Rt-1978-1454

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-12-08
Publisert:	Rt-1978-1454
Stikkord:	Injuriesak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 190B/1978
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer advokat Einar Stueland - til prøve).
Forfatter:	Elstad, Mellbye, Tønseth, Egil Endresen, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeprosessloven (1887) §451, Straffeloven (1902) §247, §249, §250, §253, Straffeloven (1902)

Dommer Elstad: Natt til søndag 13. mars 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø ødelagt ved sprengning. Saken ble forholdsvis raskt oppklart, og to yngre menn er senere dømt for grovt skadeverk. Mens etterforskingen pågikk, ble det lørdag 19. mars 1977 avholdt en pressekonferanse i regi av Rød Valgallianse i Tromsø. Forfatteren A var på arrangørsiden med på den. Under konferansen kom han med en del uttalelser om politiet som førte til at det ble reist tiltale etter straffelovens §247. I tiltalebeslutningen var den straffbare handling beskrevet med at han under pressekonferansen «uttalte at det var en av flere muligheter eller teorier at politiet i Tromsø eller enkeltpersoner innen politiet i Tromsø stod bak sprengningen».

Tromsø byrett avsa 20. mai 1978 dom med denne domsslutning:

«I: A, født xx.xx.1944, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §247 til en bot til statskassen stor kr. 500 - - kronerfemhundre - eller så fremt boten ikke betales til en fengselsstraff i 3 - tre - dager.

II: A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1 000,- - kronerettusen.

III: Følgende beskyldninger fremsatt av A på pressekonferansen på Saga

Side:1455

Hotel i Tromsø lørdag 19. mars 1977 kjennes døde og maktesløse i h.t. Strl. §253 nr. 1:

«at det var en av flere muligheter eller teorier at politiet i Tromsø eller enkeltpersoner innen politiet i Tromsø stod bak sprengningen».»

Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Domfelte har anket både over idømmelsen av straff og over mortifikasjonen. Anken er begrunnet med at byretten skal ha anvendt loven uriktig, men under prosedyren for Høyesterett er sagt at noen av de påberopte feil også vil kunne ses som mangler ved domsgrunnene. I ankeerklæringen var nevnt at domfelte, som tidligere for byretten, subsidiært ville påstå seg frifunnet for straff etter reglene i straffelovens §249 nr. 3 og §250. Forsvareren har imidlertid for Høyesterett opplyst at disse subsidiære innsigelser ikke opprettholdes. De anførsler som er fremsatt til støtte for anken, kan sammenfattes slik:

1) Domfeltes uttalelser må vurderes i sammenheng og på bakgrunn av den situasjon som forelå. I Verdens Gang for 14. mars 1977 var fremstillet som en mulighet at venstreradikale krefter stod bak sprengningen. Artikkelen var formet på en måte som kunne gi inntrykk av at tanken om det skrev seg fra politiet. Domfeltes uttalelser må vurderes som en berettiget motmanøvre. Overfor én usannsynlig mulighet kunne også andre teoretiske muligheter lanseres.

2) Domfelte fremsatte ikke en beskyldning. Han nevnte bare som en av flere hypotetiske muligheter at folk fra politikorpset kunne hatt en finger med i spillet når det gjaldt sprengningen. Uttalelsene slik de falt, må vurderes som ledd i en abstrakt teoretisk diskusjon. Det kan ikke legges vekt på de unyanserte referater som ble gitt i dagspressen.

3) Domfeltes uttalelser må være straffri etter Grunnlovens §100 siste setning. Det bestrides ikke at straffelovens bestemmelser om ærekrenkelse setter skranker for hva som straffritt kan fremsettes av «Frimodige Ytringer». Men det skal foretas en avveining som i dette tilfelle vil falle ut i favør av domfelte. Ved avveiningen må blant annet legges vekt på at uttalelsen ikke har adresse til navngitte enkeltpersoner, men til en større gruppe, og at det er en hypotese som er fremsatt.

4) Domfelte omtalte under pressekonferansen brannen i avisen Norrskensflamman i Luleå i 1940, at politiet «trener sammen med en notorisk kjent knivstikker.....som vi mener er helt klart nynazist». Affæren i Luleå er klarlagt, og det andre er ikke søkt avkreftet. Dermed hadde domfelte fremlagt det materiale som han bygget sin hypotese om politimedvirkning på, og det kan ikke være straffbart om han på dette grunnlag gav sin subjektive vurdering vedrørende en hypotetisk mulig medvirkning fra politiets side, jfr. Rt-1939-507.

5) For byretten ble avspilt, og fremlagt utskrift av et lydbåndopptak fra pressekonferansen 19. mars 1977. Dette bevis forelå ikke da tiltalebeslutningen ble utferdiget og påtalemyndighetens beskrivelse av den straffbare handling formulert. Byrettsdommen må

Side:1456

oppfattes slik at lydbåndet gjengir riktig det som foregikk. Men det byretten refererer fra lydbåndopptaket, er ikke identisk med, og har et annet meningsinnhold enn beskrivelsen i tiltalebeslutningen. Likevel har byretten bygget på at tiltalebeslutningens beskrivelse er riktig, og har lagt dette til grunn ved straffellelsen og mortifikasjonen.

