Rt-1977-985

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-10-08
Publisert:	Rt-1977-985
Stikkord:	Sjøforsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 133B/1977
Parter:	Lyder Aune (advokat Einar Irgens - til prøve) mot Kystskipsassuransen (høyesterettsadvokat Per Hagelien).
Forfatter:	Michelsen, Lorentzen, Christiansen, Sinding-Larsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §146, §174, §176

Dommer Michelsen: M/S «Vestfold I» eies av Lyder Aune som også er skipets fører. Fartøyet var i 1967 og I 968 kaskoforsikret i Kystskipsassuransen. Den 12. november 1967 grunnstøtte skipet i nærheten av Harstad. På et verksted i Harstad ble det utført reparasjon av skader på giret som var oppstått ved grunnstøtingen. Den 6. januar 1968 led fartøyet et maskinhavari på havnen i Trondheim. Under reparasjonen etter dette uhellet fant man en skjevhet i veivakselen og skader på giret.

Rederen mente at disse skadene skyldtes mangelfull reparasjon ved verkstedet i Harstad, og gikk til søksmål mot det og krevde erstatning. Ved dom av Trondenes herredsrett av 26. oktober 1971 ble imidlertid verkstedet frifunnet. Rederen anla deretter sak mot Kystskipsassuransen. Han mente at så vel skjevheten i veivakselen som girskaden som ble konstatert etter havariet i Trondheim, var følger av at fartøyet gikk på grunn den 12. november 1967. Han krevde derfor disse skader erstattet i henhold til kaskopolisen. Dessuten forlangte han at assurandøren skulle dekke de utgifter han hadde hatt ved søksmålet mot verkstedet i Harstad.

I denne sak avsa Bergen byrett, som var satt med sjøkyndige domsmenn, den 13. mai 1975 dom med slik domsslutning:

«Innen 3 - tre - dager fra dommens forkynnelse betaler Kystskipsassuransen, Bergen, til Lyder Aune, Trondheim, kr. 32.202 - trettitotusentohundreogtokroner - med 6 - seks - prosent rente fra 4/41974 til betaling skjer.

Side:986

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Byretten gav Lyder Aune medhold i kravet om å få erstattet skaden på veivakselen. For øvrig ble assurandøren frifunnet.

Lyder Aune påanket byrettens dom på de punkter hvor han ikke hadde fått medhold. Kystskipsassuransen motanket og påstod seg frifunnet også for kravet om erstatning for veivakselen.

Gulating lagmannsrett, som behandlet saken med sjøkyndige domsmenn, avsa dom den 3. april 1976. Dommen har slik domsslutning:

«I hovedanken og motanken:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Over lagmannsrettens dom har Lyder Aune erklært anke til Høyesterett. Kystskipsassuransen har akkviescert ved lagmannsrettens dom så langt den er gått selskapet imot og har gjort opp i henhold til den. For Høyesterett gjelder saken således spørsmålet om Kystskipsassuransen skal betale erstatning for girskaden og for rederens utlegg i anledning prosessen for Trondenes herredsrett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett og Oslo byrett. Rederen og dispasjør og høyesterettsadvokat Ameln har avgitt forklaringer. For Høyesterett er som nytt dokument fremlagt en redegjørelse fra dispasjør, nå lagdommer Frøystein Halvorsen om det standpunkt fra hans side som er omtalt i byrettens og lagmannsrettens dommer.

For Høyesterett er partene enige om at girskaden etter havariet i Trondheim enten skyldtes feilmonteringen av giret under reparasjonen ved verkstedet i Harstad eller skjevheten i veivakselen som ikke ble oppdaget der, eller et samvirke mellom disse to forhold. Partene er også enige om at det ikke kan fastslås med sikkerhet hvilke av disse faktorer som har fremkalt det nye havariet, og har avstått fra ytterligere bevisførsel om disse spørsmål.

Videre er partene for Høyesterett enige om at Kystskipsassuransen skal dekke rederens utlegg til prosessen for Trondenes herredsrett med kr. 6.000, dersom han fullt ut får medhold i sitt krav på erstatning for girskaden. Skulle Aune bare delvis få medhold i dette krav, skal det skje en forholdsmessig reduksjon av de kr. 6.000.

Den ankende part peker som utgangspunkt på at Kystskipsassuransen etter punkt B 2 i de særskilte forsikringsvilkår hefter for skader på maskineriet som er en følge av blant annet støting. Denne bestemmelsen bygger etter Lyder Aunes mening på det samme årsaksbegrep som sjøforsikringsplanen av 1964. Det avgjørende for saken er derfor om det er forsikringsmessig adekvat årsakssammenheng mellom grunnstøtingen ved Harstad den 12. november 1967 og girskaden som oppstod i Trondheim. Det er ikke riktig som byretten og lagmannsretten har gjort, å legge utslagsgivende vekt på om uhellet i Trondheim kan ses som et nytt havari. Det er et nytt havari, men Kystskipsassuransen må erstatte skaden dersom det er årsakssammenheng mellom den og støtingen i nærheten av Harstad.

Etter Aunes mening er girskaden en følge av grunnstøtingen.

