Rt-1978-935
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1978-09-02 |
| Publisert: | Rt-1978-935 |
| Stikkord: | Ankens rettidighet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 119/1978 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Røstad, Bølviken, Michelsen, Sinding-Larsen, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §382, Veitrafikkloven (1965) §22, §384, Straffeloven (1902) §391, §52, §63, §31, §3, §6, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Røstad: Tana og Varanger herredsrett avsa 16. mars 1978 dom med denne domsslutning:
«1. A dømmes for forseelse mot vegtrl. §31 jfr. §22, 2 vegtrl. §31 jfr. §6, 2. ledd vegtrl. §31 jfr. §3, strl. §391 sammenholdt med strl. §63. 2 til fengsel i 40 - førti - dager som gjøres betinget i medhold av strl. §52, 1. ledd med prøvetid 2 - to - år.
2. A idømmes til å betale en bot stor kr. 3000 - tretusen - til statskassen for forseelsene under 1 subsidiært fengselsstraff 15 - femten - dager.
3. A betaler kr. 500 - femhundrekroner - i saksomkostninger til statskassen.
4. - - -.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Herredsretten oversendte 30. mars 1968 rettsboken med dom og de fremlagte dokumenter til politimesteren i Sør-Varanger, som hadde utferdiget tiltalebeslutning i saken. I oversendelsesbrevet meddelte retten at dommen var forkynt for domfelte og at han hadde fått levert et eksemplar av rettsboken.
I brev av 8. april 1978 - mottatt av politimesteren 12. april 1978 - meddelte domfelte at han prinsipalt påanket dommen, subsidiært begjærte saken innbrakt til fornyet behandling for Hålogaland lagmannsrett. I rettsmiddelerklæringen, som inneholdt en fullstendig gjengivelse av domskonklusjonen, var det for ankens vedkommende anført at dommen bygde på en uriktig lovforståelse av vegtrafikklovens
Side:936
straffebud om etterfølgende alkoholnytelse. Det ble påstått at herredsretten hadde lagt en for streng vurdering til grunn.
Da det av de foreliggende dokumenter ikke fremgikk hvor og når forkynnelse hadde funnet sted for domfelte, fant politimesteren at det burde foretas lovformelig forkynnelse av dommen. Etter hans anmodning ble dommen 19. april 1978 forkynt for domfelte på Vadsø politivakt. I forkynnelsespåtegningen er det anført at domfelte «ble avesket om han vedtok dommen hvilket han ikke gjorde. Han påkjærte til Lagmannsrett Kjæremålsutvalg». Dokumentene - med forkynnelsespåtegning - ble samme dag retunert til politimesteren i Sør-Varanger.
Ved erklæring - datert 2. mai 1978 - påanket politimesteren den avsagte dom. Anken rettet seg mot straffutmålingen. Etter påtalemyndighetens mening burde fengselsstraffen ha vært gjort ubetinget. Det ble i ankeerklæringen gjort gjeldende at domsgrunnene med hensyn til straffutmålingen måtte anses som mangelfulle og uklare. I påtalemyndighetens ankeerklæring var det ellers bemerket at domfelte - forut for den lovformelige forkynnelse - hadde anket over lovanvendelsen, subsidiært hadde begjært fornyet behandling. I et følgeskriv ble det anmodet om at domfelte - ved forkynnelse av påtalemyndighetens anke - skulle forespørres om han begjærte fornyet behandling for samtlige tiltaleposter, eller for bare enkelte av dem. Domfelte besvarte dette spørsmålet med at han begjærte fornyet behandling for samtlige poster.
Høyesteretts kjæremålsutvalg tok ikke til følge domfeltes begjæring om fornyet behandling, men besluttet å henvise til Høyesterett så vel domfeltes som påtalemyndighetens anke.
Under prosedyren for Høyesterett er det reist spørsmål om påtalemyndighetens anke er rettidig erklært. Forsvareren har nedlagt påstand om at påtalemyndighetens anke avvises.
Jeg er kommet til at forsvarerens påstand på dette punkt må tas til følge, idet påtalemyndighetens anke ikke er fremsatt innen den frist loven setter, jfr. regelen i straffeprosesslovens §382 annet ledd. Denne regel er begrunnet i at påtalemyndigheten ikke skal behøve å bestemme seg for godkjennelse av dommen eller for anvendelse av rettsmidler, før det er på det rene om tiltalte vil anvende noe rettsmiddel.