Dersom domfelte frifinnes for overtredelse av straffelovens §247, gir det seg selv at heller ikke mortifikasjonen kan bli stående. Men selv om den fellende straffedom skulle bli opprettholdt, må adgangen til mortifikasjon være avskåret. De uttalelser som domfelte kom med, var så hypotetiske at sannhetsbevis ikke lar seg føre. Uttalelsene må vurderes på linje med de ubestemte skjellsord.

Aktor har vist til byrettens dom som han mener gir en fyldig og riktig begrunnelse for et korrekt resultat. Han har kommentert de forskjellige anførsler forsvareren er kommet med, og mener at de ikke kan lede til noen endring.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Det er hensiktsmessig først å trekke opp rammen om det som er byrettens bevisvurdering ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Saken gjelder muntlige uttalelser fremsatt under en pressekonferanse. Som nevnt før ble det for byretten avspilt, og også lagt frem en utskrift av et lydbåndopptak fra konferansen. Utskriften er lagt frem også for Høyesterett. Det gir seg selv at en slik utskrift ikke kan vurderes på linje med f.eks. en bok hvor inntrykket skapes bare gjennom lesningen. For muntlige uttalelser vil mange forhold spille inn. Det er formålet med konferansen og årsaken til at pressefolk møtte opp. Det er stemningen og tonen under konferansen. Det er måten ordene ble fremført på, og sammenhengen i det som ble sagt. Det er uttrykt i en sum det inntrykk tilhøreren måtte sitte igjen med etter å ha hørt alt det som ble uttalt. I byretten var det umiddelbar bevisføring om dette ved siden av at lydbåndet ble avspilt. Etter vurdering av det samlede bevisstoff har byretten uttalt:

«Under henvisning til ovenstående finner retten bevist at tiltalte under pressekonferansen flere ganger uttalte at han regnet det som sikkert at nynazister stod bak sprengingen. Retten legger videre til grunn som bevist at han ved samme anledning fremsatte en såkalt «arbeidshypotese» om at det var politiet selv som hadde sprengt bokhandelen i luften eller at elementer innen politiet i Tromsø kunne ha vært påvirket til å være med på en eller annen form for planlegging. Det er videre på det rene at tiltalte i den forbindelse ga uttrykk for at han ikke anså en slik «hypotese» som særlig sannsynlig.»

Byretten går deretter over til å behandle en innsigelse om at gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen ikke var i samsvar med det som var sagt av domfelte. Om dette uttaler byretten:

«Retten skal hertil bemerke at når det i tiltalebeslutningen heter at tiltalte ved nevnte anledning «uttalte at det var en av flere muligheter eller teorier at politiet i Tromsø eller enkeltpersoner innen politiet sto bak sprengningen», så gir denne formulering etter rettens oppfatning utvilsomt en riktig beskrivelse

Side:1457

av faktum i det foreliggende tilfelle. Retten finner således i denne forbindelse ikke å burde legge noen avgjørende vekt på at tiltalte har uttalt seg i hva han selv kaller «abstrakte hypotetiske vendinger», idet henvisningene til eksplosjonen i Luleå og vedkommende politimester sammenholdt med tiltaltes øvrige mer eller mindre dulgte antydninger om Tromsøpolitiets medvirkning, etter rettens mening gjør det utvilsomt at man i det foreliggende tilfelle rent objektivt sett står overfor en uttalelse med slikt ærekrenkende innhold som angitt i tiltalebeslutningen, og som var egnet til å utsette embets- og tjenestemenn ved Troms politikammer for tap av den for tjenesten nødvendige tillit - en tillit som er helt nødvendig for utøvelsen av politiets daglige arbeid.»

I slutten på samme avsnitt uttaler byretten endelig:

Retten finner bevist at også tiltalte dengang var klar over det injurierende innhold i sine utsagn. og at fremsettelsen av de injurierende uttalelser skjedde forsettlig.»

Alt dette er etter min oppfatning bevisvurderinger som Høyesterett er avskåret fra å prøve. Det fører til at vesentlige deler av det domfelte har anført, ikke kan være gjenstand for revurdering ved en anke. I det etterfølgende kan jeg derfor nøye meg med å gå inn på de anførsler som Høyesterett har adgang til å prøve.

Det er vist til den beskyttelse av ytringsfriheten som følger av Grunnlovens §100. Jeg er enig i at grunnlovbestemmelsen er et viktig tolkingsmoment ved vurderingen av de skranker injuriebestemmelsene setter for adgangen til straffritt å uttale seg, og at det må foretas en avveining. I dette tilfelle' er det imidlertid søkt sådd en mistanke om forbrytersk atferd av personer innenfor et engere politikorps i en mindre by, og knyttet til en konkret forbrytelse som var under etterforskning. Det er å bevege seg langt ut over grensen for hva som straffritt kan godtas av «Frimodige Ytringer».