Side:987

Kystskipsassuransen er da erstatningsforpliktet enten årsaksrekken går gjennom akselskjevheten som ikke ble oppdaget ved verkstedet i Harstad, eller gjennom den feilmontering som der fant sted. Det er en klar logisk årsakssammenheng, og verken den omstendighet at akselskjevheten ikke ble oppdaget eller at giret ble feilmontert, bryter denne på en slik måte at girskaden må ses som en forsikringsmessig inadekvat følge av grunnstøtingen.

Aune er av den oppfatning at det ikke foreligger uaktsomhet i forbindelse med reparasjonen i Harstad. Verkstedets folk, besiktigelsesmannen eller han selv kan ikke overføres uaktsomhet, og da kan i alle fall ikke verkstedsfeilen sies å bryte årsaksrekken. Selv om det skulle være utvist uaktsomhet, er etter Aunes oppfatning årsaksrekken ikke brudt. Det er påregnelig at det gjøres feil under en reparasjon.

Rederen gjør videre gjeldende at de to omstendigheter ved reparasjonen i Harstad som det er tale om, ikke kan sies å ha samvirket med grunnstøtingen på en slik måte at bestemmelsen i sjøforsikringsplanens §20 om fordeling av skaden kan få anvendelse. Det er ikke riktig å tale om nye farer. Det foreligger en videreføring av de skader som oppstod ved grunnstøtingen. Under denne synsvinkel må i alle fall saken ses dersom det legges til grunn at det ikke fra noe hold er utvist uaktsomhet ved reparasjonen i Harstad.

Subsidiært hevder Aune at det må finne sted en fordeling av skaden etter sjøforsikringsplanen §20. Men i så fall kan bare en mindre del belastes det som skjedde på verkstedet i Harstad.

Etter forsikringsvilkårene punkt B 2 og sjøforsikringsplanens §19 har forsikringstakeren bevisbyrden for at girskaden er en følge av grunnstøtingen. Aune hevder å ha bevist at det er en logisk årsakssammenheng til stede, og at den er adekvat. Vil assurandøren gjøre gjeldende at tapet likevel ikke skal erstattes fordi nye farer har virket inn som selskapet ikke hefter for, må det ha bevisbyrden for slike omstendigheter.

Aune krever prinsipalt erstatning basert på de utgifter som ville vært forbundet med å skifte ut det gamle giret med et nytt av samme type. Han mener at det var teknisk berettiget å skifte ut giret, og krever seg tilkjent kr. 55.000. Dersom retten skulle komme til at giret burde vært reparert, forlanger han en erstatning på kr. 30.000.

Som jeg tidligere har nevnt, er det enighet mellom partene om hvordan Aunes krav om erstatning for utleggene i anledning prosessen for Trondenes herredsrett skal behandles.

Lyder Aune har nedlagt slik påstand:

«Kystskipsassuransen, Bergen, dømmes til å betale til Lyder Aune, Heimdal, kr. 61.000 - med 6 % årlig rente fra 4. april 1974 til betaling skjer samt saksomkostninger for aller retter.»

Ankemotparten, Kystskipsassuransen, har henholdt seg til byrettens og lagmannsrettens dommer og har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

Etter kystskipsassuransens mening er det avgjørende for saken hva som ligger i ordene «er en følge av» i de spesielle polisevilkår. Skader som skyldes en feilaktig reparasjon, omfattes ikke av klausulen om at assurandøren hefter for følger av grunnstøting.

Side:988

Når man skal avgjøre hva som er årsak til girskaden, må man eliminere de uvesentlige momenter i hendelsesforløpet og konsentrere seg om det utslagsgivende og dominerende. En slik fremgangsmåte må i dette tilfelle medføre at man eliminerer støtingen som uvesentlig i forhold til den feilaktige reparasjonen. Reparasjonsfeilen bryter årsaksrekken. Avgjørende er at det foreligger en ny markant skadegjørende faktor som i forhold til den nye skaden må anses som det dominerende element i hendelsesrekken.

Den dominerende faktor kan etter Kystskipsassuransens mening tilbakeføres til en uaktsomhet som er utvist enten av Aune selv, av besiktigelsesmannen eller av verkstedets folk eller av disse i fellesskap. Selvom det må legges til grunn at det ikke foreligger uaktsomhet, bryter den feilaktige reparasjonen årsaksrekken.

Det tilfellet vi her står overfor, atskiller seg fra saksforholdet slik det forelå i Hektorsaken, Rt-1950-1108. Der vår det tale om en skade som overhodet ikke kunne oppdages under den etterfølgende reparasjonen.

Kystskipsassuransens tolking av ordene som nyttes i polisevilkårene, er i overensstemmelse med vanlig språkbruk og med Høyesteretts praksis. Den er også i harmoni med det årsaksbegrep sjøforsikringsplanens forfattere har anvendt i andre forbindelser, og stemmer med den ramme for ansvar som angis i §173 i planen.

Ordene «er en følge av» står i en klausul som tar sikte på vesentlig å innskrenke assurandørens ansvar ved den såkalte «småkaskoforsikring». Skulle det være tvil om tolkingen av ordene i klausulen, må en snever forståelse legges til grunn.

