Rt-1978-25

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-01-14
Publisert:	Rt-1978-25
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1B/1978
Parter:	Norges Brannkasse - gjensidige skadeforsikringsselskap (høyesterettsadvokat Gunnar A. Engh) mot Julianne Karlsen i uskiftet bo (advokat Hans Flock - til prøve).
Forfatter:	Bølviken, Michelsen, Løchen, Lorentzen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §24, §37, Straffeprosessloven (1887) §186, Tvistemålsloven (1915) §176, §179, §30, §85, Gjeldsbrevloven (1939) §40, §6, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Dommer Bølviken: Ved brann 8. mai 1973 ble Nils Karlsens bolighus med innbo og løsøre totalskadet. Etter at Norges Brannkasse, hvor bolig, innbo og løsøre var forsikret, hadde utbetalt mindre forskudd på erstatningsbeløpene, oppstod det mistanke om at brannen var påsatt, og etterforskningen fortsatte på dette grunnlag. Ved statsadvokatens beslutning av 18. januar 1974 ble saken henlagt etter bevisets stilling. Norges Brannkasse hevdet likevel at brannen var påsatt, og nektet ytterligere utbetaling av erstatning. Nils Karlsen reiste sak ved Midt-Trøndelag herredsrett, som den 11. desember 1975 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Norges Brannkasse dømmes til å betale forsikringsoppgjør til Nils Karlsen for brannskade på våningshus og arbeidsstue i henhold til skjønn datert 21.5.1975, for brannskade på løsøre med 75 000 - syttifemtusen - kroner og for nødvendige utgifter til opphold utenfor hjemmet med 6 000 - sekstusen - kroner dog med fradrag av 45 000 - førtifemtusen - kroner.

2. Norges Brannkasse betaler rente av de beløp som er tilkjent under pkt. 1 med 3 - tre - prosent p.a. regnet fra 8.6.1973 og frem til 31.7.1974, og deretter med 6 - seks - prosent p.a. frem til betaling skjer.

3. Norges Brannkasse dømmes til å betale Nils Karlsen erstatning med 26 500 - tjuesekstusenfemhundre - kroner minus renter i henhold til pkt. 2 i tidsrommet 1.12.1973-1.12.1975.

4. Norges Brannkasse erstatter Nils Karlsen saksomkostninger med 7 199,80 - sjutusenetthundreognittini 80/100 - kroner.

5. De under pkt. 1-4 nevnte beløp betales innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Norges Brannkasse akkviescerte ved dommen for så vidt angår domsslutningens punkter 1, 2 og 4, men påanket den for så vidt angår punkt 3, som gjaldt erstatning for økte omkostninger til gjenoppføringen fordi denne var blitt forsinket som følge av Brannkassens nektelse av å betale erstatningsbeløpene. Nils Karlsen motanket for så vidt det var gjort fradrag i denne erstatning for renter. Frostating lagmannsrett avsa dom i ankesaken den 23. desember 1976 med slik domsslutning:

«1. Norges Brannkasse betaler til Nils Karlsen 27 200 - tjuesjutusentohundre - kroner, med 6 - seks - prosent årlig rente fra 31 juli 1974 til betaling skjer.

2. Norges Brannkasse erstatter Nils Karlsen sakens omkostninger for lagmannsrett med 5 160 - femtusenetthundreogseksti - kroner.

3. De foran nevnte beløp betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Side:27

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Norges Brannkasse har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Nils Karlsen døde mens saken stod for lagmannsretten, og ankemotpart er nå Julianne Karlsen i uskiftet bo. Saken foreligger for Høyesterett på samme måte som for lagmannsretten, dog slik at Brannkassen nå erkjenner at forsikringskravet forfalt i januar 1974, og at Julianne Karlsen ikke gjør gjeldende at det var uaktsomt av Brannkassen å nekte utbetaling etter at straffesaken var henlagt. Ellers er partenes anførsler i det vesentlige de samme som for lagmannsretten.

