Rt-1978-763

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-06-28
Publisert:	Rt-1978-763
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 105B/1978
Parter:	Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Løchen, Schweigaard Selmer, Holmøy, Egil Endresen, Stabel
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, §31

Dommer Løchen: Politimesteren i Romsdal satte 28. februar 1978 A under tiltale ved Romsdal herredsrett for forseelse mot

«vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. §22 første ledd

- - -

ved at han den 22. november 1977, ca. kl. 1455 førte personbil PN 14815 på rv. 67 i Årødalen til tross for at han ved anledningen var påvirket av alkohol.»

Under hovedforhandlingen ble tiltalen med tiltaltes og rettens samtykke utvidet med følgende subsidiære tiltalepunkt:

Side:764

«vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. §22 annet ledd -

ved at han den 22.11.77 i tidsrommet 14.30-17.15 i Årødalen - - - og senere i sitt hjem drakk alkohol før 6 timer var gått etter endt kjøring, til tross for at han visste eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.»

Ved Romsdal herredsretts dom av 26. april 1978 ble A frifunnet for forseelse mot vegtrafikklovens §31, første ledd, jfr. §22, første ledd og §22, annet ledd.

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse etter vegtrafikklovens §22, annet ledd.

Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Politimesteren i Romsdal har anket over rettsanvendelsen og saksbehandlingen for så vidt angår frifinnelsen etter vegtrafikklovens §22, annet ledd.

I ankeerklæringen tas utgangspunkt i flertallets grunnlag for frifinnelsen.

Det anføres at det foreligger uriktig lovanvendelse, «idet en tilleggsalkoholnytelse av føreren når han måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, faller direkte inn under lovens ordlyd». Loven har bare ett unntak fra forbudet, nemlig når det er tatt blodprøve eller besluttet at blodprøve ikke skal tas. Det må også være uriktig å forstå loven slik at dens anvendelse skal være avhengig av om det i det enkelte tilfelle kan konstateres at alkoholnytelsen har medført fare for forspillelse av bevis eller ikke.

Anken over saksbehandlingen er rettet mot herredsrettens domsgrunner. Viktige momenter av betydning for spørsmålet om tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning, er ikke berørt i flertallets begrunnelse.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.

Flertallet uttaler som grunnlag for sin frifinnelse blant annet følgende:

«Rettens flertall mener også at det ikke kan få noen betydning at tiltalte også drakk etter at vitnet Bjørnhaug hadde vært på stedet. Tiltalte var etter flertallets mening, intet strafferettslig å bebreide for at han drakk før vitnet kom til, og ut fra de bevismessige hensyn bak veitrafikklovens §22 annet ledd, kan det ikke ha noen betydning om han også drikker senere.»

Herredsrettens mindretall uttaler i dommen, etter å ha konstatert at tiltalte førte bilen da den kjørte av veien og deretter nøt betydelig mengder alkohol innen 6 timer etter kjøringen:

«Hvorvidt tiltalte allerede på grunn av utforkjøringen, hvor det ikke ble personskade eller materielle skader, måtte regne med at det kunne bli politietterforskning, finner rettens mindretall ikke grunn til å gå inn på. Forholdet var imidlertid at tiltalte mens han ennå satt i bilen ble tilsnakket av vitnet Bjørnhaug. Vitnet avslo å hjelpe tiltalte med å få bilen på vegen igjen, og

Side:765

uttalte at tiltalte jo ikke kunne kjøre videre allikevel, da han var påvirket av alkohol. Vitnet hadde også sett den tomme vodkaflasken som falt ut av bilen, noe rettens mindretall legger til grunn at tiltalte var klar over. På denne bakgrunn finner rettens mindretall at det må karakteriseres som kvalifisert uaktsomt av tiltalte ikke å regne med politietterforskning som følge av utforkjøringen. Når han således fortsatte drikkingen etter kontakten med vitnet Bjørnhaug, finner rettens mindretall at så vel de objektive som de subjektive vilkår for fellelse etter vegtrl. §22 annet ledd er tilstede.»

