Rt-1977-779

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-08-27
Publisert:	Rt-1977-779
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 131/1977
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter:	Egil Endresen, Michelsen, Christiansen, Blom, Stabel
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §12, §52, Tvistemålsloven (1915) §180, §6, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Folketrygdloven (1966) §11-8, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2

Dommer Egil Endresen: Oslo byrett avsa den 11. mai 1977 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1939, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd, jfr. strl. §12 første ledd nr. 3 c), til en straff av fengsel i 21 - enogtyve - dager.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold henviser jeg til byrettens domsgrunner.

Domfelte har påanket denne dom til Høyesterett.

I ankeerklæringen gjøres det gjeldende at det er feil ved saksbehandlingen idet domfelte ikke på noe tidspunkt ble gjort kjent med sin adgang til å få saken pådømt i Sverige, eller gjort kjent med hvilken straffereaksjon som ville bli anvendt etter svensk lov dersom han hadde tatt dom der.

Domfelte var til stede ved domsavsigelsen og vedtok dommen.

Han har imidlertid anført at han ikke ville vedtatt dersom han hadde hatt kjennskap til bestemmelsen om at det skulle tas hensyn til mistenktes interesse ved praktiseringen av den samarbeidsavtale som er inngått mellom påtalemyndighetene i de nordiske land, og hadde kjent til det forskjellige straffutmålingsnivå i Sverige og Norge.

Anken er tatt ut innen ankefristen, og aktor har ikke hatt innvendinger mot at anken behandles. Jeg finner etter dette at anken kan tas under behandling.

Domfelte er ved dommen funnet skyldig i å ha kjørt personbil

HJ-21208 i Uddevalla i Sverige med en promille på 1,38 etter fradrag av sikkerhetsmargin på 0,14 promille.

Den 6. februar 1970 ble det mellom riksadvokatene i de nordiske land inngått en samarbeidsavtale om rettsforfølgning i annet nordisk land enn det der den straffbare handling er begått. Etter denne avtale kan rettsforfølgning for en lovovertredelse som er begått i et nordisk land (gjerningslandet) skje i et annet nordisk land hvis den mistenkte er bosatt i dette land og overtredelsen er straffbar også etter dette lands lovgivning. Ved avgjørelsen av om en begjæring om slik rettsforfølgning skal fremsettes og om slik begjæring skal etterkommes, skal hensynet til mistenktes interesser og gjennomføringen av en effektiv rettshåndhevelse være bestemmende.

Side:780

Jeg er kommet til at domfeltes anke over saksbehandlingen ikke kan føre frem.

At norsk domstol er kompetent til å pådømme straffbare handlinger begått av norsk statsborger i utlandet når vedkommende handling er straffbar også etter det annet lands lov følger av straffelovens §12 nr. 3 punkt c. For overtredelse av vegtrafikkloven er dette uttrykkelig fastslått av Høyesterett i dom inntalt i Rt-1969-509.

Saken er etter mitt syn korrekt pådømt ved Oslo byrett, som er domfeltes verneting.

Jeg kan ikke se at den samarbeidsavtale som er inngått bringer saken i noen annen stilling. Avtalen er en intern avtale mellom de nordiske lands øverste påtalemyndigheter og skaper ingen rett for siktede. Den er et direktiv om den praktiske gjennomføring av det som det etter lovgivningen i det enkelte land er hjemmel for, og hvilke hensyn som skal tas i de tilfelle hvor det foreligger dobbel kompetanse. Noe valg for siktede er det ikke, og denne har heller ikke noe krav på å bli hørt før dette valg treffes. Om han skulle reise innsigelse mot valg av domstolsland, ville heller ikke domstolen ved hans verneting kunnet avvise saken på det grunnlag.

Utenom anken har domfeltes forsvarer reist spørsmål om ikke den omstendighet at det etter svensk rett praktiseres en mildere straffereaksjon bør få innflytelse på straffutmålingen om saken pådømmes i Norge.

