Rt-1978-1513

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-12-19
Publisert:	Rt-1978-1513
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 177/1978
Parter:	A og B (advokat Kåre Myklebust - til prøve) mot C (høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Stabel, Røstad, justitiarius Ryssdal. Mindretall: Blom
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §61, §63, Skifteloven (1930), Prisloven (1953) §18, Husleiereguleringsloven (1967) §17

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder tvist mellom loddeiere om rett etter skiftelovens §61 annet ledd annet punktum, til naturalutlegg i dødsbo.

D døde 25. april 1974. Intet var foretatt med skiftet etter henne

Side:1514

før hennes ektefelle E døde 13. desember samme år. Ved Oslo skifterett ble det da åpnet offentlig skiftebehandling i D's og senere avdød ektefelle E's felles dødsbo. I dette dødsbo oppstod det tvist mellom fru D's legalarving, sønnesønnen C, og E's testamentsarvinger, A og B, om retten til å overta boets aksjeleilighet i A/S - - - gate 20, Oslo.

Oslo skifterett avsa 22. oktober 1975 kjennelse med slik slutning:

«1. C gis rett til i Dog E's dødsbo å få utlagt på sin lodd boets leilighet i - - -gt. 20, Oslo 2, etter skiftetakst.

2. C tilkjennes saksomkostninger av A og B med til sammen 600 - sekshundre - kroner, som betales innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.»

A og B anket til Eidsivating lagmannsrett, som 7. november 1977 avsa dom med denne domsslutning:

«Skifterettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for skifteretten eller lagmannsretten.»

Dommen er avsagt under dissens, idet én dommer stemte for å ta til følge ektefellene A og B's påstand om at leiligheten skulle selges ved intern auksjon mellom arvingene.

A og B har påanket dommen til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler vises til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 29. juni og 4. september 1978. C og tre vitner avgav forklaring. To av vitnene er nye for Høyesterett.

A og B har for Høyesterett frafalt sin anførsel for lagmannsretten om at det ved vurderingen etter skiftelovens §61 annet ledd også må tas hensyn til muligheten for at C's halvbror, som er adoptert i Amerika, er arving i boet og at det i forhold til ham ikke vil være rimelig at C får overta leiligheten etter skiftetakst.

C har for Høyesterett i prosesskrift av 4. desember 1978 som ny anførsel gjort gjeldende at i dette tilfelle har man i realiteten å gjøre med to separate boer og ikke et felles dødsbo. I boet etter D er sønnesønnen og ektefellen - hans dødsbo - arvinger. Ettersom leiligheten tilhørte fru D's rådighetsdel og A og B ikke er loddeiere i hennes bo, må konsekvensen bli - hevdes det - at deres interesse ikke kan tillegges vekt etter skiftelovens §61 annet ledd når C krever leiligheten utlagt til seg i boet etter D.

Saken står for øvrig i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

De ankende parter, A og B, har for Høyesterett sluttet seg til den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall har gitt for det resultat som de mener er det riktige. Særlig har de understreket at skiftetaksten er blitt vesentlig for lav fordi det ikke er tatt hensyn til bruks- og bytteverdien av leiligheten. Dette betyr at arvingene A-B vil bli

Side:1515

økonomisk forfordelt dersom C skulle gis rett til å overta leiligheten til skiftetakst. De hevder derfor å ha rimelig grunn til å motsette seg at C gis slikt naturalutlegg.

Til C's nye anførsel for Høyesterett om at det her reelt sett er to separate boer som skiftes og de konsekvenser som trekkes av dette, anfører A og B at formuesmassen etter D og E hele tiden har vært behandlet som ett bo med tre arvinger og at C må anses å ha godtatt dette. At leiligheten tilhørte fru D's rådighetsdel kan ikke tillegges vekt ettersom den i 15 år var bebodd av ektefellene i fellesskap. For øvrig hevder de at det i denne sak er uten betydning om det er ett eller to boer som skiftes fordi ekteparet A-B som eneste arvinger etter E under enhver omstendighet kan gjøre gjeldende sine interesser i forhold til uttaksregelen i skiftelovens §61 annet ledd annet punktum.

A og B har nedlagt slik påstand:

«Leiligheten i - - -gt. 20, Oslo 2, selges ved intern auksjon mellom arvingene.

Ankende parter tilkjennes saksomkostninger av motparten så vel for skifteretten og lagmannsretten som for Høyesterett.»

Ankemotparten, C, har for Høyesterett gjort gjeldende den nye anførsel som jeg allerede har gjengitt. For øvrig har han stort sett, men mer utdypet, anført det samme som for lagmannsretten. Han har også pekt på at i konflikten mellom hans aktuelle og presserende behov for leiligheten og ekteparet A-Bs ønske om økonomisk vinning og kjøp av leiligheten for fremtidig bruk av en datter som i dag er 11 år, er det klart at hans krav må tas til følge.

C, som er bevilget fri sakførsel for Høyesterett, men foreløpig ikke for bevisopptakene, har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 7. november 1977 stadfestes.

2. C tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett. For Høyesterett tilkjennes C og det offentlige saksomkostninger.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten - dens flertall.

Før jeg tar for meg det spørsmål som denne sak reelt sett dreier seg om, må jeg ta stilling til C's nye anførsel for Høyesterett. Etter min mening fører anførselen ikke frem. Jeg nevner først at boet under hele skiftetvisten uten protest fra C's side før umiddelbart forut for ankeforhandlingen i Høyesterett, har vært behandlet som D og E's felles dødsbo. Ettersom A og B er eneste arvinger etter E, er for øvrig realiteten at i relasjon til C's krav om naturalutlegg har E's dødsbo de samme interesser som gjøres gjeldende av ekteparet A-B. Jeg finner derfor at A og B's interesser ikke kan settes ut av betraktning ved avgjørelsen av om C skal gis rett til å overta leiligheten. At leiligheten tilhørte Ds rådighetsdel, legger jeg ingen vekt på i denne forbindelse.