Norges Brannkasse gjør således prinsipalt gjeldende at forsikringsavtalelovens §24 annet ledd er en normaltapsbestemmelse som er uttømmende for så vidt angår erstatning for tap av den karakter det her gjelder. Det hevdes at det i tillegg til erstatning fastsatt i samsvar med forsikringsavtalelovens §37 bare kan kreves rentekompensasjon etter §24 annet ledd. Disse sentrale oppgjørsregler må - anføres det - ses i sammenheng, idet det dreier seg om et sett av rettsregler innenfor et særpreget område som ikke kan suppleres med alminnelige obligasjonsrettslige misligholdsregler. Iallfall må - hevdes det - forsikringsavtalelovens §24 annet ledd være uttømmende for så vidt angår rente- og renteliknende krav. Erstatning for prisstigning er etter Brannkassens mening et renteliknende krav. For øvrig be strider Brannkassen at det etter alminnelige obligasjonsrettslige regler foreligger objektivt erstatningsansvar for mislighold av pengeforpliktelser. Og om man skulle ha en slik objektiv erstatningsregel, kan den iallfall ikke anvendes analogisk på krav som utspringer av en forsikringsavtale. Under enhver omstendighet må det etter Brannkassens mening i en erstatning for prisstigning gjøres fradrag for beregnede renter for samme tidsrom.

Norges Brannkasse har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

1. Norges Brannkasse - gjensidig skadeforsikringsselskap frifinnes.

2. Norges Brannkasse - gjensidig skadeforsikringsselskap tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Subsidiært:

1. Norges Brannkasse - gjensidig skadeforsikringsselskap betaler til Nils Karlsen kr. 18 200 med tillegg av 6% rente fra 31. juli 1974 og frem til 31. desember 1977, og med 10% rente fra 1. januar 1978 og til betaling skjer.

2. Norges Brannkasse - gjensidig skadeforsikringsselskap tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Julianne Karlsen mener lagmannsrettens dom bygger på riktig lovanvendelse. Når Brannkassen nektet å utbetale erstatningen etter at straffe saken var henlagt av påtalemyndigheten, forelå det misligholdt betalingsplikt fra Brannkassens side. Og for dette mislighold må Brannkassen være ansvarlig på objektivt grunnlag etter alminnelige obligasjonsrettslige regler. Misligholdsvirkningene reguleres ikke av forsikringsavtalelovens §24 annet ledd. Krav på erstatning for prisstigning er heller ikke et rente- eller renteliknende krav. Objektivt ansvar i et tilfelle som det foreliggende følger - hevdes det -

Side:28

direkte av gjeldsbrevlovens §6 annet ledd, jfr. §40. Iallfall er gjeldsbrevlovens bestemmelse her uttrykk for et alminnelig prinsipp om objektivt ansvar for mislighold av pengeforpliktelser. Når Brannkassen tok det standpunkt at den ville se dom i saken, men ikke fikk medhold i sitt syn, må Brannkassen selv være nærmest til å bære risikoen for det tap forsinkelsen påførte forsikringstakeren. De renter som er betalt for samme tidsrom, er ikke av en slik størrelsesorden at de gir kompensasjon for prisstigningen.

Julianne Karlsen har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at det av domsbeløpet blir tilkjent 10% årlig rente fra 1.1.1978 til betaling skjer.

2. Norges Brannkasse dømmes til å betale Julianne Karlsen saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på de fleste punkter også tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt for sitt resultat.

Norges Brannkasse har - etter herredsrettens dom - betalt erstatning for bolighuset fastsatt etter prisene umiddelbart forut for brannen, forsikringsavtalelovens §37. Videre har Brannkassen betalt renter løpende fra 8. juni 1973, en måned etter brannen, jfr. forsikringsavtalelovens §24 annet ledd, frem til betaling skjedde 17. februar 1976. Renter er i samsvar med forsikringsavtalelovens §24 annet ledd beregnet som for alminnelige sparebankinnskudd med 3%, men fra 31. juli 1974, da forliksklagen ble forkynt, med 6% prosessrente. Spørsmålet er om Julianne Karlsen i tillegg til disse utbetalinger kan kreve erstatning fordi gjenoppføringen ble fordyret ved prisstigning under Brannkassens betalingsnektelse. Erstatning for så vidt kreves for prisstigning etter januar 1974, da forsikringskravet etter forsikringsavtalelovens §24 første ledd forfalt, frem til betalingen i februar 1976. Partene er enige om at økte byggeomkostninger i denne periode skal settes til kr. 27 200, og at de renter som er beregnet og betalt for samme periode for så vidt angår bolighuset utgjør kr. 9 000.