Kjøring i påvirket tilstand bedømmes i Sverige etter §4 i Lag d. 28. september 1951 (nr. 649) som «rattfylleri» hvis føreren av motorvogn er «så påverkad av starka drycker, att det kan antagas, att han icke på betryggande satt kunnat fora fordonet», og straffen er fengsel i høyst ett år, eller hvor det er formildende omstendigheter bøter, dog minst 25 dagsbøter.

Er føreren ikke så påvirket som angitt i §4 første ledd, følger det av annet ledd at dersom føreren «efter att ha fortärt starka drycker i sådan mängd att alkoholkoncentrationen i hans blod under eller efter färden uppgick till 0,5 men ej till 1,5 promille, dømes (han) till bøter, dock lägst tio dagsbøter, eller fängelse i høgst sex månader».

Domfelte ble tatt i en rutinekontroll, og vedkommende svenske polititjenestemann som anmeldte domfelte har i sin rapport anført at han «ansåg A ej så påverkad av alkohol att det kunde antagas att han ej på ett betryggande satt kunde framføra motorfordon».

Blodprøven viste imidlertid en alkoholkonsentrasjon på 1,38 promille.

I den tidligere nevnte dom fra 1969 uttalte førstvoterende etter å ha konkludert med at dommen måtte oppheves på grunn av feil lovanvendelse:

«Det er ikke grunn for meg til å uttale meg nærmere om straffutmålingen i dette tilfelle. Jeg vil bare nevne at det er opplyst at A etter dansk praksis ville kunne regne med en straff av hefte i ca. 8-10 dager. Det vil ved utmåling av straff i Norge være rimelig å ta hensyn til hvorledes straffereaksjonen ville ha blitt dersom saken var blitt avgjort i Danmark. På denne bakgrunn har aktor for Høyesterett gitt uttrykk for at det etter hans mening i tilfelle kunne være grunn til å

Side:781

treffe bestemmelse om domsutsettelse med tillegg av en ubetinget bot. Det vil etter min mening også kunne komme på tale bare å fastsette en ubetinget bot.»

Jeg deler det syn som er kommet til uttrykk i denne uttalelse, og finner at den praksis som følges i Sverige i saker om kjøring i alkoholpåvirket tilstand ikke kan bli uten følger for straffutmålingen i denne sak.

Etter det som er fremkommet om domfeltes kjøring, synes det ikke å ha vært til stede skjerpende omstendigheter ved selve kjøringen, men det er på den annen side en meget høy promille som ligger meget nær opp til det nivå hvor det også i Sverige ville ha vært aktuelt å anvende ubetinget fengselsstraff. Saken er imidlertid av åklagemyndigheten i Sverige oversendt med begjæring om at den forfølges etter annet ledd i §4 (rattonykterhet). Det er videre opplyst at dersom denne konkrete sak var behandlet ved svensk domstol, ville det ikke bli lagt ned påstand om ubetinget fengsel.

Under disse omstendigheter finner jeg at fengselsstraffen kan gjøres betinget, men da med tillegg av en ubetinget bot, som under hensyn til domfeltes økonomi og forsørgelsesbyrde passende kan settes til kr. 1.000, subsidiært fengsel i 10 dager.

Jeg stemmer for denne

dom

I byrettens dom giøres disse endringer:

1. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen avstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.

2. I tillegg til den betingede fengselsstraff dømmes A til en ubetinget bot på 1.000 - ett tusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.

Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Blom og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Knut Mehl med domsmenn):

Tiltalte A, født xx.xx.1939, sjåfør. - - -, separert. 3 barn å forsørge, f. t. uten inntekt, i 1976 tjente han kr. 57.000,-. Han er tidligere ikke straffedømt, men er bøtelagt 2 ganger, siste gang 13/2-1974. - - -

Tiltalte har forklart at han natt til søndag 26. september 1976 hadde vært ute og festet hele natten, og kom tilbake til hotellet først på morgenkvisten. Han kan ikke si hvor mye han drakk, men det var mye og det var mange slag. Da han la seg på morgenkvisten var han meget sterkt beruset. Søndag den 26. september hadde han ved middagen ved 14.15-tiden drukket en hel flaske svensk mellanøl. Det var det eneste han drakk fra han sto opp på søndags formiddagen til han ble stanset av politiet i Uddevalla på hjemtur fra Gøteborg til Oslo i en personbil som han kjørte.

