Rt-1978-331

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-03-17
Publisert:	Rt-1978-331
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42B/1978
Parter:	A (advokat Øyvind Smukkestad - til prøve) mot B, C og D (høyesterettsadvokat Tor M. Kindem).
Forfatter:	Holmøy, Lorentzen, Elstad, Egil Endresen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §4, Lov om born i ekteskap (1956), Arveloven (1854), Uektebarnloven (1915) §10, §11, §13, Uektebarnloven (1915), Ektebarnloven (1915), Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§12, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§41, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, Lov om born i ekteskap (1956) §1, Arveloven (1972) §4

Dommer Holmøy: Saken gjelder spørsmålet om A har arverett som livsarving etter E. A ble født utenfor ekteskap den 1. juli 1947. Farskapsforelegg ble utferdiget mot E, som reiste sak til fraleggelse av farskapet. Ved Lyngen herredsretts dom av 2. april 1949 ble han kjent bidragspliktig; farskap ble således ikke fastsatt, jfr. tidligere lov av 10. april 1915 nr. 3 om «barn, hvis foreldre ikke har indgaat egteskab med hverandre» §13. Ved Trondenes herredsretts dom av 30. mai 1950 ble også F kjent å være bidragspliktig til barnet.

E og barnemoren giftet seg i 1956 og ble separert i 1967. E døde i 1973, og hans bo står under behandling ved Lyngen skifterett. A krever arv i boet som eneste livsarving. Avdødes mor og søsken, B, C og D bestrider at han har noen arverett, idet de hevder at han ikke er livsarving.

Lyngen skifterett behandlet tvisten i søksmåls former og avsa den 29. mai 1975 dom med slik domsslutning:

«A kjennes arveberettiget som livsarving i dødsboet etter E.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Avdødes mor og søsken påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som den 30. september 1976 avsa dom med slik domsslutning:

«A kjennes ikke arveberettiget som livsarving i dødsboet etter E.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten og lagmannsretten viser jeg til disse retters domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak. A, C og D er avhørt som parter. Det er avhørt fire vitner, hvorav to ikke har forklart

Side:332

seg tidligere. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter, blant annet er det til bruk for Høyesterett foretatt blodtypeundersøkelser ved Rettsmedisinsk Institutt av A, hans mor G og tidligere bidragspliktige F. Jeg vil komme tilbake til det fremlagte bevismateriale for så vidt jeg finner det har betydning for avgjørelsen av saken.

Den ankende part har for Høyesterett påberopt seg tre forskjellige grunnlag for at han er livsarving og derfor har arverett etter avdøde E.

Han gjør for det første gjeldende at han må anses som avdødes barn født i ekteskap i henhold til den tidligere bestemmelse i arveloven av 1854 §4 annet ledd, jfr. någjeldende bestemmelse i loven om barn i ekteskap av 1956 §1 tredje ledd. Etter disse bestemmelser skal barn som ektefellene hadde sammen da de giftet seg, anses som født i ekteskap. Det foreligger ingen uttrykkelige regler om de krav som må stilles til fastsettelse av ektemannens farskap for at et barn skal komme inn under disse bestemmelser. Heller ikke i forarbeidene til barnelovgivningen av 1915 er det uttalt noe om dette spørsmål. I forarbeidene til gjeldende lovgivning av 1956 er det imidlertid forutsatt at farskapet må være fastslått i samsvar med reglene for barn utenfor ekteskap. Iallfall i forhold til lovgivningen av 1915 må en vitterlig erkjennelse være tilstrekkelig, selv om den ikke er skjedd på den måte som er bestemt for erkjennelse av farskap til barn utenfor ekteskap. - Ektemannens erkjennelse må få virkning i forhold til arveloven av 1854 §4 annet ledd selv om ektemannen tidligere er kjent bidragspliktig, og også selv om en annen person er kjent bidragspliktig,jfr. Arnholm: «Familierett» (1945) side 35-36. E har erkjent farskapet overfor den prest som førte kirkeboken. Rettelsene i kirkeboken i 1962 må være foranlediget av E, og de gir uttrykk for at han anså den ankende part som sin sønn. Dette var også i samsvar med den måte E behandlet gutten på.