Det er videre vist til at domfelte har trukket en subjektiv slutning på ubestridt riktige premisser. Slik jeg ser det, kan de premisser som er påberopt, under ingen omstendigheter gjøre det berettiget å kaste frem en mistanke av den art domfelte har gjort.

Endelig er det vist til at domfeltes uttalelser er for ubestemte til å kunne være gjenstand for mortifikasjon. Heller ikke denne anførsel kan føre frem etter mitt skjønn. Domfeltes uttalelser fyller gjerningsinnholdet i straffelovens §247. Han har hatt prosessuell adgang til å føre sannhetsbevis. Og uttalelsene er ikke mer ubestemte enn at sannhetsbevis i hvert fall skulle kunne føres om det som konkret måtte ligge til grunn for å berettige mistenkeliggjørelsen.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende.

Side:1458

Dommerne Tønseth, Egil Endresen og Andreas Endresen: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd Arne Lund med domsmenn): - - -

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

«Oktober» bokhandel i Grønnegate i Tromsø ble ødelagt ved en dynamittsprengning natt til søndag 13. mars 1977. Politietterforskning, hvori bl.a. 5 mann fra Kriminalpolitisentralen i Oslo deltok, ble iverksatt. En uke senere - søndag 20. mars 1977 - forelå den første tilståelse for politiet. 2 yngre menn er senere straffedømt i lagmannsretten for grovt skadeverk mot bokhandelen. Dynamittsprengningen ble viet stor oppmerksomhet i avisene. Således hadde flere Oslo-aviser utsendte medarbeidere i Tromsø mens etterforskningen pågikk. Rød Valgallianse i Tromsø v/B benyttet i den forbindelse anledningen til å innby en del journalister til pressekonferanse på saga Hotel i Tromsø lørdag 19. mars 1977 kl. 1500. Til stede var også tiltalte A, som på vegne av arrangøren orienterte og besvarte spørsmål. De tilstedeværende journalisters inntrykk og oppfatning fra pressekonferansen kunne leses i flere aviser allerede mandag 21. mars 1977. Således hadde «Dagbladet» denne dag en artikkel med følgende overskrift: «A's teori: - Politifolk sprengte Oktober-bokhandelen.», og i telegramteksten nedenfor heter det bl.a. : «Norsk Front har fått enkeltpersoner innenfor politiet i Tromsø til å sprenge Oktober Bokhandel i lufta. Dette er en teori den tidligere lederen for Oktober forlag og seinere etter hvert så kjente forfatter og bryggearbeider A lanserer overfor Dagbladet- - -» I en reportasjeartikkel i «Verdens Gang» samme dag heter det bl.a.: «AKP m-ls propagandamaskineri har gått uavbrutt siden bokhandelen i Grønnegata ble sprengt med dynamitt natt til søndag i forrige uke. Under en pressekonferanse i Tromsø sist lørdag, sa den navngjetne m-l-eren A at det opplagt er Norsk Front som står bak attentatet og at det «ikke er usannsynlig at politiet i Tromsø selv har utført forbrytelsen- - -»». I en tilsvarende artikkel i «Aftenposten» for samme dag heter det bl.a.: «Sterke påstander. AKP-ml i Tromsø innkalte lørdag eftermiddag til pressekonferanse og kom med sterke utsagn mot etterforskningen i saken. Forfatteren A, kjent medlem av partiet, uttalte at han ikke anser det for utelukket at det kan være politiet selv som står bak eksplosjonen ved at Norsk Front er infiltrert i byens politikorps- - -». Ifølge ovennevnte artikkel i «Dagbladet» skulle tiltalte videre som foredragsholder i Studentersamfunnet i Tromsø samme lørdag, «på nytt hevdet at en av grunnene til at politiet ennå ikke har maktet å oppklare Oktober-sprengningen, kan være at Norsk Front har infiltrert Tromsø-politiet - - -».

Avisreferatene fra pressekonferansen resulterte i at Riksadvokaten beordret innledet etterforskning mot A med henblikk på eventuell straffesak for uttalelser han måtte ha kommet med om politiets medvirkning til sprengningen. Under politietterforskningen, som ble ledet av politimesteren i Bodø som settepolitimester, kom det frem at det var blitt benyttet lydbånd såvel under pressekonferansen som under møtet i Studentersamfunnet. Det lykkedes imidlertid ikke politietterforskeren å få noen av båndene utlevert, selv ikke etter at forhørsrettens beslutninger om beslag av de 2 lydbånd var blitt innhentet. Lydbåndet fra møtet i Studentersamfunnet er fortsatt ikke kommet i politiets besiddelse, mens et lydbånd med opptak fra pressekonferansen

Side:1459

ble fremlagt av forsvareren sammen med hans bevisoppgave i påtegning av 25. januar 1978. Tiltalte har benyttet seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring for politiet, og tiltalebeslutningen er derfor blitt uferdiget på grunnlag av hva som ellers er fremkommet under politietterforskningen.