Da han sto opp om morgenen kjente han virkningene av festen fra kvelden før. Da han kjørte til Oslo mot kvelden, følte han seg i fin form og tenkte ikke over at han kvelden før hadde vært påvirket. Han ble foreholdt

Side:782

resultatet av en blodprøveanalyse foretatt i Lasarettet i Uddevalla, og som viser at han den 26/9-76 kl. 22.50 hadde en promille av 1,38 i blodet etter fradrag av sikkerhetsmargin 0.14 promille. Han hadde intet å bemerke til blodprøveanalysen.

Kjøring i påvirket tilstand med promille som er høyere enn 0,5 men ikke 1,5 rammes i Sverige etter lov av 28. sept. 1951 om straff for visse trafikkbrudd §4, og kan medføre straff av bøter eller fengsel i inntil 6 måneder.

Retten finner etter dette bevist at tiltalte har handlet som i tiltalen beskrevet, og at han ihvertfall har handlet uaktsomt. Forholdet rammes av vegtrafikklovens §31,jfr. §22 første ledd, jfr. strl. §12 første ledd nr. 3 c.).

Retten finner ved straffutmålingen å måtte bygge på den rettspraksis som gjelder tilsvarende trafikkovertredelse her i landet, og at det under hensyntagen til den høye alkoholkonsentrasjon må reageres med ubetinget fengselsstraff som settes til 21 dager.

Aktor har lagt ned påstand om saksomkostninger. Tiltalte har opplyst at han f.t. er sykmeldt. Under hensyn til dette og til hans forsørgelsesbyrde, idømmes ikke saksomkostninger. - - -

Ménerstatning. En hjemmehusmor ble 61 år gammel skadet ved en bilulykke. Det økonomiske tap var dekket, men det ble tvist om ménerstatningen etter lov om skadeserstatning §3-2. Skaden var varig og betinget en medisinsk invaliditet på 15-20 %. Etter en konkret vurdering av sykdomsbildet ble det antatt at skaden var «betydelig». Til støtte for dette ble det også vist til folketrygdlovens §11-8. Ménerstatningen ble satt til 20.000 kroner. Denne erstatning skal fastsettes etter domstolenes frie skjønn, men ved fastsettelsen bør det sees hen til hva ménerstatning i yrkesskadetilfellene (folketrygdlovens §11-8) tillagt 1/3 ville gi som resultat. Uttalelser om erstatningsutmålingen i disse saker, bl.a. om anvendelsen av «grunnbeløp» og kapitaliseringfaktor ved sammenligning med yrkesskadetilfellene. Dom 27. august 1977i l.nr. 104 B/1977: Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S (advokat Morten Lång - til prøve) mot Ågot Kval (høyesterettsadvokat Kjeld Hansen Just).

Dommer Elstad: Fru Ågot A ble skadet ved en bilulykke 25. februar 1974. Skadevolderens bil var ansvarsforsikret i Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S. Det økonomiske tap fru Kval har lidt, og som hun kan antas å bli påført i fremtiden, har Pallas erstattet. Etter minnelig overenskomst er til dekning av det utbetalt kr. 25.000. Det tvisten gjelder, er spørsmålet om fru A ytterligere har krav på menerstatning etter §3-2 i loven om skadeserstatning av 13. juni 1969 med endring av 25. mai 1973.

Sandefjord byrett avsa i denne tvist 16. mars 1976 dom med denne domsslutning:

«1. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale i erstatning til Ågot Kval kr. 20.000 - kronertyvetusen

2. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale saksomkostninger

Side:783

til det offentlige med kr. 2.325 - kronertotusentrehundreogfemogtyve

Pallas har påanket dommen. Anken gjelder byrettens bevisvurdering og lovanvendelse. Etter søknad fra Pallas gav Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 18. juni 1976 samtykke til at anken kunne bringes inn direkte for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §6 annet ledd. Ved Justisdepartementets bevilling av 4. august 1976 er fru A meddelt fri sakførsel for Høyesterett.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Sandefjord byrett 22. september 1976 med avhør av fru A, men uten at det ved dette er kommet frem noe nytt. I faktisk henseende står saken for Høyesterett i samme stilling som den gjorde for byretten. Rettslig sett er saken noe forenklet. Pallas bestrider ikke lenger at det er årsakssammenheng mellom bilulykken og den lidelse som har utløst kravet på ménerstatning. Det erkjennes også at lidelsen må antas å bli varig, og at den betinger en medisinsk invaliditet på 15-20 %.