Norges Brannkasses hovedanførsel mot den krevde erstatning for økte byggeomkostninger er at forsikringsavtalelovens §24 annet ledd - når selskapet ikke kan påføres uaktsomt forhold - uttømmende regulerer den erstatning som kan kreves i tillegg til brannerstatning fastsatt etter forsikringsavtalelovens §37.

Forsikringsavtalelovens §24 annet ledd, slik dette ledd lød før 1. januar 1978 da lov av 17. desember 1976 om renter ved forsinket betaling og den samtidige endring av forsikringsavtalelovens §24 annet ledd trådte i kraft, bestemte at den sikrede kunne kreve renter når en måned var gått etter at melding om forsikringstilfellet var innløpt til selskapet, og at rentefoten skulle være den som gjaldt for alminnelige sparebankinnskudd. Da erstatningen etter første ledd i §24 forfaller til betaling en måned etter utløpet av den tid selskapet trenger til å skaffe de opplysninger og foreta de beregninger som er nødvendige for å bringe på det rene om det har noe ansvar, og i tilfelle hvor meget det skal betale, innebærer annet ledd at renter ved alle større skader begynner å løpe før erstatningen forfaller til betaling.

Side:29

Dette er en særregel for forsikringsoppgjør som må antas å henge sammen med forsikringsavtalens særegne karakter. Selskapet trenger tid til sine undersøkelser og beregninger. Derfor utskytes forfallstidspunktet. For den sikrede innebærer dette at det kan gå lang tid etter at forsikringstilfellet inntraff før han får sin erstatning, samtidig som erstatningsbeløpet fastsettes på grunnlag av prisene på skadetidspunktet. Men av dette særegne system kan etter min mening ikke utledes at forsikringsavtalelovens §24 annet ledd avgjør hvilke rente- og andre erstatningskrav den sikrede kan gjøre gjeldende dersom selskapet misligholder sin betalingsplikt når forfall er kommet.

Jeg ser det slik at forsikringsavtalelovens §24 annet ledd, sammenholdt med første ledd, bare regulerer rentebetaling i tidsrommet frem til erstatningsbeløpet forfaller til betaling. Forutsetningen må klarligvis være at selskapet betaler erstatningsbeløpet når forfall kommer. Det sies i §24 intet om hvilke misligholdsbeføyelser den sikrede skal ha om selskapet ikke betaler ved forfall. Heller ikke lovens forarbeider inneholder noe om dette. At man i praksis synes å ha anvendt rentesatsen i §24 annet ledd også etter forfall, kan ikke tas som uttrykk for annet enn at kravet er ansett å være rentebærende. For øvrig er det i denne sak lagt til grunn, og akseptert av Brannkassen, at §24 annet ledd ikke uttømmende angir sikredes krav etter forfall for så vidt som det fra forliksklagens forkynnelse er regnet 6% prosessrente, som er høyere enn den alminnelige sparebankrente.

Hvorvidt eller i hvilken utstrekning erstatning for prisstigning kan sies å være et renteliknende krav, går jeg ikke inn på, idet jeg ikke kan se at dette har betydning for hvilke misligholdsvirkninger den sikrede kan gjøre gjeldende. Prisstigningskravet refererer seg til tiden etter at Brannkassens betalingsplikt var misligholdt, og da antar jeg - som nevnt - at forholdet ikke reguleres av forsikringsavtalelovens §24 annet ledd. Spørsmålet om det både kan kreves tillegg for prisstigning og rentetap for samme tidsrom, kommer jeg tilbake til.

Spørsmålet blir da hvilke misligholdsvirkninger den sikrede på grunnlag av obligasjonsrettslige regler utenom forsikringsavtalelovens §24 annet ledd kan gjøre gjeldende i et tilfelle som det foreliggende.