Under hovedforhandlingen har tiltalte forklart at formålet med pressekonferansen var å henlede oppmerksomheten på det forhold at det var Norsk Front og grupperinger med ny-nazistiske idéer som stod bak sprengningen. At så var tilfelle kunne det overhodet ikke være tvil om på bakgrunn av den hets og de provokasjoner som AKP(m-l) og Oktoberbokhandelen gjennom lengre tid hadde vært utsatt for. Etter tiltaltes mening hadde politiet ikke vist noen særlig interesse i å få oppklart tidligere saker. Da den samme sendrektighet syntes å gjøre seg gjeldende også under etterforskningen av dynamittsprengningen, var det ifølge tiltalte på sin plass med en kraftig kritikk av politiet på dette punkt. Når så politiet istedenfor å rette søkelyset mot de eneste skyldige, kastet bort tiden med å kryssforhøre «progressive» med henblikk på kartlegging av kretsen rundt «Oktober», var det etter tiltaltes oppfatning en ren sabotasje av etterforskningen og egnet til å kaste mistanken på de venstreradikale. Tiltalte viser i denne forbindelse også til et oppslag i «Verdens Gang» for 14. mars 1977 hvor politimester Hals ved Troms politikammer ifølge tiltalte angivelig skal ha uttalt at politiet arbeidet etter følgende 3 teorier

1): At det er høyre-ekstremister som står bak

2): At det er venstre-ekstremister som står bak

3): At det er en sinnsforvirret person som har begått forbrytelsen.

Slik tiltalte dengang bedømte situasjonen, var det akutt fare for nye provokasjoner, og det var derfor nødvendig for tiltalte og Rød Valgallianse å få påpekt overfor den øvrige presse at etterforskningen hadde tatt en gal retning, og at det etter deres mening ikke kunne være noen som helst tvil om at det var naziprovokatører som stod bak sprengningen. Tiltalte sier at han hverken under pressekonferansen eller under møtet i Studentersamfunnet fremsatte noen påstand om at politiet hadde sprengt Oktober-bokhandelen eller stått bak sprengningen. Avisreferatene herom er fullstendig misvisende. Den eneste påstand han med sikkerhet fremsatte var at det var ny-nazister som stod bak, og denne påstand viste seg ifølge tiltalte også å være riktig. Når det gjelder bemerkningen om politiets medvirkning, så var denne fra tiltaltes side ment som en ren arbeidshypotese, jfr. til sammenligning at også politiet arbeidet etter forskjellige teorier, jfr. ovenfor. Tiltalte sier imidlertid at han ga uttrykk for at en slik hypotese var svært lite sannsynlig. Tiltalte lanserte i samme forbindelse også en annen arbeidshypotese om at forbrytelsen kunne være utført av engelske soldater som var deltakere i en pågående NATO-øvelse. Tiltalte sier at han også forkastet denne hypotese som lite sannsynlig. Tiltalte viser for øvrig til det fremlagte lydbånd fra pressekonferansen som ifølge tiltalte vil bekrefte hans forklaring i retten.

Omhandlede lydbånd er blitt avspilt under hovedforhandlingen etter at tiltalte og 6 vitner som var tilstede under pressekonferansen først hadde avgitt sine forklaringer. Etter avspillingen avga nevnte vitner tilleggsforklaringer. Til mulig hjelp ved avlyttingen fremla forsvareren en 19 siders maskinskrevet utskrift av lydbåndet utarbeidet av tiltalte. Såvidt retten har kunnet bedømme, er utskriften bortsett fra et par ubetydelige detaljer, en ordrett gjengivelse av det hørbare innhold på båndet. Det forekommer imidlertid

Side:1460

2 «kutt» eller opphold på båndet, hver på ca. 1 minutts varighet. Det er videre opplyst av tiltalte at noe av konferansen kan ha gått tapt i forbindelse med vendingen av båndet etter at dette var utspilt på den ene siden. Tiltalte hevder imidlertid at det her påpekte ikke omfatter ord eller utsagn som har betydning for tiltalen om ærekrenkelser.

Av lydbåndet fremgår at B innledningsvis kritiserer politiets etterforskning og dessuten anklager enkelte aviser for angivelig injurierende reportasjer. Ifølge lydbåndet har deretter tiltalte hatt ordet. Også han har benyttet anledningen til et kraftig angrep på politiet for bl.a. sendrektig etterforskning. Etter tiltaltes mening kan politiet ikke bortforklare at det er nynazister som står bak. Han trekker en parallell mellom sprengningen av bokhandelen og bokbålene i Hitler-Tyskland. Videre uttaler tiltalte:

«Det finnes en veldig klar parallell som pressa i Nord-Norge burde være oppmerksom på, særlig. Og det er parallellen til sprengningen av Norskensflamman i Luleå i 1940. Det var en kommunistisk avis som blir sprengt av en liga i forbindelse med krigen i Finland og det svenske borgerskapets iver etter å provosere kommunister. Nå skjedde det med politietterforskninga av Norskensflamman at den også ble drevet med utruleg sendrektighet, og grunnen til det var jo rett og slett at politimesteren - landsfiskalen - i Luleå sjøl var leder for denne ligaen som sprengte avisa i lufta, i 1940. Og det som videre skjedde var at de her sersjantene og fenrikene som han hadde fått med seg på det, de fikk lange straffer, slapp raskt fri, - mens politimesteren sjølv han sona veldig kort.»

