at de hadde samleie med hverandre til sådan tid og under sådanne omstendigheter at barnet meget vel kan være frukten av et slikt samleie. A har forklart at

Side:54

det siste samleiet mellom partene fant sted like før han dro på en multebærtur sammen med en venn av seg. Turen foregikk i dagene 11. og 12. august 1970. Han har videre forklart at han ikke nyttet noen form for preventiver under samleiene, men trakk seg unna før han fikk sedutløsning. Han er i all fall sikker på at han trakk seg unna i tide ved de to første samleier, men noe usikker på hvorvidt han klarte det ved siste samleie.

Etter de blodtypeanalyser som er foretatt ved Rettsmedisinsk Institutt, senest ved såkalte utvidede analyser under saksforberedelsen for lagmannsretten, er det intet i vegen for at A kan være far til barnet. Som det for øvrig fremgår i innledningen til dommen, er D samtidig utelukket som far.

A har for så vidt godtatt de omstendigheter som det foran er gjort rede for. Han mener imidlertid at det i saken er en rekke andre omstendigheter som gjør at han ikke føler seg trygg på at han er far til barnet. Han har således vist til at B har oppgitt forskjellige tidspunkter for begynnelsen av sin siste menstruasjon før fødselen. Etter hans mening er ingen av disse tidspunkter - verken «begynnelsen av august» eller 4/9 1970 - forenlig med hans eventuelle farskap. Lagmannsretten antar etter ankeforhandlingen at den blødning B hadde omkring 4/9 1970 var en vanlig svangerskapsblødning. Selv om B hadde en ordinær menstruasjon i begynnelsen av august måned, er det intet i vegen for at et samleie som ble gjennomført kort før multebærturen 11-12/8 1970 kan ha ført til befruktning.

Simonsen har også vist til at B har forklart at hun brukte p-pillen i den tiden de hadde seksuell omgang i det kritiske tidsrom. Dette skulle også gjøre hans farskap tvilsomt. Det er imidlertid uten betydning hvorvidt B brukte p-pillen i dette tidsrom eller ikke, all den stund hun vitterlig ble gravid. Hun har forøvrig opplyst at hun ved en anledning glemte å ta pillen til vanlig tid og har også gitt uttrykk for at hun tror dette var like før A dro på den foran nevnte multebærtur.

I tillegg til dette har A hevdet at B førte et «løssluppent liv». I huset på X der hun bodde, vanket det en god del ungdommer av begge kjønn. Der foregikk det stadig festing og utstrakt bruk av alkohol. Allerede som 17-åring fikk B sitt første barn og har senere fått ytterligere tre barn utenfor ekteskap. Hun har også fått det rykte å være noe «løs» av seg. I forbindelse med dette har A trukket frem enkelte episoder som han mener kan tyde på at hun hadde seksuell omgang med andre menn enn ham og D i det kritiske tidsrom. Om den ene episoden, nemlig den at hun ifølge Ds forklaring hadde samleie med F i vaskekjelleren i huset under en fest 5/9 1970, vil lagmannsretten bemerke at både hun selv og F bestemt har benektet å ha hatt samleie. Lagmannsretten kan etter det foreliggende ikke finne det godtgjort at hun ved denne anledning hadde samleie med F. De andre episoder A har trukket frem, kan etter lagmannsrettens mening ikke lede til den slutning at B hadde samleie med andre menn enn A og D i det kritiske tidsrom. Hva spesielt angår G, er det etter lagmannsrettens mening over hodet ingen grunn til mistanke om kjønnslig forbindelse. For øvrig har A ikke kunnet oppgi navn på menn som han mener kan ha hatt samleier med B i det kritiske tidsrom. Etter de forklaringer som D og F har avgitt, synes det som om forholdene hos henne når det gjelder besøk og festing heller ikke var av spesiell «løssluppen» natur. At B angivelig har fått det rykte at hun er noe «løs» av seg, kan for øvrig ha sammenheng med at hun da hadde tre barn og nå har fire barn utenfor ekteskap. Etter hennes forklaring

Side:55

legger lagmannsretten til grunn at hun i den kritiske tid har stått i forhold til D, som hun regnet seg som «forlovet» med - han er for øvrig far til ett av hennes barn - og til A, som hun har forklart at hun nok var «litt forelsket i». Hennes forhold til disse to menn gir derfor ikke holdepunkter for å anta at hun generelt har en løs kjønnsmoral. Saksforholdet ligger i denne henseende vesentlig annerledes an enn det som er nevnt i Rt-1971-521, og som den ankende part har vist til.

Lagmannsretten kan etter dette ikke finne det sannsynliggjort at B i det kritiske tidsrom hadde samleie med andre menn enn A og D. Farskapsindeksen for A's vedkommende er riktignok bare ca. 7, men den taler heller ikke mot hans farskap. Lagmannsretten kan ut fra det foreliggende ikke se at det er omstendigheter ved saken som gjør det «lite truleg» at A er faren og finner at han må dømmes til å være far. - - -