Pallas hevder prinsipalt at fru A ikke har krav på ménerstatning i det hele. Det begrunnes med at den varige skade hun er påført, ikke kan anses for betydelig i den mening ordet blir brukt i lov om skadeserstatning §3-2. Den anslåtte medisinske invaliditet ligger tett opp til nedergrensen for det som, hvis det hadde foreligget en yrkesskade, ville gitt rett til ménerstatning etter lov om folketrygd §11-8, jfr. kgl.res. av 5. mai 1972 §3. Individuelt vurdert gjelder saken en hjemmehusmor i 60-årene. Vel har hun smerter og plager som i noen grad avholder henne fra å utføre visse husmorfunksjoner. Men hennes lidelse synes ikke å ha slikt format at den avskjærer henne fra de former for livsutfoldelse som kan anses vesentlige for en kvinne i hennes alder og situasjon.

Subsidiært hevder Pallas at ménerstatningen i hvert fall må settes vesentlig lavere enn byretten har gjort. Forarbeidene til lovendringen av 25. mai 1973 tyder på at størrelsen på erstatningen etter §3-2 i loven om skadeserstatning, om enn med variasjoner etter forholdene i det individuelle tilfelle, var ment å skulle ligge noenlunde på nivå med den kapitaliserte verdi av de ménerstatninger som ved yrkesskader utbetales etter §11-8 i loven om folketrygd tillagt 1/3. Med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp på ulykkestidspunktet og den kapitaliseringsfaktor fru As alder da skulle betinge, vil dette motsvare ca. kr. 11.000. Om en i stedet baserer utregningen på grunnbeløpet i dag, men uforandret kapitaliseringsfaktor, vil det fremdeles ikke motsvare mer enn ca. kr. 16.000. Pallas hevder at hvis ménerstatning overhodet skal tilkjennes, er det i hvert fall ikke noe spesielt ved det individuelle tilfelle som skulle tilsi erstatning utover omtrent halvparten av det byretten tilkjente fru A.

Pallas har lagt ned denne påstand:

«1. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S frifinnes.

2. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Fru A har tatt til motmæle. Hun hevder at byrettens dom er riktig så vel i resultat som begrunnelse, og viser til den.

Side:784

Fru A har lagt ned denne påstand:

«Sandefjord byretts dom av 16/3.76 stadfestes, dog således at den ankende part tilpliktes å betale renter av domsbeløpet fra 16/3.76. Den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger også for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Langt på vei kan jeg også slutte meg til den begrunnelse byretten har gitt.

Vilkåret for å bli tilkjent ménerstatning er at skadelidte har fått «varig og betydelig skade av medisinsk art». Som byretten mener også jeg at skaden i dette tilfelle må anses for betydelig. Fru A var 61 år gammel da ulykken rammet henne. Etter det som foreligger, var hun opp til det tidspunkt frisk og uten spesielle plager. Som følge av ulykken er hun blitt fysisk og sinnsmessig redusert i en grad som har ført til gjennomgripende forandring av den tilvante livsførsel. Hun har konstant smerter, om enn av variabel styrke. Smertene har ført til søvnproblemer egnet til å øke følelsen av å være utilpasset. Tyngre husarbeid greier hun ikke lenger å utføre. Søm og annet håndarbeid som hun tidligere skal ha drevet atskillig med, har hun også måttet gi opp. Selv det å lese, skrive eller å se fjernsyn byr på vanskeligheter fordi det gir smerter å sitte stille. Etter undersøkelse av lege er fru As medisinske invaliditet anslått til 15-20 %. Det er en invaliditetsgrad så høy at den, om det hadde vært en yrkesskade, ville gitt krav på erstatning etter §11-8 i loven om folketrygd. I denne bestemmelse er vilkårene for å oppnå yrkesskadeerstatning angitt på samme måte som i §3-2 i loven om skadeerstatning. Det støtter opp under det syn jeg har fått ved en konkret vurdering av sykdomsbildet. Skaden er i dette tilfelle så betydelig at vilkåret for å kreve ménerstatning er til stede.