B og tiltalte forsøker deretter å besvare spørsmål fra journalistene om hvorfor de to er så sikre på at det er nynazister som står bak sprengningen. «Dere må jo ha sikre bevis. Dere kan ikke bare komme med påstander» sier en av journalistene ifølge lydbåndet. B begrunner så dette nærmere og sier at han trekker sine konklusjoner «ut fra historiske erfaringer og ut fra det som vi ser, idag, i syttiåra». Deretter sier tiltalte iflg. lydbåndet:

«Jeg kan jo gå litt videre på det svaret. Vi kunne jo tenkt oss at vi også hadde et par andre, at vi også hadde et par-tre andre arbeidshypoteser å jobbe utifra for å mobilisere folk mot dette her. En hypotese kunne jo vært at det var politiet sjøl som hadde sprengt bokhandlene i lufta for å få anledning til å foreta opprulling av progressive og kommunister i Tromsø. Ei annen hypotese kunne jo være at det hang sammen med den svære NATO-øvelsen som pågår i Tromsø akkurat nå, hvor kommandosoldater fra England som skal sendes til Nord-Irland, deltar i øvelser omkring flyplassen og i Tromsø sentrum, og også var i Grønnegata den kvelden det smalt. Og - men disse - vi anser disse to tingene for relativt lite sannsynlige. Men - - -det finnes et godt ordtak for det: Time will show. I Luleå i 1940 så sa kommunistene med en gang hvem det var som stod bak bokhandelen(?), og de ble møtt med akkurat de samme spørsmåla fra pressa som dere kommer med. Det eneste kommunistene i Luleå tok feil i det var at de ikke visste at politimesteren i Luleå var innblandet.»

Ifølge lydbåndet oppstår det deretter en del diskusjon mellom journalistene og arrangørene om fremgangsmåten ved spørsmålstillingen. Deretter kommer 2 fortløpende spørsmål fra 2 forskjellige journalister. Det første spørsmål er et nytt forsøk fra journalistens side på å få svar på et tidligere ubesvart spørsmål om hvorfor tiltalte og B er så sikre på at det er nynazister som står bak og hvorvidt deres konklusjon isåfall bygger på facts eller

Side:1461

resonnement. Når det gjelder det andre spørsmålet, sier journalisten bl.a. - - Og her hevdes det da at politiet legger opp etterforskningen for ikke å oppklare dette. Mener man at politiet vet hvem de skyldige er og beskytter dem?» B besvarer deretter spørsmål nr. 1., mens besvarelsen av spørsmål nr. 2 såvidt skjønnes må være gått tapt under det første av førnevnte «kutt» på lydbåndet.

Ifølge lydbåndet går en av journalistene litt senere B og tiltalte hårdt på klingen i forbindelse med antydningen om at politiet selv kan ha utført sprengningen. Tiltalte bemerker i den anledning at dette er en hypotese som han ikke legger megen vekt på og «når dere reiser deres hypoteser, så reiser vi våre.»

Etter ytterligere ordveksling kommer så ifølge lydbåndet følgende replikker:

Journalisten: «Dere sier, bare for å memorere det, dere sier med relativt stor overbevisning at dere er, at dere mener at Norsk Front står bak dette attentatet uansett hvem som fysisk har utført det. Samtidig har dere ikke avfeid muligheten for at politiet kan ha utført dette - som en arbeidshypotese.»

Tiltalte: «En replikk til det.»

Journalisten: «Betyr det at dere som arbeidshypotese, kan mene at Norsk Front via politiet har fått polititjenstemenn i Tromsø til å utføre dette fysiske attentatet mot Oktoberbokhandelen natt til søndag?»

Tiltalte forsøker å besvare spørsmålet med en henvisning til «Løbergsaka», mens journalisten flere ganger avbryter og vil ha et ja/nei svar. Tiltalte sier så ifølge lydbåndet:

«- - -et nynazistisk attentat mot Oktoberbokhandelen i Teatergata og vi kan ikke se bort ifra at det finnes elementer innafor Tromsøpolitiet, fordi de trener sammen med en notorisk kjent knivstikker - C - som vi mener er helt klart nynazist. At de kan ha vært påvirka til å være med på en eller annen form for planlegging. Men vi sier: Det er lite sannsynlig. Vi sier: Dette har Norsk Front etter alt å dømme greid sjøl.»

Journalisten: «Men det er ikke utelukket?»

Tiltalte: «Vi utelukker ingen muligheter vi heller.»