Jeg finner ikke grunn til å gå inn på i hvilken utstrekning det av alminnelige obligasjonsrettslige regler, eventuelt av gjeldsbrevlovens §6 annet ledd, jfr. §40, følger objektivt erstatningsansvar ved mislighold av pengeforpliktelser. Jeg finner det klart at et forsikringsselskap i et tilfelle som det foreliggende - og da nettopp ut fra forsikringsavtalens særegne karakter - må erstatte den sikrede de økte gjenoppføringsomkostninger som er en følge av at erstatningen uberettighet ble holdt tilbake.

Det dreier seg om et gjensidig bebyrdende kontraktsforhold, hvor Norges Brannkasse mot betaling har påtatt seg en risiko og en forpliktelse til å betale en brannerstatning som etter forutsetningen skal brukes til å gjenopprette skaden. Særlig tydelig kommer denne sammenheng frem ved fullverdiforsikring. Når det videre ved rettskraftig

Side:30

kraftig dom er fastslått at Brannkassens betalingsnektelse ikke var berettiget, innebærer dette - slik lagmannsretten fremhever - at mislighold foreligger fra forfallstidspunktet. Dette mislighold har påført Nils Karlsen tap nettopp i form av høyere gjenoppbyggingsomkostninger, mens selskapet på sin side kan ha hatt fordel av den forsinkede betaling av et krav med lav forrentning. Etter min mening må det i et forsikringsforhold som dette være utgangspunktet at Brannkassen selv bærer risikoen for det tap som er en følge av betalingsnektelsen. Det er her ikke grunnlag for å bebreide Karlsen den situasjon som oppstod i forbindelse med etterforskningen av brannen, og som Brannkassen støttet seg til. Jeg legger videre til grunn at Karlsen ikke hadde mulighet for finansiering av gjenoppbyggingen før Brannkassen utbetalte erstatningen. Han har da ikke vært i stand til å avverge omkostningsøkningen. Annerledes kan dette spørsmål stille seg i andre situasjoner, f.eks. hvor gjenoppbygging er ledd i næringsvirksomhet, og hvor mulighetene for finansiering kan være andre, jfr. i denne forbindelse Høyesteretts dom i Rt-1967-697, særlig side 703, hvor en liknende problemstilling var fremme.

Under forutsetning av at objektivt erstatningsgrunnlag finnes å foreligge, har Brannkassen ikke reist noen innvending mot at ansvaret omfatter slik prisstigning som denne sak dreier seg om. Brannkassen har sett det slik at økte gjenoppbyggingsomkostninger er et tilstrekkelig nærliggende og påregnelig tap når utbetaling av brannerstatning forsinkes. Dette er jeg enig i. Men jeg finner grunn til å understreke at det i det tilfellet som her foreligger, dreier seg om konkret påviselige meromkostninger som en direkte følge av den forsinkede betaling og knyttet til det formål betalingen skal sikre, ikke om generelle følger av alminnelig fall i kroneverdien. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom i Rt-1970-985, særlig side 990, hvor det i en ekspropriasjonssak gis uttrykk for betraktninger av denne art.

Det gjenstår for meg å ta standpunkt til om det skal gjøres fradrag i erstatningen for renter som er beregnet og betalt for det tidsrom som erstatningen for prisstigning refererer seg til.

Jeg anser det - i motsetning til lagmannsretten - ikke tilstrekkelig å fastslå at rentene ville ha blitt betalt selv om gjenoppføringsomkostningene hadde vært uforandret. Utgangspunktet er at den sikrede ikke skal ha dobbelt erstatning. Hvis rentebeløpet i det konkrete tilfellet gir dekning også for prisstigning i perioden, må selskapet kunne kreve at det blir tatt hensyn til dette.

Renten skal imidlertid dekke tap av forskjellig karakter, i et tilfelle som det foreliggende blant annet tap ved ikke å kunne disponere kapitalen, eventuelle egne renteutgifter, utgifter av forskjellig slag ved at familien er blitt uten hus, og også prisstigning. Spørsmålet om det er grunnlag for å ta hensyn til rentene, må da bli gjenstand for en konkret vurdering. I dette tilfellet er partene enige om de beløp som skal legges til grunn, både for så vidt angår økte gjenoppføringsomkostninger og for så vidt angår rentene, men sikredes konkrete tap er ikke nærmere belyst. Det er derfor ingen mulighet for en

Side:31

konkret vurdering. Med den beskjedne forrentning det her gjelder, må jeg imidlertid legge til grunn at forholdene ikke berettiger til fradrag for renter.