Det er etter Kystskipsassuransens mening ikke plass for en fordeling av tapet etter regelen i sjøforsikringsplanens §20. Støtingen har ikke samvirket med verkstedsfeilen og skapt et felles resultat. Og i alle fall må man se bort fra støtingen som et bagatellmessig element i årsaksrekken.

Kystskipsassuransen gjør gjeldende at forsikringstakeren har bevisbyrden i denne saken. Aune må bevise at det er årsakssammenheng mellom støtingen og girskaden. Dersom Høyesterett skulle komme til at årsaksrekken er brudt ved feilmonteringen av giret, men ikke ved at skjevheten i veivakselen ikke ble oppdaget, har Aune bevisbyrden for at det var skjevheten som førte til girsammenbruddet.

Selskapet hevder subsidiært at det bare er forpliktet til å erstatte Aune det beløp som ville ha medgått til å reparere det gamle giret. Det er enig i at Aune skal tilkjennes kr. 30.000 dersom dette syn legges til grunn for dommen. Selskapet godtar at erstatningsbeløpet settes til kr. 55.000 dersom det bygges på at det var nødvendig å skifte ut giret.

Kystskipsassuransen har nedlagt slik påstand:

«Kystskipsassuransen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Under den kaskopolise Lyder Aune har tegnet hos Kystskipsassuransen, krever han erstatning for den girskade som ble oppdaget etter at M/S «Vestfold I» led maskinhavari på havnen i Trondheim. Etter de særlige forsikringsvilkår som gjelder for polisen, hefter assurandøren

Side:989

bare for skade på maskineriet dersom det bevises at den er en følge blant annet av støting som her er det aktuelle.

Det må legges til grunn at denne klausul i de særlige forsikringsvilkår bygger på det samme årsaksbegrep som sjøforsikringsplanen av 1964 har knesatt i bestemmelsene i §18, §19, §20 Det er i denne forbindelse vesentlig å fremheve at sjøforsikringsplanen ikke har innført hovedårsaksregelen som man ellers finner i forsikringsretten. I stedet har man fått bestemmelsen i planens §20 om forholdsmessig fordeling over de enkelte farer hvis tapet er forårsaket ved et samvirke av disse.

Man står i denne saken overfor to faktorer som hver for seg eller i samvirke kan ha vært årsak til girskaden. Det er skjevheten i veivakselen som oppstod under grunnstøtingen, men som ikke ble oppdaget ved verkstedet i Harstad, og det er den feilaktige montering i forbindelse med reparasjonen av giret etter skaden på det ved grunnstøtingen.

Man kan tenke seg den løsning at støtingen anses som den eneste årsak til girskaden. I så fall hefter Kystskipsassuransen for hele tapet. Den annen mulighet er at skaden utelukkende må sies å være forårsaket av det som med en fellesbetegnelse kan kalles verkstedsfeilen. Legger man dette alternativ til grunn, må ankemotparten frifinnes. Finner man at skaden skyldes et samvirke mellom de forhold jeg nå har nevnt, kommer planens §20 til anvendelse, og det må finne en fordeling sted.

Det vil etter min oppfatning måtte bero på en skjønnsmessig vurdering hvilke av disse alternativer som skal legges til grunn for avgjørelsen i saken.

Jeg finner det hensiktsmessig først å drøfte om det er årsakssammenheng mellom grunnstøtingen og girskaden.

Det må etter min oppfatning i alle fall kunne sies at grunnstøtingen den 12. november 1967 er en foranledning til girskaden. Hadde ikke fartøyet gått på grunn, ville det ikke blitt reparert, og den nye skaden ikke ha inntrådt. Jeg kan dog ikke se at det er naturlig bare å betegne grunnstøtingen som en foranledning til den senere skade. Jeg ser den som et markant trekk i det samlede bildet. Det er gjennom den at skipet ble påført de primære skader - skjevheten i veivakselen og skaden på giret - som ledet til den senere utvikling.

Jeg har etter dette funnet å måtte legge til grunn at det er en forsikringsmessig relevant årsakssammenheng mellom grunnstøtingen og skaden som nå kreves erstattet.

Det er imidlertid - som jeg har nevnt - på det rene at det er begått det jeg kalte verkstedsfeil. Slike feil kan tenkes å bryte årsaksrekken med den følge at assurandøren ikke pålegges ansvar for skader som senere dukker opp. Løsningen må bero på en vurdering av den eller de feil som konkret er begått.

Når man skal løse det spørsmål man står overfor i denne sak, vil man etter min oppfatning ikke kunne finne støtte i dommen i «Hektorsaken». Det dreide seg i den saken om en mangel som det overhodet ikke var noe grunnlag for verkstedet til å oppdage. I det tilfelle som her behandles, er forholdet et annet.

Når et skip utsettes for et havari, må det repareres. Rederen pliktet i dette tilfellet å få skipet reparert. Jeg viser i denne forbindelse til sjøforsikringsplanens bestemmelser i §52, §53, §54 om sikredes plikter.

