Rt-1978-499

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-27
Publisert:	Rt-1978-499
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50B/1978
Parter:	Rogaland Arbeiderpresse A/L m.fl. (advokat Frank Amundsen - til prøve) mot Firmaet Brødrene Torjussen v/innehaverne Olav og Einar Torjussen og Brødrene Torjussen A/S (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Bølviken, Egil Endresen, Blom, Holmøy, Lorentzen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Straffeprosessloven (1887) §331, §393, §430, §448, §449, §458, §253, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §189, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Konsesjonsloven (1974)

Dommer Bølviken: I privat mortifikasjonsak anlagt av Brødrene Torjussen v/Olav og Einar Torjussen og Brødrene Torjussen A/S, Stavanger, mot Rogaland Arbeideipresse A/L, Stavanger, redaktør Thor Viksveen, Stavanger, journalist Nils Erik Langva, Madla, Odd Jostein Helgøy, Hundvåg, Njål Husebø, Hundvåg, og Olav Madsen, Buøy, avsa Stavanger byrett den 30. november 1977 dom med denne domsslutning:

«I. Følgende utsagn i artikkel i Rogalands Avis den 2. juli 1976 kjennes døde og maktesløse å være:

1. «Hundsvåghus er «minst 50.000 kroner for dyre»».

2. «Husene er minst 50.000 kroner for dyre...»

3. «(Kjøperne hevder at) den klare forutsetning da var at husene skulle finansieres via Husbanken...»

4. «prisen på selve huset (er) av flere fagfolk kalkulert til å være 70-80.000 kroner for mye.»

5. «Etter møtet i finansutvalget i Stavanger kommune ble firmaet pålagt å senke prisen...»

6. «Det var tilbakedatert til 1. januar, altså som om det var satt frem som tilbud allerede da».

7. «vi har med så graverende forhold å gjøre, at myndighetene burde være interessert i å reagere så snart som mulig...»

II. Følgende utsagn i artikkel i Rogalands Avis den 3. juli 1976 kjennes død og maktesløs å være:

«Etter huskjøpernes mening opererer firmaet med en overpris på mellom 50 og 70.000 kroner.»

III. De saksøkte tilpliktes alle for en og en for alle å betale oppreisning til firma Brødrene Torjussen v/innehaverne Olav og Einar Torjussen og

Side:500

Brødrene Torjussen A/S med kr. 25.000 - tjuefemtusenkroner - med 4 % rente fra 8. november 1976 til betaling skjer.

IV. Rogaland Arbeiderpresse A/L tilpliktes uten godtgjørelse å innta dommen i Rogalands Avis på samme sted og med samme utstyr som artiklene 2. og 3. juli 1976.

V. I saksomkostninger betaler de saksøkte alle for en og en for alle til Firmaet Brødrene Torjussen v/innehaverne Olav og Einar Torjussen og firmaet Brødrene Torjussen A/S kr. 15.000 - femtentusen - kroner.

VI. Oppfyllelsesfristen etter pkt. III og V er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Av domsgrunnene fremgår at de saksøkte ble frifunnet for mortitifikasjon av 5 utsagn, uten at dette er kommet til uttrykk i domsslutningen.

En dommer stemte for frikjennelse også for så vidt angår mortifikasjon av de i domsslutningens I nr. 1 og 2 omhandlede utsagn, idet han fant at bevis i det vesentlige var ført for disse utsagns innhold.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

De saksøkte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett. For det tilfelle at samtykke til lagmannsrettsbehandling ikke ble gitt, påanket de dommen til Høyesterett på grunn av rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Samtidig, for det tilfelle at anken til Høyesterett ikke førte frem, anket de til Gulating lagmannsrett for så vidt angår avgjørelsen av de borgerlige krav, domsslutningens punkter III, IV og V, jfr. straffeprosesslovens §448 og §449. Saksøkerne på sin side har anket til lagmannsretten over at erstatning ikke er tilkjent, og over oppreisningsbeløpets størrelse.

Videre har de påkjært byrettens omkostningsavgjørelse etter straffeprosesslovens §458 annet ledd. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 19. januar 1978 ble lagmannsrettsbehandling nektet og anken til Høyesterett henvist til behandling, mens ankene til lagmannsretten er stilt i bero.

Anken til Høyesterett over byrettens rettsanvendelse gjelder vurderingen av de påklagede utsagn som ærekrenkende etter straffelovens §247. Om Høyesterett skulle finne at det i avisartiklene er innebygd ærekrenkende beskyldninger, gjør de ankende parter gjeldende at de har referert meningsytringer som på det tidspunkt da artiklene ble trykt, var gjenstand for offentlig behandling og hadde offentlig interesse, og at de som referenter ikke kan bli ansvarlig for innholdet. Som ytterligere rettsanvendelsesfeil gjøres gjeldende at byretten har stilt for strenge krav til sannhetsbevis.

Anken over saksbehandlingen gjelder byrettens domsgrunner, som jevnt over hevdes å være for knappe og utilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves fullt ut. Videre gjøres gjeldende som saksbehandlingsteil at byretten ikke tok standpunkt til de saksøktes anførsel om at det dreiet seg om husbankhus. En saksbehandlingsfeil hevdes det også å være at byretten ikke tok initiativ til oppnevning av sakkyndige til vurdering av prisene på saksøkerens hus og de priser som de saksøkte sammenliknet med. Endelig påberopes som saksbehandlinsfeil at retten i kjennelse under hovedforhandlingen

Side:501

avskar fremleggelse av supplerende bevismateriale i form av tegninger av betydelig bevisverdi.

De ankende parter har lagt ned en slik påstand:

«I. Prinsipalt: Stavanger byretts dom av 30. november 1977 oppheves.

II. Subsidiært: Rogaland Arbeiderpresse A/L, redaktør Thor Viksveen, journalist Nils Erik Langva, Odd Jostein Helgøy, Njål Husebø og Olav Madsen frifinnes.

III. I begge tilfeller: Brødrene Torjussen v/innehaverne Olav og Einar Torjussen, Hundvåg, og Brødrene Torjussen A/S Stavanger, tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for byrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene henholder seg til byrettens vurdering av de påklagede utsagns injurierende karakter. Vurdert på bakgrunn av artiklene som helhet er etter ankemotpartenes oppfatning utsagnene klart injurierende. Det dreide seg heller ikke om referat fra noen offentlig behandling av saken. Kravet til bevisenes styrke er de samme i mortifikasjonssaker som i andre saker. Men det er injurianten, ikke den injurierte, som har bevisbyrden. Premissene er - anføres det videre - meget utførlige, og det foreligger heller ikke andre saksbehandlingsfeil som kan ha hatt innvirkning på rettens avgjørelse.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«1. Anken forkastes

2. Rogaland Arbeiderpresse A/L, redaktør Thor Viksveen, journalist Nils Erik Langva, Odd Jostein Helgøy, Njål Husebø og Olav Madsen tilpliktes alle for en og en for alle å betale saksomkostninger til firma Brødrene Torjussen v/innehaverne Olav og Einar Torjussen og Brødrene Torjussen A/S for Høyesterett.»

Jeg finner at anken over byrettens saksbehandling ikke kan føre frem. Jeg er også enig i byrettens rettsanvendelse, bortsett fra på ett punkt av mindre betydning.

Jeg behandler først anken over rettsanvendelsen, idet jeg finner det naturlig å vurdere saksbehandlingsanken i forhold til det innhold de påklagede utsagn finnes å ha.

I. Rettsanvendelsen.

Det gjelder en ren mortifikasjonssak hvor mortifikasjon skal gis dersom de påklagede utsagn har et innhold som rammes av straffelovens §247, uavhengig av om avisen er noe å bebreide, straffelovens §253 nr. 1.