Jeg går så over til å behandle det som er realiteten i denne sak.

Side:1516

C krever boets leilighet utlagt til seg med hjemmel i skiftelovens §61 annet ledd annet punktum slik bestemmelsen lyder etter lovendringen av 3. mars 1972:

«Er det uenighet om en loddeier skal få utlagt bestemte eiendeler, kan de bare legges ut til han dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre loddeiere til å sette seg mot det.»

Regelen er en nydannelse. Tidligere var ordningen den at enhver loddeier kunne kreve at boets eiendeler skulle selges, men med visse unntak til fordel for gjenlevende ektefelle og odels- eller åsetesarving.

Arvelovkomitéen fant ordningen uheldig, og foreslo i §61 annet ledd første punktum en regel om at boets eiendeler skulle fordeles etter en rimelighetsvurdering under hensyn til arvelaterens og loddeiernes ønsker og hver enkelt loddeiers interesse i å overta bestemte gjenstander.

Om dette forslag uttalte Justisdepartementet blant annet i Ot. prp. nr. 36 for 1968-69 om lov om arv m.m. side 120 annen spalte:

«- - -betenkelighetene ved så vidt ubestemte regler - - -er så store at forslaget på dette punkt ikke helt ut kan følges. Betenkelighetene gjelder - - -særlig hovedregelen om at eiendelene fortrinnsvis skal selges eller fordeles mellom loddeierne, også når de ikke oppnår enighet.»

Og Justisdepartementet fortsatte på side 121 første spalte:

«Etter en samlet vurdering antar departementet at lovens utgangspunkt fortsatt bør være at loddeierne har rett til å kreve salg.»

Justisdepartementet fant imidlertid - side 121 første spalte - at:

«Hovedregelen om salg av boets gjenstander bør modifiseres ved unntaksregler for å hindre særlig støtende resultater.»

I §61 annet ledd annet punktum foreslo så departementet at

«dersom sterke grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre loddeiere til å motsette seg det», kan en loddeier få utlagt bestemte eiendeler.

Om denne bestemmelse har Justisdepartementet i proposisjonen side 121 annen spalte uttalt:

«I annet ledds annet punktum har man - som et unntak fra regelen om salg av boets eiendeler i første ledd - foreslått at en loddeier kan kreve utlagt de eiendeler på sin lodd som han ønsker å overta, når sterke grunner taler for det og det ikke er rimelig grunn for de øvrige loddeiere til å motsette seg det. Dersom en annen loddeier har, en personlig interesse i å overta samme gjenstand, eller han har interesse i at gjenstandene selges fordi det er en reell mulighet for at de åå denne måten vil utbringe mer, vil krav om utlegg i alminnelighet ikke føre fram. Heller ikke i slike tilfelle vil imidlertid en interesseavveining være helt utelukket etter forslaget. Dersom en arving helt klart utpeker seg som den som etter en alminnelig rimelighetsbetraktning bør få overta vedkommende gjenstand bør den etter forslaget kunne utlegges ham, selv om også andre arvinger kan ha noen interesse i å overta samme gjenstand.»

Side:1517

Stortingets justiskomité mente at «det vil vere ei vinning med eit litt svakare uttrykk, t.d. gode grunnar», jfr. Innst. O. XIX for 1970 18. Dette forslag ble forelagt for Justisdepartementet, som i brev av 2. februar 197 I, jfr. innstillingen side 41 annen spalte, uttalte:

«Dersom Justiskomiteen finner uttrykket «sterke grunner» i utk. §61, annet ledds annet punktum for restriktivt, vil man ikke ha innvendinger mot at det skiftes ut med et noe svakere uttrykk, f.eks. «gode grunner». Man legger da vekt på at det etter utkastet også er et vilkår at de andre loddeiere ikke har noen rimelig grunn til å motsette seg en fordeling.»

Så vel ordlyden i skiftelovens §61 som av forarbeidene fremgår at hovedregelen fortsatt er at boets eiendeler skal selges dersom noen loddeier krever det. Bestemmelsen i §61 annet ledd annet punktum om naturalutlegg til loddeier tross protest fra medarving er en unntaksregel som er gitt for å hindre de støtende resultater som en ubetinget salgsregeln føre til. Av dette følger at bestemmelsen må brukes med varsomhet. Dette følger også av lovens ordlyd som krever «gode grunner» hos den som ønsker naturalutlegg, mens det er nok for å hindre slikt utlegg at andre loddeiere har «noen rimelig grunn» til å motsette seg det.

Som forarbeidene blant annet viser, åpner §61 annet ledd annet punktum ikke for noen rimelighetsvurdering av hvem som bør få naturalutlegg. Det er heller ingen alminnelig interesseavveining som bestemmelsen gir anvisning på. Den som krever å få overta bestemte eiendeler i boet, må under enhver omstendighet påvise «gode grunner» såfremt noen medarving motsetter seg det. Først hvis det godtgjøres å foreligge gode grunner for kravet om naturalutlegg, blir det spørsmål om en interesseavveining, som imidlertid er av en noe særegen karakter. Etter §61 annet ledd annet punktum legges forskjellige mål på de grunner som skal til for å få naturalutlegg, og de grunner som kan hindre slikt utlegg. Den som krever naturalutlegg, må godtgjøre vesentlig mer enn en interesseovervekt for å vinne frem. Men slik jeg ser det, består det en sammenheng mellom krav og motkrav. Jo mer velbegrunnet kravet om naturalutlegg er, desto mer skal det til for å hindre at kravet fører frem. Og på den annen side - jo svakere de gode grunner for naturalutlegg er, desto mindre trengs for at det må sies å være rimelig å motsette seg det. Under enhver omstendighet må avgjørelsen treffes på grunnlag av en konkret bedømmelse.