Ifølge skadeserstatningsloven §3-2 skal ménerstatning fastsettes «under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse». Som nevnt før kom §3-2 inn i loven ved en lovendring av 25. mai 1973. I Ot. prp. nr. 4 for 1972- 73 som lå til grunn for lovendringen, ble det tatt sikte på å fastlegge et nivå for ménerstatninger. På side 38 spalte 1 «anbefales» anvendt «samme sats som ménerstatning etter folketrygdlovens §11-8 tillagt en tredjedel». Ved den etterfølgendebehandling i Stortinget hvor bestemmelsen fikk sin endelige utforming, ble det til en viss grad tatt avstand fra dette. I innstillingen fra Stortingets justiskomité sies det:

«Komitéen mener at utmålingspraksis ikke bør være så bundet til et bestemt nivå i forhold til de normer som gjelder for menerstatningen i yrkesskadetilfellene som proposisjonen synes å gå inn for. Men også komitéen regner med at de retningslinjer som er angitt i proposisjonen til en viss grad vil være vegledende for utmålingspraksis.»

Ménerstatninger skal således fastsettes etter domstolenes frie skjønn. Det betyr likevel ikke at størrelsen av ménerstatning i yrkesskadetilfellene er uten interesse. Ved fastsettelsen bør det ses hen til hva slik erstatning, tillagt en tredjedel, ville gi til resultat. Under tilbørlig hensyn til forholdene i det individuelle tilfelle, vil dette

Side:785

kunne gi en grovt skissemessig antydning om erstatningsnivået, I denne forbindelse er det ett særskilt forhold jeg finner grunn til å berøre. Når erstatning etter lov om folketrygd §11-8 utbetales som éngangsbeløp, fastsettes det ved kapitalisering av grunnbeløpet på skadetidspunktet. I den utstrekning erstatningen i yrkesskadetilfellene er til veiledning ved fastsettelsen av erstatning etter §3-2 i loven om skadeserstatning, finner jeg det mer riktig å basere sammenligningen på en kapitalisering av grunnbeløpet på domstidspunktet, mens kapitaliseringsfaktoren må baseres på skadetidspunktet.

I byretten ble erstatningen fastsatt skjønnsmessig til kr. 20.000. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike dette skjønn. Beløpet ligger noenlunde på det nivå som jeg tidligere har antydet at ménerstatninger stort sett bør legges på når man som i denne sak må legge til grunn en normal gjenstående levetid hvor skaden gjør seg gjeldende. Den hemning i mulighetene for livsutfoldelse fru A har fått som følge av skaden, er så alvorlig at det beløp byretten fastsatte, etter mitt skjønn er passende. På den annen side mener jeg at fru

As påstand om renter av domsbeløpet fra 16. mars 1976 frem til i dag ikke bør imøtekommes. Dette rentebeløp inngår i det samlede erstatningsbeløp som må utmåles på grunnlag av forholdene ved domsavsigelsen. Det resultat jeg er kommet til, innebærer således en mindre reduksjon i det byretten tilkjente henne.

Anken har ikke ført frem. Pallas må pålegges å erstatte motpartens omkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Som nevnt før har fru A hatt fri sakførsel for Høyesterett, men bevillingen dekker ikke utgiftene ved bevisopptaket i Sandefjord byrett

22. september 1976. Fru As prosessfullmektig har levert arbeidsoppgave. Utleggene er kr. 490. Til dette kommer prosessfullmektigens salær. Det samlede omkostningsbeløp for byrett og Høyesterett bør setter til kr. 9.400.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømme's til å betale Ågot A 20.000 - tjue tusen - kroner med 6 - seks - prosent i årlig rente fra forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byrett og Høyesterett betaler Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S til staten v /Justisdepartementet 9.000 - ni tusen - kroner og til A 400-fire hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Tønseth og Mellbye: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Tallag Andersen): - - -

