Rt-1977-136

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-02-18
Publisert:	Rt-1977-136
Stikkord:	Mortifikasjonssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14B/1977 i privat straffesak
Parter:	A og B (høyesterettsadvokat Atle Helljesen) mot C (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Bølviken, Løchen, Michelsen, Stabel, Heiberg
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §384, Straffeloven (1902) §246, §247, §432, §436, §456, §458, §253, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19A, Dyrevernloven (1974) §1

Dommer Bølviken: I mortifikasjonssak anlagt av Johan Nikolai Fjellstad mot Anny Johanne Gundersen og Robert Tønnesen, henholdsvis formann og inspektør i Stavanger og Rogaland Dyrebeskyttelsesforening, avsa Stavanger byrett den 12. februar 1976 dom med denne domsslutning:

«1. Den beskyldning Anny Gundersen og Robert Tønnesen har fremført overfor Johan Fjellstad og hustru, nemlig at Johan Fjellstad har slått sin hund med stokk og/eller pisk kjennes død og maktesløs å være.

2. Anny Gundersen og Robert Tønnesen frifinnes i Johan Fjellstads krav om betaling av oppreisning. 3. Anny Gundersen og Robert Tønnesen dømmes in solidum til å betale Johan Fjellstad saksomkostninger med kr. 3.065,- tretusensekstifem 0/100 kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Saksforholdet og de nærmere omstendigheter fremgår av domsgrunnene.

Dommen ble lørdag 14. februar 1976 forkynt for Anny Gundersen og Robert Tønnesen. Ved rettsmiddelerklæring datert og postlagt lørdag 28. februar, innkommet til byretten mandag 1. mars 1976, begjærte deres prosessfullmektig prinsipalt samtykke til lagmannsrettsbehandling, subsidiært ble dommen påanket på grunn av saksbehandlingen og lovanvendelsen. Rettsmiddelerklæringen var ikke forkynt for Johan Fjellstad, jfr. straffeprosesslovens §432 nr. 1 og 2, idet prosessfullmektigen feilaktig gikk ut fra at det var reglene for subsidiært private straffesaker, straffeprosesslovens §436, som her kom til anvendelse. Først den 6. april 1976 ble forkynnelse foretatt. Tilkjennegivende som nevnt i straffeprosesslovens §432 nr. 1 ble først gitt den 26. april 1976.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 5. mai 1976 ble lagmannsrettsbehandling nektet, men anken henvist til Høyesterett.

Under behandlingen i Høyesterett har de ankende parter lagt ned denne påstand:

Side:137

«1. Anny Gundersen og Robert Tønnesen frifinnes.

2. Johan Fjellstad tilpliktes å erstatte Anny Gundersen og Robert Tønnesen deres saksomkostninger for Høyesterett.

3. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves. Subsidiært: 1. Byrettens dom oppheves, forsåvidt angår domsslutningens pkt. 1 og 3.

2. Johan Fjellstad tilpliktes å erstatte Anny Gundersen og Robert Tønnesen deres saksomkostninger for Høyesterett.» Ankemotparten har Iagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Anken awises. Subsidiært: Anken forkastes.

I begge tilfeller: Stavanger byretts dom vedrørende saksomkostninger stadfestes og i tillegg hertil tilpliktes Anny Gundersen og Robert Tønnesen in solidum å betale saksomkostninger til Johan Fjellstad for Høyesterett.»

Jeg behandler først ankemotpartens avvisningspåstand.

Denne påstand er begrunnet med at ankeerklæringen ikke er forkynt for motparten innen den frist som straffeprosesslovens §432 nr. 1 setter, og at straffeprosesslovens §384 ikke kan anvendes i dette tilfelle.

Om straffeprosesslovens §384 anføres det at den «kjendsgjerning» som begrunner anken, ikke først senere er blitt de ankende parter bekjent, og at alternativet «andre grunde»som ikke er en ankende part tilregnelig, ikke kan omfatte prosessfullmektigens feilaktige oppfatning av rettsreglene. I en privat sak som denne, hvor det bare er spørsmål om mortifikasjon, må de ankende parter ta følgene av prosessfullmektigens feil. Under enhver omstendighet mener ankemotparten at avvisning her må skje fordi forkynnelse heller ikke er foretatt innen 14 dager etter at prosessfullmektigen ble gjort oppmerksom på sin feiltagelse, jfr. straffeprosesslovens §384 siste punktum.

Jeg mener anken her kan og bør tas under behandling med hjemmel i straffeprosesslovens §384.

