Rt-1977-876

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-09-23
Publisert:	Rt-1977-876
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 145/1977
Parter:	Fru A (advokat Bjørn Pettersen - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Oluf Lutzow Erlandsen).
Forfatter:	Heiberg, Michelsen, Løchen, Røstad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Tvistemålsloven (1915) §180, Ektefelleloven (1927) §12, §30

Dommer Heiberg: Under offenlig skifte ved Ytre Follo skifterett av de fraskilte ektefeller fru A og A's felleseie er oppstått tvist om retten til å få utlagt boets landsted i medhold av skiftelovens §50.

Tvisten ble overført til behandling i søksmåls former. Skifteretten - dommerfullmektigen - avsa 16. juni 1975 dom med domsslutning:

«1. A utlegges på skifte med fru A eiendommen «Solbris», gnr. 30, bnr. 470 i X for skiftetakst kr. 95.000,-.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Etter anke fra hustruen avsa Eidsivating lagmannsrett 4. november 1976 dom med domsslutning:

«Skifterettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler fru A til A 5.350,- femtusentrehundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet og partenes anførsler for skifterett og lagmannsrett fremgår av de to dommer.

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun hevder som for de tidligere instanser prinsipalt at eiendommen fullt ut eller for det vesentlige må anses brakt inn i fellesboet av henne, og at den derfor må utlegges på hennes lodd i medhold av skiftelovens §50 første ledd. Det samme resultat mener hun må følge av lovens §50 tredje ledd, dersom man skulle komme til at eiendommen er innbrakt av begge i fellesskap. Subsidiært hevder hun at hvis eiendommen anses innbrakt i fellesskap, skal den ikke utlegges til

Side:877

noen av partene. Selv om eiendommen anses innbrakt av mannen, mener hun at det vil være åpenbart urimelig å utlegge den til ham etter §50 første ledd.

Hun angriper både lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse når den har ansett eiendommen innbrakt av mannen alene. Det er etter hennes mening lagt altfor liten vekt på hennes innsats i hjemmet etter det prinsipp som nå er slått fast i Høyesteretts dommer i Rt-1975-220 og 1976 694. Hun bestrider også at de midler salget av båten Cajante innbrakte, kr. 35.000, og senere lånet fra mannens kusine på kr. 22.000, er gått direkte til byggingen av landsstedet - de er gått inn i det felles forbruk. I denne sammenheng anfører hun at en bankbok. merket «Hytta», som er fremlagt som nytt dokument for Høyesterett, ikke gir noe bevis for at salgssummen for Cajante ble brukt på eiendommen. Den viser at kr. 20.000 ble satt inn på kontoen 8. mai 1970, men de senere uttak utover sammeren 1970 korresponderer ikke på noen måte med mannens egen oppstilling over utbetalinger til eiendommen.

For øvrig har fru A i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt de samme bevis som for de tidligere instanser.

Hun har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt Fru A utlegges på skifte med A eiendommen «Solbris», gnr. 30 bnr. 470 i X for skiftetakst.

Subsidiært: Eiendommen utlegges ingen av partene.

2. A betaler saksomkostninger for skifterett. Lagmannsrett og Høyesterett.

A har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Også han har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som tidligere.

Han har nedlagt påstand:

«1. Prinsipalt: Skifterettens dom stadfestes.

2. Subsidiært: Eiendommen Solbris, gnr. 30 bnr. 470 i X utlegges ingen av partene.

3. I begge tilfeller: Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger for alle tre retter.»

Ved bevisopptak for Ytre Follo herredsrett er partene og to vitner avhørt - ett av vitnene er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, blant dem den nevnte bankbok.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten, og tiltrer lagmannsrettens begrunnelse. Som de tidligere instanser finner jeg det godtgjort at de midler salget av Cajante innbrakte, er brukt til hytta. Den fremlagte bankbok viser at kr. 20.000 ble satt inn på kontoen merket «Hytta» på den tid da A fikk lånet fra sin kusine utbetalt, og videre at beløpet i sin helhet ble hevet i porsjoner i det tidsrom da det avsluttende arbeid på hytta fant sted. Det er da all grunn til å slutte at pengene er gått med til dette formål, uansett at det ikke kan påvises krone for krone hvordan de er anvendt.