I denne sak var den ankeberettigede påtalemyndighet - som jeg tidligere har nevnt - allerede 12. april 1978 blitt kjent med at domfelte hadde inngitt rettsmiddel-erklæring mot en dom som han tydeligvis var vel orientert om. Politimesteren hadde også mottatt dommen. Han skulle således da ha mulighet for å vurdere spørsmålet om også påtalemyndigheten skulle anvende rettsmiddel. Jeg antar at påtalemyndighetens ankefrist måtte begynne å løpe fra dette tidspunkt. At politimesteren senere sørget for forkynnelse av dommen, kunne ikke medføre noen forlengelse av påtalemyndighetens ankefrist. Den anke som ble uttalt 2. mai, er således - etter min oppfatning - fremsatt etter utløpet av lovens frist. Jeg finner her ikke rom for å anvende regelen i straffeprosesslovens §384, og antar således at påtalemyndighetens anke må avvises.
Side:937
Domfeltes anke kan ikke føre frem.
Etter å ha fastslått at retten ikke hadde funnet det bevist at tiltalte forstod at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, har herredsretten reist spørsmålet om tiltalte måtte forstå at det kunne bli slik etterforskning. Retten har her - med støtte i lovens forarbeider og i rettspraksis, med henvisning til Rt-1960-1409 - fremholdt at det i utrykket «må forstå» ligger at de foreliggende omstendigheter var slike at den som ikke forstod, ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse.
Herredsretten har ansett at flere omstendigheter ved uhellet var av en slik karakter at tiltalte ikke hadde noen unnskyldning for sin manglende forståelse. Retten har herunder pekt på særskilte omstendigheter, som blant annet ødeleggelse av gjerdet, avsetning av oljemerker, glassbiter m.m. Den har videre pekt på passasjerenes opptreden ved bilen, hvor de viste seg synlig beruset - noe som «måtte gjøre det nærliggende å tenke seg at forbipasserende ville registrere dette og slutte seg til at det var promillekjøring inne i bildet. De forbipasserende ville ikke kunne vite hvem som hadde kjørt bilen.» Jeg finner grunn til å tilføye at det av dommen fremgår at domfelte var klar over at han var blitt sett ved dette kjøreuhell.
Ut fra det totalbilde som domsgrunnene således beskriver, kan jeg ikke se at det kan foreligge noen feil lovanvendelse når retten har fastslått at tiltalte etter dens mening ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse for at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Jeg er således kommet til at påtalemyndighetens anke må avvises og domfeltes anke forkastes. Straffutmålingen kan da ikke endres til skade for domfelte, slik påtalemyndigheten mener det burde ha vært gjort ut fra den foreliggende rettspraksis.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Påtalemyndighetens anke avvises.
Domfeltes anke forkastes.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Sinding-Larsen og Mellbye: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Dag Midling med domsmenn): - - -
Retten finner bevist at A fredag den 15. juli 1977 klokken 06.30 kjørte sin personbil DC 18396 i - - -veien i Kirkenes med en fart av 70 km/t, tiltross for at fartsgrensen var 50 km/t. Med seg i bilen hadde han 3 venner, B, C og D, alle fra Vadsø. De kom fra Kirkenes sykehus hvor D var blitt behandlet for en skade i hånden. Kjøringen fra Vadsø til Kirkenes hadde funnet sted på natten, og under kjøringen var det fortært en del alkohol i bilen av A's venner, noe som førte til at disse tre kl. 06.30 var synlig og svært beruset. A er ikke tiltalt for å ha vært påvirket under kjøringen og det
Side:938
er heller ikke fremkommet noe i retten som kan tyde på at så har vært tilfelle. A var klar over at fartsgrensen i - - -veien der hvor det senere omhandlede uhell inntraff var 50 km/t. Retten finner etter dette at tiltalte blir å dømme for overtredelse av vegtrl. §31 jfr. §6 annet ledd. I krysset - - -vn. og - - -gt. mistet A kontrollen over bilen. Han holdt da en fart på 70 km/t. Han hadde egentlig tenkt å kjøre bortover - - -vn. men bestemte seg av en eller annen grunn til å kjøre til høyre ned - - -gt. Det var under forsøket på å ta denne høyresving at hjulene mistet veigrepet. Bilen fortsatte rett fremover, og etterlot seg, ved at bremsene var satt på, et ca. 23 meters langt bremsespor i veibanen. Bilen fortsatte over en fortauskant og stoppet etter å ha kjørt ned deler av et hagegjerde. Retten mener at A med den hastighet han holdt ikke har vært tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom da han gjorde forsøk på å svinge ned - - -gt. med derav følgende skade på hagegjerde. Retten mener at A ved sin manøvrering har frembudt en ikke liten grad av fare for kollisjon med eventuelt møtende biler og fare for personskade på passasjerene ved påkjørselen av fortauskant og hagegjerde. A blir etter dette å dømme for overtredelse av vegtrl. §31 jfr. §3.