Den ankende part hevder videre at avdødes farskap må anses som gyldig vedgått etter reglene for barn utenfor ekteskap. Dette spørsmål må avgjøres etter den tidligere lov om barn utenfor ekteskap av 1915, jfr. gjeldende lov av 1956 §41. En gyldig erkjennelse må kunne skje i andre tilfelle enn de som er nevnt i loven av 1915 §10 og §11 . I betraktning av den usikre rettstilstand etter tidligere lov, bør formen for en erkjennelse ikke være avgjørende.

Subsidiært gjør den ankende part gjeldende at det må være adgang til å avgjøre farskapsspørsmålet prejudisielt under arvetvisten, og at det ved en prejudisiell avgjørelse må legges til grunn at det foreligger farskap. Adgangen til prejudisiell avgjørelse av farskap etter lovgivningen av 1915 er uklar og omtvistet. Den ankende part påberoper seg Høyesteretts dom i Rt-1958-142 flg. Bestemmelsen i §13 i loven om barn utenfor ekteskap av 1915 kan ikke være til hinder for at man forutsetter farskap i dette tilfelle. Denne paragraf har vært tolket innskrenkende når farskap er utelukket ved blodtypeundersøkelse. Man må med støtte i praksis også kunne fastslå farskap overfor en tidligere bidragspliktig som har erkjent farskapet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. A kjennes arveberettiget som livsarving etter E.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:333

Ankemotpartene gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig, og slutter seg til lagmannsrettens begrunnelse. De tar dog en reservasjon for så vidt angår lagmannsrettens forutsetning om at det var avdøde som foranlediget endringene i kirkeboken i 1962. Selv om det var avdøde som foranlediget disse rettelser, er disse etter ankemotpartenes mening ikke tilstrekkelig bevis for at han erkjente farskapet. Rettelsene kan ha en annen forklaring. En erkjennelse er ikke i samsvar med avdødes standpunkt til farskapsspørsmålet i andre forbindelser. Det vises til hans holdning under farskapssaken og også til at han under separasjonssaken i 1967 bestred farskapet. Videre vises til parts- og vitneforklaringer i den foreliggende sak.

Selv om det skulle ha foreligget en erkjennelse fra avdødes side, har erkjennelsen ikke en slik form at den kan få noen rettsvirkning. En erkjennelse må skje i de former som er fastsatt i loven om barn utenfor ekteskap. Dette gjelder også en erkjennelse fra ektemannens side i forhold til den tidligere bestemmelse i arveloven av 1854 §4, 2. ledd,jfr. gjeldende lov om barn i ekteskap §1 tredje ledd. Verken lovgivningen av 1915, dens forarbeider eller praksis gir støtte for at en erkjennelse kan avgis på annen måte. De vidtrekkende konsekvenser som en erkjennelse av farskap har, krever strenge bevis. Dette gjelder i særlig grad når en erkjennelse ville avvike fra en tidligere domstolsavgjørelse som i dette tilfelle. Beviskravene er i denne sak ikke oppfylt.

Etter den ankende parts syn er det ikke etter lovgivningen av 1915 adgang til å prøve farskapsspørsmålet prejudisielt i en arvetvist.