Mot rettsanvendelsen er anført 3 ankegrunner:

1. De ppklagede utsagns ærekrenkende karakter.

Spørsmålet er her hvilken oppfatning av Brødrene Torjussens forhold avisartiklene er egnet til å gi den alminnelige avisleser. De enkelte utsagn kan da ikke sees isolert, men i sammenheng og på bakgrunn av det som ellers uttales i artiklene.

Det er de ankende parters oppfatning at de påklagede utsagn verken isolert eller sett i sammenheng med artiklenes innhold for

Side:502

øvrig har et innhold som rammes av straffelovens §247. Intet av utsagnene har - anføres det - et direkte infamerende innhold. De retter seg alle mot den store prisdifferansen mellom Brødrene Torjussens pristilbud og tilbud fra andre utbyggingsfirmaer. Således går uttrykket «overpris» utelukkende på den store prisforskjellen. Og også karakteristikken «graverende forhold» går etter de ankende parters mening på prisdifferansen.

Domskonklusjanen I nr. 1. 2 og 4 og II:

Disse utsagn går alle ut på at husene er blitt for dyre - etter I nr. 1 og 2 minst 50.000 kroner for dyre, etter I nr. 4 fra 70 til 80.000 kroner for dyre, og etter II mellom 50 og 70.000 kroner for dyre.

Jeg er enig i at utsagn om at hus er «dyre» eller «for dyre» i seg selv ikke innebærer noen ærekrenkende beskyldning. Det er mange grunner til at priser er høye, og det er mange grunner til at en pris vurderes som for høy.

I de foreliggende artikler sies det imidlertid ikke bare at husene er for dyre. Ifølge utsagn gjengitt i domskonklusjonen I nr. 4 er det fagfolk som skal ha kalkulert Brødrene Torjussens hus til å være for dyrt, og de skal ha funnet det 70 til 80.000 kroner for dyrt. I utsagn gitt i domskonklusjonens II betegnes Brødrene Torjussens pris som «overpris», noe som leder tanken hen på ulovlig pris etter prisforskriftene.Når det i tillegg til dette i utsagn gjengitt i domskonklusjonens I nr. 7 konkluderes med at det dreier seg om så graverende forhold at myndighetene burde være interessert i å reagere så snart som mulig, er jeg enig med byretten i at avisens omtale av Brødrene Torjussens priser er ærekrenkende.

Sett i sammenheng må utsagnene i domskonklusjonens I nr. 1, 2 og 4 og i II av den alminnelige leser oppfattes slik at Brødrene Torjussen i dette byggeprosjektet har beregnet seg en urimelig høy pris, opptil kr. 80.000 pr. hus høyere enn det fagfolk har kalkulert huset til, og meget høyere enn det andre utbyggingsfirmaer i bransjen, beregnet for tilsvarende og sammenlignbare hus. Med dette innhold og med tillegg av karakteristikken «graverende forhold» må utsagnene være ærekrenkende for Brødrene Torjussen og egnet til å utsette firmaet for tap av den for næringen fornødne tillit.

Byretten har også funnet at den alminnelige leser lett kunne tilegne seg den oppfatning at «saksøkerne har forsøkt å stikke minst kr. 50.000 i egen lomme». Jeg kan for min del ikke finne denne tolking av utsagnene om prisene treffende. Jeg ser utsagnene om de høye priser om en beskyldning om at Brødrene Torjussen har utnyttet den pressede boligsituasjon som omtales i artiklene.

De ankende parter har videre den innvending mot byrettens rettsanvendelse på dette punkt at retten bygger på at Brødrene Torjussens konkurranseevne på boligmarkedet ville bli alvorlig svekket. Straffelovens §247, alternativet om tap av den for næringen fornødne tillit, tar - anføres det - ikke eksklusivt sikte på å verne konkurranseevnen, og det var derfor ikke tilstrekkelig for retten å konstatere at utsagnene var egnet til å skade denne. De ankende parter mener at det må trekkes en grense mot de uriktige utsagn som skader

Side:503

konkurranseevnen uten at tilliten til firmaet blir berørt. Slike utsagn må i tilfelle bli gjenstand for sivilt erstatningssøksmål med den betydningsfulle forskjell fra mortifikasjonssaker at det er vedkommende firma selv som må ha bevisbvrden for at dets priser holder mål.

Jeg går ikke nærmere inn på de betraktninger som her gjøres gjeldende. Byretten har gitt uttrykk for at utsagnene er egnet til å skade også tilliten til Brødrene Torjussens firma. Og denne rettsanvendelse er jeg enig i.

Domskonklusjonens I nr. 3:

De ankende parter bestrider at et utsagn som går ut på at «(kjøperne hevder at) den klare forutsetning da var at husene skulle finansieres via Husbanken» kan oppfattes som en beskyldning om at utbyggingsfirmaet hadde ført kjøperne bak lyset.

På dette punkt er jeg enig med de ankentle parter.

Jeg kan ikke se at det refererte utsagn kan oppfattes som en beskyldning om at Brødrene Torjussen hadde ført huskjøperne bak lyset. Det forelå tvist mellom utbyggingsfirmaet og huskjøperne, og de hadde forskjellige oppfatninger av forholdet. Jeg kan heller ikke se at det utsagn det her gjelder, på annen måte er ærekrenkende.

Domskonklusjonens 1 nr. 5:

Dette utsagn går ut på at Brødrene Torjussen etter møte i finansutvalget skulle være pålagt å senke prisene.

Dette er et uklart utsagn. Finansutvalget kunne ikke pålegge Brødrene Torjussen å sette ned prisene.

Jeg antar imidlertid at utsagnet av leserne må oppfattes slik at også finansutvalget hadde funnet Brødrene Torjussens pris på husene urimelig høy, og at utsagnet da må anses ærekrenkende på samme måte som de øvrige uttalelser om prisene i artiklene.

Domskonklusjons I punkt 6:

Jeg finner det her tilstrekkelig å vise til byrettens begrunnelse. Som byretten finner jeg at den alminnelige leser måtte forstå uttalelsen om tilbakedatering slik at det her dreiet seg om en manipulering med pristilbudene.

Domskonklusjonens I punkt 7:

Også på dette punkt finner jeg det tilstrekkelig å henvise til byrettens begrunnelse. For øvrig viser jeg til det jeg har anført i forbindelse med domskonklusjonens I nr. 1, 2 og 4 og II. Det er utsagnet om graverende forhold som særlig gir avisartiklene deres karakter av ærekrenkelse.

2. Avisens ansvar som referent.

De ankende parter hevder under denne ankegrunn at avisartiklene var ordinær reportasje i en sak av offentlig interesse om et husbankprosjekt som etter byggherrenes oppfatning ble for dyrt. Avisen har referert de stridende parters oppfatning, og kan som referent ikke bli ansvarlig for innholdet av de refererte oppfatninger. Riktignok er utgangspunktet at den som refererer en beskyldning fremsatt av andre, selv blir ansvarlig. Men det gjelder ikke ubetinget. De ankende parter viser i den forbindelse til dom i Rt-1977-136.

Jeg kan ikke se at vi her har å gjøre med et av de unntakstilfelle

Side:504

da referat av beskyldninger fremsatt av andre faller utenfor straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og mortifikasjon. Dommen i Rt-1977-136 gjaldt et tilfelle som ikke er sammenlignbart med det som foreligger i nærværende sak.

3. Krav til bevisets styrke.

Under denne ankegrunn gjøres, så vidt jeg forstår, gjeldende at byretten har anvendt en uriktig norm for de krav som må stilles til bevisets styrke. Det anføres at det synes som byretten har krevd nærmest 100 % bevis.

De ankende parter har også gjort gjeldende at det må skje en viss overføring av bevisbyrden. Når de ankende parter hadde bevist den store forskjell mellom Brødrene Torjussens pris og de priser andre firmaer gav tilbud på, måtte det tilligge Brødrene Torjussen å bevise at prisene ikke var sammenliknbare.

