Rt-1977-969
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1977-09-28 |
| Publisert: | Rt-1977-969 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 923/1977. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Stabel, Blom, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §469, §470 |
En advokat som var 55 år da han sammen med flere andre ble satt under tiltale for økonomiske forbrytelser i forbindelse med den såkalte Holter Terasse byggesak ( Rt-1976-660) ble i byretten dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder. Han krevet fornyet behandling og ble i lagmannsretten frifunnet etterat lagretten hadde svart nei på den eneste tiltalepost som påtalemyndigheten opprettholdt.
Advokaten søkte erstatning for vesentlig velferdstap. Men kravet ble avslått av lagmannsretten da flertallet fant at det ikke var sannsynlig at strafforfølgningen hadde ført til noe slikt tap. Den dissenterende dommer stemte for en erstatning på 100.000 kroner.
Advokaten påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må føre frem.
1. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er noe vilkår for tilkjennelse av erstatning etter straffeprosesslovens §469 første ledd at bevisene er gjendrevet, men at spørsmålet om så er tilfelle er et forhold som kommer i betraktning ved den skjønnsmessige vurdering som bestemmelsen gir anvisning på, jfr. kjennelse i Rt-1976-1210. Utvalget er videre enig med statsadvokaten i at bevisene ikke uten videre kan anses gjendrevet fordi om lagretten har svart nei på skyldspørsmålet. Retten må her foreta en konkret vurdering av hvordan bevisenes stilling har vært, og utvalget finner det klart at denne vurdering kan overprøves av utvalget i et kjæremål. Men i den foreliggende sak er denne vurdering foretatt av de tre samme lagdommere som fulgte behandlingen av straffesaken gjennom syv uker, og utvalget finner intet grunnlag for å fravike lagmannsrettens enstemmige vurdering.
2. Lagmannsretten har om de punkter hvor tiltalebeslutningen ble frafalt, uttalt at bevisene der må «sies å være gjendrevet eller riktigere sagt at noe straffbart forhold ikke har foreligget». Utvalget er enig med lagmannsretten.
Videre er utvalget enig med lagmannsretten i at tiltalens post VIII - unnlatt skattetrekk i - - - Anlegg A/S - som ble utsatt under byrettssaken og ikke senere fulgt opp av påtalemyndigheten, er av underordnet betydning i forhold til straffesaken ellers.
Side:970
Når det gjelder et hovedpunkt i saken - tiltalebeslutningens post I a - medvirkning til utroskap - er forholdet at etter at lagretten hadde svart nei på skyldspørsmålet for B, avsa lagmannsretten - uten å forelegge spørsmålet for lagretten - frifinnelsesdom over A. Et annet hovedpunkt - tiltalens post II a - bedrageri for millionbeløp - var det eneste som ble forelagt lagretten. Skyldspørsmålet ble besvart benektende. Lagmannsretten uttaler ikke direkte at bevisene i disse to tilfeller må anses gjendrevet, men dens etterfølgende begrunnelse viser etter utvalgets mening at den ikke kan ha ansett bevisets stilling her som slik at det taler mot å tilkjenne erstatning. Utvalget er enig med lagmannsretten i dette og kan ikke se at det under kjæremålets behandling er fremkommet opplysninger som kan føre til noe annet resultat.
3. Når det gjelder spørsmålet om erstatning er utelukket etter straffeprosesslovens §470 har lagmannsretten - fremdeles enstemmig - uttalt:
«Retten vil som en konklusjon uttale at det etter det som kom frem under hovedforhandlingen, eller ved det som nå er anført fra påtalemyndighetens side, ikke kan sees å være foretatt handlinger av de to frifunne som skulle utelukke tilkjennelse av erstatning etter strpl. §469, 1. ledd, jfr. §470.»
Det er ikke hevdet av påtalemyndigheten at lagmannsretten for så vidt har bygd på en uriktig forståelse av loven. Og utvalget kan ikke se at det under kjæremålsbehandlingen er fremkommet noe som berettiger til å fravike lagmannsrettens bedømmelse av de faktiske forhold.
4. Når det så gjelder spørsmålet om vesentlig velferdstap er lidt, er det i og for seg på det rene at det bare er økonomisk tap som kan kreves erstattet, og at tapets størrelse er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering hvor også tap i fremtidig erverv må komme i betraktning.