Det er enighet om at Julianne Karlsens krav etter 1. januar 1978 skal forrentes med 10 % i samsvar med det nye §24 annet og følgende ledd i forsikringsavtaleloven. Med denne endring blir lagmannsrettens domsresultat å stadfeste. Det er fra Norges Brannkasse ikke reist innvending mot at lagmannsretten har tilkjent prosessrenter fra forliksklagens forkynnelse 31. juli 1974 av et beløp som er ment å dekke erstatning for prisstigning frem til februar 1976.

Da anken ikke har ført frem, må Brannkassen erstatte Julianne Karlsen hennes saksomkostninger for Høyesterett. Det er levert omkostningsoppgave i samsvar med tvistemålslovens §176, jfr. §179. Omkostninger er krevd med i alt kr. 10 850, derav utlegg kr. i 650. Jeg legger disse beløp til grunn.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at renten av domsbeløpet etter 1. januar 1978 regnes med 10 - ti - prosent til betaling skjer.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Brannkasse til Julianne Karlsen i uskiftet bo 10 850 - ti tusen åtte hundre og femti - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Lorentzen og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Våpenstad):

Ved stevning av 13.1.1975 reiste Nils Karlsen, Rissa, sak mot Norges Brannkasse, Oslo, med krav om utbetaling av forsikring etter at saksøkers våningshus brant ned 8.5.1973.

Saksøkte har nektet å utbetale forsikringssummen, bortsett fra et forskudd, idet det hevdes at saksøker hadde inngått avtale med en Holm om at denne skulle tenne på saksøkers hus. - - -

Saksforholdet som retten finner bevist:

Ved brann 8.5.1973 ble bolighuset på saksøkers eiendom i Rissa totalskadet. Samtidig oppsto skader på en arbeidsstue, og det alt vesentlige av innbo og løsøre ble totalskadet.

Skadene ble taksert ved skjønn av 21.5.1973.

Saksøker fikk utbetalt forskudd med kr. 45 000 fra saksøkte.

Politietterforskning ble som vanlig igangsatt, uten at en kunne finne brannårsaken. Vitnet Holm, som i likhet med saksøkeren er av omstreiferslekt, oppholdt seg i huset sammen med brannlidte da brannen oppsto, og

Side:32

etterforskningen tok en helt ny vending da Holm 9.8.1973 oppsøkte lensmannen i Ørland og hevdet at han hadde satt på brannen etter avtale med saksøker. Noen slik avtale er ikke sannsynliggjort.

Fra politiinspektørens påtegning av 19.11.1973 oversendt statsadvokaten hitsettes:

«Politiet er kommet til at saken må henlegges på grunn av bevisets stilling. Man finner således ikke å kunne feste lit til Holms påstander. Det synes påfallende at Holm ikke ønsket å avlegge ed i retten - angivelig fordi han hadde drukket et glass øl. Av rettsboken fremgår at Holm skulle komme tilbake i retten neste dag kl. 1300 for å avlegge ed på riktigheten av hans rettslige forklaring. I oversendelsespåtegning av 10.8.1973 bemerker sorenskriveren at Holm ikke møtte som avtalt 13.8. Sorenskriveren skriver videre: «Han ville ikke ha blitt edfestet, jfr. strprl. §186, nr. 2».» - - -

Saksøkers påstand:

1. Norges Brannkasse dømmes til å betale forsikringsoppgjør til Nils Karlsen for brannskade på våningshus og arbeidsstue i henhold til skjønn datert 21.5.1975, for brannskade på løsøre med kr. 75 000 og for nødvendige utgifter til opphold utenfor hjemmet med kr. 6 000 dog med fradrag av kr. 45 000.

2. Norges Brannkasse betaler rente av de beløp som er tilkjent under pkt. 1 med 3% p.a. regnet fra 8.6.1973 og frem til 31.7.1974, og deretter med 6% p.a. frem til betaling skjer.