Ifølge lydbåndet synes resten av diskusjonen i det alt vesentlige å dreie seg om B og A's påstand om at gjerningsmannen tilslutt ville bli å finne i kretsen rundt Norsk Front.

Retten finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn at lydbåndet, til tross for sine mangler, likevel gir et noenlunde korrekt bilde av det som foregikk på pressekonferansen, og at de utydeligheter og tomrom som finnes på båndet, ikke refererer seg til uttalelser som kan forsterke tiltaltes utsagn om politiets medvirkning. Retten vil imidlertid i denne forbindelse bemerke at tiltalte og hans meningsfeller utelukkende har seg selv å takke for det de måtte ha oppfattet som en mistenkeliggjørelse om «fiksing» av lydbåndet, ved at de ikke stilte lydbåndet til disposisjon for politiet med engang under etterforskningen. Hensikten med lydbåndopptaket var jo nettopp å sikre seg mot senere feilsiteringer.

Under henvisning til ovenstående finner retten bevist at tiltalte under pressekonferansen flere ganger uttalte at han regnet det som sikkert at nynazister stod bak sprengningen. Retten legger videre til grunn som bevist at han ved samme anledning fremsatte en såkalt «arbeidshypotese» om at

Side:1462

det var politiet selv som hadde sprengt bokhandelen i luften eller at elemen- ter innen politiet i Tromsø kunne ha vært påvirket til å være med på en eller annen form for planlegging. Det er videre på det rene at tiltalte i den forbindelse ga uttrykk for at han ikke anså en slik «hypotese» som særlig sannsynlig.

Tiltalte har under hovedforhandlingen gjort gjeldende at gjerningsbeskri- velsen i tiltalebeslutningen ikke er i samsvar med det som ble sagt av ham under pressekonferansen. Etter tiltaltes oppfatning synes det i tiltalebeslut- ningen underforstått at han har fremkommet med en skråsikker påstand, mens det av ham uttalte, som tidligere nevnt, fra hans side kun var frem- kastet som en av flere lite sannsynlige arbeidshypoteser.

Retten skal hertil bemerke at når det i tiltalebeslutningen heter at tiltalte ved nevnte anledning «uttalte at det var en av flere muligheter eller teorier at politiet i Tromsø eller enkeltpersoner innen politiet sto bak sprengningen», så gir denne formulering etter rettens oppfatning utvilsomt en riktig beskri- velse av faktum i det foreliggende tilfelle. Retten finner således i denne forbindelse ikke å burde legge noen avgjørende vekt på at tiltalte har uttalt seg i hva han selv kaller «abstrakte hypotetiske vendinger», idet henvis- ningene til eksplosjonen i Luleå og vedkommende politimester sammenholdt med tiltaltes øvrige mer eller mindre dulgte antydninger om Tromsøpolitiets medvirkning, etter rettens mening gjør det utvilsomt at man i det foreliggen- de tilfelle rent objektivt sett står overfor en uttalelse med slikt ærekrenkende innhold som angitt i tiltalebeslutningen, og som var egnet til å utsette em- bets- og tjenstemenn ved Troms politikammer for tap av den for tjenesten nødvendige tillit - en tillit som er helt nødvendig for utøvelsen av politiets daglige arbeid. Flere av de journalister som var til stede under pressekonfe- ransen, oppfattet da også tiltaltes utsagn som klare beskyldninger mot poli- tiet. At tiltalte samtidig hevdet at det var Norsk Front og nynazister som stod bak sprengningen, og at han anså «hypotesen» om politiet for lite sannsynlig, fratar etter rettens oppfatning likevel ikke de aktuelle utsagn karakteren av ærekrenkende beskyldninger mot Tromsøpolitiet. Tiltalte fremkom med sine beskyldninger på en pressekonferanse og var således klar over at hans uttalelser ville bli referert i en rekke aviser. Tiltalte unnlot imidlertid helt å benytte seg av de muligheter som joumalistene under pressekonferansen flere ganger ga ham, til klart og tydelig å avsanne antyd- ningene om at politiet i Tromsø stod bak sprengningen. Retten finner bevist at også tiltalte dengang var klar over det injurierende innhold i sine utsagn, og at fremsettelsen av de injurierende uttalelser skjedde forsettlig. Tiltalte har således forsettlig overtrådt bestemmelsen i Strl. §247.

Tiltalte har videre hevdet at nærværende sak i realiteten gjelder ytrings- friheten og ytringsfrihetens grenser. Hypotetiske utsagn av slik art som omhandlet, er etter tiltaltes oppfatning å anse som en frimodig ytring mot statsstyrelsen og som sådan beskyttet av bestemmelsen i grunnlovens §100. Hvis det å fremsette en hypotese, skulle føre til krav om straff og mortifika- sjon, ville dette isåfall føre til vanskeligheter for politiet som selv arbeider ut fra forskjellige hypoteser under en etterforskning. Dessuten ville det tå konsekvenser for politikere, forfattere og forskere. Deres muligheter til å arbeide ut fra hypoteser ville isåfall bli sterkt begrenset.