Jeg kan ikke se at byretten har anvendt noen feil norm for kravet til bevisets styrke. Jeg kan heller ikke se at det er plass for noen slik overføring av bevisbyrden for beskyldningenes sannhet som de ankende parter gjør seg til talsmann for.

II. Saksbehandlingsanken.

Det er under saksbehandlingsanken gjort gjeldende 4 ankegrunner:

1. Utilstrekkelige domsgrunner.

Det fremgår av min behandling av anken over rettsanvendelsen at jeg har funnet domsgrunnene tilstrekkelige til å prøve rettsanvendelsen.

2. Anførselen om at det dreiet seg om husbankhus.

De ankende parter hevder at byretten ikke har tatt standpunkt til om det her dreiet seg om husbankhus, noe de ankende parter mener det var nødvendig å ta standpunkt til. Dersom retten var kommet til at det var husbankhus som skulle bygges, måtte - anføres det - sammenlikningen av priser ha skjedd på grunnlag av Husbankens omkostningsramme, og slik at tilsvarende husbankhus fra andre byggefirmaer uten videre måtte ha vært ansett sammenliknbare med hensyn til kvalitet og utførelse.

Byretten har ikke funnet dekning for påstand om at det var en klar forutsetning at husene skulle finansieres gjennom Husbanken. Etter bevisførselen har den lagt til grunn at Brødrene Torjussen ikke hadde forpliktet seg til å bygge hus som lå innenfor Husbankens utlånsramme. Jeg kan ikke se at det var nødvendig for byretten i tillegg til dette å ta standpunkt til om det hus Brødrene Torjussen ville bygge, kunne betegnes som et husbankhus.

3. Oppnevning av sakkyndige.

Byretten - flertallet - uttaler i forbindelse med sannhetsbeviset for urimeligheten av Brødrene Torjussens pris at de fremlagte pristilbud fra andre firmaer ikke var tilstrekkelig bevis. De saksøkte måtte ved hjelp av faglig ekspertise ha sørget for en detaljert gjennomgåelse av hvert enkelt tilbud med byggebeskrivelser og tegninger.

Det er de ankende parters oppfatning at byretten, når den stilte dette krav til bevis, selv pliktet å ta initiativet til oppnevning av

Side:505

sakkyndige. Det vises i denne forbindelse til straffeprosesslovens §430 tredje ledd. De ankende parter hadde opprinnelig under saksforberedelsen bebudet sakkyndig gjennomgåelse av pristilbudene. Men etter at byarkitekten hadde foretatt en talloppstilling for Brødrene Torjussens hus og et spesielt annet hus oppført i et annet byggeområde, meddelte de ankende parter at den bebudede sakkyndige gjennomgåelse ikke ville bli foretatt. De mener at det var en feil av byretten at den ikke på dette tidspunkt under saksforberedelsen selv tok initiativet til oppnevning av sakkyndige, og at det videre var en feil at retten heller ikke under hovedforhandlingen tok dette initiativ.

Jeg finner det klart at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Det er injurianten som må føre bevis for beskyldningens sannhet. Rettens veiledningsplikt etter straffeprosesslovens §430 tredje ledd kan ikke innebære noen plikt for retten til å påse at de nødvendige bevis blir ført.

4. Bevisavskjæring under hovedforhandlingen.

De ankende parter ble under hovedforhandlingen i byretten ved særskilt kjennelse avskåret fra å fremlegge noen tegninger til supplering av tidligere fremlagt materialer.

Begrunnelsen for avskjæringen var at motpartene i tilfelle krevde utsettelse av saken for nærmere granskning av tegningene, noe de etter byrettens mening hadde krav på, og som ville forsinke saken betraktelig. For øvrig fant retten at de tegninger det gjaldt, ikke hadde tilstrekkelig beviskraft i forhold til det allerede foreliggende materiale.

Kjennelsen er av de ankende parter angrepet på det grunnlag at den er avsagt under henvisning til tvistemålslovens §189 nr. 3 og annet ledd, mens det er straffeprosesslovens §331 som her kommer til anvendelse.

Jeg finner det klart at heller ikke denne saksbehandlingsanke kan føre frem. Den formelle feil retten har gjort ved å vurdere fremleggelsen etter tvistemålslovens regler, kan ikke antas å ha hatt noen betydning for resultatet, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd.

Anken har ikke ført frem, bortsett fra på ett punkt uten betydning for omkostningsspørsmålet. Jeg finner at de ankende parter må betale saksomkostninger til motparten også for Høyesterett. Det er levert omkostningsoppgave, derunder oppgave for utlegg kr. 1.860. Omkostningene antas å burde settes til i alt kr. 11.000.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall på ett punkt, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Lorentzen: Når det gjelder anken over rettsanvendelsen, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Av de 8 utsagn som byretten har mortifisert, omhandler 4 direkte prisene som ankemotpartene krevde for Hundvågshusene. Disse utsagn går ut på at kjøperne mente at husene var «minst 50.000 kroner for dyre», at prisen «av flere fagfolk er kalkulert til å være 70 - 80.000 kroner for mye», og at det ble operert med «en overpris på mellom 50 og 70.000 kroner».

Uttalelser om at et firmas produkter er «for dyre» eller at det

Side:506

krever «for mye» eller «opererer med en overpris», kan ikke uten videre anses for ærekrenkende. Slike uttalelser kan skade firmaets konkurransemessige stilling, men er ikke egnet til å frata firmaet den tillit som er nødvendig for næringen. Spørsmålet er om uttalelsene må bedømmes annerledes når de - som i det foreliggende tilfelle - også går ut på at den krevde pris ligger 20 30 % over det som hevdes å være passende. Jeg kan ikke se at avisen har gitt uttrykk for eller antydet at det dreier seg om en ulovlig pris. At prisen er kalkulert til å være 70 - 80.000 kroner for mye, peker i retning av at det ikke bare dreier seg om høye kostnader, men at firmaet også har utnyttet det stramme boligmarked. Avisen synes å mene at dette er klanderverdig. Men det er ikke lagt fram opplysninger som tyder på at oppfatningen og praksis i byggebransjen er slik at et firma som utnytter markedssituasjonen innenfor rammen av det som er lovlig, av den grunn mister den tillit som er nødvendig for å drive i næringen. Jeg er derfor kommet til at de 4 utsagn om priser ikke er ærekrenkende.

Utsagnet om at firmaet «etter møtet i finansutvalget... ble... pålagt å senke prisen», er høyst uklart. Av artikkelen ellers fremgår at ordføreren hadde meddelt at kommunen ikke kunne gripe direkte inn, fordi man hadde å gjøre med et frivillig avtaleforhold. Sett i denne sammenheng kan det ikke ligge mer i det påklagede utsagn enn at noen hadde krevd en nedsettelse av den pris som ankemotparten forlangte.

At et slikt krav fremsettes under forhandlinger om et byggeprosjekt, må være helt ordinært. Utsagnet kan etter min mening ikke være ærekrenkende.

«Kjøperne hevder at den klare forutsetning da var at husene skulle finansieres via Husbanken.» Jeg kan ikke forstå at dette utsagn kan anses ærekrenkende. Det gjelder selv om uttalelsen lest i sammenheng skulle implisere at ankemotparten ikke har oppfylt en klar forutsetning for utbyggingsoppdraget. Jeg har ikke grunn til å tro at det er usedvanlig at et firma som driver boligbygging i større utstrekning i pressområder, kommer i den situasjon at firmaet ikke kan innfri forhåpninger om at et byggeprosjekt skulle kunne realiseres innenfor Husbankens kostnadsrammer.

Heller ikke utsagnet om at ankemotpartens tilbud i juni «var tilbakedatert til 1. januar, altså som om det var satt frem som tilbud allerede da», kan jeg anse som ærekrenkende. Avisen har opplyst dette som forklaring på at ankemotpartene krevde tillegg til kompensasjon.for prisstigning fra januar til juni. Fremgangsmåten, som ikke er uvanlig i byggebransjen, er ikke helt klart beskrevet. Jeg kan ikke se at en vanlig fornuftig leser får inntrykk av at ankemotpartene har benyttet en uhederlig fremgangsmåte.