Saksøkeren er født xx.xx.1912 og er hjemmeværende husmor. Den 25.2.74 var hun passasjer i en bil som sto i Haukerødkrysset på E-18 i

Side:786

Sandefjord og ventet På anledning til å svinge til venstre. Bilen hadde også en annen bil bak seg. Bilene ble påkjørt bakfra av en lastebil CC- 19606 som var ansvarsforsikret hos saksøkte. Føreren av denne bil ble ved Sandefjord byretts dom av 1.7.74 dømt til fengsel i 30 dager for promillekjøring og uaktsom kjøring.

Ved påkjørselen ble A hode først kastet bakover, og deretter fremover, dog uten å støte mot noe. For nærmere beskrivelse av de skader hun ble påført vises til den fremlagte erklæring fra dr. R. M. Gjerde av 2.6.75, samt til hennes partsforklaring. Det fremgår at hun siden ulykken har hatt stadige og nokså intense smerter, og at hun har hatt nedsatt bevegelsesfrihet. Hun har til stadighet vondt i nakken, ofte også i ansiktet (i kjeven og oppover mot ørene), samt i armene som også ofte føles visne. Hun er dessuten stadig plaget av hodepine, og hun virker aldri helt opplagt. Hun blir lett svimmel og kvalm, særlig når hun utsetter seg for påkjenninger. Hun har vanskelig for å holde hodet oppreist, kan heller ikke bøye hodet frem eller tilbake, eller snu hodet til siden uten å snu hele kroppen. Såvel når hun sitter som når hun ligger, har hun problemer med å finne hvile for hodet. Som følge av disse plager har hun problemer med å utføre de enkleste ting, såvel husarbeid som lesing og håndarbeid.

Hun har videre forklart at smertene er varierende. Særlig får hun smerter når hun utsetter seg selv for påvirkninger. Smertene kan i en viss grad reduseres ved at hun holder seg i ro, og også i en viss utstrekning ved å ta smertestillende midler. Medisiner hjelper imidlertid bare på smertene, og gir henne ikke større bevegelsesmuligheter. Hun har forsøkt fysikalsk behandling og sterkere medisiner, men begge deler ga ubehag og bivirkninger, og hun er nå henvist til å bruke globoid o.l. svake medikamenter.

Av den fremlagte legeerklæring fremgår at den skade hun har pådradd seg betegnes som «whip-lash injury» (piske-snertskade), og at den medisinske uføregrad kan anslås til 15-20 %, samt at skaden må antas å bli varig. Selv har fru A opplyst at smertene og plagene er blitt verre etterhvert.

Saksøker har i det vesentlig anført at det er årsakssammenheng mellom påkjørselen og den skade A er påført, at skaden er såvel varig som betydelig, og at vilkårene for å tilkjenne erstatning således er til stede. Saksøker har herunder pekt på at fru As liv etter påkjørselen har endret seg betydelig idet hun nå bare kan utføre svært lite arbeid og bevegelser, og da bare med den følge at smertene øker og at hun føler seg uvel. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt skaden er betydelig nok til at erstatning kan tilkjennes, er det pekt på at den anslåtte invaliditetsgrad er høyere enn det som er fastsatt for å få tilkjent yrkesskadeerstatning i medhold av folketrygdloven §11-8, og at dette i seg selv må oppfattes som en pekepinn om at skaden må anses betydelig nok. Også når det gjelder spørsmålet om utmåling av eventuell erstatning har saksøker henvist til reglene om utmåling av yrkesskadeerstatning, og anført at selv om disse regler ikke kommer direkte til anvendelse, må det likevel være naturlig å trekke visse paralleller slik at reglene kan ansees som et utgangspunkt idet utmåling etter disse regler må oppfattes som et minimum.