Om det rettslige hovedspørsmål i saken, betydningen av den ene ektefelles arbeid i hjemmet i relasjon til bestemmelsen i skiftelovens §50 første ledd, skal jeg bemerke:

De to dommer av Høyesterett fra 1975 og 1976 som er påberopt

Side:878

av den ankende part, gjaldt begge det tilfelle at ingen av ektefellene hadde midler da ekteskapet ble inngått. Under ekteskapet skaffet de seg egen bolig ved mannens arbeidsinntekt og direkte innsats under byggingen, mens hustruen var fullt opptatt med stell av hus og små barn. Høyesterett fant at skiftelovens §50 første ledd må forstås slik at også arbeid i hjemmet kommer i betraktning ved avgjørelsen av om en ektefelle alene eller for det vesentlige har innbrakt en boligeiendom. Men det ble også presisert at ikke enhver innsats i hjemmet her vil være relevant. Det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen.

Den foreliggende sak ligger i et helt annet plan enn de nevnte. Den gjelder et feriested på landet som er oppført - direkte eller gjennom ombytning av eiendeler - i alt vesentlig for midler mannen brakte med seg inn i ekteskapet, og for lån som han alene hefter for. Lånet ble gitt ham på meget gunstige vilkår og har ikke gjennom nedbetaling eller på annen måte medført noen belastning for ektefellenes økonomi. Begge ektefeller har hver på sin måte gjort et visst egenarbeid, slik som nevnt i skifterettens dom. Etter mitt syn kommer imidlertid verken hustruens arbeidsinnsats eller hennes omsorg for husstell og barn etter sin art og omfang her inn i bildet på en slik måte at det kan tillegges vekt ved avgjørelsen av hvem som alene eller for det vesentlige har brakt eiendommen inn i felleseiet etter skiftelovens §50 første ledd. Det kan heller ikke anses åpenbart urimelig at eiendommen i dette tilfelle utlegges til mannen alene.

Fru A's anke fører etter dette ikke fram. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd skulle hun da ilegges saksomkostninger i ankesaken. Saken berører imidlertid spørsmål av prinsipiell art på et rettsområde som er under utvikling, og hvor det hersker atskillig usikkerhet. Jeg finner at dette bør føre til at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen av rettene.

Da lagmannsretten i motsetning til skifteretten tilkjente saksomkostninger, vil mitt standpunkt til omkostningsspørsmålet i formen føre til at skifterettens dom stadfestes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Skifterettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Tor Eggesvik):

Fru A og A ble gift i 1959. - - -

Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:

Landstedeiendommen er i alt vesentlig brakt inn i boet av saksøker. Ved

Side:879

erhvervet av tomten spurte saksøktes onkel, B, saksøker om han som arkitekt ville tegne en hytte som B skulle oppføre for senere salg. Saksøker foreslo da at han selv skulle kjøpet tomten, tegne hytten og la B oppføre denne for saksøkers regning. B aksepterte dette, og alt var på ren forretningsmessig basis. Kjøpesum for tomten som ble overdratt i 1966, var kr. 5.000,-, som ikke var noen vennepris. Tomten var ca. 1 år før kjøpt av B's svigerinne på det åpne marked for kr. 3.500,- og solgt videre til B for kr. 5.000,-.

Saksøker tegnet hytta og fikk gjennom byggetillatelsen etter å ha fått avslag p.g.a den midlertidige strandloven. Oppføringen av bygget skjedde i 2 faser. Fase 1 ble utført i 1966-67 og kostet ca. kr. 35.000,-. B utførte grunnmur og cisterne og skaffet noen snekkere. Han trakk seg etterhvert ut, slik at saksøker måtte overta som ansvarlig. B skaffet materialer, men ikke billigere enn saksøker selv kunne skaffet dem, og han ble betalt for alt arbeid han utførte. Finansieringen skjedde ved salg av en båt. «Cajante», i 1966 for kr. 35.000,-. «Cajante» ble kjøpt i 1960 for kr. 7.500,- som var salgssummen for seilbåten «Bolero» som saksøker eide fra før ekteskapet. Den ble forbedret ved eget arbeid og ved kr. 15.000,- som var salgssummen for en andel saksøker hadde arvet av en bygård i Huitfeldtsgt. 10. Andelen ble solgt i 1960/61.

Fase 2 ble utført i 1970/71 og kostet ca. kr. 22.000,- som ble finansiert ved lån saksøker fikk av sin kusine, C. Det ble ikke betalt avdrag på dette lån, og beløpet ble satt inn på en bankbok merket «hytta».

Foruten sine inntekter arvet saksøkeren kr. 18.000,- og solgte i 1970 aksjer for kr. 110.000,- som var arv etter hans far. - - -

Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det var utelukkende saksøktes slektskapsforhold til B som muliggjorde anskaffelsen av tomten til en meget lav pris. Også oppføringen var svært billig, da B grunnet slektskapsforholdet, dels ved eget arbeid og dels gjennom kontakter, utførte arbeidet og skaffet materialer til en svært lav pris. Hans forutsetning var at han skulle være med å bruke hytta, og totalbildet gir inntrykk av et i bred forstand familieanliggende.