3. Norges Brannkasse dømmes til å betale Nils Karlsen erstatning med kr. 26 500, dog under forutsetning av gjenoppføring i h.t. forsikringsvilkårene.

4. Norges Brannkasse betaler Nils Karlsen sakens omkostninger.

Ad pkt. 3 har saksøker anført som prinsipalt grunnlag at saksøkte har handlet culpøst ved ikke å utbetale den resterende forsikringssum ultimo november - da saken var blitt foreslått henlagt fra politiets side. På dette tidspunkt var det uaktsomt av saksøkte å sitte på pengene i påvente av at brannlidte eventuelt skulle gå til sak; Brannkassen hadde gode kontakter i lensmannsetaten, og lensmannsbetjent Indergård hadde på gjeldende tidspunkt gitt full informasjon til selskapet.

Subsidiært anføres et ansvar på objektivt grunnlag. Det vises til de alminnelige obligasjonsrettslige regler for erstatning som følge av mislighold av genusforpliktelser, og dessuten påberopes gbl. §6, jfr. §40 som hjemmel. - - -

Retten bemerker:

Ad pkt. 1 og 2 i saksøkers påstand. Saksforholdet som legges til grunn viser at retten ikke har funnet bevist at der forelå noen avtale mellom saksøker og Holm, og retten har på dette punkt ikke vært i tvil. De momenter en har bygget på er momenter som også var tilgjengelige for saksøkte på det tidspunkt saksøkte besluttet å nekte utbetaling.

Pkt. 1 og 2 i saksøkers påstand fører frem.

Ad pkt. 3: Noe erstatningsgrunnlag finnes ikke i forsikringsvilkårene eller i FAL. På den annen side er det intet grunnlag for å hevde at disse spesielle obligasjonsrettslige regler er uttømmende, og en må da se på de alminnelige obligasjonsrettslige regler om erstatningsansvar ved mislighold av pengeforpliktelser.

Mislighold foreligger; forsikringsselskapet må antas å ha en plikt til å

Side:33

utbetale forsikringssummen så lenge det ikke kan anses bevist at der foreligger svik. Statsadvokatens påtegning er intet bevis for en så alvorlig anklage som sviksinnsigelsen er. Uansett, så må risikoen innehas av debitor, som velger å se på saken som om det ikke fantes noe krav. Denne villfarelse om kravets eksistens er ingen «kvalifisert hindring» i relasjon til det objektive ansvar som følger av mislighold av en genusforpliktelse.

Erstatningsgrunnlag foreligger.

Prisstigningen er av begge parter satt til 26% av taksten av 21.5.1973, hvilket gir kr. 26 500.

Spørsmålet blir så om det skal gjøres fradrag for renter i samme periode som det er beregnet erstatning for prisstigning, en periode som av partene ikke er nøyaktig fastsatt, men som av retten skjønnsmessig settes til 1.12.1973-1.12.1975.

Her slutter retten seg til saksøktes anførsler. Dobbelterstatning unngås ved å trekke fra rentebeløpet i angjeldende tidsrom. Renter tilkjennes som kompensasjon for tap ved ikke å kunne benytte seg av kapitalen før på et senere tidspunkt, og nøyaktig den samme begrunnelse må ligge til grunn for prisstigningskravet. I herværende sak er altså en spesiell beregningsmåte for dette avsavnstapet lagt til grunn istedenfor det generelt stipulerte avsavnstap i form av en bestemt prosent renter. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Helge Barsett og Inge Kolberg):

- - -

Den 18. januar 1974 henla statsadvokaten i Trondheim saken etter bevisets stilling. - - -

Norges Brannkasse hadde da allerede 4 dager tidligere, den 14. januar 1974 tilskrevet Nils Karlsen slik:

«Vi har fra statsadvokaten i Trøndelag fått oversendt politiets etterforskningsdokumenter i saken. I dokumentene kommer det frem vitneutsagn på at skaden er forvoldt med forsett.