Spørsmålet blir så om C kan sies å ha slike gode grunner som loven krever, for sitt krav om å få overta boets aksjeleilighet.

Jeg finner at C utvilsomt har aktuelt behov for leiligheten. Han bor i dag i en to roms leilighet hos sin forlovedes mor sammen med forloveden og hennes bror. Andre bomuligheter har han ikke for tiden. Han har planer om å gifte seg. Boets leilighet, som ifølge skiftetaksten er på 92 m2 fordelt på 2 stuer og 2 soverom m.v., er i og for seg større enn han i dag trenger. Etter de gjeldende romnormer for overdragelse av leiligheter i Oslo kommune er den imidlertid ikke større enn at et ektepar eller faste samboende kan flytte inn i den. Jeg antar for øvrig at slik som boligmarkedet er i Oslo, vil det være

Side:1518

vanskelig for C å skaffe seg annen leilighet, selv om arven, som er opplyst å beløpe seg til vel 50 000 kroner, nok ville være en hjelp. Med C's beskjedne inntekter vil han neppe makte å betale særlig høy leie.

Jeg er likevel i tvil om C's boligbehov alene er tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav til «gode grunner». Slik boligmarkedet er mange steder i landet, vil det formentlig ofte forekomme at en loddeier har behov for bolig eller bedre bolig. A godta at et boligbehov alene skal gi grunnlag for krav om naturalutlegg etter skiftelovens §61 annet ledd annet punktum, kan da bety at unntaksregelen i realiteten åpner for tallrike krav med den usikkerhet og kilde til skiftetvister som dette fører med seg. Man må også ha for øye at skiftelovens hovedregel er at arvingene skal stilles mest mulig likt, hvis de ikke er enige om noe annet, og et naturalutlegg kan bety brudd på denne likhet.

Jeg er imidlertid kommet til at det i denne sak foreligger en del tilleggsmomenter som støtter C's krav. Enkeltvis teller de kanskje ikke så meget, men samlet sett finner jeg at de bør tillegges vekt ved vurderingen av C's grunner.

Det er i egenskap av livsarving etter D at C i tilfelle overtar den leilighet som fru D fikk av sin far engang i 1930-årene, og hvor hun og hennes mann hadde hatt sitt hjem i en årrekke før de døde. Som det fremgår av lagmannsrettens dom, hadde C's far tidligere hatt leilighet i samme eiendom, som i sin tid var oppført av C's oldefar. Ettersom C var farmorens eneste livsarving - hans halvbror er adoptert i Amerika - og farmorens ektefelle ikke hadde livsarvinger, må han ha hatt en rimelig forhåpning om engang å kunne overta den.

Ifølge testament var C enearving etter ekteparet D-E inntil E opprettet nytt testament den 30. oktober 1974, 6 uker før sin død. Under henvisning til C's livsførsel innsatte E da A og B som arvinger etter seg. C var imidlertid fremdeles enearving da farmoren 19. april 1974 skrev sitt tilleggstestament og da hun døde 6 dager senere. Selv med kjenneskap til hans livsførsel, gjorde farmoren ikke noe for å redusere hans arv etter lengstlevende. Jeg antar derfor at D frem til sin død gikk ut fra at sønnesønnen i sin tid skulle overta leiligheten, selv om hun hadde gitt sin ektefelle, som hun ønsket å sikre best mulig, fri disposisjonsrett over den del av boet som ikke var omfattet av pliktdelen. Jeg tilføyer at fra de senere år er det ikke opplyst noe ufordelaktig om C's livsførsel.

Etter min mening er C' s utvilsomme behov for leiligheten sett i sammenheng med de tilleggsmomenter som foreligger, tilstrekkelig til at han må sies å ha oppfylt lovens krav til «gode grunner».

Det neste spørsmål blir da om de andre loddeiere, A og B, har noen rimelig grunn til å motsette seg at C overtar leiligheten. C har i tilfelle krav på å få den utlagt etter skiftetakst, jfr. skiftelovens §61 annet ledd fjerde punktum. Ved skiftetakst, avhjemlet 17. februar 1976 ble verdien av leiligheten satt til kr. 30 000. Taksten er ikke angrepet, og den fastsetter dermed bindende hva C må betale for den. Ektefellene A-B mener at leiligheten på grunn av bruks- og bytteverdien er mer verd enn skiftetaksten viser, og de hevder å bli økonomisk forfordelt hvis C får overta den. De krever derfor leiligheten

Side:1519

solgt ved intern auksjon mellom arvingene.

Overdragelse av den leilighet som saken gjelder, er underlagt prisregulering, jfr. husleiereguleringslovens §17 og forskrifter av 28. februar 1975 om pris for innskuddsleiligheter. Ifølge forskriftenes § l nr. 2 er imidlertid blant annet overdragelse til loddeier på skifte unntatt fra prisreguleringen. Ved intern auksjon mellom loddeiere er høyeste bud alene begrenset av prislovens §18 om forbudet mot urimelige priser. Av skiftetaksten fremgår for øvrig at takstmennene har tatt hensyn til at prisforskriftene ikke gjelder på skifte.

I og med at A og B har nedlagt påstand om at leiligheten skal selges ved intern auksjon mellom arvingene, må jeg gå ut fra at de er villige til å by over skiftetaksten. Boet vil derved bli tilført økte midler som etter arveforholdet tilfaller A-B med 2/3 og C med 1/3. For skifteretten gjorde ekteparet A-B gjeldende at de ønsket leiligheten for senere selv å kunne disponere den til fordel for sin mindreårige datter. For Høyesterett er opplyst at dette fortsatt er deres ønske, og at det er meningen å fremleie leiligheten inntil datteren, som etter det opplyste nå er 11 år, får bruk for den.