Forøvrig må hustruens arbeid i hjemmet med 4 fellesbarn og 1 gutt fra tidligere ekteskap, tas i betraktning på linje med mannens inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet.

Retten skal bemerke:

Angående faktum i saken er det i det vesentlige enighet om at de rent økonomiske utbetalinger i forbindelse med hytta ble foretatt av saksøkeren. Midlene til utføringen av «fase 1» ble skaffet til veie ved salg av båten «Cajante» for kr. 35.000,-. «Cajante» ble kjøpt i 1960/61 for kr. 7.500,- som var salgssummen for seilbåten «Bolero», som saksøkeren eide fra før ekteskapet. Ved eget arbeid av saksøkeren og kr. 15.000,- som utgjorde salgssummen for en andel på bygården Huitfeldtsgt., som saksøkeren hadde arvet, ble «Cajante» forbedret/restaurert. Midlene til utføringen av «fase 2» ble skaffet til veie ved et lån saksøkeren fikk av sin kusine stort kr. 22.000,-. Dette lån ble satt inn på en bankkonto der bankboken var merket «hytta», og ble da brukt til denne. Lånet er det ikke betalt avdrag av, og saksøkte visste ikke om låneopptaket før senere.

Det har vært uenighet mellom partene om den innsats saksøktes onkel, B, har ytet i forbindelse med tomtekjøp og oppføring av hytta. Retten legger

Side:880

til grunn at B her har ytet en viss innsats av hensyn til familieforholdet til saksøkte, dog ikke i et slikt omfang som anført av saksøkte. Kjøpesummen for tomten var kr. 5.000,-. Dette var det samme beløp som B selv hadde betalt for tomten ca. 1 år tidligere til sin svigerinne. B hadde da skaffet svigerinnen tomten ved kjøp på det frie marked for kr. 3.500,-. Det synes klart at det var en fordel for saksøkeren å få kjøpt tomten for kr. 5.000,-, men det må tas i betraktning at tomten lå innenfor 100 m-beltet etter den midlertidige strandlov, slik at saksøker ikke kunne være sikker på å få byggetillatelse. Dette viste seg ved at det ble gitt avslag første gang det ble søkt. Fordelen ved å få kjøpe tomten kan da ikke på noen måte vurderes til slike beløp saksøkte har anslått. Fordelen ligger mer i det at saksøker fikk kjøpe fremfor at B selv bygde hus på tomten for salg.

Når det gjelder B's innsats under byggingen, legger retten til grunn at B vel ikke har fått betalt for alt arbeid han utførte dog slik at det antas at han likevel må ha hatt en fortjeneste, ved oppføringen. Bygging av hytter var da en del av hans erhvervsvirksomhet.

I den rettslige vurdering må først behandles skiftelovens §50 første ledd. Dersom denne bestemmelse kommer til anvendelse, vil skiftelovens §50, 3. ledd ikke slå igjennom overfor uttaksrett etter første ledd.

Jeg vil her ta utgangspunkt i Høyesteretts dom av 4/3-1975. Etter en omfattende gjennomgåelse av lovforarbeidene til skiftelovens §50, konkluderer førstevoterende med at «skiftelovens §50 første ledd må forstås slik at også arbeid i hjemmet kommer i betraktning ved avgjørelse av om en ektefelle alene eller for det vesentlige har innbrakt en boligeiendom». Videre fastslår 1. voterende at ikke enhver innsats i hjemmet vil være relevant og at det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter «arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen». I dommen fant 1. voterende med tilslutning av to voterende at den konkrete vurdering falt ut til hustruens fordel. I denne vurdering ble lagt vekt på «at ingen av ektefellene hadde formue da de giftet seg. Eiendommen er anskaffet under ekteskapet, og anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller annen tilfeldig adkomst. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien, og den var familiens bolig inntil ekteskapet gikk istykker». Hustruens innsats i hjemmet ble funnet å ha bidratt til at familien fikk egen bolig og rettslig sett ikke ansett uvesentlig i forhold til mannens innsats.

Denne dom gir uttrykk for en ny vurdering av hustruarbeid i hjemmet. Men det må foretas en konkret vurdering av denne innsats etter de forhold som gjør seg gjeldende i det enkelte tilfelle. I den helhetsvurdering som i det foreliggende tilfelle må foretas, ligger forholdene til dels vesentlig annerledes an enn i den nevnte dom.