Side:990

Som oftest vil en reparasjon være fullgod. Det hender dog at verksteder overser skader eller utfører en reparasjon på en feilaktig måte, for eksempel foretar en uriktig montering. Slike omstendigheter må man regne med vil kunne skje, og da kan nye skader oppstå. Dette er ikke upåregnelig. Annerledes kan saken stille seg ved grove feil og forsømmelser.

De feil som i dette tilfellet er begått, kan etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett ikke karakteriseres som usedvanlige eller grove.

Etter dette har jeg ikke kunnet finne at det vil være riktig i dette tilfellet å si at den feilaktige reparasjonen bryter årsaksrekken. Men verkstedsfeilene er allikevel av en slik art at de må anses som selvstendige årsaksfaktorer som har hatt innvirkning på skadens inntreden og omfang. Særlig gjelder dette feilmonteringen.

Etter min oppfatning står man da overfor et tilfelle hvor sjøforsikringsplanens §20 må få anvendelse. Skaden er oppstått ved et samvirke mellom de to faktorer jeg har behandlet - grunnstøtingen og verkstedsfeilen.

Det er under de foreliggende omstendigheter vanskelig å foreta den fordeling som foreskrives i §20. Jeg er kommet til at det ved denne skjønnsmessige avgjørelse er riktig å legge størst vekt på grunnstøtingen. Den er det utløsende element, og jeg har på den annen side funnet at verkstedsfeilen er av mindre alvorlig karakter. Ut fra denne vurdering er jeg kommet til at Kystskipsassuransen bør bære 2/3 av skaden på giret.

Jeg har vært i tvil om ikke erstatningen i dette tilfellet bør baseres på hva det ville ha kostet rederen å installere et nytt gir av samme type som det skadede. Imidlertid har jeg ikke funnet tilstrekkelig støtte i bevisene - saken er på dette punkt ikke godt opplyst - for at det var nødvendig å skilte ut det gamle giret. Jeg må da legge til grunn at Aune bare har krav på erstatning basert på de utgifter som ville ha påløpt om det gamle giret var blitt reparert. Som jeg har nevnt, er det enighet mellom partene om at beløpet her er kr. 30.000. Lyder Aune vil da på denne post bli tilkjent kr. 20.000. -

Ut fra den enighet det er mellom partene og på basis av det resultat jeg er kommet til når det gjelder skaden på giret, vil Kystskipsassuransen måtte betale Aune kr. 2.200 til delvis dekning av omkostningene ved søksmålet for Trondenes herredsrett. Beløpet er avrundet.

Jeg føyer til at partene har opplyst at i de tall de har lagt til grunn, inngår renter til saksanlegget.

Det samlede beløp Lyder Aune etter dette vil bli tilkjent i Høyesterett, utgjør således kr. 22.200.

Det er ikke reist noen innsigelse mot den ankende parts påstand om prosessrenter med 6 % p.a.

Opprinnelig påstod Lyder Aune seg i denne sak tilkjent et beløp på kr. 97.558. Samlet er assurandøren dømt til å betale ham kr. 54.402. Sikrede har helt ut fått medhold i kravet om erstatning for skaden på veivakselen. Han er tilkjent en delvis erstatning for girskaden. På dette punkt i saken har han dog fått medhold i det vesentlige spørsmål om det var adekvat årsakssammenheng mellom grunnstøtingen og skaden. Det

Side:991

er dette spørsmål som har voldt vanskelighetene. Kravet om erstatning for utgiftene til søksmålet ved Trondenes herredsrett må nærmest ses som et aksessorium.

Under disse omstendigheter har jeg funnet at sikrede bør tilkjennes sakens omkostninger for alle retter hos forsikringsselskapet. Jeg viser til tvistemålslovens §174 annet ledd.

Lyder Aune har levert omkostningsoppgave i henhold til tvistemålslovens §176 annet ledd. Hans samlede utlegg for alle retter beløper seg til kr. 27.534. Til dette beløp kommer salær til prosessfullmektigen for tre instanser. Jeg finner at det samlede omkostningsbeløp passende kan settes til kr. 80.000.

Jeg kan ikke se at det her er plass for - som byretten og lagmannsretten har gjort - å anvende en oppfyllelsesfrist på 3 dager etter tvistemålslovens §146 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Kystskipsassuranse,i dømmes til å betale til Lyder Aune 22.200 - tjueto tusen to hundre - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 4. april 1974 og til betaling skjer.

2. I saksomkostningerfor byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Kystskipsassuransen til Lyder Aune 80.000 - åtti tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - ukerfraforkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsjustitiarius Johan Fr. Meyer med sjøkyndige domsmenn Mohr og K. Fabritius): - - -

M/S «Vestfold I» er et fraktefartøy, som er bygget av stål i England i 1928. Da havariet fant sted hadde fartøyet en 8 sylindret diesel hovedmotor på 450 bhk. bygget i 1959 av Soc. Alsacienne de Constr. Mecanique type MGO. Fartøyet er på 289 bruttoregistertonn og stikker 11,5 fot i lastet stand.

Lyder Aune kjøpte fartøyet i 1964. Samme år gjennomgikk det 2-års klasse og i 1967 full klasse. Det har klasse i Bureau Veritas.