Denne bestemmelse gjelder også i mortifikasjonssaker, og jeg kan ikke se at det er noe til hinder for å anvende den i et tilfelle hvor forsinkelsen skyldes prosessfullmektigens misforståelse av reglene for fremsettelse av ankeerklæring.

I det foreliggende tilfelle legger jeg til grunn at de ankende parter personlig ikke kan bebreides for den forsinkelse som inntrådte. De møtte uten prosessfullmektig under behandlingen i byretten. Ved forkynnelsen av dommen fikk de utlevert den melding til domfelte som brukes i offentlige straffesaker, og som inneholder opplysning om ankefristen, men som ellers passer mindre godt i saker som behandles etter reglene for ubetinget private straffesaker. For øvrig henvendte de seg innen fristens utløp til en advokat, og det kan ikke bebreides dem at prosessfullmektigen tok feil av rettsreglene. Det samme gjelder det forhold at prosessfullmektigen etter at han var gjort oppmerksom på sin feiltagelse, i første omgang fastholdt sin forståelse av ankereglene, slik at rettsmiddelerklæring heller ikke ble forkynt innen den frist som er nevnt i straffeprosesslovens §384 siste punktum. Ved min vurdering legger jeg videre vekt på at det her dreier seg om saksøkte som er dømt

Side:138

i en mortifikasjonssak, og viser for et liknende tilfelle til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1971-423.

Jeg går så over til behandlingen av anken.

De ankende parter gjør prinsipalt gjeldende at byrettens lovanvendelse er feilaktig når retten har funnet at de ankende parter har fremsatt en ærekrenkende beskyldning som kan være gjenstand for mortifikasjon.

De ser det slik at Robert Tønnesen som inspektør i dyrebeskyttelsesforeningen har foreholdt Johan Fjellstad den beskyldning som var fremsatt av naboen, uten selv å ta standpunkt til riktigheten av denne. At beskyldningen i Fjellstads fravær ble foreholdt hans hustru, må ses på samme måte som om den hadde vært foreholdt Fjellstad selv. Etter sitt første besøk i Fjellstads hjem anså Tønnesen seg for sin del ferdig med saken, og det er - anføres det videre - hans utsagn denne dag som må vurderes i relasjon til straffelovens §246 og §247 . At han senere gjentok utsagnet, må ses på bakgrunn av at Fjellstad selv tok saken opp. For Anny Gundersen var forholdet at hun ikke hadde noen kontakt med Fjellstad før på dette senere tidspunkt. At hun, etter at hun som formann i dyrebeskyttelsesforeningen hadde mottatt henvendelsen fra Fjellstads nabo, bad foreningens inspektør Tønnesen undersøke forholdet, kunne ikke innebære en ærekrenkelse.

Ved den juridiske vurdering av den gjengivelse av naboens beskyldning som det her dreier seg om, må man etter de ankende parters oppfatning se hen til hva som var foranledningen til henvendelsen til Fjellstad, og til den måte beskyldningen ble gjengitt på. Det er en kvalitativ forskjell mellom det å foreholde en beskyldning for den beskyldningen er rettet mot, med sikte på en klargjøring av forholdet, og det å bringe en beskyldning videre til andre. Det er ikke nok at de ord som brukes går inn under straffelovens §246 eller §247, når de ikke er brukt på en måte som innebærer fremsettelse av en ærekrenkelse. Er de ikke brukt på slik måte, kan utsagnet ikke mortifiseres.

At de ankende parter først på et senere tidspunkt oppgav kilden for beskyldningen, kan etter deres mening ikke medføre at beskyldningen blir å anse som en injurie fremsatt av dem. I denne forbindelse fremholder de at en dyrebeskyttelsesforening ikke vil få opplysninger fra publikum dersom kilden for opplysningene blir oppgitt ved foreningens undersøkelser.

De ankende parter mener at det på grunnlag av domsgrunnene kan fastslås at byrettens lovanvendelse her ikke er riktig, og at vilkårene for å avsi frifinnelsesdom i Høyesterett er til stede. Dersom Høyesterett ikke skulle finne at det er grunnlag for å avsi frifinnelsesdom, mener de byrettens dom må oppheves fordi byretten ikke har vurdert deres forhold på grunnlag av en riktig lovanvendelse.

Ankemotparten - Fjellstad - har fremholdt at det her dreier seg om et klart injurierende utsagn som de ankende parter har fremsatt og gjentatt flere ganger uten noen reservasjon. At ingen reservasjon er tatt, fremgår klart av den brevveksling som fant sted etter Tønnesens besøk i Fjellstads hjem. De ankende parter fastholdt beskyldningen, og de hevdet at de kunne føre sannhetsbevis for riktigheten av den. Slik ankemotparten leser dommen, har byretten lagt til grunn at beskyld- ningen

Side:139

er fremsatt uten noen reservasjon. Dette er bevisvurdering som ikke kan overprøves i en ankesak.