Vi tillater oss å gjøre oppmerksom på forsikringsvilkårenes §16, der det går frem at «Den som gjør seg skyldig i svik mot Brannkassen, taper enhver rett etter forsikringsavtalen. Har han flere forsikringsavtaler med Brannkassen, taper han også sin rett til erstatning etter disse ifølge samme forsikringstilfelle, og Brannkassen kan med 1 ukes varsel si opp enhver bestående forsikringsavtale.»

På bakgrunn av foran nevnte tillater vi oss å meddele at vi ikke kommer til å foreta ytterligere erstatningsoppgjør i saken.

Et eventuelt søksmål må reises innen 6 måneder fra dette brevs dato. I tilfelle søksmål tar vi forbehold om å kreve tilbakebetalt utbetalt forskudd med kr. 45 000.

Vi tillater oss samtidig å si opp eventuelle forsikringsavtaler De har med Brannkassen med 7 dagers varsel fra dette brevs dato.»

Nils Karlsen ville ikke avfinne seg med Brannkassens avgjørelse, og i februar 1975 reiste han sak mot denne ved Midt-Trøndelag herredsrett. Han påsto kassen dømt til å erstatte såvel hus som innbo, det første på vilkår av at huset ble gjenoppført. Videre påsto han kassen dømt til å betale renter av erstatningsbeløpene fra 8. juni 1973, samt videre en erstatning på kr. 26 500

Side:34

basert på at utgiftene til gjenoppføring av huset var blitt så meget større i den tid som var gått siden nevnte dag. - - -

Lagmannsretten peker på at spørsmålet om Brannkassens plikt til å erstatte selve brannskaden fikk sin endelige avgjørelse ved Midt-Trøndelag herredsretts dom. Man må derfor legge til grunn at brannen ikke oppsto på en måte som Nils Karlsen direkte eller indirekte kan gjøres ansvarlig for.

På den annen side kan lagmannsretten meget vel forstå at Brannkassen opprinnelig valgte å innta et annet standpunkt. Saken ble riktignok av påtalemyndigheten henlagt etter bevisets stilling, men ikke minst statsadvokatens henleggelsesbeslutning viser at man hadde en sterk mistanke til at brannen i virkeligheten var påsatt. Og på dette punkt var ikke Brannkassen bundet av påtalemyndighetens bevisvurdering. Under en eventuell sivil sak om forsikringsoppgjøret, ville man måtte undergi bevislighetene en helt selvstendig vurdering, og det var forsåvidt ikke noe til hinder for at man kunne få en dom som gikk i en annen retning enn henleggelsesbeslutningen umiddelbart skulle tilsi.

Når man imidlertid heller ikke i den sivile sak fant det bevist at brannen var påsatt, innebærer dette ikke bare at Brannkassen nå plikter å erstatte skaden, men at den har hatt en slik forpliktelse helt fra det tidspunkt da erstatningen ifølge forsikringsvilkårene var forfalt. Og ifølge vilkårenes §14 var dette ved avslutningen av politiets brannetterforskning, som skjedde ved statsadvokatens beslutning av 18. januar 1974 om å henlegge saken etter bevisets stilling.

Etter forsikringsavtalelovens §24 kunne Brannkassen muligens ha brukt enda en måned på å ta stilling til ansvarsspørsmålet, men man kan ikke se at vilkårene inneholder en tilsvarende bestemmelse, og i hvert fall tok kassen sitt standpunkt med en gang. Avgjørelsen ble faktisk truffet allerede 4 dager før henleggelsesbeslutningen, en tidsforskjell som man ellers ikke tillegger særskilt betydning.

Brannkassens avgjørelse var definitiv. Avslaget var ubetinget, det forutsatte ikke at Nils Karlsen fremskaffet nye opplysninger e.l. Ville han fastholde sitt krav, måtte han reise sak ved domstolene, og han ble også gjort oppmerksom på den 6-måneders frist for saksanlegg som er nevnt i lovens §30.

Å gjøre oppmerksom på den nevnte frist er noe loven pålegger forsikringsselskapet, og meddelelsen kan derfor heller ikke leses som en henstilling til å reise sivil sak for på den måten å få årsaksforholdet belyst. En sivil sak om forsikringsoppgjøret er ikke en slik undersøkelse av forsikringstilfellet som omhandles i forsikringsvilkårenes §14 eller i lovens §24.