Den 12. november 1967 ankom fartøyet til Harstad fra Trondheim med ca. 290 tonn last bestående av formel og diverse stykkgods. En sementblandemaskin skulle losses i Lundenes, som ligger ca. 5 n. mil fra Harstad. Etter at blandemaskinen var losset, bakket fartøyet ut fra kaien og berørte herunder grunnen. - - -

Etter ankomst til Harstad, gjorde Aune henvendelse til Kaarbøs Mek. Verksted. Verkstedet kunne ikke ta reparasjonen straks, men sendte ombord hjelpearbeider Knut Robertsen, som sammen med Aune og andre ombord arbeidet med demontering av gearet i 1 1/2 dag. Deretter kom også montør T. Nilsen fra verkstedet og hjalp til med demonteringen.

Fartøyet ble så slept til verkstedet. Det var konstatert skade på gearet og nye deler ble bestilt fra den franske leverandør gjennom dennes importør i Norge. Bestillingen ble foretatt av Aune i eget navn. Delene ble bestilt i henhold

Side:992

til en illustrert delefortegnelse, som Aune hadde i sin besittelse og i samråd med besiktigelsesmannen for Bureau Veritas og folk fra Kaarbøs mek. verksted.

Reparasjonen i Harstad var ferdig den 7. desember 1967. Fartøyet gikk en prøvetur, som varte i ca. 2 timer. Under prøveturen ble det foretatt et par bakkeprøver. Representanten for Bureau Veritas var med på prøveturen. Det ble ikke konstatert noe som kunne tyde på at ikke alt var i orden.

«Vestfold I» var forsikret i Kystkipsassuransen som erstattet reparasjonsutgiftene i henhold til polisevilkårene.

Lørdag den 6. januar 1968 ankom «Vestfold I» til Trondheim, Under reversering ved manøvrering til kai brakk gearet sammen på nytt. Motoren hadde da bare gått ca. 50 timer etter reparasjonen i Harstad. Mandag den 8. januar 1968 ble gearet undersøkt av folk fra Ørens mek. verksted. Det viste seg at det var skade på drev og tannhjul. Lyder Aune bad ingeniør Odd Røkke besiktige skaden. Røkke avga rapport den 23. januar 1968.1 rapporten heter det bl.a.:

«Ved besiktigelse av gearet før demontering ble foretatt, ble det konstatert at clutchplate og midterste kulelagerbæring var montert med innhuggete merker («o») diametralt mot hverandre.

Midterste kulelagerbæring er fast på motorens svinghjul og kulelagerbæringen viste ved kontroll et målbart kast på 0,4 mm.

Det er all grunn til å anta at havari nr. 2 skyldes mangelfull utbedring av havari nr. 1, derved at forannevnte clutchplate og kulelagerbæring ikke er blitt montert overensstemmende med innhuggete merker.»

Da ingeniør Røkke var av den mening at havariet i Trondheim kunne tilbakeføres til mangelfull reparasjon i Harstad, ble Kaarbøs Mek. Verksted underrettet. Fra verkstedet ble formann S. Richardsen sendt til Trondheim for å inspisere det skadde gear. - - -

Kaarbøs mek. verksted er ansvarsforsikret i Forsikringsselskapet Storebrand. Det var derfor dette selskaps inspektør A. Rønning deltok i besiktigelsen, som nevnt av Rikardsen. Rønning har avgitt en besiktigelsesrapport datert den 16. januar 1968. - - -

Skaden er også besiktiget av Bureau Veritas v/ingeniør Birger Grønn. Ved hans inspeksjon den 10. januar 1968 konstaterte han at noen av geardelene var brukket og andre ut av stilling. - - -

Som det fremgår av de siterte rapporter, ble det konstatert at to deler i gearet var blitt montert i Harstad diametralt motsatt av hva de skulle ha vært i henhold til innhuggete «o»-merker. Ingeniør Røkke var av den oppfatning at denne feilmonteringen kunne være årsak til havariet. Disse to delene har nr. 78 og 79. For å få betydningen av feilmonteringen nærmere klarlagt, skrev skipsmekler Bjarne Raak den 19. januar 1968 til det franske firma som hadde levert delene. Han forklarte hvordan delene var blitt montert og spurte om det var sannsynlig at denne monteringen kunne ha forårsaket havariet på gearet. Firmaet svarte i brev av 23. januar 1968. I brevet heter det bl.a.:

«In fact the holes of the satellites axis are finisch-bored with the two parts assembled and this is the reason of the marks «o» on each part so that the correct position can be reproduced.

When the marks «o» are not in correspondence the satellite axis are not parallell and not perpendicular with the two parts no. 78 and 79.»

Kystkipsassuransen gjorde henvendelse til Norges Tekniske Høyskole for å få en uttalelse om skadeårsaken. Instituttingeniør Jan Ørvig undersøkte gearet og avga en lengre rapport. - - -

Side:993

Lyder Aune mente med støtte i uttalelser fra ingeniørene Røkke og Ørvig, samt fra den franske leverandør at årsaken til motorhavariet i Trondheim måtte være feilmonteringen ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad. Han anla derfor sak mot verkstedet og krevet erstatning. Saken ble pådømt ved Trondenes herredsretts dom av 25. oktober 1971. Verkstedet ble frifunnet. Frifinnelsen er begrunnet med at retten ikke fant at verkstedet kunne overføres noen uaktsomhet. Retten fant det derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til årsaken til maskinhavariet i Trondheim.