Ved vurderingen av om de ankende parter må finne seg i mortifikasjon, må det etter Fjellstads oppfatning også legges vekt på at kilden for den ærekrenkende beskyldning ble nektet oppgitt inntil kort før hovedforhandlingen i byretten.

Jeg er kommet til at dommen må bli å oppheve, idet jeg ikke finner domsgrunnene tilstrekkelige til at det kan prøves om byrettens rettsanvendelse her er riktig.

Jeg legger som byretten til grunn at naboens uttalelse om at Fjellstad hadde slått en hundehvalp med stokk og/eller pisk, er en beskyldning som etter sitt innhold rammes av straffelovens §247. For denne beskyldning har byretten ikke funnet at det er ført sannhetsbevis. Spørsmålet i denne sak er om de ankende parters gjengivelse av beskyldningen da de som representanter for dyrebeskyttelsesforeningen tok forholdet opp mot Fjellstad, innebærer en ærekrenkelse fra deres side som rammes av straffelovens §246, jfr. §247, og som kan kreves mortifisert i sak anlagt mot dem.

Utgangspunktet er her at det ikke diskulperer at et ærekrenkende utsagn først er fremsatt av andre. Den som gjengir eller refererer en ærekrenkende uttalelse, gjør seg skyldig i en selvstendig ærekrenkelse som kan mortifiseres i sak anlagt mot ham. Men dette gjelder ikke ubetinget. Under særlige omstendigheter vil gjengivelse eller referat av en beskyldning fremsatt av andre ikke ha karakter av en selvstendig ærekrenkelse. Jeg viser i denne forbindelse til Kjerschows kommentar til straffeloven side 612, og til det Straffelovrådet uttaler på side 18 i sin innstilling om begrensninger i adgangen til mortifikasjon av ærekrenkelser, avgitt i 1960 og lagt til grunn for den endring av straffelovens §253 som fant sted ved lov av 23. oktober 1964.

Hvorvidt gjengivelse eller referat av en beskyldning etter omstendighetene har karakter av en selvstendig ærekrenkelse, må avgjøres konkret. Noen rettsavgjørelse som gir særlig veiledning for vurderingen i et tilfelle som det foreliggende, kan jeg ikke se at vi har. Av betydning vil etter min mening være den situasjon hvorunder beskyldningen refereres, måten den refereres på, i hvilken hensikt den refereres, og hvilke følger referatet kan få for den krenkede. Som de ankende parter mener jeg at det er en vesentlig forskjell mellom det å referere en fremsatt beskyldning for den beskyldningen gjelder, og det å gi en beskyldning en videre utbredelse ved å spre den til utenforstående.

I det foreliggende tilfelle har byretten, etter først å ha konstatert at naboens utsagn hadde et innhold som dekkes av straffelovens §247, uttalt:

... Når de saksøkte har bragt denne beskyldningen videre til Fjellstad og hans hustru har de opptrådt på en måte som var ærekrenkende for Fjellstad. At de ikke påsto at beskyldningen medførte riktighet kan ikke være avgjørende i denne forbindelse. Det måtte være nok at de gjenga det Torleif Haglund hadde uttalt...»

Jeg forstår det siterte slik at byretten har ansett det avgjørende at de ankende parter har gjengitt naboens beskyldning mot Fjellstad. Som det fremgår av det jeg allerede har sagt, er dette i seg selv ikke tilstrekke- lig

Side:140

til at mortifikasjonspåstand kan tas til følge i sak mot de ankende parter.

Det dreier seg i dette tilfelle ikke om en spredning av beskyldningen til utenforstående. De ankende parter har referert beskyldningen som ledd i sin undersøkelse av det forhold foreningen hadde fått melding om. At en forening til dyrenes beskyttelse foretar nærmere undersøkelser når den får melding om dårlig behandling av dyr, mener jeg må aksepteres som nødvendig og ønskelig. Og jeg antar at krav om mortifikasjon ikke kan rettes mot foreningens representanter dersom de har opptrådt med tilbørlig aktsomhet og ikke på slik måte at de må sies å ha gjort beskyldningen til sin. Dette må bli gjenstand for nærmere wrdering i det enkelte tilfelle. En slik vurdering har byretten her ikke foretatt.

