Rt-1977-960
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-09-30 |
| Publisert: | Rt-1977-960 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 151/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Rolf Harto, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Blom, Løchen, Sinding-Larsen, Lorentzen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §47, §52f, §56, §31 |
Dommer Blom: Lyngdal herredsrett avsa 20. juni 1977 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1921, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven av 18.6. 1965 §31 annet ledd, jfr. §22 første ledd, til en straff av fengsel i 22- toogtyve - dager. I medhold av strl. §52f.f. utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid av 2 - to - år på vanlige vilkår. Han ilegges i tillegg en ubetinget bot stor kr. 1.000,- - kronerettusen -, eller hvis boten ikke betales eller kan inndrives, en straff av fengsel i 10-ti-dager.
Han idømmes saksomkostninger til det offentlige med kr. 300,- - kronertrehundre -.»
Domfelte vedtok dommen, men politimesteren i Vest-Agder har anket over straffutmålingen. Han hevder under henvisning til rettspraksis at fengselsstraffen skulle vært ubetinget. Sønnens sykdomstilfelle var ikke alvorligere enn at han en time etter legebesøket selv hentet domfeltes bil som stod utenfor legen - noe som for øvrig medførte at han er straffedømt for promillekjøring. Og domfelte kunne ha henvendt seg til flere naboer for å skaffe bil.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Herredsretten har funnet bevist at domfeltes sønn ca. en time etter at han med sin familie var kommet på besøk, ble dårlig og lå på en divan mens han skrek og ynket seg og holdt seg over maven. Retten har videre funnet bevist at det for domfelte fremstilte seg som nødvendig å få tak i lege, og jeg må forstå dommen slik at domfeltes oppfatning for så vidt ikke var influert av at han selv var alkoholpåvirket. Det var umulig å nå legen pr. telefon da denne var i ustand etter et uvær med sterkt snefall.
Når herredsretten ikke har funnet at det forelå straffbefriende nødstilstand, er det fordi tidsmomentet ikke kunne bli eller ble vurdert som så presserende at ikke hjelp kunne hentes på lovlig måte ved at enten domfelte eller hans svigerdatter begav seg til fots til legen - noe som ville ta ca. en halv time.
Men på grunnlag av de omstendigheter som her er nevnt, har herredsretten funnet det forsvarlig å gjøre fengselsstraffen betinget. Jeg er enig i dette og henholder meg til herredsrettens begrunnelse. Spesielt nevner jeg at domfelte i det foreliggende tilfelle faktisk prøvde å få tak i bil på riksveien eller hos naboer. Selv om hans forsøk for så vidt kunne ha vært mer iherdig, skiller saken seg derved
Side:961
klart ut fra avgjørelsen i Rt-1961-12 som politimesteren har påberopt.
Om Høyesteretts praksis i saker av tilsvarende karakter viser jeg for øvrig til avgjørelser i Rt-1964-889, 1974 928 og 1975 6.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Lorentzen og Stabel: Likeså.
Av herre ds rettens dom (sorenskriver Arnulf Leiros med domsmenn): - - -
Som ovenfor referert har tiltalte erkjent å ha kjørt sin bil RA 17917 til tid og mellem steder som tiltalebeslutningen viser. Vedrørende forholdet har han nærmere forklart at sønnen B og dennes hustru samt deres barn på 2 år kom på besøk til tiltalte og hustruen ved 2000-tiden 27.1.77. Sønnen med familie, som bor i nærheten av tiltalte, skulle overnatte hos tiltalte. Sønnen hadde nettopp fått hyre som maskinist, og skulle i nær fremtid reise ut. Han hadde med seg en kasse øl - 12 halvflasker export og 12 halvflasker pils, og tiltalte drakk av dette efter sin forklaring ca. fire halvflasker export. Hvad sønnen drakk husker han ikke. Noe utpå kvelden - kanskje ved 2100-tiden - ble sønnen B dårlig, med sterke smerter i maven. Smertene ga seg for en stund, men kom så tilbake, og var da så sterke at han lå på en divan og holdt seg over maven mens han skrek og ynket seg. Telefonen var i ustand hos tiltalte og i strøket som helhet efter et uvær med sterkt snefall et par dager tidligere. Dette var meldt til televerket, som imidlertid enda ikke hadde rukket å utbedre linjen. Tiltalte gikk ut, og gikk fra boligen som ligger til fylkesvei mot - - -, ca. 300 meter til veikrysset mellem fylkesveien og Rv 43, men det var ingen å se som han kunne få hjelp av. Han gikk også et stykke langs Rv 43 for å undersøke om bilen til en nabo stod parkert ved riksveien, fordi naboen som bor et stykke fra veien, pleide å ha bilen sin parkert ved riksveien i tilfeller hvor det hadde vært stort snefall slik som nu. Han så imidlertid ingen bil, så heller ikke lys hos naboen eller andre naboer, og fordi han ikke kunne vite hvad som var i veien med sønnen, fant han ut at det eneste han kunne gjøre var å få tak i en lege til sønnen ved at han kjørte selv. Han gikk derfor hjem og tok sin egen bil og kjørte fra hjemmet til dr. Farbrot, en avstand tiltalte og hans forsvarer har angitt til ca. 1,9 km. Det var forøvrig ingen hjemme hos tiltalte som kunne ha kjørt, fordi tiltaltes hustru lå gipset med brukket ben, mens svigerdatteren ikke kunne kjøre bil. At han selv var påvirket var han klar over.