Saksøkte har på sin side anført at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at det foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom påkjørselen og fru As tilstand, idet denne også må kunne tilskrives hennes alder. Saksøkte har videre anført at skaden ikke i noe tilfelle kan anses betydelig nok til at

Side:787

erstatning skal kunne tilkjennes, og dessuten at den ikke kan anses å ha vesentlig betydning for hennes livsutfoldelse, særlig sett på bakgrunn av hennes alder. Når det gjelder spørsmålet om eventuell utmåling av erstatning, har saksøkte pekt på at utmålingen er helt opp til rettens frie skjønn, og at retten ikke på noen måte er bundet til prinsippene for utmåling av yrkesskadeerstatning. På bakrunn av de konkrete forhold har saksøkte anført at dette må føre til at en eventuell erstatning må bli minimal.

Retten skal bemerke:

Det kan ikke anses som tvilsomt at det er påvist tilstrekkelig årsakssammenheng mellom påkjørselen og den inntrådte skade. Selv om slike plager som de foreliggende ofte kan ha sammenheng med pasientens alder, fremgår det av dr. Gjerdes erklæring at det ikke foreligger opplysninger om slike plager hos saksøker på forhånd, og at plagene derfor klart må anses utløst ved skadene hun fikk ved påkjørselen.

Det kan heller ikke anses tvilsomt at skaden er varig og av medisinsk art. Dette er heller ikke bestridt av saksøkte.

Det er i saken reist spørsmål om hvorvidt retten står helt fritt i sin vurdering av om vilkårene for erstatning foreligger, og hvordan denne eventuelt skal utmåles, eller om reglene om yrkesskadeerstatning må anses som veiledende for rettens skjønn. Retten antar at det som utgangspunkt må foretas en vurdering på fritt grunnlag, og at en ikke på noe vis er bundet til spesielle normer i den forstand at det skal anvendes skjematiske regler m.h.t. invaliditetsgrad og erstatningbeløp. Det må i hvert enkelt tilfelle foretas en konkret vurdering av skadens omfang og art, og hvilken betydning denne skade har for den enkelte skadelidtes livsutfoldelse. Nå skal det bemerkes at disse momenter etter loven først og fremst er avgjørende for selve erstatningsutmålingen, men retten antar at det må være berettiget å se hen til disse momenter også ved vurderingen av om vilkårene for erstatningsplikt foreligger, d.v.s. hvorvidt skaden er betydelig nok. Retten er av den oppfatning at gode reelle grunner taler for at det som utgangspunkt må foretas en slik individuell vurdering som nevnt, og at dette også har støtte såvel i bestemmelsens ordlyd som i forarbeidene.

Retten finner på bakgrunn av beskrivelsen av saksøkers tilstand at den påførte skade må anses som betydelig. Selv om den anslåtte invaliditetsgrad, som ovenfor påpekt, ikke kan anses bindende, må det normalt være naturlig å karakterisere en invaliditetsgrad på 15-20 % som betydelig skade. Avgjørende vekt legger imidlertid retten på at de plager som saksøkeren er utsatt for må anses for å være nokså gjennomgripende og omfattende og at de således konstant må virke hemmende. Det vises til at hun har konstante og tildels sterke smerter, samt til at så sentrale bevegelsesfunksjoner som i nakken og i armene er sterkt nedsatt.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningens utmåling, må denne, som nevnt ovenfor, bygge på et fritt skjønn basert på de konkrete forhold, og retten har funnet det tvilsomt hvor høy erstatning som skal tilkjennes. Saksøkte har bl.a. fremhevet at saksøker allerede har fått erstatning for det økonomiske tap, og at det derfor neppe kan bli snakk om ytterligere erstatning sett på bakgrunn av saksøkerens stilling som hjemmeværende husmor og hennes alder. Retten er ikke enig i dette. Saksøker var ikke stort mer enn 61 år da ulykken inntraff, og var før det uten plager av noen art, og det er for retten ikke opplyst noe om at hennes livsutfoldelse tidligere var begrenset. I

Side:788

sin almindelighet må det etter rettens skjønn antas at husmødre på hennes alder vil ha en nokså normal livsutfoldelse, og at det må medføre relativt høy erstatning når denne blir hemmet i så betydelig grad som tilfelle er i denne sak.

Retten finner på denne bakgrunn at saksøkerens krav må tas til følge slik at kr. 20.000,- anses som et passende beløp, og slik at de påståtte renter anses inkludert i erstatningsbeløpet. - - -