Byretten har vurdert de ankende parters aktsomhet i relasjon til kravet om oppreisning, og for så vidt funnet at aktsomhet er utvist. Men den har ikke vurdert de ankende parters opptreden i relasjon til spørsmålet om deres referat av naboens beskyldning overhodet kan sies å ha karakter av en selvstendig ærekrenkelse fra deres side. Jeg viser til det jeg har sagt generelt om denne vurdering. I motsetning til byretten mener jeg at det må være av betydning hvorvidt de ankende parter har påstått at naboens beskyldning medførte riktighet.

For så vidt angår de ankende parters uttalelser etter Tønnesens første besøk i Fjellstads hjem, antar jeg at byretten også må vurdere betydningen av at Fjellstad nå selv hadde tatt saken opp. Endelig må det vurderes hvilken betydning det må få at de ankende parter først på et senere tidspunkt oppgav kilden for sin opplysning.

Det blir etter dette mitt resultat at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt angår domsslutningens punkt 1 og 3. Etter dette resultat finner jeg ikke at det er grunn til å tilkjenne saksomkostninger for Høyesterett, idet det nå ikke faller endelig avgjørelse i saken, jfr. straffeprosesslovens §458.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår domsslutningens punkt 1 og punkt 3.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Stabel og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Haakon Steen med domsmenn):

Saksøkeren Johan Fjellstad er en 65 år gammel pensjonist som bor på Sørnes i Sola sammen med sin hustru. I begynnelsen av november 1972 anskaffet han en buhundhvalp til sitt hjem, og han har hunden fremdeles. Han mener seg ærekrenket ved at de saksøkte i tiden januar-mars 1973 skal ha fremsatt beskyldning overfor ham og hans hustru om at han har slått hunden med stokk og/eller pisk. Saksøkte nr. 1 - Anny Gundersen - hadde opptrådt i egenskap av formann i Stavanger og Rogaland

Side:141

Dyrebeskyttelsesforening, og saksøkte nr. 2 - Robert Tønnesen - i egenskap av inspektør i samme forening. Anny Gundersen er en 56 år gammel sentralborddame og Robert Tønnesen en 63 år gammel rengjøringsarbeider. De er begge bosatt i Stavanger. - - -

Ved hovedforhandlingen har saksøkeren frafalt erstatningskravet.

Han har ved sin prosessfullmektig nedlagt slik endelig påstand:

1. Den beskyldning Anny Gundersen og Robert Tønnesen har fremført overfor Johan Fjellstad og hustru, nemlig: at Johan Fjellstad har slått sin hund med stokk, og/eller pisk, er uriktig og kjennes død og maktesløs å være.

2. Anny Gundersen og Robert Tønnesen dømmes til å betale Johan Fjellstad oppreisning, begrenset oppad etter rettens skjønn til kr. 3.000,-.

3. Anny Gundersen og Robert Tønnesen dømmes in solidum til å betale Johan Fjellstad sakens omkostninger.

De saksøkte som har opptrådt uten prosessfullmektig, har begge nedlagt påstand om frifinnelse.

De saksøkte har innrømmet å ha fremsatt det påklagede utsagn ved de anledninger som er nevnt i forliksklagen og stevningen. De hadde tatt affære etter at Anny Gundersen hadde fått en telefonhenvendelse som formann i dyrebeskyttelsesforeningen sist i januar 1973 fra Torleif Haglund som er sønn i en familie som er nabo av Fjellstads. Torleif Haglund hadde ved denne telefonhenvendelse opplyst at Fjellstad slo en hvalp eller unghund som han hadde, med pisk eller stokk for å holde den innenfor hagegjerdet. På denne bakgrunn har Anny Gundersen kontaktet Robert Tønnesen og bedt ham ta en tur til Fjellstad. Den 31. januar oppsøkte Robert Tønnesen familien Fjellstad etter at han først hadde vært innom familien Haglund, hvor han hadde fått bekreftet de opplysninger som var gitt over telefon til Anny Gundersen. Ved dette besøket var bare fru Fjellstad hjemme, og Tønnesen har overfor henne fremsatt det påklagete utsagn samtidig som han fortalte at dyrebeskyttelsesforeningen hadde fått opplysningene fra en nabo, men han opplyste ikke hvilken nabo det var. En ukes tid etterpå var Fjellstad hjemme hos Anny Gundersen hvor hun fremsatte det samme utsagn overfor ham, og uten å ville opplyse hvem som var kilden. Etter initiativ fra Fjellstad kom Robert Tønnesen hjem til ham 10. februar s.å. hvor utsagnet ble gjentatt overfor ham og hustruen, men uten at kilden ble opplyst. Videre har Anny Gundersen gjentatt utsagnet ved brev av 13. mars 1973 til Fjellstads prosessfullmektig, og fremdeles uten at kilden ble oppgitt.