A og B's motivering for å kreve intern auksjon synes etter dette å forutsette at leiligheten skal overtas av dem på skiftet for fremtidig bruk av deres ennå mindreårige datter, og for en pris som C med sin mindre arvelodd og økonomiske forhold for øvrig ikke har mulighet for å tilby. Prisen vil ligge høyere enn hva leiligheten lovlig kan omsettes for på det frie marked. Dette innebærer at A-B's rent økonomiske interesse i auksjonen ikke står sterkt.

På denne bakgrunn og sammenholdt med de grunner som taler for C's krav, har ektefellene A-B etter min mening ikke noen rimelig grunn til å motsette seg at C får overta leiligheten. Lagmannsrettens dom må derfor bli å stadfeste.

Ettersom saken gjelder et spørsmål om forståelsen av skiftelovens §61 annet ledd annet punktum som tidligere ikke har vært prøvet av Høyesterett, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for Høyesterett eller de tidligere rettsinstanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg antar at C ikke bør få anledning til å kreve leiligheten utlagt etter skiftelovens §61 annet ledd annet punktum.

Når det gjelder forståelsen av denne bestemmelse og de alminnelige retningslinjer for anvendelsen, er jeg imidlertid enig med førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hennes begrunnelse.

I det foreliggende tilfelle er jeg for mitt vedkommende enig med lagmannsrettens mindretall i at C ikke har noen slik familiemessig tilknytning til eiendommen - - -gate 20 og den leilighet der som saken gjelder, at dette kan tillegges noen vekt ved avgjørelsen. Jeg

Side:1520

viser for så vidt til mindretallets redegjørelse for den påberopte familietilknytning.

Heller ikke finner jeg at det av Ds testament kan utledes noe om hvorvidt det var hennes ønske at sønnesønnen skulle overta leiligheten etter lengstlevendes død. Testamentene inneholder avsnitt som kan trekke i begge retninger.

Det har også vært påberopt av C at hans krav står sterkt fordi leiligheten tilhørte hans farmors rådighetsdel av boet og fordi han er hennes livsarving mens ekteparet A-B står fjernere og bare er testamentsarvinger i boet. Jeg finner ikke å kunne tillegge det synderlig betydning at leiligheten i sin tid ble brakt inn i boet av farmoren all den tid C for øvrig ikke har hatt noen særskilt tilknytning til den. Jeg finner støtte for dette syn i det som er uttalt i Ot.prp. nr. 36 for 1968-69 side 121 annen spalte. Heller ikke kan jeg se at C står særlig sterkt i dette tilfelle fordi han er livsarving. A og B som var E's nevø, stod ekteparet D-E særlig nær og var deres støtte på gamle dager, mens sønnesønnen så lite til farmoren.

C har aktuelt behov for fast bolig. Han bor i dag hos sin forlovede og hennes familie i en overbefolket leilighet. Han har planer om å gifte seg og trenger egen leilighet. Den leilighet som saken gjelder, er ifølge skiftetaksten på 92 m2 fordelt på 2 stuer, 2 soverom, kjøkken m.v. Leiligheten er større enn C's aktuelle behov tilsier. Den arv som C får etter farmoren - anslagsvis 50-55000 kroner - må antas å være en god hjelp for ham til å skaffe seg annen og mer passende bolig.

Slik jeg ser saken, er C's eneste relevante argument for å få utlagt boets leilighet til seg, det behov han har for bolig. Jeg er som førstvoterende i tvil om dette behov alene er tilstrekkelig til å fylle lovens krav til «gode grunner».

Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stanspunkt til om så er tilfellet. Jeg antar nemlig at C's begrunnelse under enhver omstendighet er i svakeste laget sett hen til den særfordel som han krever, og det skal da ikke meget til for at andre loddeiere kan motsette seg kravet.

A-B hevder at de blir økonomisk forfordelt hvis C får rett til å overta leiligheten, ettersom han i så fall har krav på å få den utlagt etter skiftetakst, jfr. skiftelovens §61 annet ledds fjerde punktum.

De ønsker i stedet at leiligheten skal selges ved intern auksjon mellom arvingene.

Jeg finner det sannsynlig at prisen for leiligheten ved en intern auksjon mellom loddeierne vil bli høyere enn skiftetaksten. Boet vil derved bli tilført ytterligere midler, som etter arveforholdet tilfaller C med en tredjedel og A-B med to tredjedeler. Ved en slik auksjon er høyeste bud alene begrenset av prislovens §18 om forbudet mot urimelige priser.

Selv om leiligheten på det åpne marked ikke lovlig kan selges for mer enn pristakst, antar jeg - i likhet med lagmannsrettens mindretall - at den er av betydelig interesse som bytteobjekt ved anskaffelse av en ikke pristakstpliktig eiendom.

Får C rett til å utta leiligheten, vil han således etter min mening

Side:1521

bli tilført en betydelig fordel på A-B's bekostning. Under hensyn til dette og til A-B's i og for seg naturlige behov for å tilgodese sin datter, finner jeg det best i det foreliggende tilfelle å falle tilbake på skiftelovens hovedregel, og stemmer derfor for at leiligheten blir å selge ved intern auksjon mellom arvingene.

Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Dommer Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (dommer Anna Louise Beer): - - -

Eiendommen - - -gt. 20 er sentralt beliggende i Oslo og bebygget i 1929. Leiligheten er på ca. 55 m2, med husleie kr. 175 pr. måned og boets aksjer tilknyttet denne er taksert til kr. 20 000 av Boliginstituttet Veritas for fast eiendom den 17.2.1975.

D. født 1896, døde 25.4.1974. Som hennes arvinger ble oppgitt ved dødsfallet hennes ektefelle og to sønnesønner, G, adresse ukjent og F, California, som begge var sønner av fru D's avdøde sønn G fra fru D's første ekteskap. Etter fru D's testamentariske bestemmelser skulle hennes ektefelle arve alt etter henne utenom pliktdelsarven. Det har senere vist seg at F er bortadoptert i California og ikke arveberettiget etter fru D.