Det er her tale om et landsted som er oppført under ekteskapet. Ferdig var hytta først i 1970/71, og det har således ikke vært et familiested gjennom et særlig langt tidsrom. Initiativet til bygging og til å få hytta ferdig, synes i stor grad å ha kommet fra mannen, og han har også ytet en god del egenarbeid i denne forbindelse. Hustruens innsats i denne relasjon, synes liten. Anskaffelsen har videre skjedd delvis ved arv, midler mannen hadde før ekteskapet og ved privat lån fra mannens familie.

Saksøkte har anført at innbringelse ved arv, gave m.v. ikke her står i noen særstilling i relasjon til hustruens innsats i hjemmet. Etter rettens oppfatning kan den tidligere nevnte dom ikke gi grunnlag for å anse hus-

Side:881

truinnsats i hjemmet relevant i relasjon til disse spesielle innbringelsesmåter. Mellom ektefeller som har formuesfelleskap kan det virke unaturlig å operere med etslikt skille, da alle midler forsåvidt går inn i en «felleskasse». Når da ektefellene hver på sin måte yter sitt, kan det virke urimelig at man på et tidspunkt da ekteskapet har gått i stykker, går tilbake og legger vekt på slike spesielle innbringelsesmåter. Skillet mellom innbringelsesmåtene går imidlertid som en rød tråd gjennom vår formuesordning mellom ektefeller, jfr. ektefellel. §12 og §30, og får således også betydning i relasjon til ektefellenes kreditorer. Dersom dette skillet ikke skulle gjelde i forhold til skifteoppgjør mellom ektefellene, vil det måtte gjøres klart i loven, og den endrede rettslige innstilling til hustrus hjemmeinnsats i nevnte dom, kan ikke gi grunnlag for opphevelse av dette skillet.

Spørsmålet blir da om hustruens innsats her både i hjemmet og ved familietilknytningen til B, har et slikt omfang at landstedet kan ansees innbragt i fellesskap, da sett i relasjon til mannens innsats. Ved det egenarbeid mannen utførte på «Cajante» og som sammen med salgssummen for «Bolero», arven på kr. 15.000,- og en viss prisstigning, utgjorde den pengesum «fase 1» kostet, har hustruens innsats bestått i stell av hus og 4 barn. Mannen fikk derved anledning til å utføre dette egenarbeid. Det samme gjelder i relasjon til det egenarbeid mannen utførte ved byggingen av hytta. Videre må B's innsats grunnet familietilknytningen til hustruen ved at mannen fikk kjøpt tomten og et visst gratisarbeid, telle med for hustruens del. Mannens innsats utgjør som tidligere nevnt midler han bragte med seg inn i ekteskapet («Bolero»), arv på kr. 15.000,- og privat lån fra familie på kr. 22.000,-. Ved siden av dette kommer den egeninnsats han har ytet. Denne egeninnsats er av et vesentlig omfang. Mannen er arkitekt, og i kraft av denne utdannelse har han tegnet hytta og fått igjennom byggetillatelsen. Han har ved dette utnyttet sine fagkunnskaper, og denne utnyttelse kan i liten grad tilskrives hustruens innsats, da i motsetning til det rent bygningsmessige arbeid på hytta og «Cajante». Tilbudet fra B som utløste kjøpet av tomten og avtalen med B om bygging av hytta, ble også rettet til mannen på bakgrunn av hans stilling som arkitekt.

Etter en helhetsvurdering er retten under noen tvil kommet til at mannens innsats ved anskaffelsen av eiendommen har vært av et slikt omfang at han må ansees for å ha bragt landstedet inn i fellesboet «fullt ut eller for det vesentlige». Det er her også klart at det her ikke foreligger en slik situasjon at det vil være «åpenbart urimelig» om det utlegges ham alene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Frithjof Gripne og Jørgen Wilberg og ekstraordinær lagdommer Brynjulf Bull):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan på vesentlige punkter tiltre dennes begrunnelse. Det er ubestridt at seilbåten ble solgt for at man istedet skulle få et landsted, og det kan ikke være tvilsomt at båten må anses innbrakt av A. Hvorvidt salgssummen for båten, kr. 35.000,-, gikk direkte inn i landstedet eller først i en felleskasse, kan ikke være avgjørende når det nettopp var meningen å konvertere båten i et landsted. Båtsalget var en avgjørende betingelse for landstedservervelsen. Den øvrige finanisering av landstedet ordnet A ved et meget gunstig lån fra sin kusine. Lånet hadde tydelig gavekarakter. Noen tilsvarende gavekarakter

Side:882

finnes det ikke godtgjort at tomtesalget og entreprenørinnsatsen til fru A's onkel hadde. Det er da unødvendig å gå nærmere inn på den påberopte familietilknytning.

Lagmannsretten er således kommet til at landstedet i det vesentlige er bragt inn i felleseiet av A, og det vil ikke være urimelig at han får det utlagt på sin lodd. - - -