Jeg er enig med byretten og førstvoterende i at det ligger en ærekrenkelse i avisens referat av utsagnet om at «vi har her med så, graverende forhold å gjøre at myndighetene burde være interessert i å reagere så snart som mulig». Den fremstilling avisen har gitt av de forhold det siktes til, er ikke så klar at det kan frita for ansvar for den kritiske kommentar.

Side:507

Når det gjelder anken over saksbehandlingen, er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for mortifikasjon av utsagnet om at «vi har med så graverende forhold å gjøre at myndighetene burde være interessert i å reagere så snart som mulig...», og for at de saksøkte frikjennes for de øvrige mortifikasjonskrav. Jeg finner ikke griinn til å gå inn for hvilke konsekvenser dette standpunkt ville lå for omkostningsspørsmålet.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende, dommer Bølviken, men ikke for så vidt angår domskonklusjonens punkt I nr. 3 som gjelder utsagnet om at «Kjøperne hevder at den klare forutsetning da var at husene skulle finansieres via Husbanken...». Også dette utsagn må vurderes i sammenheng med artiklene for øvrig. Utsagnet må etter min mening ses som en del av kritikken mot Brødrene Torjussens pristilbud, blandt annet med beskyldningene om at det forelå et graverende forhold fra Brødrene Torjussens side. Jeg mener på denne bakgrunn at også det her omhandlede utsagn må anses som ærekrenkende.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Anken forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rogaland Arbeiderpresse A/L, redaktør Viksveen, journalist Nils Erik Langva, Odd Jostein Helgøy, Njål Huseby og Olav Madsen én for alle og alle for én til Brødrene Torjussen v/Olav og Einar Torjussen og Brødrene Torjussen A/S i fellesskap 11.000 - elleve tusen - kroner.

3. Oppjyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Egil Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med tredjevoterende, dommer Holmøy.

Dommer Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overenstemmende med tredjevoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Mellegaard med domsmenn):

Nærværende sak gjelder et injuriesøksmål etter strl. §247, anlagt av firma Brødr. Torjussen v/ innehaverne Olav og Einar Torjussen og firma Brødrene Torjussen A/S mot Rogaland Arbeiderpresse A/L, redaktør Viksveen, journalist Nils Erik Langva, kalkulatør Odd Jostein Helgøy, maskintrykker Njål Husebø og ingeniør Olav Madsen og har sitt utspring i 2 reportasjer den 2. og 3. juli 1976 i Rogalands Avis som eies av saksøkte nr. 1. Reportasjene var med redaktør Viksveens konsens skrevet av journalist Langva bl.a. på grunnlag av opplysninger som var meddelt avisen av de saksøkte Helgøy, Husebø og Madsen.

Side:508

Sakens bakgrunn er i korthet følgende:

I 1974 henvendte Børre Husebøs arvinger på Hundvåg seg til fa. Brødrene Torjussen A/S med henblikk på å få bistand til å utbygge deres eiendom gnr. 6 brnr. 5 på Hundvåg til boligformål. Eiendommen var tidligere i forbindelse med arvefallet opp stykket i flere bruksnummer, som ikke muliggjorde en samlet utbygging av de enkelte tomter, idet dette ville komme i strid med en rasjonell regulering. Etter at Husebøs arvinger gjennom flere år forgjeves hadde forsøkt å oppnå bygningsmyndighetenes tillatelse til å utbygge eiendommen med 15 eneboliger, godtok Stavanger bystyre i møte den 29. april 1974 et forslag fra bygningsrådet som omfattet oppføring av en rekkehusbebyggelse i 2 etasjer på eiendommen. Etter dette henvendte tomteeierne seg som nevnt til firma Brødrene Torjussen A/S med anmodning om bistand til å få utarbeidet et forslag til reguleringsplan med en annen utnyttelse av eiendommen enn den som bystyret hadde gått inn for i foran nevnte vedtak. Henvendelsen omfattet også spørsmålet om utbygging av de nødvendige tekniske anlegg for å gjøre arealet byggemodent samt arrondering og sammenslåing av de utskilte bruksnummer. Som motytelse ble byggefirmaet gitt tilbud om å føre opp bolighus på eiendommen, dog uten å få overdratt arealet eller de enkelte tomter. Etter at det i løpet av 1974 var ført muntlige forhandlinger om saken, ble det den 18. august 1975 inngått en utbyggingskontrakt mellom Børre Husebøs arvinger og Brødrene Torjussen. - - -

Etter at den utarbeidede reguleringsplan om oppføring av 20 eneboliger på området var approbert og kontrakt om utbygging av arealet inngått slik som referert foran, sendte Brødrene Torjussen A/S den 12. september 1975 ut anbudsinnbydelse på opparbeidelse av vei, vann og kloakk.

I mellomtiden hadde tomteierne fått en rekke henvendelser fra interesserte kjøpere som ønsket å bygge på eiendommen. En liste over aktuelle tomtekjøpere, deriblandt de saksøkte Helgøy, Husebø og Madsen, ble deretter oversendt Brødrene Torjussen A/S, som i brev av 31. oktober 1975 innkalte søkerne til konferanse om utbyggingsplanene. Som vedlegg til innkallingen vedlå tegninger av den hustype som utbyggerne hadde planer om å oppføre på eiendommen. Formell byggetillatelse ble gitt den 26. november 1975, hvoretter utbyggerne ved brev av 5. desember s.å. fremsatte tilbud overfor de potensielle tomtekjøperne om å oppføre enebolig på tomtene i henhold til beskrivelse.

Etter at de utpekte tomtekjøpere var blitt tilstillet nevnte pristilbud med byggebeskrivelse, henvendte saksøkte Odd Jostein Helgøy seg til ordfører Arne Rettedal med besværing om at kostnaden for de prosjekterte bolighus var i strid med tidligere forutsetninger. Han. gjorde herunder gjeldende at det hadde vært en forutsetning for utbyggingen at boligene skulle ligge innenfor Husbankens ramme, og at dugnadsarbeide skulle kunne utføres. Ordfører Rettedal tilskrev deretter, antagelig i begynnelsen av januar 1976, Brødrene Torjussen A/S om saken og ba om en konferanse og henstillet ellers til firmaet snarest mulig å innkalle til et møte med tomtekjøperne for om mulig å få brakt eventuelle misforståelser og uoverensstemmelser ut av verden. I brev av 19. januar 1976 til ordfører Rettedal meddelte Brødrene Torjussen A/S at man var villig til å møte til konferanse om saken. I mellomtiden hadde saksøkte Odd Jostein Helgøy og Njål Husebø henvendt seg til advokat Frank Amundsen som i brev til Brødrene Torjussen A/S av 26. januar 1976 gjorde

Side:509

gjeldende at Helgøy og Husebø i forståelse med grunneierne var gitt bindende tilsagn om tomtetildeling på utbyggingsfeltet, men at de fremsatte pristilbud ikke var spesifisert og dessuten lå langt over den pris som tomtekjøperne hadde innhentet fra konkurrerende firmaer om oppføring av hus med tilsvarende beskrivelse.

Advokat Amundsen gjorde til slutt oppmerksom på at saken ville bli tatt opp med Stavanger kommune, dersom det ikke lykkes å komme frem til en ordning som tomtekjøperne kunne akseptere. - - -

Den 9. februar 1976 tilskrev deretter advokat Frank Amundsen Stavanger kommune v/ordføreren og finansrådmannen med gjenpart til Brødrene Torjussen A/S, Hetland Sparebank, tomtekjøperne v/ Helgøy og Husebø, grunneierne v/Marthon Husebø og Solveig Foss Aksdal samt Stavanger kommunes finansutvalg. Advokat Amundsen gjorde her gjeldende at tomtekjøperne var blitt forspeilet at utbyggingen skulle skje så rimelig som mulig, bl.a. med husbankfinansiering, og at det skulle være adgang til egeninnsats fra byggherrenes side. - - -

Med utgangspunkt i advokat Amundsens brev av 9. februar 1976 ble byggmester Olav Torjussen innkalt til å delta under finansutvalgets møte den 24. s.m. Fra møtet foreligger følgende referat:

«1. Firmaet Brødrene Torjussen er villig til å søke å legge bebyggelsesplanene opp slik at de ligger innenfor Husbankens ramme.