Skal farskapsspørsmålet prøves prejudisielt, må det i tilfelle skje på grunnlag av en fri bevisvurdering. En erkjennelse fra avdødes side er i seg selv ikke avgjørende. Etter de blodtypeundersøkelser som er foretatt, er farskap for den annen bidragspliktige, F, ikke utelukket. F's farskapsindeks er etter disse undersøkelser ca. 8. For avdødes vedkommende foreligger ingen blodtypeundersøkelse. Etter de opplysninger som ble lagt til grunn i farskapssaken fra 1949 om svangerskapsterminens lengde m.v., kan avdødes farskap ikke utelukkes, men det må anses som usikkert. Etter loven av 1915 §13 kan det da ikke være grunnlag for å anse avdøde som far.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. I tilknytning til de forskjellige grunnlag som den ankende part har anført for at avdøde må anses som hans far, skal jeg bemerke:

Man kan etter min mening ikke legge til grunn at avdøde har erkjent farskapet. En erkjennelse av farskapet måtte i tilfelle bygge på de rettelser som fant sted i kirkeboken i 1962. Selv om en forutsetter at avdøde selv har oppsøkt prestekontoret og foranlediget disse rettelser, gir de ikke klart uttrykk for at avdøde har villet erkjenne farskapet. Rettelsene gikk i det vesentlige ut på at den ankende part, som opprinnelig var innført i kirkeboken bare med fornavn, fikk tilføyd navnene «- - - E», og at det i rubrikken for «egte eller uegte født» ble foretatt en

Side:334

overstrykning av bokstavene »u.e.» og i stedet satt til «i.e.», det vil si en rettelse fra «uegte født» til «egte født». Det er grunn til å peke på at det allerede ved innføringen i denne avdeling i kirkeboken i 1950 i forbindelse med en kirkelig stadfestelse av dåpen, ble anmerket at E var faren, til tross for at han da var frifunnet for farskap. Av rettelsene i seg selv kan man etter min mening ikke med sikkerhet utlede mer enn at E og G var blitt gift, og at E ønsket at gutten skulle ta samme slektsnavn som moren og seg selv. Det kunne blant annet være ønskelig av praktiske grunner. Hva som var foranledningen til eller formålet med rettelsene, er ikke klart. Den prest som foretok rettelsene, har ingen erindring om hva som var grunnlaget for den, og de opplysninger han har gitt om hva han i alminnelighet krever for å foreta rettelser i kirkeboken, gir ingen sikre holdepunkter for at E overfor ham har erkjent farskapet. Heller ikke de opplysninger som ellers foreligger i saken, gir noen entydig støtte for at E har villet erkjenne farskap. At han i de årene han bodde sammen med moren behandlet gutten som en sønn, kan verken i seg selv eller sammen med de øvrige opplysninger ses som uttrykk for farskapserkjennelse. De parts- og vitneuttalelser som foreligger, er motstridende når det gjelder avdødes holdning til farskapsspørsmålet. Det er imidlertid på det rene at han både i forbindelse med farskapssaken og under separasjonssaken i 1967 klart benektet farskapet.

Til en gyldig erkjennelse av farskap må det kreves en klar og entydig viljeserklæring. Dette gjelder helt uavhengig av et krav om at erkjennelsen må avgis på en bestemt måte. Det følger av hva jeg allerede har sagt at avdøde iallfall ikke har erkjent farskapet på en tilstrekkelig klar og tydelig måte. De beviskrav som må stilles til en farskapserkjennelse fra avdødes side, må også ses på bakgrunn av at det etter farskapssaken måtte frem stå som usikkert for ham om han var den biologiske far.

Etter dette er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om en farskapserkjennelse i forhold til den tidligere bestemmelse i arveloven av 1854 §4 annet ledd eller etter loven av 1915 om barn utenfor ekteskap kunne skje på annen måte enn overfor bidragsfogden. Heller ikke er det nødvendig å ta standpunkt til om farskap kunne erkjennes uten hensyn til at vedkommende ved dom tidligere var frifunnet for farskap og pålagt bidragsplikt.

Jeg finner det heller ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til om det etter lovgivningen av 1915 er adgang til å avgjøre farskapsspørsmålet prejudisielt under en arvetvist, idet jeg finner det klart at man i tilfelle ikke kan anse det bevist at E var far. Jeg slutter meg til hva ankemotpartene har anført om dette.