I tilfelle av prosess, er det heller ikke noen bestemmelse i vilkårene som utskyter forfallstiden til etter en rettskraftig dom i selskapets disfavør, og det er i beste fall tvilsomt om det er lovlig adgang til å fastsette et slikt vilkår.

Brannkassen måtte med andre ord selv ta risikoen for at dens standpunkt ikke holdt i en prosess, og selv om kassens standpunkt var fullt forståelig, endrer det ikke at forfallstiden var inntrådt. Og derav følger igjen at betalingsplikten i lovens forstand var misligholdt.

Dette leder igjen til at Nils Karlsen må kunne gjøre gjeldende de vanlige rettsvirkninger av en misligholdelse.

Den mest nærliggende av disse er kravet om renter, som også er hjemlet i forsikringsavtaleloven, men som der forøvrig ikke direkte er knyttet til

Side:35

selve misligholdelsen. Om en kreditor kan fremme krav om erstatning for større tap enn rentetapet, kan neppe besvares generelt uten sterke forbehold, navnlig når det dreier seg om en betaling med kroner av ringere verdi.

Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Mellom en brannerstatning og omkostningene ved å føre opp et nytt hus, er det en slik nær sammenheng at forholdet ikke generelt kan side stilles med betaling med dårligere kroner.

Dette kom særlig skarpt frem før 1967, idet forsikringstakeren da ifølge forsikringsavtalelovens §85 hadde en nærmere definert plikt til gjenoppbygging. Denne særbestemmelse ble opphevet i nevnte år, idet man fant at den alt i alt ikke var nødvendig og formålstjenlig. Men også etter 1967 må man se på gjenoppbygging som den normale anvendelse for en brannskadeerstatning, noe som fortsatt kommer til uttrykk ved at forsikringstakerens kreditorer under gitte forutsetninger må respektere at brannforsikringen brukes til å gjenoppføre vedkommende bygning, jfr. lovens §85.

Forsikringsvilkårenes §10 nr. 2 setter også gjenoppbygning som betingelse for å se bort fra «verdiforringelse på grunn av nedsatt anvendelighet eller andre omstendigheter.»

Brannkassen måtte derfor regne med som en normal og påregnelig følge at gjenoppbygningen under de rådende forhold ville bli fordyret gjennom det forsinkede oppgjør, og en erstatning for dette er under disse omstendigheter en naturlig følge av misligholdelsen.

Mot dette kan det ikke innvendes at man ved erstatningsoppgjøret skal legge til grunn tingens verdi umiddelbart før forsikringstilfellet inntrådte, jfr. lovens §37. Denne verdi skal ganske visst legges til grunn ved skadetaksten, og man må forutsette at taksten også når det gjelder Nils Karlsens hus og innbo bygger på dette prinsipp.

Men dette utelukker ikke at når tapsberegningen har nedfelt seg i et bestemt pengebeløp, utgjør dette et gjeldskrav på forsikringstakerens hånd, et gjeldskrav som under sin videre eksistens er undergitt obligasjonsrettens vanlige regler, herunder også om følgene av forsinket betaling.

Lagmannsretten kommer således - på samme måte som herredsretten - til at Norges Brannkasse må være ansvarlig for det tap som Nils Karlsen ble påført gjennom fordyrelsen av sitt nybygg i den tid oppgjøret ble forsinket.

Lagmannsretten er derimot ikke enig i at de tilkjente renter må komme til fradrag i dette beløp. Renteplikten er hjemlet i loven og rentene ville ha tilfalt Nils Karlsen selv om byggeomkostningene hadde vært helt uforandret. Det er da ingen logisk konsekvens i å bringe dem til fradrag når Karlsen har vært utsatt for et tap på dette punkt.

Etter dette må Nils Karlsen tilkjennes en erstatning på kr. 27 200.

Dette krav utspringer ikke av forsikringsavtaleloven og blir derfor heller ikke å forrente etter reglene i denne lov. Av beløpet blir det istedet å regne 6% prosessrente fra 31. juli 1974, da forliksklagen såvidt skjønnes ble forkynt. - - -