2. Det gis mulighet til selvbyggervirksomhet innordnet en samlet plan for feltet som kan godkjennes.»

I et brev til grunneierne datert 24. mars 1976 opplyste advokat Amundsen at han under en samtale med byggmester Olav Torjussen var blitt meddelt at hans firma sto klar til å omarbeide byggeprosjektet, men at det fra grunneiernes side var forutsatt en bestemt utførelse fra starten av. Dette ville i følge advokat Amundsen lede til forsinkelse og tap for tomtekjøperne i form av prisstigning, hvilket i siste omgang vil kunne utløse et erstatningskrav mot grunneierne.. I et svarbrev til advokat Amundsen av 31. mars 1976 gjorde Marthon Husebø på vegne av grunneierne gjeldende at det var værforholdene som var grunnen til at arbeidet med tomtene var stoppet, men at dette i følge Olav Torjussen ville fortsette så snart som mulig. Husebø gjorde forøvrig gjeldende at det hele tiden hadde vært forutsetningen at feltet skulle utbygges med hus i den standard og type som Brødrene Torjussen A/S hadde lagt opp til, og at utbyggingen skulle skje i regi av nevnte firma.

I brev til Stavanger kommune av 31. mars 1976 gjorde h.r.advokat Johan Chr. Bull på vegne av firma Brødrene Torjussen A/S kjent at byggmester Olav Torjussen hadde hatt et møte med eierne av gnr. 6 bnr. 5, som hadde gitt uttrykk for at de ikke var villige til å redusere standarden på de hus som var planlagt oppført på eiendommen.

Etter at advokat Amundsen hadde hatt konferanse med h.r.advokat Bull på sistnevntes kontor i midten av april 1976, oppsummerte advokat Amundsen i brev til h.r.advokat Bull av 26. april 1976 følgende punkter som han mente partene var blitt enige om:

1. Brødrene Torjussen omarbeider prosjektet for Husbankfinansiering, i første rekke for en rekke av 5 boligenheter.

2. På dette grunnlag utstedes tilbud til tomtekjøperne.

De av tomtekjøperne som ennå ikke kan sies å ha ordnet med finansiering,

Side:510

vil så få adgang til å inngå kontrakt om bygging av en husbankfinansiert bolig under forutsetning av en finansieringsplan som Husbanken kan godta.

3. Det forutsettes at arbeidene legges til rette for egeninnsats.

Advokat Amundsen opplyste til slutt at det nå ville bli tatt skritt til å få dannet et selvbyggerlag.

På bakgrunn av den konferansen som hadde funnet sted i finansutvalget den 24. februar 1976 og senere drøftelser mellom tomtekjøperne og utbyggerne fremsatte Brødrene Torjussen A/S i mai 1976 et pristilbud på eneboliger i Fjordrottveien, Hundvåg. Tilbudet hadde slik ordlyd:

«Følgende arbeider er med i nedenforstående priser:

Tømmer- og innredning, dører og vinduer, elektriske installasjoner, rørleggerarbeide, blikkenslager, arkitekthonorar, regulering og utstikking, målebrev, situasjonskart, byggeanmeldelse, tilknytningsavgifter for strøm og vann samt forsikring.

Hus med vinduer mot nabo kr. 204.200.-

Hus uten vinduer mot nabo « 202.000.-

Prisene er pr. 1/1-1976. Evnt. prisstigning etter Stormbulls indeks. Merverdiavgift er inkludert.»

Som bilag til tilbudet vedlå beskrivelse og en nærmere spesifisert fordeling av prisene på de enkelte byggeoperasjoner.

I en senere oppstilling som Brødrene Torjussen A/S tilstillet tomtekjøperne i juni måned 1976 ble det meddelt at prisstigningen fra januar til og med mai 1976 hadde medført en økning i byggeprisen til henholdsvis kr. 217.850.- og kr. 215.500.-. Omtrent samtidig utarbeidet firmaet et utkast til kontrakt med husbyggerne. I følge denne skulle hver enkelt huskjøper i tillegg til kjøpesummen for hus over grunnmur kr. 202.000.-, eventuelt kr. 204.400.- inkl. merverdiavgift og med tillegg av prisstigning betale andel av opparbeidelsesutgifter med kr. 34.672.- inkl. avgift og med tillegg av 1/18 av veigrunn og friareal i henhold til pristakst.

Etter at Brødrene Torjussen som nevnt hadde omarbeidet tegninger og beskrivelse og derved kommet ned i pris pr. husenhet, utarbeidet saksøkte Helgøy og visstnok ytterligere 4 eller 5 av tomtekjøperne omkr. 10. juni 1976 en låne søknad til Husbanken, der man kom frem til et samlet beløp som lå innenfor Husbankens omkostningsramme på kr. 250.000.-.

I søknaden var imidlertid ikke medtatt opparbeidelsesomkostninger kr. 34.672.-, prisstigningen fra januar til og med mai 1 976 kr. 13.500.-, likesom malings- og gulvbeleggsarbeider samt egeninnsatsen vedr. grunnmur var vurdert meget lavt.

Den 21. juni 1976 sendte advokat Amundsen et brev til Brødrene Torjussen A/S, i hvilket han på vegne av tomtekjøperne nektet å akseptere den korrigerte pris på hus over grunnmur kr. 202.000.-, idet han gjorde gjeldende at det bare var minimal forskjell på det siste tilbud og det som opprinnelig var lagt frem. Den eneste forskjell, ble det hevdet, lå i omtanget av egeninnsatsen som ville muliggjøre husbankfinansiering. Han bebudet ellers at saken på ny ville bli innbrakt for finansutvalget, og at man i den anledning hadde innhentet kontrolltilbud fra firma Byggservice A/S på Sola for tilnærmet den samme hustype som ville komme på ca. kr. 170.000.- inkl. gulvbelegg og malingsarbeider. Prisberegninger fra andre byggefirmaer i Stavanger-distriktet viste at et husbankhus over grunnmur kostet kr. 150.000.-.

Side:511

Brødrene Torjussen A/S har for sin del gjort gjeldende at grunnen til at utbyggingen stoppet ikke - var det fremsatte tilbud, men det forhold at Helgøy og andre krevet selv å få velge vilke tomter de skulle utbygge, nemlig tomtene 8, 9, 10 og 14. Dette ville umuliggjøre en rasjonell fremdrift av byggeprosjektet som også ville bli sterkt fordyret. Derimot var Brødrene Torjussen A/S og grunneierne villige til at det ble foretatt en samlet utbygging av tomtene 8, 10, 14, 16 og 18, men dette skal husbyggerne i følge Torjussen ha motsatt seg.

Etter at tomtekjøperne v/Helgøy kort tid etter den 20. juni 1976 hadde kontaktet formannskapsmedlem Hilmar Egeli, ble det den 24. s.m. arrangert et møte på ordførerens kontor, der bl.a. Helgøy og Olav Torjussen deltok. Her ble det fra Helgøys side vist til forskjellige prisoverslag fra andre byggefirmaer. Det lyktes imidlertid ikke å komme frem til noen minnelig ordning om utbyggingen av byggefeltet på Hundvåg. Etter møtet oversendte Brødrene Torjussen A/S den 1. juli 1976 etter anmodning fra ordføreren en oppstilling over priser, beskrivelser, tegninger, kontraktutkast og kopi av husbankskjema utfylt av en av tomtekjøperne.