E avgikk ved døden 13. desember 1974 og ektefellenes fellesbo ble da tatt under offentlig skiftebehandling. Det var intet foretatt med dødsboet etter fru D fra skifterettens side før E's død idet hverken han eller fru D's sønnesønn C hadde gjort noen henvendelse til skifteretten. E's arvinger er ifølge hans testamentariske bestemmelser hans niese A og hennes ektefelle B.

Det kan nevnes at ektefellene D-E i et testament av 1960 bestemte at fru D's sønnesønn, C skulle være begges enearving etter lengstlevendes død. 1 testament av 7.2.1972 bestemte de at en rekke nærmere spesifiserte innbogjenstander og malerier skulle tilfalle ekteparet A-B etter lengstlevendes død. I testament av 7. juli 1971 anførte fru D at hun var innforstått med at hennes ektefelle fritt kunne endre sitt testament som jo var til fordel for hennes sønnesønn, men det måtte skje i samråd med advokat P. Munthe-Kaas. Dessuten nevnes det spesielt at det er hennes ønske at hennes mann skal ha den fulle bruksrett til leiligheten i - - -gt. 20 så lenge han lever. I testament av 30. oktober 1974 bestemmer så E at A og B skal være hans arvinger idet han grunngir det med at C har vist en livsførsel som ikke er ønskelig. Han tar imidlertid det forbehold at han ikke har klart for seg hvorledes de faktiske omstendigheter er, og overlater til advokat Munthe-Kaas å avgjøre om noe av arven skal tilfalle C, eventuelt overlater han til sine arvinger om de vil gi C - eventuelt også F i California - en gave.

Under skiftebehandlingen er det på det rene at C ikke krever annen arv i boet enn sin pliktdelsarv etter fru D. Boet eier et utestående krav på ca. kr. 80 000 i tillegg til leiligheten med løsøre. - - -

Side:1522

Retten skal bemerke:

Skiftelovens 10. kapitel inneholder gjeldende rettsregler om arvingers rettigheter til formuesgjenstander i et dødsbo. Etter skifterettens oppfatning fremgår det av disse regler at ingen andre enn odels- og åsetesberettigede loddeier og gjenlevende ektefelle har noen fortrinnsrett til å kreve utlagt til seg bestemte eiendeler i et felleseiebo. Når felleseie først skiftes etterat begge ektefellene er døde, kan følgelig ingen arving påberope seg noen «rett» til å få utlagt en bestemt gjenstand fordi gjenstanden har tilhørt eller kunne ha tilhørt den ektefellen som han er i slekt med. Den omstendighet at en verdigjenstand har tilhørt den ektefellen som er arvingens slektning, kan i høyden være en mulig «god grunn» til at han skal få gjenstanden etter skiftelovens §61. annet ledd.

I nærværende tilfelle finner skifteretten ikke å kunne tillegge det noen betydning om leiligheten tilhørte fru D's rådighetsdel eller om D kunne ha overtatt den etter skiftelovens §63. annet ledd dersom han hadde krevet skifte av felleseiet før han døde. Leiligheten har i mange år vært begge ektefellers hjem, og det virker søkt å skulle tillegge det noen betydning for arvingenes rett om den ene eller andre av de avdøde hadde størst juridisk rett til den.

Skifteretten finner derimot at det først og fremst må legges avgjørende vekt på arvingenes egen situasjon ved avgjørelsen av om det er gode grunner som taler for at den ene av dem skal få utlagt boets leilighet til skiftetakst.

Skifteretten mener at det er sannsynliggjort at fru D's sønnesønn C har et klart aktuelt behov for leiligheten til eget bruk. Ekteparet A-B har ikke kunnet påvise at de har et lignende aktuelt behov for leiligheten, - deres ønske om å få leiligheten til mulig fremtidig bruk for en mindreårig datter viser en for avledet og for lite aktuell interesse til at retten kan ta hensyn til den.

Men ekteparet A-B hevder at det sikkert hadde vært D og E's ønske at de skulle overta leiligheten fremfor fru Ds sønnesønn som hadde skuffet dem, blant annet ved sin livsførsel. Det må anses godtgjort særlig ved E's testament av 30. oktober 1974 at E var skuffet over C's livsførsel, og at det var grunnen til at han endret sitt tidligere testament hvor C var innsatt som hovedarving. Retten har imidlertid festet seg ved at han likevel uttrykkelig nevner at han ikke har klart for seg hvorledes de faktiske omstendigheter var og at han tar et visst forbehold. Retten kan derfor ikke være enig med A-B i at E og frue helt hadde slått hånden av sønnesønnen, selvom de var skuffet over ham. Det er ikke blitt dokumentert at det nå er noe å utsette på C's livsførsel.

Retten har på dette grunnlag ikke her tilstrekkelig holdepunkt til å gå ut fra at det ville være i strid med ekteparet D-E's vilje om C nå får overta leiligheten som han har påvist behov for. Det har åpenbart vært med store betenkeligheter at C's arv ble begrenset ved testament.

Spørsmålet er nå om ekteparet A-B skulle ha noen annen rimelig grunn til å motsette seg at C får overta leiligheten. De har anført i denne forbindelse at en overtakelse etter takst i virkeligheten innebærer at C får overta leiligheten langt under markedsverdi og at deres testamentsarv derved blir redusert. På den basis mener de at det ville være rimeligere med en intern auksjon mellom arvingene om leiligheten.

Skifteretten kan ikke være enig i denne argumentasjon. En skiftetakst vil

Side:1523

nettopp bety i en sak som den foreliggende, en pris som vil bli tilnærmet lovlig markedsverdi for leiligheten. Leiligheten er pristakstpliktig ved salg på det åpne marked. Retten kan ikke akseptere som brukbart argument mot å la C som har behov for leiligheten, å få overta denne til lovlig takst, at leiligheten må antas å ha en større verdi enn det som den vil bli verdsatt til ved en slik boligtakst.