Etter bevisførselen legger retten til grunn at tiden for den påståtte hendelse som Torleif Haglund siktet til ved sin telefonhenvendelse til Anny Gundersen, var omkring jule-nyttårs tid 1972/73. Da hvalpen etter det opplyste var født ca. 9/10-1972, var den omtrent 3 måneder gammel på den tid da Torleif Haglund mente å ha sett at Fjellstad hadde slått den med stokk eller pisk. Det dreide seg om en type buhund som er mindre enn vaniig buhund, nemlig en type som Fjellstad betegner som dvergbuhund. Han har opplyst at den på den aktuelle tid var ca. 30 cm lang når halen ikke regnes med, og ca. 15 cm høy. Det dreide seg således om en ganske liten hvalp eller unghund. Fjellstad hadde anskaffet hunden for selskaps skyld, samtidig som den skulle oppdras til å holde vakt hjemme, altså de mest alminnelige formål med hundehold i hjemmene. Det er et rådende syn her i landet at dyr skal behandles på en human måte. Dette er også kommet

Side:142

til uttrykk i lov om dyrevern §1 som sier at man skal fare vel med dyr slik at de ikke kommer i fare for å lide i utrengsmål. Etter rettens oppfatning ville det ha vært i strid med prinsippet om human behandling, hvis Fjellstad hadde slått den lille hvalpen eller unghunden med stokk eller pisk. Torleif Haglunds utsagn om at Fjellstad hadde gjort dette måtte være egnet til å skade Fjellstads gode navn og rykte, og utsagnet hadde således et innhold som dekkes av straffelovens §247. Når de saksøkte har bragt denne beskyldningen videre til Fjellstad og hans hustru har de opptrådt på en måte som var ærekrenkende for Fjellstad. At de ikke påsto at beskyldningen medførte riktighet kan ikke være avgjørende i denne forbindelse. Det måtte være nok at de gjenga det Torleif Haglund hadde uttalt. En viser her til Andenes' Av strafferettens spesielle del - utgave 1964 117 og til Rt-1961-62. De saksøkte videreførte beskyldningen for å tjene sin forenings anerkjente gode formål, men straffelovens §253 nr. 3 setter ikke et slikt tilfelle i noen særstilling når det gjelder krav om mortifikasjon.

Etter straffelovens §253 nr. 1 er det de saksøkte som har bevisbyrden for sannheten av beskyldningen, og de har ikke klart å føre slikt bevis. Fjellstad har forklart at han ikke slo hunden, men at han drev med å dressere hunden til lydighet ved å smelle og lage lyder med en pisk, men uten å slå hunden med pisken. Det eneste øyenvitne som har vært ført for retten, nemlig Torleif Haglund, gjorde sine iakttagelser gjennom kjøkkenvinduet i en avstand av 30-40 meter, og det var på ettermiddagen i den mørke årstid. Retten kan derfor ikke se bort fra muligheten av at han har misoppfattet situasjonen, og denne tvil må komme Fjellstad til gode.

Etter dette må saksøkeren få medhold i sitt krav om mortifikasjon av beskyldningen.

På handlingstiden gjaldt straffelovens ikrafttredelseslov §19a. Det er ikke godtgjort at vilkårene for straff er til stede og straff er forøvrig heller ikke krevet. Retten kan heller ikke se at det kan påføres de saksøkte noen uaktsomhet. Det avgjørende må her være om de foretok rimelig undersøkelser etter Torleif Haglunds telefonhenvendelse før de meddelte beskyldningen til Fjellstads. Det må de sies å ha gjort ved at Tønnesen først besøkte familien Haglund. Her bekreftet Torleif Haglund sine opplysninger, og han var en voksen gutt på 18 år. Videre ble opplysningene bekreftet av fru Haglund. Det må også tas i betraktning at de saksøkte tok seg av saken for å fremme et godt formål, nemlig beskyttelse av dyr. Oppreisningskravet kan således ikke imøtekommes.

De saksøkte må derimot erstatte saksøkeren hans saksomkostninger. Retten har her lagt vekt på at de saksøkte konsekvent nektet å oppgi hvem de hadde fått sine opplysninger fra, slik at saksøkeren var avskåret fra å gå til søksmål mot vedkommende som hadde gitt opplysningene til dyrebeskyttelsesforeningen. Selv om nektelsen var motivert i lojalitet mot kilden, finner retten det rimelig etter straffeprosesslovens §456 ni,. 2 å pålegge de saksøkte å erstatte saksøkeren hans saksomkostninger. Disse må bli å betale in solidum av de saksøkte. - - -

Side:143