Neste dag, fredag 2 Juli 1976, inneholdt Rogalands Avis en artikkel om Brødrene Torjussen i forbindelse med den protesjerte utbygging av boligfeltet på Hundvåg. Artikkelen som var skrevet av journalist Nils Erik Langva. var inntatt på side 5 over 7 spalter og hadde overskriften:

«Strid om byggefelt på Hundvåg: HUSENE MINST 50.000 KRONER FOR DYRE, MENER KJØPERNE». Det var videre over 4 spalter på 1. side inntatt en henvisning til artikkelen med overskriften «HUNDVÅGHUS ER» MINST 50.000 KR. FOR DYRE».

Henvisningen hadde forøvrig følgende tekst: «Byggetillatelse har foreligget i et halvt år, men tolv familier på Hundvåg er fortsatt ikke kommet i gang med husbygging på et felt som ligger like ved Hundvåg kirke. Årsaken er en konflikt som er oppstått mellom huskjøperne og byggefirmaet Brødrene Torjussen.

Artikkelen på side 5 hadde følgende ordlyd:

«På tross av at byggetillatelse har foreligget i et halvt år har tolv familier på Hundvåg ikke kommet i gang med husbygging på et felt som ligger like ved Hundvåg kirke. Familiene mener årsaken er å finne i en rekke ankepunkter som de har satt opp mot byggefirmaet Brødrene Torjussen, sier huskjøpernes tre talsmenn, som er valgt av samtlige huskjøpere, Jostein Helgøy, Njål Husebø og Olav Madsen.

Olav Torjussen i firmaet Brødrene Torjussen vil ikke kommentere saken overfor RA.

Bringes i miskredit

Huskjøperne har tatt kontakt med advokat, ved siden av at kommunen er koplet inn i saken. Den har vært til behandling i finansutvalget, og i et brev til firmaet skriver ordfører Arne Rettedal at firmaet bør legge frem en frivillig redegjørelse for at ikke det og utbyggerne skal komme i miskredit ved eventuelle senere tomtetildelinger. Han skriver også at kommunen på nåværende tidspunkt neppe kan gripe direkte inn fordi man her har å gjøre med et frivillig avtaleforhold mellom to frittstående parter.

Vi mener det er naturlig i slike saker at kommunen snarest mulig tar initiativ for å legge grunnlag for en rimelig løsning sier huskjøpernes talsmenn til RA.

Side:512

20 tomter i alt

Byggefeltet består av 20 tomter ialt. Grunnen har tilhørt Husebøs arvinger som forbeholder seg retten til å disponere fem av tomtene. De andre femten ble solgt til interesserte i april 1975, siden har tre av dem trukket seg.

Brøderne Torjussen fikk oppdraget med utbyggingen.

Kjøperne hevder at den klare forutsetning da var at husene skulle finansieres via Husbanken, og at en del av arbeidet skulle utføres på selvbyggerbasis. Byggetillatelsen ble gitt den tredje desember, uten at byggefirmaet hadde lagt prisene på bordet.

Noe senere forlangte firmaet 257.000 kroner for selve huset med grunnmuren. Den skal være en såkalt firkantmur, noe som betyr at eventuelle skillevegger i kjelleren må regnes som ekstrautgift. I prisen er heller ikke inkludert kjellergulv, utvendige trapper, pipe, gulvbelegg eller malerarbeide.

I tillegg forlangte Torjussen 22 000 for hver kjøper til dekning av utgifter i forbindelse med teknisk opparbeidelse av tomtene.

Over tre hundre tusen.

Når en så legger til tomteprisen på 15 000 for om lag et halvt mål, er den samlede sum kommet opp i 330 000 kroner. De tre som er talsmenn for de 12 huskjøperne sier til RA at prisen på selve huset av flere fagfolk er kalkulert til å være på 70-80 000 kroner for mye.

Da huskjøperne ba Brødrene Torjussen om en forklaring viste firmaet bare til at ingen av dem hadde fått skjøte på tomtene. Svar utover dette ble ikke gitt. Siden hevder kjøperne å ha fått greie på at firmaet har gjort en avtale med grunneierne om at ingen får sine skjøter utstedt før kjøpekontrakten til husene er undertegnet. Forøvrig har ingen mottatt skjøter ennå.

Etter møtet i finansutvalget i Stavanger kommune ble firmaet pålagt å senke prisen, noe han lovet å gjøre i et nytt møte med huskjøperne.

Nye priser fremlagt.

Første juni i år fikk kjøperne seg forelagt et nytt overslag, og som lød på 204 000 kroner. Det var tilbakedatert til 1. januar, altså som om det var satt frem som tilbud allerede da. I tidsrommet 1/1-1/6 hadde firmaet beregnet seg kompensasjon på 15 000 på grunn av prisstigningen, penger som måtte betales i tillegg dersom kjøperne hadde akseptert forslaget. Dessuten var den tekniske opparbeidelse nå beregnet til 34 000 kroner for hver tomt, mot 12 000 forrige gang firmaet la frem et forslag.

Opp på denne summen ville også hele utgiften med grunnmuren komme. Forrige gang var en stor del av utgiften regnet med. Som forrige gang var heller ikke kjellergulv, utvendig trapp, pipe, gulvbelegg, tapetsering eller malerarbeide med i prisoverslaget.

Stor prisdifferanse

Alt i alt ville nå husene komme på omlag 300 000 kroner. Visse små forandringer var foretatt i forhold til de opprinnelige planene, men flere større og mindre byggefirmaer i distriktet mener at husene, etter Brødrene Torjussens byggebeskrivelse, må kunne settes opp til en pris som ligger mellom 50 000 og 70 000 kroner under den Brødrene Torjussen har forlangt sier huskjøperne.

Det er på det rene at Husbanken ikke vil akseptere denne prisen.

Side:513

Ikke bygging ennå

Ennå er byggingen av husene ikke kommet i gang mer enn på en tomt. De tekniske anlegg har imidlertid vært klare et halvt års tid.

Et presset boligmarked kan være vanskelig å holde kontroll over, men vi har her med så graverende forhold å gjøre at myndighetene burde være interessert å reagere så snart som mulig, sier huskjøpernes representanter til RA.

Deres advokat, Frank Amundsen, sier til RA at utbyggingen etter den nye konsesjonsloven er konsesjonspliktig. Finansutvalget har derfor pålagt Brødrene Torjussen å sende inn konsesjonssøknad.

Jeg går ut fra at kommunen tar de forholdsregler som er hensiktsmessige og sikrer utbyggingen innenfor Husbankens ramme, hvis ikke partene er kommet til enighet før behandlingen av konsesjonssøknaden, sier Amundsen.

Samme dag som den refererte artikkel var gjengitt i Rogalands Avis, henvendte byggmester Olav Torjussen seg til høyesterettsadvokat Anders Rekve, idet han fant artikkelen injurierende for det byggefirma han var medeier i. Advokat Rekve tilskrev samme dag avisen og gjorde oppmerksom på at artikkelen og omtalen av byggefirmaet i meget betydelig utstrekning var uriktig og injurierende for firmaet, og at artikkelen antas å ville påføre firmaet tap i omdømme og dermed også forretnings- og næringsmessig. Det ble videre gjort oppmerksom på at firmaet ville reise oppreisnings- og erstatningssak mot avisen, og at det samlede påstandsbeløp vil kunne komme opp i kr. 500.000.-. Det ble endelig bedt om at brevet skulle inntas i avisen på samme fremtredende plass som artikkelen.

Neste dag, lørdag 3. juli 1976, inneholdt Rogalands Avis en ny artikkel om samme sak. Også denne var skrevet av journalist Nils Erik Langva og var inntatt over 4 spalter på side 3. Artikkelen hadde følgende overskrift «Nøye samarbeid med Husbankens arkitekt» og med denne undertittel: «Utarbeidet reguleringsplan, tegnet husene og behandlet byggeanmeldelsen».