Etter dette finner skifteretten med hjemmel i skiftelovens §61, annet ledd at boets leilighet må utlegges C etter takst. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Anton Hiorth, ekstraordinære lagdommere Th. Sverdrup-Thygeson og K. Løken): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

For skifteretten fremsatte de ankende parter prinsipalt krav om å få rett til å overta aksjene vedrørende leiligheten i A/S - - -gt. 20 til skiftetakst. Dette krav er frafalt for lagmannsretten. Det spørsmål som foreligger for lagmannsretten til avgjørelse blir da om aksjene skal selges eller om C skal få overta disse til skiftetakst.

Lagmannsrettens flertall lagdommerne Anton Hiorth og ekstraord. lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson er kommet til samme resultat som skifteretten.

I likhet med denne finner man at gode grunner taler for at C får overta leiligheten.

Man legger vekt på at C's oldefar bygget eiendommen i 1929, og at oldeforeldrene bodde der til sin død, og at deres leilighet gikk over til C's far G som bodde der i noen tid inntil han reiste til Amerika. C's farmor D fikk også av sin far en leilighet i gården, og har i de senere år av sitt liv bodd i eiendommen sammen med sin daværende mann E. C har således gjennom sin nære slekt fått tilknytning til eiendommen og den omhandlede leilighet.

I testamentet av 1960 ble C innsatt som enearving etter sin farmor og hennes mann. Man må da gå ut fra at det var deres ønske at sønnesønnen skulle ha leiligheten.

Når det gjelder leiligheten kan det ikke ses av farmorens testament av 1971 at hun i så henseende har endret oppfatning. I dette testament har hun bestemt at den frie tredjepart skal gå til mannen, og hun gir samtidig uttrykk for som et særskilt ønske at mannen får den fulle bruksrett til leiligheten. Denne endring må antas å skyldes at hun som den eldste av ektefellene mente at hun antagelig ikke ville overleve sin mann, og at hun ville sikre ham i størst mulig utstrekning.

Men hun opprettholder bestemmelsen om at C skal være hennes og mannens enearving såfremt hun overlever sin mann.

Det foreligger ingen opplysninger om at hun i tiden fra opprettelsen av dette testament og til sin død i 1974 skal ha skiftet oppfatning. Man må således kunne legge til grunn at det var D's ønske at C skulle ha leiligheten etter lengstlevendes død.

Det er ikke bestridt at C har et aktuelt behov for leiligheten. At han vil overta leiligheten for å tjene penger på denne ved et videresalg, er det ikke grunnlag for å anta. Han er nå 23 år og har fast arbeide i Oslo og er forlovet. Det er ingen grunn til å betvile hans forklaring om at han ønsker å gifte seg og ta opphold i leiligheten.

Side:1524

At de ankende parter skulle ha rimelig grunn til å motsette seg at C får overta leiligheten kan ikke antas.

Det er påberopt at de derved vil bli berøvet en del av sin arv idet skiftetaksten etter deres mening ligger langt under markedsverdien. Det er imidlertid ikke bestridt at den foreliggende skiftetakst bygger på riktige vurderingsregler. Men er så tilfelle, skal taksten svare til høyeste lovlige pris. Det vil si at prisen bare begrenses ved prislovens §18. Man viser for så vidt til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1973-1391.

Av skiftetaksten fremgår det at takstmennene har vært kjent med dommen, og det er også i taksten gitt uttrykk for at man ved verdsettelsen av aksjene har tatt i betraktning at prisforskriftene ikke gjelder for skifte.

Det er ikke godtgjort at det i dette tilfelle foreligger en reell mulighet for å oppnå en høyere lovlig pris ved salg på annen måte.

At skiftetakster stort sett tidligere har ligget lavere enn markedsverdien synes å være på det rene. Men etter at vurderingsreglene er klargjort ved Høyesteretts dom i 1973, kan det ikke legges til grunn at skiftetakster generelt sett ligger under høyeste lovlige verdi.

Det er også lovens system at såfremt en loddeier får rett til å overta eiendeler, skal prisen fastsettes ved skiftetakst.

Det vil da virke eiendommelig såfremt den omstendighet at prisen fastsettes ved skiftetakst, skulle gi rimelig grunn for de øvrige arvinger til å motsette seg en slik overtakelse.

Muligheten av at C's halvbror i Amerika også er arving i boet, kan ikke tillegges betydning idet han ikke vil stå i noen annen stilling enn de ankende parter.

Etter det anførte vil skifterettens avgjørelse for så vidt bli å stadfeste. - - -

Ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Knut Løken er kommet til et annet resultat enn skifteretten og lagmannsrettens flertall, og bemerker:

Jeg er enig med skifteretten når den i nærværende tilfelle ikke finner å kunne tillegge det noen betydning om leiligheten tilhørte fru D' s rådighetsdel av fellesboet eller at E på skifte etter sin kone kunne ha krevet leiligheten utlagt til seg med hjemmel i skiftelovens §63 annet ledd. Og som skifteretten bemerker hadde leiligheten i mange år vært begge ektefellers hjem og det virker søkt å tillegge det noen betydning for arvingers rett om den ene eller andre av de avdøde hadde størst juridisk rett til den.

For C er for tildeling av leiligheten også påberopt en familietilknytning til eiendommen - - -gt. 20 og den leilighet som saken gjelder. Bebyggelsen på - - -gt. 20 er oppført i 1920-årene av C's oldefar - farmors far - H, som var byggmester. I det gårdaksjeselskap som ble stiftet overtok H selv en leilighet, likesom hver av hans tre barn fikk en leilighet. Alle barna solgte sine leiligheter uten innflytning. C's farmor var i mange år borte fra Oslo. Hun fikk i sitt første ekteskap et barn, G, C's far. G er oppvokset i - - -gt. hos sine besteforeldre. D ble gift annen gang med E. Da disse to ville slå seg ned i Oslo, fikk de overlatt den leilighet i - - -gt. 20 som saken gjelder. Den ligger i underetasjen i den bygning på eiendommen som ligger mot - - -.