Da saken mot verkstedet ikke førte frem, krevet Lyder Aune erstatning av Kystskipsassuransen i henhold til kaskopolisen. Kystskipsassuransen avviste kravet under henvisning til sjøforsikringsplanens §19 og selskapets særskilte forsikringsvilkår, klausul B 2, som lyder slik:

«Partikulær skade på maskineriet med tilbehør og rørledninger og elektriske ledninger utenfor maskineriet erstattes bare hvis det bevises at skaden er en følge av at fartøyet er sunket, av sammenstøtet, støtning - støtning mot tauverk, wire og fiskeredskaper unntatt - jordskjelv, eksplosjon utenfor maskineriet eller brann.»

Det er på det rene at ingen av de skadeårsaker, som selskapet etter denne klausulen svarer for, var til stede i Trondheim den 6. januar 1968. Aune på sin side mener at der er en slik sammenheng mellom maskinhavariet i Trondheim og grnnnberøringen i Lundenes den 12. november 1967, at Kystskipsassuransen er erstatningspliktig. - - -

Retten skal bemerke:

Avgjørende for saksøktes erstatningsplikt er om maskinhavariet i Trondheim er erstatningsmessig i henhold til klausul B 2 i Kystskipsassuransens særskilte forsikringsvilkår. Skal erstatningsplikt foreligge, må havariet være «en følge av» grunnstøtningen i Lundenes den 12/11 1967. I Trondenes herredsretts dom av 25/10 1971 ble det ikke tatt standpunkt til årsaksforholdet. Saksanlegget bygget på at maskinhavariet var en følge av ansvarsbetingende feil begått under reparasjonen i Harstad, og det eneste som ble avgjort ved dommen, var at det ikke var utvist uaktsomhet fra verkstedets side. Saksøkeren har anført at denne avgjørelsen skal være bindende for partene i denne saken i henhold til deres avtalte forutsetninger for saksanlegget ved Trondenes herredsrett. Saksøkte har bestridt at slike forutsetninger foreligger. Retten behøver ikke ta standpunkt til dette i denne forbindelse. Til vurdering av verkstedets ansvarsforhold er det ikke fremført noen nye beviser av betydning som ikke forelå forTrondenes herredsrett, og retten kan ikke finne grunnlag for å vurdere bevisene annerledes enn Trondenes herredsrett gjorde. Retten legger til grunn at det ikke er utvist uaktsomhet ved utførelsen av reparasjonen i Harstad.

De skader som ble konstatert etter havariet i Trondheim, kan deles opp i to, nemlig skjevhet i motorens veivaksel og knusing av geardeler. Det er ikke gitt at disse skadene har samme årsak.

Skjevheten i veivakselen ble oppdaget i Trondheim, men den kan ha foreligget i Harstad. Under reparasjonen i Harstad ble det av verkstedet foreslått at det skulle foretas klokking av veivakselen, men Lyder Aune, som ikke var helt klar over hva klokking var, mente at det var unødvendig. Klokking ble derfor ikke foretatt, og man har følgelig intet sikkert holdepunkt for at akselen da var i orden.

Under grunnstøtingen i Lundenes slo propellen under bakking ned i steinholdig sandbunn. Dette har medført en så sterk oppbremsing av propellen, at

Side:994

det er blitt en svær påkjenning på hele drivverket. Skjevheten i veivakselen kan meget vel være oppstått da.

De forskjellige sakkyndige uttalelser i saken er sterkt motstridende. og de sakkyndige har ikke kunnet komme til enighet om årsaken til havariet i Trondheim, selv ikke etter at de kom sammen til et mote for å drøfte spørsmålet. Ved møtets slutt var de like uenige som ved møtets begynnelse. Retten har derfor ikke noen særlig støtte i de sakkyndige uttalelsene, og må vurdere disse fritt sett i sammenheng med de opplysninger som ellers foreligger i saken.

«Vestfold I» gjennomgikk full klasse juni/juli 1967. Motoren ble da overhalt ved Øren Mek. Verksted under ledelse av montør fra motorfabrikken. Etter endt reparasjon ble motorakselens flens kontrollmålt og funnet i orden av den franske montør. Man må da kunne bygge på at det på dette tidspunkt ikke fantes noen skjevhet i akselen. Det foreligger ingen opplysninger om at motoren har vært utsatt for noen ekstra påkjenning i tiden mellom overhalingen i juni/juli 1967 og grunnberøringen den 12/11 samme år. Lyder Aune har forklart at motoren fungerte tilfredsstillende helt til dette tidspunkt.