Når flertallets begrunnelse leses i sammenheng med mindretallets uttalelse om hva som foregikk mellom tiltalte og vitnet Bjørnhaug, et forhold som flertallet ikke har gitt noen selvstendig beskrivelse av, kan jeg ikke se at flertallet har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for sitt frifinnende resultat. Dersom møtet mellom tiltalte og Bjørnhaug forløp slik mindretallet har funnet bevist, må frifinnelsen tvert imot ses som uttrykk for uriktig lovanvendelse. Fortsatt alkoholnytelse vil rammes av vegtrafikklovens §22, annet ledd hvis tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Det er ikke en betingelse for anvendelse av bestemmelsen på det foreliggende tilfelle at tiltaltes fortsatte alkoholnytelse etter møtet med Bjørnhaug har medført fare for forspillelse av bevis, jfr. Rt-1970-532.

Flertallet har som nevnt ikke gitt klart og entydig uttrykk for sin bevisbedømmelse når det gjelder det som foregikk mellom tiltalte og Bjørnhaug. Jeg finner domsgrunnene på dette punkt så uklare og mangelfulle at dommen med hovedforhandling må oppheves.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for tiltalen etter vegtrafikklovens §22, annet ledd.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Egil Endresen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tor-Geir Myhrer med domsmenn):

- - -

Retten bemerker:

Følgende faktiske forhold legges til grunn: Sammen med en kamerat kom tiltalte til Molde den 21. november 1977. De var om kvelden på Hotell Nobel i Molde, hvor tiltalte nøt en del alkohol. Hvor mye er ikke fastslått, men han har selv forklart at det var mer enn 4 halvlitere øl. Tiltalte tok senere på kvelden drosje til - - - 13 i Molde, hvor han overnattet. Neste dag gikk han inn til Molde, hvor han gikk til ølutsalget og kjøpte 20-30 flasker halve øl og til polet hvor han kjøpte en halvflaske brennevin, vodka.

Ved middagstid samme dag, 22. november 1977, kjørte han og hans kamerat med tiltaltes bil PN 14815 fra Molde mot hjemstedet Vevang langs RV 67. Etter ca. 10 minutters kjøring fra Molde sentrum kjørte han av vegen

Side:766

i Årødalen mellom Eggsentralen og fa. Lange. Bilen ble liggende i snøbrøyta helt utenfor vegen, lett synlig. Det var ny snø og glatt på vegen.

Etter å ha sittet i bilen en stund, og bl.a. blitt tilsnakket av 1. vitne, Fritz Tormod Bjørnhaug, gikk tiltalte opp på vegen, og fikk haike hjem. Hjemme drakk han noe av en flaske vodka han hadde stående og gikk deretter og la seg.

Utforkjøringen antas å ha skjedd omkring 14.45-15.00. Tiltalte ble pågrepet i sitt hjem kl. 17.15. Etter å ha blitt transportert til Molde, ble blodprøve tatt kl. 19.30. Resultatet av prøven viser en promille på 2,06. - - -

Når det gjelder tiltalens subsidiære punkt, overtredelse av vegtrl. §22, 2. ledd, har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Rettens flertall - de to domsmennene - mener tiltalte også må bli å frifinnet på dette punkt.

Flertallet legger til grunn at utforkjøringen skyldes et hendelig uhell. Det at en bil kjører utfor vegen på glatt føre og havner i snøbrøyta, er ikke en slik situasjon som gjør at føreren må regne med at det blir politietterforskning. I alle fall gjelder dette når bilen bare har glidd ut i snøen, og ikke fått skader av noe slag. I dette tiffelle var det ikke personskade, og heller intet som tydet på at så kunne være tiffelle.

Flertallet mener at den utforkjøring som her er omhandlet, ikke var av en slik karakter at det var grunn for tiltalte til å regne med politietterforskning, og at tiltalte således ikke kan bebreides noe i denne henseende når han satte seg til å drikke rett etter utforkjøringen.

Rettens flertall mener også - - - (se sitat i Høyesteretts kjennelse).

Mindretallet - rettens formann - mener tiltalte klart må felles etter vegtrafikklovens §22 annet ledd. Det er på det rene at han førte bilen da den kjørte av vegen. Det er videre på det rene at han deretter har nytt betydelige mengder alkohol innen 6 timer etter kjøringen, og at han var klar over det. Hvorvidt tiltalte - - - (se sitat i Høyesteretts kjennelse).

At tiltaltes alkoholnytelse fram til Bjørnhaug's ankomst muligens ikke ville kvalifisert til fellelse, kan ikke lede til frifinnelse også for den senere drikking innen 6 timers fristen, jfr. her Rt-1970-532, på side 533-534.

Side:767