Artikkelens innhold var bl.a. følgende: - - -

Som kjent fra gårdagens RA har det oppstått strid mellom tolv familier på Hundvåg og byggefirmaet Brødrene Torjussen. Firmaet skal bygge husene til de tolv familiene på et byggefelt som ligger like i nærheten av Hundvåg kirke.

Etter huskjøpernes mening opererer Firmaet med en overpris på mellom 50 og 70.000 kroner. Dermed kommer husene opp i en pris rundt 300.000, som vil forhindre at Husbanken kommer inn i bildet, hevder huskjøperne.

Kommunen har forsøkt å medvirke til en reduksjon av kjøpesummen, uten at huskjøperne og byggefirmaet er kommet til enighet. - - -

Etter de foreliggende opplysninger er det på det rene at journalist Langva hadde skaffet stoffet til de refererte artikler gjennom samtaler med Odd Jostein Helgøy, Njål Husebø og Olav Madsen. Han hadde også før han skrev artiklene vært i kontakt med formannskapsmedlem Hilmar Egeli og advokat Frank Amundsen. Bakgrunnen for reportasjen var imidlertid en henvendelse til journalist Langva fra Odd Jostein Helgøy. Etter at utkastet til den første artikkelen forelå, telefonerte journalist Langva til byggmester Olav Torjussen og ba om en kommentar. Torjussen opplyste da at han satt opptatt i et møte og at han forøvrig ikke ønsket å kommentere artikkelen.

Side:514

Han avslo også å møte frem i redaksjonen for å lese igjennom utkastet til artikkelen.

I et brev til høyesterettsadvokat Anders Rekve av 8. juli 1976 kom advokat Frank Amundsen nærmere inn på bakgrunnen for de artikler som var trykket i avisen 2. og 3. juli 1976. Han opplyste videre på vegne av avisen at advokat Rekves brev av 2. juli 1976 ikke ville bli referert i avisen, idet det ikke var noen hjemmel for å kreve dette.

Den 14. juli 1976 tok deretter høyesterettsadvokat Anders Rekve ut forliksklage. - - -

Rettens bemerkninger.

Dersom de refererte utsagn fra artiklene i Rogalands Avis av 2. og 3. juli 1976 skal kunne rammes av strl. §247, må de objektivt bedømt være egnet til å skade saksøkernes gode navn og rykte eller å utsette dem for tap av den for deres næring nødvendige tillit. I så fall hjemler strl. §253 nr. 1 adgang til mortifikasjon, hvis sannhetsbevis ikke er ført.

Det bemerkes forøvrig i denne forbindelse at det må være tilstrekkelig at det vesentlige innhold av uttalelsene er sant, jfr. Andenæs: Spesiell strafferett 129.

Når det gjelder det saksforhold som ledet frem til artiklene i Rogalands Avis, henviser retten for så vidt til den saksfremstilling som er referert innledningsvis og til partenes anførsler. Retten går etter dette over til de enkelte utsagn som kreves mortifisert i avisens artikkel av 2. juli 1976.

1. «Hundvåghus er minst 50.000 kroner for dyre» og

2. «Husene er minst 50.000 kroner for dyre...».

Det utsagn som er gjengitt under pkt. 1 utgjorde overskriften på 1. side og henviste for øvrig til selve artikkelen som var inntatt på side 5 med samme overskrift som referert i pkt. 2. Overskriften er for så vidt ikke fullstendig, idet den hadde tilføyelsen: «mener kjøperne».

Retten finner enstemmig at begge utsagn objektivt bedømt er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller å utsette dem for tap av den for deres næring fornødne tillit. Begge utsagn har fått en fremtredende plass med store typer bl.a. på 1. side. Den alminnelige leser vil etter rettens oppfatning ved å lese overskriftene sammenholdt med artikkelen for øvrig sitte igjen med det inntrykk at saksøkerne uberettiget hadde beregnet seg en pris pr. husenhet som lå minst 50.000 kroner høyere enn hva kostnadsnivået for de prosjekterte hustyper burde utgjøre. En slik påstand publisert gjennom en seriøs avis, vil klart være egnet til å utsette saksøkerene for tap av den tillit som de trenger i deres næring i byggebransjen. Dersom det gjennom avisene blir alminnelig kjent at et bestemt byggefirma krever minst kr. 50.000 mer for å oppføre et bolighus i forhold til andre byggefirmaer, må det være helt klart at nevnte firmas konkurranseevne vil bli alvorlig svekket på boligmarkedet. Selv om ikke de refererte utsagn uten videre kan fortolkes derhen at saksøkerne har forsøkt å stikke minst 50.000 kroner i egen lomme, vil den alminnelige leser lett kunne tilegne seg denne oppfatning.

Retten er etter det anførte kommet til det resultat at det utsagn som er referert under pkt. 1 og 2 objektivt sett faller inn under bestemmelsen i strl. §247, og at de må bli å mortifisere, dersom ikke de saksøkte kan føre sannhetsbevis.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt de saksøkte har ført sannhetsbevis for de ærekrenkende utsagn, har retten delt seg i et flertall og et

Side:515

mindretall. Flertallet - Ingeborg Forgaard og rettens formann - er kommet til at det ikke er ført sannhetsbevis for de refererte utsagn, og at de derfor må bli å mortifisere. Såvidt flertallet har forstått de saksøkte, mener de å kunne begrunne sine påstander ved å foreta en sammenligning mellom saksøkernes pristilbud og tilbud som er blitt innhentet fra andre byggefirmaer. De har videre påberopt seg den oppstilling som byarkitekt Jæger foretok høsten 1976, og som er nærmere omhandlet foran. Endelig har de vist til en uttalelse som ble avgitt av ordfører Rettedal under et meglingsmøte, der han skal ha gitt uttrykk for at saksøkernes pristilbud var 30.000-40.000 kroner for høyt. Flertallet kan ikke se at de fremlagte pristilbud fra forskjellige byggefirmaer i Stavangerdistriktet danner tilstrekkelig bevis for sannheten i de saksøktes påstand. Dersom en slik sammenligning som nevnt foran skal kunne tillegges betydning som bevis, måtte de saksøkte ved hjelp av faglig ekspertise ha sørget for en detaljert gjennomgåelse av hvert enkelt tilbud med byggebeskrivelse og tegninger. Først da ville man ha hatt tilstrekkelig materiale til å kunne sammenligne saksøkernes pristilbud med tilbud fra andre byggefirmaer. Det som er skjedd i denne sak er at saksøkte Helgøy før artiklene i Rogalands Avis ble skrevet, henvendte seg til A/S Trelastkompaniet der han innhentet et tilbud på oppføring av en enebolig i rekke. Senere ble det så innhentet tilsvarende tilbud fra andre firmaer. De saksøkte har ikke gjort noe forsøk på å få saksøkernes priskalkyler gransket av noen sakkyndig instans. Under saksforberedelsen ble det bebudet at man ville engasjere arkitekt til å gjennomgå saksøkernes prisberegning. Dette ble imidlertid ikke gjort, antagelig fordi byarkitekten skulle se på saken som et ledd i forliksforhandlingene mellom partene. Det er etter den foreliggende beregning fra byarkitekten på det rene at han ikke har foretatt noen egentlig gransking av saksøkernes priskalkyle. Det som ble gjort var at han foretok en prismessig oppstilling over kostnadene på selvbyggerfeltet på Ulsberget Vest og sammenlignet dette med byggefeltet på Hundvåg. Byarkitekten forklarte selv som vitne under hovedforhandlingen at hans notat var ment som et diskusjonsgrunnlag. Ordfører Rettedal forklarte at han i sin tid hadde foretatt en sammenligning mellom saksøkernes prisberegning og de tilbud fra andre byggefirmaer som saksøkte Helgøy hadde skaffet til veie, og at han i den anledning var kommet til at saksøkernes tilbud lå 30-40.000 kroner for høyt. Han tok imidlertid det uttrykkelige forebehold at det dreiet seg om hus av samme standard. Rettedal ga forøvrig uttrykk for at de foreliggende beskrivelser, også saksøkernes, var mindre gode, og at sammenligning også av den grunn var vanskelig å foreta. Flertallet er etter dette kommet til at de saksøkte ikke har fremlagt materiale som i tilstrekkelig grad kan underbygge den påstand som er fremsatt i de refererte utsagn.