Retten skal hertil kort bemerke at ytringsfrihet ikke er det samme som ansvarsfrihet. Retten har ovenfor funnet bevist at tiltaltes «hypotetiske ut-

Side:1463

sagn» i det foreliggende konkrete tilfelle er å betrakte som en forsettlig ærekrenkelse. Ærekrenkende uttalelser beskyttes ikke av Grunnlovens §100. De av tiltalte øvrige nevnte yrkesgruppers behov for å arbeide ut fra hypoteser kan ikke derved ansees innskrenket. Når det gjelder retten til frimodige ytringer mot «Statsstyrelsen» synes det for øvrig som om tiltalte i rikt monn har benyttet anledningen til ut fra sine spesielle subjektive forut- setninger å rette en flengende kritikk mot politiets etterforskning. Herfor er han da heller ikke trukket til ansvar. Retten vil i denne forbindelse ikke unnlate å bemerke at Tromsøpolitiet fra overordnet myndighet har høstet stor anerkjennelse for et fremragende og ualminnelig dyktig utført etter- forskningsarbeide i Oktober-saken.

Tiltalte har videre gjort gjeldende at ethvert straffeansvar er utelukket i det foreliggende tilfelle fordi han under enhver omstendighet bare har uttalt seg til berettiget ivaretagelse av andres tarv, jfr. Strl. §249 nr. 3. Tiltalte sikter her til at det i flere avisartikler skulle ha vært insinuert at AKP (ml) selv stod bak sprengningen og til fømevnte oppslag i «Verdens Gang» om at politiet arbeidet etter 3 teorier, hvorav en av teoriene var at venstreekstre- mister stod bak. Tiltalte mener derfor at han hadde all mulig oppfordring til å uttale seg i sakens anledning for å tilbakevise beskyldningene mot de ven- streradikale.

At tiltalte mener å ha uttalt seg til eventuell berettiget ivaretagelse av andres tarv, er imidlertid etter Strl. §249 nr. 3 i seg selv ikke nok til straffrihet. Det må også godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet, og det er tiltalte som har bevisbyrden på dette punkt. At enkelte aviser på egen hånd måtte ha insinuert at AKP (ml) stod bak sprengningen, kan umulig berettige tiltalte til å fremkomme med beskyld- ninger mot politiet. Dersom tiltalte feilaktig kan ha oppfattet «Verdens Gang» derhen at politimester Hals ved Troms politikammer offisielt skal ha gitt uttrykk for at politietterforskningen også var rettet mot de venstreradi- kale, og at tiltalte derfor mente seg berettiget til å renvaske de såkalte «venstreradikale», pliktet han ihvertfall før han fremkom med sine beskyld- ninger mot politiet, å foreta seriøse undersøkelser med hensyn til sannheten i de beskyldninger han fremsatte. At noen slik undersøkelse har vært foretatt, kan ikke engang sees forsøkt av tiltalte. Aktsomhetsplikten etter Strl. §249 nr. 3 er derfor under enhver omstendighet overtrådt, og noen straffritagelse på dette grunnlag kan derfor ikke komme på tale.

Tiltalte har endelig gjort gjeldende at handlingen under enhver omsten- dighet må være straffri etter provokasjonsbestemmelsen i Strl. §250. Tiltalte hevder i den forbindelse at den ærekrenkelse han beskyldes for, på sin side er fremkalt av politiet selv fordi politiet i forbindelse med etterforskningen av Oktobersprengningen gjennom avhør av «progressive», benyttet anled- ningen til å kartlegge deres organisasjoner. Tiltalte peker videre på at politi- mester Hals i Tromsø dengang unnlot å dementere fømevnte oppslag i «Verdens Gang» om at politiet også arbeidet ut fra den teori at venstreek- stremister stod bak sprengningen.

Retten bemerker rent generelt at Strl. §250 - riktig fortolket - ikke gir noe ubetinget krav på straffrihet, idet retten har en helt skjønnsmessig myndighet til å fastsette den reaksjon den finner riktig. Vilkåret er dessuten under enhver omstendighet at den provoserende handling kan betegnes som «utilbørlig adferd». Under henvisning til tiltaltes anførsler finner retten etter

Side:1464

bevisførselen trygt å kunne se helt bort fra påstanden om at politiet under avhør skulle ha benyttet anledningen til å drive noen form for kartlegging av personer eller organisasjoner på politisk grunnlag. Når det så gjelder politi- mester Hals, finner retten for det første ikke bevist at han har avgitt noen uttalelse til «Verdens Gang» om politiets arbeidsteorier, og retten kan heller ikke se at det for øvrig forelå noen plikt eller oppfordring for politimesteren til å korrigere journalistiske oppslag av nevnte art. Dersom etterforskningen på et visst tidspunkt likevel rent faktisk var rettet også mot AKP (ml). ville det etter rettens oppfatning isåfall bare være å anse som et nødvendig ledd i et politikammers etterforskning av en alvorlig forbrytelse, hvor utgangs- punktet nødvendigvis alltid må være å holde alle muligheter åpne inntil de er blitt nærmere undersøkt. A karakterisere en politietterforskning på et slikt grunnlag som en «utilbørlig adferd», faller på sin egen urimelighet.