G emigrerte til USA. Her brukte han navnet G-H. I 1947 giftet han seg i Oregon USA med amerikansk statsborger - - -, og sammen med henne reiste han hjem til Oslo i april 1949, hvor de tok inn hos D-E. Fru G-H reiste tilbake til Amerika i desember 1949. Hun var da med barn og sønnen F ble

Side:1525

født xx.xx.1950. Fru G-H fikk skilsmisse fra G-H i Oregon. USA 2. august 1950 og fikk samtidig overlatt omsorgen for barnet F. Den 16. august 1950 ble hun samme sted gift med I. Den 7. august 1959 fratok en distriktsdomstol i Nevada faren (the natural father) foreldremyndigheten over F og den 14. september 1959 erklærte den samme domstol F adoptert som lovlig barn (legal child) av I og fru I (tidl. fru G-H). Adopsjonen skal ikke være forelagt G-H eller Justisdepartementet. G-H skal ha blitt kjent med adopsjonen uten å ha foretatt seg noe i den forbindelse.

G-H giftet seg påny i Norge med - - -og fikk i dette ekteskap sønnen C, ankemotparten i denne sak. Hustruen døde 9.8.1960. I 1962 giftet G-H seg for tredje gang med en venninne av sin annen kone, 1. vitne for lagmannsretten, - - -. I sin vitneforklaring opplyste hun å ha vært pleiemor for C fra han var 3 år.

Ved bestefaren, byggmester H's død omkring 1960, fikk G-H overta besteforeldrenes leilighet i - - -gt. 20. Om dette oppsto det strid med moren D. Striden ledet til brudd mellom mor og sønn. G-H solgte leiligheten i 1960-61.

Jeg kan ikke se at noe av det som her er kommet frem gir C en slik tilknytning til bestemor og stebestefars leilighet i - - -gt. 20 eller til eiendommen som sådan at det kan påberopes som en grunn som taler for at han får leiligheten utlagt til seg på skifte med hjemmel i skiftelovens §61 annet ledd, annet punktum. C har ikke bodd i leiligheten og knapt nok besøkt den. Det forhold at hans oldefar i sin tid som byggmester oppførte husene på eiendommen for gårdaksjeselskapet, gir ikke en slik grunn.

I skifterettens kjennelse er nevnt og under ankeforhandlingen er opplyst, at både D og E i 1960 opprettet testament som innsatte C som begges enearving etter lengstlevendes død. Testamentet kan ha hatt sammenheng med det motsetningsforhold som på den tid oppsto til sønnen G-H og være motivert med et håp om at når C også ble E's arving, ville det ikke bli angrepet av livsarvinger om D skulle dø først.

G-H døde 19. oktober 1969. Hans bo behandles ved Ytre Follo skifterett. Etter sønnens død opprettet D den 7. juli 1971 et nytt testamente som foreligger i saken. Det fremgår av testamentet at også E opprettet et testament samme dag hvor C ble innsatt som arving. E's testament er ikke oversendt lagmannsretten.

Ved disse testamenter er testamentene av 1960 bortfalt. Ds testament av 1971 åpner første avsnitt med:

«1. Etter at min sønn G-H er død, efterlater jeg meg kun en sønnesønn i hans ekteskap med - - -. Hvis min mann, E, overlever meg, er det mitt ønske at C kun skal ha så meget i arv efter meg som det hans pliktdel innebærer. Jeg er gjort kjent med at min ektefelle har opprettet testament til fordel for C. Alt unntatt det som er bundet av C's pliktdelsrett tilfaller ubeskåret min mann med fri disposisjonsrett. Såvel i levende live som med døden for øye.»

På dette tidspunkt hadde D søkt kontakt med sønnesønnen C, som også ble invitert og kom på besøk til ektefellene i 1971. De bodde dengang i Spania. Kontakten ble ikke varig, og D og E så intet eller lite til sønnesønnen også etter at de igjen flyttet til Norge.

Den 7. februar 1972 opprettet ektefellene en codisil til begges testamenter av 7. juli 1971. I denne ble A og B innsatt som legatarer til bestemte malerier

Side:1526

og innbo og løsøregjenstander. Det var disse to slektninger som D og E så mest til og hadde mest glede og hjelp av den gang og senere.

Blant dokumentene finnes også et «Tilleggstestament» opprettet av D og underskrevet med påholden penn på Tåsen sykehjem 19.4.1974. Testamentet åpner slik:

«Da mitt testament av 7.7.71 er bygget på den forutsetning at jeg bare har 1 sønnesønn - vil jeg presisere at min annen sønnesønn - som kaller seg F og som er bosatt i California - skal dele det som jeg ikke fritt kan råde over ved testament - med sin halvbror C i Norge.

Min mann E skal fortsatt ha alt hva jeg råder over ut over pliktdelsretten. - - -»

Codisilen av 1972 og testamentet av 1971 ble ellers opprettholdt.

Det siste testament som ellers foreligger er E's testament av 30. oktober 1974. Her tilbakekaller E sitt testament av 7.7.1971. Han viser til at D har falt fra og til den fri rådighet som hun har gitt ham over midler uten hensyn til hva som er bestemt i tidligere testamenter. Deretter fortsetter testamentet:

«Av den grunn at min hustrus sønnesønn C - som forutsetningsvis skulle ha vært arving etter meg - har vist en livsførsel som ikke er ønskelig, idet han har vært straffet for smykketyverier og narkotikahandel, finner jeg for tiden ikke å kunne betenke ham i mitt testament. Da jeg ennå ikke har klart for meg hvorledes de faktiske omstendigheter er, overlater jeg til de arvinger jeg innsetter i nærværende testament sammen med advokat P. Munthe-Kaas å avgjøre om noe av arven etter meg allikevel skal tilfalle C. Dette gjelder bare for så vidt jeg faller fra før jeg selv kan endre testamentet. Det samme gjelder den halvbror av C som nå er dukket opp i USA og som heter F. Disse bør imidlertid bli likestillet. - - -»

2. Som mine arvinger ønsker jeg med de begrensninger som følger av det som er sagt ovenfor, A og B, som skal arve likelig alt hva jeg etterlater meg. - - -»

C har under ankeforhandlingen forklart at han som 17-18-åring begikk innbruddstyveri som medførte en fengselsstraff på 6 måneder som av Høyesterett ble gitt betinget. I 1974 fikk han en ny dom for tyveri på 1 års fengsel, hvorav 8 måneder måtte utholdes og resten ble gjort betinget med 3 års prøvetid. I skifterettsmøte 21. august 1975 møtte en tilsynsverge for ham.