For pådømmelsen legger retten på grunnlag av tiltaltes forklaring, en forklaring som også korresponderer med den øvrige bevisførsel, til grunn at kjøringen fra tiltaltes hjem på X til dr. Farbrot skjedde i påvirket tilstand.
Når det gjelder påvirkningsgraden, har bevisførselen ikke vært entydig, men retten antar i overensstemmelse med tiltaltes forklaring å måtte legge til grunn at han har vært moderat påvirket med en promille omkring 1,0, og forøvrig slik at han var istand til å vurdere situasjonen. - - -
Side:962
Ved avveiningen av tiltaltes forhold blir det et utgangspunkt at den handling som påståes lovlig på grunnlag av nødrett, ellers hører til de som innebærer generelle faremomenter overfor en krets av andre den handlende kan møte, og som regelmessig medfører ubetinget fengselsstraff. På den annen side må redningshandlingen bedømmes ut fra tiltaltes egne forutsetninger, og retten finner forsåvidt å måtte legge til grunn at det for tiltalte fremstilte seg som nødvendig å få sønnen undersøkt av en lege, som kunne ta standpunkt til hvilken behandling eller medikamentering som var nødvendig, og som eventuelt også kunne gi denne noe smertestillende middel.
For den strafferettslige vurdering vil det avgjørende være om tiltalte ut fra sine forutsetninger sto overfor en situasjon som berettiget ham til - på tross av at han efter egen forklaring var klar over at han var påvirket av alkohol - allikevel å kjøre sin bil for å hente lege, fordi han vurderte sønnens sykdomsattakk som så akutt og tiltrengende så øyeblikkelig hjelp, at det å handle lovlig betydde en aktuell fare for liv eller en alvorlig forverrelse av situasjonen.
Retten finner ikke å kunne bygge på det. Om sykdomsattakket selv har man ingen forklaring fra B, som er i utenriksfart og heller ingen diagnose hensett til dr. Farbrots taushetsplikt. Hva man fra bevisførselen forøvrig vet er at legebesøket neppe kan ha vart synderlig mere enn 5 minutter og forøvrig at B mindre enn en time efter legebesøket selv hentet tiltaltes bil hos legen, hvor den efter dr. Farbrots forlangende var satt igjen. En senere kunnskap om sykdomsattakkets objektive karakter sier i seg selv ikke så meget om hvordan tiltalte vurderte situasjonen før han kjørte, men de momenter som foreligger trekker ikke i retning av det som måtte oppfattes som ektraordinært og livstruende.
Det må ellers i faktisk henseende bygges på at det ikke var mulig for tiltalte å bruke telefonen for å komme i forbindelse med lege eller evt. å skaffe bil, og det er heller ikke hevdet fra aktors side at denne mulighet forelå. For å tilkalle lege var det da nødvendig enten å gå til fots eller å skaffe en bil. Retten legger til grunn at det var mulig for tiltalte selv, eller evt. for svigerdatteren, å nå frem til dr. Farbrots bolig til fots, og at det ville ta omkring en halv time. Det må også legges til grunn at det var flere naboer i området innenfor en radius av omkring 800 meter som hadde bil. Efter bevisførselen vet man ikke om disse var hjemme den kvelden saken gjelder, men det er i alle fall på det rene at tiltalte ikke hadde undersøkt hos disse naboer om de kunne hjelpe. Når tiltaltes forhold vurderes i relasjon til disse muligheter, finner retten å måtte legge til grunn at tidsmomentet nok efter tiltaltes oppfatning ble vurdert som vesentlig, men allikevel hverken kunne eller ble vurdert som så presserende at det ville stå om livet eller en alvorlig forverrelse av sykdomstilstanden dersom hjelp ble hentet på lovlig måte ved gange til fots.
Efter dette kan det da ikke legges til grunn at betingelsene for anvendelse av Straffelovens §47 i relasjon til tiltaltes handling er oppfylt og han vil bli å dømme i overensstemmelse med tiltalebeslutningen.
Det er fra forsvarets side subsidiært anført at strl. §56 pkt. 1 a i alle fall må komme til anvendelse, og retten finner at siktepunktet for handlingen i alle fall har vært en redningshandling, selv om handlingen som anført ovenfor ikke kan godtas som en rettmessig nødhandling. Efter sin vurdering av handlingen i forhold til nødrettsbestemmelsens krav finner retten også at
Side:963
hovedregelen i vegtrafikklovens §31 annet ledd. om fengselsstraff må komme til anvendelse, mens forholdene allikevel har vært såvidt spesielle at det ansees forsvarlig i forhold til de generalpreventive hensyn å gjøre straffen betinget. Det legges forsåvidt til grunn at det for tiltalte i alle fall har foreligget en ekstraordinær situasjon hvor han har overskredet grensen for en rettmessig nødhandling, mens det forøvrig ikke er rettet noen bebreidelse vedrørende kjøringen selv. - - -