Når det gjelder tiltaltes uttalelser under foredraget i Studentersamfunnet i Tromsø samme aften, er det på det rene at det også her ble gjort et opptak på lydbånd. Som tidligere nevnt er dette lydbånd ennå ikke fremlagt for poli- tiet. «Dagbladet» hadde imidlertid i sin førnevnte reportasje av 21. mars 1977, også noen linjer om at tiltalte som foredragsholder i Studentersamfun- net nevnte aften «på nytt hevdet at en av grunnene til at politiet ennå ikke har maktet å oppklare Oktober-sprengningen, kan være at Norsk Front har infiltrert Tromsø-politiet.» «Dagbladet»s medarbeider som laget omhandlede reportasje, har imidlertid ikke selv vært til stede under møtet i Studenter- samfunnet, men har sine opplysninger fra en ikke navngitt tredjemann. Tiltalte har imidlertid for så vidt bekreftet at han også i Studentersamfunnet fremkastet en hypotese om politiets medvirkning. Dette bekreftes igjen av vitnene Jakob Meløe og Kristian Andenæs, som begge dessuten har forklart at tiltalte under foredraget også omtalte sprengningen i Luleå og vedkom- mende politimesters rolle i den forbindelse. Meløe og Andenæs oppfattet imidlertid ikke tiltaltes uttalelser som noen beskyldning mot politiet, men mener at uttalelsene nærmest var en understreking av tiltaltes generelle kritikk mot politiet for dårlig utført etterforskning.

Selv om det likevel kan være nærliggende å anta at tiltalte på alle vesentlige punkter har ordlagt seg i Studentersamfunnet i Tromsø på tilsva- rende måte som under pressekonferansen, og at gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen derfor forsåvidt kan være dekkende også for dette for- holds vedkommende, finner retten ikke tilstrekkelig bevis ført for at tiltalte har gjort seg skyldig i noen forsettlig ærekrenkelse under sitt foredrag i Studentersamfunnet. Under hensyntagen til bl.a. den høyst forskjelligartede reaksjon hos møtedeltakerne på de 2 steder, finner retten ikke å kunne se bort fra at det tross alt kan ha vært en vesensforskjell m.h.t. tiltaltes formu- lering og problemstilling på de 2 tidspunkter.

Tiltalte vil således etter dette bare kunne straffedømmes i samsvar med tiltalen for de ærekrenkende uttalelser som han lot falle under pressekonfe- ransen på Saga Hotell lørdag 19. mars 1977.

Aktor har nedlagt påstand om bøtestraff hvilket også retten antar bør være en tilstrekkelig reaksjon i det foreliggende tilfelle. I straffeskjerpende retning er tatt hensyn til at de ærekrenkende beskyldninger er rettet mot en gruppe av offentlige embets- og tjenestemenn som det stilies meget store krav til og som derfor til gjengjeld må ha krav på en tilsvarende sterk beskyttelse av æren. I formildende retning er tatt hensyn til at uttalelsene

Side:1465

synes å være falt i en noe amper atmosfære under en pressekonferanse som sannsynligvis utviklet seg noe anderledes enn tiltalte opprinnelig hadde for- utsatt. Under henvisning hertil finnes boten passende å burde settes til kr. 500, subsidiært 3 dagers fengsel. Tiltalte vil videre bli pålagt å betale saks- omkostninger til det offentlige med kr. 1000 i samsvar med bestemmelsene i Strprl. §451 flg.

Aktor har videre nedlagt påstand om at uttalelsene om politiets embets- og tjenstemenn slik som beskrevet i tiltalen, må bli kjent døde og makteslø- se. Tiltalte har på sin side nedlagt påstand om at kravet herom ikke tas tilfølge idet vilkårene for mortifikasjon etter tiltaltes oppfatning ikke er til stede i det foreliggende tilfelle. Å føre sannhetsbevis for en hypotese vil i seg selv være en umulighet.

Retten legger imidlertid, som ovenfor nevnt, til grunn at tiltalte under pressekonferansen 19. mars 1977, har fremsatt beskyldninger av slik art som omhandlet i Strl. §247 mot politiet og at nevnte beskyldninger kan gis en sammenfattende formulering slik som nærmere gjengitt i tiltalebeslutningen. Det er videre på det rene at det har vært adgang til å føre bevis for beskyldningenes sannhet, men at noe slikt bevis ikke er ført.

Vilkårene i h.t. Strl. §253 nr. 1 antas således å være tilstede for mortifi- kasjon av følgende utsagn fremsatt av tiltalte på pressekonferansen lørdag 19. mars 1977 på Saga Hotell i Tromsø:

«at det var en av flere muligheter eller teorier at politiet i Tromsø eller enkeltpersoner innen politiet i Tromsø stod bak sprengningen».

Dommen er enstemmig.