Etter hva jeg her har gjennomgått kan jeg ikke se det mulig å legge til grunn for en avgjørelse i saken at det var D's ønske at C skulle ha leiligheten i - - -gt. 20 etter lengstlevendes død. I motsetning til skifteretten ser jeg at det heller vil være i strid med ekteparetD- E's vilje at C til forfordeling av de andre arvinger skulle få overta leiligheten i - - -gt. 20 etter skiftetakst. - - -

Skiftetaksten av 17. februar 1976 er ikke påanket og lagmannsretten kan ikke oppheve den. Den må imidlertid settes ut av betraktning ved rettens avgjørelse etter skiftelovens §61, annet ledd. Den burde for øvrig heller ikke vært avholdt etter ensidig begjæring av ankemotparten før det forelå en rettskraftig avgjørelse for at han får adgang til å få utlagt leiligheten etter takst. Hvis slik adgang ikke gis er skiftetaksten unødvendig.

I rundskriv angående skifte av 8. januar 1955 Lt. 1955, 18 til 19 uttaler Justisdepartementet til skifterettene i avsnitt III punkt 9 at hvor loddeierne er uenige om realisasjonsmåten «følger det av skifterettslige grunnsetninger at eiendommen må utlegges til den av loddeierne som byr det høyeste bud,

Side:1527

hvis dette er like fordelaktig som den pris som kan oppnås ved salg til utenforstående.»

I Ot. prp. nr. 36 for 1968-69 om lov om arv m.v. uttaler Justisdepartementet på side 120, første spalte midt på siden:

«Spørsmålet om boets eiendeler skal utlegges en eller flere av loddeierne etter takst, eller om de skal selges, kan være av stor økonomisk rekkevidde. Det er ganske utbredt oppfatning at arvinger som får overta boets realverdier, som f.eks. fast eiendom eller næringsvirksomhet, får en økonomisk fordel fremfor de øvrige. Selv om taksten som legges til grunn for skifteoppgjøret nok er forsvarlig, er det klart at det kan være delte meninger om verdien.»

På side 121 øverst sier Justisdepartementet:

«Det praktiske alternativ når loddeierne ikke er enige om fordelingen må være at man i hovedsaken opprettholder arvingenes rett til å kreve salg, - - -» og lenger ned på siden i 2. avsnitts annet punktum:

«Når enighet ikke kan oppnås, vil forholdene ofte være at det ikke er mulig utfra en objektiv vurdering å ta stilling til hvem som bør overta gjenstanden(e), når hensyn også skal tas til de øvrige arvingers interesser, enten spesielt i vedkommende gjenstand eller i boets økonomiske stilling i alminnelighet. - - -» og i begynnelsen av tredje avsnitt:

«Hovedregelen om salg av boets gjenstander bør modifiseres ved unntaksregler for å hindre særlig støtende resultater. - - -

Justisdepartementets proposisjon munnet for skiftelovens §61, annet ledd ut i et forslag om at det skulle kreves «sterke grunner» for den unntaksregel annet punktum inneholder.

Stortingets justiskomité ønsket et litt svakere uttrykk «gode grunner». Innst. 0. XIX 1970-71 side 18. Dette ble forelagt Justisdepartementet som i brev av 2. februar 1971 til justiskomitéen uttaler i tilslutning til skiftelovens §61, inntatt i innstillingen på side 41 at «Dersom Justiskomitéen finner uttrykket «sterke grunner» i utk. §61, annet ledds annet punktum for restriktivt. vil man ikke ha innvendinger mot at det skiftes ut med et noe svakere uttrykk, f.eks. «gode grunner». Man legger da vekt på at det etter utkastet også er et vilkår at de andre loddeiere ikke har noen rimelig grunn til å motsette seg en fordeling.»

Jeg kommer så tilbake til spørsmålet om det foreligger «gode grunner» for at C får utlagt besteforeldrenes leilighet i - - -gt. 20 til seg etter takst. 1 det som foran er behandlet har jeg ikke funnet slike grunner til stede. Det gjenstår å behandle hans boligbehov. - - -

C har behov for en fast bolig og etter det som er nevnt vel også en leilighet. Jeg finner imidlertid under de forhold som foreligger i saken og for ham, ikke dette behov alene tilstrekkelig til å fylle lovens krav til «gode grunner» når det gjelder den fire-værelsers leilighet som det her er spørsmål om. Leiligheten er også for stor for hans behov alene.

De ankende parter motsetter seg at leiligheten utlegges C etter skiftetakst. Jeg er enig med dem i at leilighetens bruksverdi i dagens boligsituasjon er vesentlig. Leiligheten har også en betydelig interesse som bytteobjekt for den som vil skaffe seg en ikke pristakstpliktig eiendom til en rimeligere pris enn ellers til vanlig oppnåelig. Jeg viser også til hva Justisdepartementet har

Side:1528

uttalt i Ot.prp. 36 for 1968-69 om økonomisk verdi som kan foreligge ut over en skiftetakst. Jeg tilføyer at det særlig gjelder når denne må bygge på at eiendommen ved salg til andre enn loddeiere må bygge på prisforskriftene.