Utvalget finner det klart at A må ha lidt et vesentlig tap ved den publisitet den økonomiske misère i Holter Terasse førte med seg. Dette har han åpenbart selv innsett i og med at han nedla sin advokatvirksomhet og søkte midlertidig stilling i departementet. Utvalget må legge til grunn at A hadde til hensikt å gjenoppta sin advokatvirksomhet når bølgene etter konkursen hadde lagt seg. Men utvalget finner ikke grunn til å tvile på at det for A - i en alder av vel 55 år - ville være en tung og vanskelig oppgave å etablere seg som advokat igjen og opparbeide advokatforretningen slik at han oppnådde samme inntekter som tidligere. Utvalget antar således at den betydeligste del av A's tap ikke kan føres tilbake til straffesaken, og dermed ikke kan tas i betraktning når det gjelder hans krav om erstatning for strafforfølgningen.
Spørsmålet er imidlertid om straffesaken har medført et tilleggstap for den tid strafforfølgningen pågikk og for fremtiden. Utvalget er under tvil kommet til at så må være tilfelle.
Utvalget legger da avgjørende vekt på at det gjelder en straffesak av helt uvanlig omfang og varighet, og en sak som ble omfattet med den største interesse i massemedia. Utvalget er på denne bakgrunn
Side:971
enig med A i at den omstendighet at saken er endt med frifinnelse, ikke i seg selv vil være tilstrekkelig til å avbøte skadevirkningene. Når det gjelder A's muligheter for fremtidig advokatvirksomhet, må utgangspunktet være at dette er en virksomhet som i særlig grad krever tillit fra potensielle klienter og at det er oppfatningen hos dem, ikke hos jurister, som til syvende og sist vil være avgjørende for advokatvirksomhetens skjebne. Utvalget bygger etter dette på at straffesaken må ha medført betydelige skadevirkninger for A og gjort gjenopptakelse av advokatvirksomheten til en noe nær umulig oppgave. Derimot finner utvalget ikke grunn til å anta at straffesaken vil ha varig betydning for A's karriere i departementet.
Utvalget kan ikke ha noen sikker formening om det, dersom straffesak ikke var blitt reist, ville vært mulig for A å gjenoppta advokatvirksomheten og oppnå høyere inntekt som advokat enn han vil ha i departementet. Men slik denne ekstraordinære sak har utviklet seg, finner utvalget det riktig å bygge på at så er tilfelle, og dermed legge til grunn at straffesaken har medført et vesentlig velferdstap utover det tap som var inntrådt før saken ble reist.
5. Spørsmålet om erstatning bør tilkjennes, vil etter dette bero på en rent skjønnsmessig vurdering.
Utvalget finner det ikke påvist at det fra påtalemyndighetens side er begått feil som gir særskilt grunn til å tilkjenne erstatning. Påtalemyndigheten stod overfor en meget vanskelig oppgave, og om man senere skulle komme til at denne opgave kunne vært lagt an og gjennomført på en måte som medførte mindre skadevirkninger for A, gir ikke dette i seg selv grunnlag for kritikk.
Allikevel står det tilbake at straffesaken i begge instanser fikk et omfang som medførte særlige skadevirkninger for A. Selv om det ikke kan bebreides påtalemyndigheten at den valgte å kumulere sakene mot et stort antall siktede, var dette i seg selv en omstendighet som måtte bidra til at saken fikk de helt usedvanlige dimensjoner og at det under de to hovedforhandlinger måtte føres bevis om temaer som vanligvis ville vært avklart på etterforskningsstadiet. Påtalemyndighetens suksessive frafallelse av tiltaleposter synes å underbygge dette inntrykk.
Når saken så ender med full frifinnelse i den eneste tiltaleposten som til slutt ble forelagt lagretten, finner utvalget at A har et rimelig krav på erstatning.
Under hensyn til at det bare er en del - og utvalget må anta en mindre del - av A's samlede tap som kan kreves erstattet, er utvalget blitt stående ved at han bør tilkjennes kr. 50.000.
Utvalget finner at A bør tilkjennes omkostninger for juridisk bistand for lagmannsretten og i kjæremålet og setter det samlede beløp til kr. 12.000.
Kjennelsen er enstemmig.»