Underveis fra grunnstøtningsstedet til Harstad merket Aune ingen vibrasjon i motoren, men han har forklart at skipet da gikk med meget liten fart. Den manglende vibrasjon kan derfor ikke sees som et bevis for at det ikke var oppstått skjevhet i akselen. Aune har videre forklart at han under turen fra Harstad til Trondheim etter endt reparasjon, merket mer vibrasjon i maskineriet enn vanlig. Vibrasjonen var så tydelig at man forsøkte seg med forskjellige omdreiningstall for å få anlegget til å gå rolig, uten at dette lyktes.

Det er enighet om at geardelene nr. 78 og nr. 79 ble montert i en stilling diametralt motsatt av det riktige i Harstad. Etter rettens mening er det ikke denne monteringsfeil som har forårsaket vibrasjonen. Derimot vil en skjevhet i veivakselen kunne medføre vibrasjon. Skjevheten må ha vært til stede ved avgangen fra Harstad, og må være oppstått ved grunnberøringen i Lundenes. Den er altså «en følge av» stotningen der, og Kystskipsassuransen må være ansvarlig for denne skade.

Når det gjelder skaden på gearet, er det - som det fremgår av det som er nevnt foran - ikke enighet mellom de sakkyndige om årsaksforholdet. Skaden kan skyldes feilmonteringen i Harstad. Dette er ingeniør Ørvigs oppfatning. I sin erklæring uttaler han:

«Dessuten viser stålringens deler tydelige spor av riving på flanken, eller med andre ord, planethjulet har belastet ringen.

Dette kan kun forårsakes av en skjevhet i opprettingen og må derfor henføres til utførelsen av reparasjonen. Det man kan konstatere etter skaden bekrefter således helt fabrikantens uttalelse i brev av 23. f.m., at skaden skyldes at tappen for dette planethjul ikke var montert i riktig stilling i henhold til fabrikantens overettmerker.

Disse merker må stå riktig for at de forskjellige hjuls akser skal bli helt parallelle. Når altså i dette tilfelle merkene ikke sto overett, var planethjulets akse ikke parallell med de øvrige akser i gearet. Det siste havari må derfor direkte henføres til den overbelastning som oppsto på grunn av denne skjevheten, og som førte til riving og knusing av stålringen.»

Ingeniør Røkke er også den mening at gearsammenbruddet skyldes feilmonteringen av geardelene. På den annen side mener formann Rikardsen ved Kaarbø Mek. Verksted, samt inspektor Rønning og ingeniør Amdahl fra Bachke & Co. at feilmonteringen har vært uten betydning idet måleresultatet ble det

Side:995

samme enten geardelene var montert riktig eller diametralt motsatt. Som nevnt kom disse fem sakkyndige ikke til enighet, selv ikke etter å ha drøftet spørsmålet i et møte, hvor alle var til stede.

Ut fra de beviser som er fort,er det ikke mulig for retten å gjøre seg opp noen sikker mening om årsaken til gearsammenbruddet, eller om den mest sannsynlige årsakssammenheng.

Saksøkeren har anført at gearsammenbruddet er «en følge av» grunnstøtningen, selv om årsakssammenhengen går via en ikke fullgod reparasjon. Hvis en ikke fullgod reparasjon fører til en ny skade, er denne «en følge av» det første havariet, og assurandøren er ansvarlig fordi det ikke er upåregnelig at reparasjonen ikke er fullgod. Retten er ikke enig i dette. Hvis en mangelfull reparasjon fører til en ny skade, må dette ansees som et nytt havari, som i dette tilfelle ikke dekkes av polisen. Man viser til den dokumenterte uttalelse fra dispasjør Jan Frøystein Halvorsen vedr. M/S «Øksnesfisk». Dispasjør Henrik Ameln har også i sin vitneforklaring uttalt seg i samme retning.

Som nevnt har retten funnet det tilfredsstillende godtgjort at skjevheten i veivakselen er en følge av grunnstøtningen i Lundenes. Derimot kan det ikke ansees godtgjort at gearsammenbruddet i Trondheim helt eller delvis er forårsaket av akselskjevheten. Resultatet må da bli at Kystskipsassuransen svarer for skaden på veivakselen, men ikke for skaden på gearet. - - -

Lyder Aune har krevet erstattet sine utgifter i anledning av rettssaken mot Kaarbø Mek. Verksted. Selv om det er så at Kystskipsassuransen kunne ha interesse av at en slik sak ble vunnet av Aune, er det ikke bevist at saken helt eller delvis ble ført for Kystskipsassuransens regning, eller at det har vært noen klar forutsetning mellom partene at Kystskipsassuransen skulle bære omkostningene. H.r. .advokat Ameln har forklart at han utelukkende fikk sitt oppdrag fra Aune, og direktør Titlestad i Kystskipsassuransen har forklart at Ameln ikke hadde noe oppdrag derfra. Kystskipsassuransen har heller ikke hatt noen befatning med spørsmålet om hvorvidt dommen skulle påankes. Kravet kan derfor ikke føre frem. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne M. Lund, C. H. Endresen og Ole Johan Helle med sjøkyndige domsmenn skipsmekler R. Kristensen og maskinsjef W. Sundet): - - -

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og kan for en vesentlig del slutte seg til byrettens begrunnelse.