Anken har ikke ført fram. Partene har hatt fri sakførsel for alle retter. Jeg finner ikke at det bør gjøres noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På grunn av sakens spesielle karakter bør saksomkostninger heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:335

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Egil Endresen og Mellbye: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Anders Hjort):

G fødte den 1. juli 1947 et guttebarn. Farskapsforelegg var den 17. februar samme år utferdiget overfor E. Forelegget ble nektet vedtatt, og ved Lyngen herredsretts dom av 2. april 1949 ble E dømt bidragspliktig til guttebarnet etter den dagjeldende §13 i lov nr. 3 av 10.4.1915.

Den 9. juli 1956 ble G og E viet i - - - kirke, og de levet sammen i ekteskap inntil de ble separert ved Hammerfest byretts dom av 4. oktober 1967. Partene flyttet fra hverandre, og den 21. juni 1973 døde E i - - -. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at Lyngen herredsretts dom av 2.4.1949 ikke avklarer farskapsspørsmålet for E. Dommen fastslår at avdøde etter naturens orden kan ha vært barnets far, men da vilkårene for å avsi dom for farskap etter den tids lovgivning ikke forelå, ble han kun kjent bidragspliktig.

Retten skal ta stilling til om de etterfølgende forhold kan endre A's arverettslige stilling. Hvilken betydning har det at E og G senere inngikk ekteskap, og hvilken betydning skal det tillegges at E i 1962 ble innført i kirkeboken som barnets far.

Etter ektebarnlovens §1, 3. ledd, skal et barn født utenfor ekteskap regnes som ektefødt dersom foreldrene senere gifter seg med hverandre. Den tilsvarende regel sto tidligere i den nå opphevede §4 i arveloven. Etter loven er det en forutsetning at farskapet er klarlagt for at barn født utenfor ekteskap på denne måten skal få ekteskapelig status. Her gjelder ingen pater-est presumpsjon. I denne sak er farskapet ikke fastslått da partene inngikk ekteskap. Ekteskapet isolert sett får følgelig ingen betydning for A's arverettslige posisjon. Det kan i høyden bli snakk om at ekteskapsinngåelsen tillegges vekt sammen med sakens øvrige vurderingstema. Retten oppfatter for øvrig ektebarnlovens §1, 3. ledd som en statusregel som neppe får arverettslige konsekvenser.

Det knytter seg en viss usikkerhet til hvordan A ble innført i kirkeboken i - - -. Det fremgår av kirkeboken at den 2. februar 1962 har daværende kapellan Meyer gjort noen utfyllende merknader. Guttens navn ble A - - -, morens ble - - - G og farens E. Samtidig ble det anmerket at partene giftet seg i 1956.

Saksøkeren hevder at tilføyelsene ble foretatt på begjæring fra avdøde da han var hjemme i - - - i forbindelse med sin fars begravelse. Tidspunktet stemmer i så fall godt idet avdødes far - - - døde den 25.januar 1962. G var ikke tilstede i svigerfarens begravelse - dette ble ikke bestridt av de saksøkte - og kan derfor vanskelig ha forårsaket innføringen på dette tidspunkt. Retten finner det lite trolig at en slik endring i kirkeboken ville bli foretatt uten at den klerikale tjener ble overbevist om opplysningenes riktighet ved personlig fremmøte. Retten legger etter dette til grunn at E selv har bedt kapellan Meyer foreta innføringen i kirkeboken.

Som et utgangspunkt synes det klart at en endring av det tidligere innførte i kirkeboken i seg selv ikke får arverettslige følger. Vilkåret for å ta arv, bortsett fra testamentsarv, er normalt at slektskapsforholdet til avdøde er på det rene. Så er ikke tilfelle i denne sak.

Retten har vært i tvil om utfallet av saken. Rettens tvil knytter seg til hva en kan kalle de tre hovedfasene i hendelsesforløpet. Nemlig fødselen

Side:336

- farskapssaken i 1947-49, ekteskapsinngåelsen i 1956 og anmerkningen i kirkeboken i 1962. Isolert sett fører ingen av disse hendelser til at A kan gis medhold i sitt krav om arverett etter E. Men sett i sammenheng kan disse tre begivenheter etter rettens oppfatning medføre arverettslige konsekvenser.