Mindretallet - Sten W. Larsen - finner at de saksøkte i det vesentlige har ført sannhetsbevis for de påstander det her dreier seg om. Selv om det ut fra de foreliggende priskalkyler fra andre byggefirmaer er vanskelig å foreta noen relevant sammenligning, finner mindretallet likevel at prisdifferansen mellom saksøkernes hus og de øvrige er så markant at den må tillegges bevismessig betydning. Mindretallet legger imidlertid vesentlig vekt på ordfører Rettedals uttalelse, idet Rettedal er fagmann på området.

3. ...

4. «(Kjøperne hevder at) den klare forutsetning da var at husene skulle finansieres via Husbanken. ...»

Side:516

Slik dette utsagn er formulert, er det etter rettens oppfatning ærekrenkende. Utsagnet gir inntrykk av at husbyggerne er blitt ført bak lyset av saksøkerne, idet de i strid med en klar forutsetning ikke ville få anledning til å finansiere sine hus gjennom Husbanken. Dette utsagn vil derfor måtte bli å mortifisere, dersom ikke de saksøkte fører sannhetsbevis.

Når det gjelder dette utsagn, har de saksøkte påberopt seg det foreliggende referat fra finansutvalgets møte den 24. februar 1976, der det heter at saksøkerne var villige til å søke bebyggelsesplanene lagt slik opp at de ville ligge innenfor Husbankens ramme. De har videre vist til et møte som ble holdt på h.r. advokat Bulls kontor den 21. april 1976, der saksøkerne skal ha forpliktet seg til å omarbeide byggeprosjektet for husbankfinansiering. Endelig er vist til at grunneierne i sin utbyggingskontrakt med saksøkerne av 18. august 1975 tok forebehold om at tomtekjøperne skulle gis adgang til egeninnsats. Også dette indikerer etter de saksøktes oppfatning at det hele tiden var en klar forutsetning at bebyggelsesplanene skulle legges opp med henblikk på husbankfinansiering.

Retten kan ikke finne at det etter de foreliggende opplysninger er dekning for påstanden om at det var en klar forutsetning at husene skulle husbankfinansieres. Det er riktig som det fremgår av referatet fra finansutvalgets møte at saksøkerne sa seg villige til å søke byggeplanene omlagt med tanke på slik finansiering. Dette ble også gjort, bl.a. ved at husbyggerne selv skulle få anledning til større egeninnsats. Mulighetene for noen omfattende omlegging av planene var imidlertid ikke til stede, idet grunneierne hadde forebeholdt seg at den hustype som skulle oppføres måtte holde en viss standard. Dette fremgår også av det brev som h.r. advokat Bull den 31. mars 1976 på vegne av saksøkerne oversendte Stavanger kommune. Når det gjelder møtet på h.r. advokat Bulls kontor den 21. april 1976, forklarte advokaten som vitne at han ikke kunne gå god for påstand om at Olav Torjussen hadde gitt husbyggerne noe klart tilsagn om husbankfinansiering. Utsagnet blir etter dette å mortifisere. - - -

8. «prisen på selve huset (er) av flere fagfolk kalkulert til å være 70-80.000 kroner for mye.»

Dette utsagn er klart injurierende og må bli å mortifisere, jfr. flertallets bemerkninger under pkt. 1 og 2. I utsagnet henvises også til at fagfolk skal ha kalkulert saksøkernes priser. Dette ble ikke bekreftet under hovedforhandlingen. Rettens avgjørelse er her enstemmig.

9. «Etter møtet i finansutvalget i Stavanger kommune ble firmaet pålagt å senke prisene.»

Dette utsagn fremtrer etter sin formulering som en påstand om at saksøkerne under konferansen med finansutvalgets medlemmer skal være blitt konfrontert med at de hadde beregnet seg for høy pris, og at de derfor fikk et pålegg fra finansutvalget om å senke prisene. Dette utsagn er etter rettens oppfatning klart ærekrenkende og må bli å mortifisere, hvis det ikke blir ført sannhetsbevis. Det foreligger i saken ingen holdepunkter for at dette utsagn er verifisert. Det som skjedde under konferansen i finansutvalget, er inntatt i det tidligere omhandlede referat og kan på ingen måte fortolkes derhen at det ble gitt noe pålegg av det innhold som utsagnet innebærer. Det burde for øvrig være innlysende at finansutvalget ikke hadde adgang til å gripe regulerende inn i et avtaleforhold mellom utbygger og byggherre. Da det således ikke er ført sannhetsbevis for det refererte utsagn, vil det bli mortifisert.

Side:517

10. «Det var tilbakedatert til 1. januar, altså som om det var satt frem som tilbud allerede da.»

Retten kan vanskelig forstå hvordan de saksøkte kan ha kommet på den tanke at saksøkernes pristilbud av mai 1976 var antedatert til 1. januar 1976. Hvis man leser tilbudet, vil man lett konstatere at prisen bygger på prisindeksen født xx.xx.1976, og at saksøkerne tok forebehold om senere prisstigning. Dette er helt elementært ved fremsettelse av tilbud i byggebransjen. Den som leser det siterte utsagn, vil imidlertid sitte igjen med det inntrykk at saksøkerne har gjort seg skyldig i å manipulere med pristilbudet. Utsagnet er ærekrenkende og vil bli mortifisert, da de saksøkte ikke har ført sannhetsbevis for beskyldningen. - - -

13. «vi har her med så graverende forhold å gjøre, at myndighetene burde være interessert i å reagere sa snart som mulig.»

Dette utsagn er fra journalistens side en konklusjon på de forhold som han mener er avdekket i artikkelen av 2. juli 1976. I uttrykket «graverende» ligger det at saksøkerne skal ha gjort seg skyldige i alvorlige forhold av en slik karakter at myndighetens oppmerksomhet bør henledes på dem. Slik konklusjonen er utformet forstår retten artikkelforfatteren derhen at han retter en alvorlig moralsk bebreidelse mot saksøkerne for deres forhold til huskjøperne. Retten finner at den karakteristikk eller vurdering som her er gitt av saksøkernes forhold er ærekrenkende, og at den ikke har dekning i de faktiske forhold som er beskrevet i artikkelen. Uttalelsen vil etter dette bli å mortifisere. - - -

Erstatning og oppreisning.

Bestemmelsen om erstatning og oppreisning i ærekrenkelsessaker er inntatt i §3-6 i lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26. - - -

Retten finner å måtte legge til grunn at de saksøkte ikke viste tilbørlig aktsomhet da de offentliggjorde de injurierende utsagn i artiklene den 2. og 3.juli 1976. - - -

Retten kan heller ikke se at avisen handlet under slikt tidspress at det ikke var anledning til å foreta nærmere kontroll av de foreliggende opplysninger.

Retten må deretter ta standpunkt til om saksøkerne på grunn av de fremsatte injurier er blitt påført noe økonomisk tap i deres næring. - - -

Retten kan etter dette ikke finne godtgjort at sak søkerne til nå er blitt påført noe økonomisk tap i deres næring som følge av de ærekrenkende utsagn som ble publisert i artiklene den 2. og 3. juli 1976. Retten antar heller ikke at de vil bli påført noe fremtidig næringstap på grunn av de saksøktes forhold. Erstatningspåstanden vil etter dette ikke føre frem.

Retten finner det derimot rimelig at saksøkerne bør tilkjennes erstatning (oppreisning) for den skade som de ærekrenkende utsagn antas å ha påført dem av ikke økonomisk karakter. - - -