Når det gjelder årsaken til skjevheten i veivakselen, legger lagmannsretten som byretten, vesentlig vekt på at den oppbremsing av propellen som skjedde ved grunnstøtingen i Lundenes, medførte en så stor belastning på veivakselen at den må anses som den overveiende sannsynlige årsak til skjevheten. Det anses i denne forbindelse å være uten betydning om sandbunnen hvor støtingen skjedde, var stenholdig. Aune har forklart at han på turen fra Trondheim til Harstad merket en svak vibrasjon i motoren som ikke var konstatert tidligere. Dette er etter lagmannsrettens mening et sterkt indisium på akselskjevhet, og forklaringen støtter den oppfatning at en skjevhet var oppstått ved grunnstøtingen.

I den uttalelse av 6/3 1968 fra instituttingeniør Ørvig som delvis er gjengitt i byrettsdommen, heter det:

«Men hertil kommer det kanskje viktigere forhold at anlegget ikke kunne fungere i nevneverdig lang tid med en slik skjevhet i akselen, og jeg holder det

Side:996

for helt usannsynlig at båten kunne gå til Trondheim med denne skjevhet i akselen. En slik skjevhet ville sandsynligvis også føre til et annet skadebillede, idet reduksjonsgear og lagre i maskinen også ville bli overbelastet.»

Det er opplyst at «Vestfold I» gikk fra Harstad til Kjøpsvik, derfra til Møre og så til Trondheim hvor gearsammenbruddet skjedde og at turen tok 50 timer. Etter det som foreligger opplyst i saken kan lagmannsretten ikke være enig i den siterte uttalelse fra ingeniør Ørvig, men finner det vel mulig at skipet, til tross for den belasting som en slik skjevhet utvilsomt innebar, ville kunne gjennomføre turen uten at skjevheten førte til noe sammenbrudd eller på annen måte hindret anlegget i å fungere. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten funnet at det er ført tilstrekkelig bevis for at den skjevhet i veivakselen som ble konstatert i Trondheim er en følge av støtingen i Lundenes og at Kystskipsassuransen da blir ansvarlig for denne skade.

Hva som var årsak til de skader på gearet som ble reparert i Trondheim har lagmannsretten funnet tvilsomt. Det må dog legges til grunn at andre årsaker enn skjevhet i veivakselen og feilmontering av geardeler kan utelukkes. For lagmannsretten fremstiller det seg på ingen måte usannsynlig at gearskadene kan skyldes et samvirke av de 2 nevnte årsaker. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet det nødvendig å ta standpunkt nærmere til dette. Den er nemlig kommet til at det i alle tilfelle foreligger en ny skade som ikke dekkes av polisen. Den nye skaden har som nevnt enten sin årsak i feilmonteringen av gearet i Harstad eller i at den skjevhet som var oppstått ikke ble oppdaget og reparert i Harstad, eventuelt i et samvirke av de 2 årsaker. Lagmannsretten kan ikke være enig med den ankende part i at byretten har misforstått den uttalelse av dispasjør Halvorsen som det er henvist til i byrettens dom. Det er riktig at Halvorsen henviser til motivene til planens §189 som gjelder franchise og at hans konklusjon gjelder franchise, men selve den aktuelle del av uttalelsen har en helt generell form. Det har vært antydet fra den ankende parts side at Halvorsens oppfatning ikke er kommet til riktig uttrykk i uttalelsen slik som den etter rettens mening må leses, men dette har retten ikke noen foranledning til å gå nærmere inn på. Under sin vitneforklaring for lagmannsretten uttalte h.r.advokat og dispasjør Ameln som sin oppfatning at feil fra verkstedets side er et selvstendig havari som assurandøren ikke svarer for, og da ikke bare franchisemessig sett, men også årsaksmessig. Dette gjelder også ved skader som skyldes ikke tilfredsstillende utbedring, herunder også rene unnlatelsesfeil. Lagmannsretten finner også å måtte legge en viss vekt på den presise utforming av klausulen under pkt. B 2 i vilkårene, som synes å ha til hensikt klart å presisere at en erstatningsmessig skade må være en følge av selve støtingen og neppe kan leses slik at den gir spillerom for senere skadeårsaker som skyldes handlings- eller unnlatelsesfeil under reparasjon av erstatningsmessige skader.

Når det gjelder den ankende parts krav om erstatning av saksomkostningene ved saken for Trondenes herredsrett, har lagmannsretten ikke funnet godtgjort at det forelå noen avtale og heller ikke at det var en stilltiende forutsetning at Kystskipsassuransen skulle dekke noen del av disse. H.r.advokat Ameln, som førte saken for Aune, har som vitne forklart at han bare representerte Aune og at han ihvertfall på den tid anså det klarlagt at saken mot verkstedet ikke vedrørte Kystskipsassuransen. Direktør Titlestad har forklart at Ameln ikke hadde noe oppdrag fra Kystskipsassuransen når det gjaldt rettssaken mot verkstedet. Lagmannsretten har da ikke funnet noe grunnlag for å pålegge Kystskipsassuransen å erstatte Aune de nevnte saksomkostninger.

Byrettens dom vil etter dette bli stadfestet. - - -