Dommen i 1949 slår fast at E kan være barnets far. Det ble funnet bevist at han hadde hatt samleie med G i det kritiske tidsrom. Men da retten fant at det kunne antas at G hadde hatt samleie med en annen i samme tidsrom, ble farskap ikke idømt. Det ble videre dokumentert at partene på dette tidspunkt hadde ekteskapsplaner, uten at dette får direkte betydning i nærværende sak.

Da partene senere inngikk ekteskap, ble det ikke foretatt noe for avklare eller fastslå farskapsspørsmålet. Selve ekteskapsinngåelsen kan nok tenkes å innebære en viss form for innrømmelse fra E's side av at han anså seg for barnets far, men behøver ikke være det.

Men det er sett på denne bakgrunn at retten finner å legge særlig vekt på at E fikk seg innført i kirkeboken som barnets far. Riktignok har han ikke gått frem slik loven foreskriver for å få farskapet fastslått. Loven foreskriver at farskapet til et barn skal skje på en av tre alternative måter. Ved dom, ved vedtatt forelegg eller ved skriftlig erkjennelse i bidragsfogdens nærvær. Slik forholdene lå an i 1962 ville den korrekte fremgangsmåte for E, dersom han ville vedgå farskapet, være å møte opp hos lensmannen og skriftlig erkjenne dette.

Etter rettens oppfatning gjorde E det han må ha trodd var tilstrekkelig, nemlig å innrømme farskapet for presten og å få seg innført som barnets far i kirkeboken. Retten finner etter dette at A må kjennes arveberettiget etter E. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Einar Rege, Tor G. Christensen og sorenskriver Leif Wallerud):

- - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Etter arvelovens §4, første ledd, tar et barn født utenfor ekteskap arv etter sin far og farsslekten blant annet når farskapet er fastslått eller vedgått i samsvar med norsk lov. Det vil si at farskapet må være fastslått - vedgått - slik som bestemt i lov om barn utenom ekteskap, eller tidligere som bestemt i lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre (lov av 10.4.1915 nr. 3). Fylkesmannen i Troms utferdiget 17.2.1947 farskapsforelegg mot E. Denne krevet spørsmålet prøvet av retten, og ved Lyngen herredsretts dom av 2.4.1949 ble E dømt bidragspliktig. Dommen ble ikke påanket. Det er på det rene at E etter dommen ikke har vedgått farskapet slik som loven krever, nemlig skriftlig i nærvær av bidragsfogden, jfr. lov om barn utenfor ekteskap §12 nr. 1 (tidligere loven av 1915 §10). Spørsmålet blir så om farskapet med bindende virkning kan fastslås/vedgås, selv om dette skjer på en måte som ikke er foreskrevet i loven. Lagmannsretten forstår lovens regler slik at de er ment å være uttømmende, slik at et farskap fastslått/vedgått på en annen måte enn foreskrevet i loven, vil være uten rettsvirkning.

Riktignok inngikk barnets mor, G og E ekteskap den 9.7.1956. Dette medførte etter lagmannsrettens mening ingen endring av barnets status. I den dagjeldende arvelovs §4, annet ledd het det at like med ektefødte regnes barn hvis foreldre etter dets fødsel har inngått ekteskap med hverandre. Denne bestemmelse forutsatte imidlertid at farskapet var fastslått. Ved dommen i 1949 var E bare dømt bidragspliktig.

Side:337

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at det må være E selv som 2.2.1962 fikk foranlediget tilføyelsen i kirkeboken. Heller ikke dette forhold kan isolert eller sett i sammenheng med farskapssaken og ekteskapsinngåelsen etter lagmannsrettens syn få noen betydning for barnets arve rettslige stilling.

Etter dette må resultatet bli at A ikke kjennes arveberettiget som livsarving i dødsboet etter E. Lagmannsretten finner det riktig å utforme domsslutningen i samsvar hermed. - - -