Etter at påkjørselen var et faktum, gikk A ut av bilen. Han undersøkte bilen som var forholdsvis sterkt skadet i forstilling og motor. Således rant det olje ut av motoren. Begge ekstralyktene var knust, og glasset lå på bakken. A gikk bort til en mann, vitnet E, som befant seg 20-25 meter fra uhellstedet. Han hadde befunnet seg ca. 50 meter fra uhellstedet da uhellet inntraff, men ble tilkalt av en hvinende bremselyd med påfølgende smell. A presenterte seg og spurte hvem som eiet gjerdet. Han sa også at han hadde kjørt. E opplyste at det var F som eiet gjerdet, men at han var bortreist og at han, E, så til huset. A avtalte med sistnevnte at A skulle betale for gjerdet og at dette skulle skje ved at F skulle kontakte A. Det skulle imidlertid senere vise seg at F var kommet hjem dagen før. Etter å ha ordnet med eieren av gjerdet v/E, gikk A tilbake til bilen. Hans 3 venner hadde etter uhellet gått ut av bilen, og befant seg i lengere tid rundt denne. De var alle synlig beruset og ravet rundt i nærheten av bilen. De var da observert av vitnet G som hadde kjørt forbi i sakte fart idet han kom opp fra - - -gt. Retten legger til grunn at både A og hans 3 venner har registrert denne bil og andre biler som måtte ha passert i den aktuelle tid.
G kjørte noe senere tilbake og ned - - -gt. Da var alle 4 rundt bilen som var flyttet til Varanger Auto ned i - - -gt. To av dem var på vei bort, den ene med en plastpose i hånden, mens den andre hadde en ølflaske i hånden. Vitnet kunne også se en kasse pils, en tom sådan, ved bilen. Vitnet kunne også nå konstatere at 3 av personene var beruset og at de sjanglet. Han varslet etter dette politiet. Før de 4 forsvant fra bilen var denne dyttet vekk fra gjerdet og ut på gaten og ned mot Varanger Auto hvor den ble parkert. Det var ansamlinger av olje der uhellet var skjedd, og ute på gaten, glassbiter fra de knuste lyktene lå også på stedet. A hadde registrert dette, men hadde ikke etter det han sier sett det lange bremsesporet. Retten finner at det måtte være nærliggende for A i betraktning av den kraftige nedbremsing å tro at det satte seg bremsespor i asfalten.
Etter å ha tatt med seg det de hadde å drikke i bilen, gikk A og hans venner til hans brors hybel. Der drakk A i løpet av kort tid en 1/2 flaske brennevin. Dette skjedde ca. 1-2 timer etter at uhellet inntraff. A har efter dette nydt alkohol før utløpet av den 6 timers fristen som er oppsatt i vegtrl.
Side:939
§22 annet ledd. Spørsmålet blir så om A forstod eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Retten finner ikke bevist at A forstod dette. Når det gjelder spørsmålet om han måtte forstå dette ligger heri et krav til kvalifisert uaktsomhet for at A kan felles. I uttrykket må forstå ligger at de foreliggende omstendigheter var slik at den som ikke forstod ikke hadde noen unnskyldning for sin manglende forståelse, jfr. Rt-1960-1410. Det er etter rettens mening flere omstendigheter omkring uhellet som er av en slik karakter at det må spørres om A hadde noen unnskyldning for sin manglende forståelse av at det kunne føre til politietterforskning. A hadde tydligvis forstått at det kunne bli politietterforskning ved at eieren gikk til anmeldelse. Dette søkte han å forhindre ved å inngå en avtale om erstatning med eieren ved dens representant E. Det fremtrer således som unnskyldning at A i forhold til eieren ikke regnet med skritt som skulle føre til politietterforskning. I forhold til andre som passerte uhellstedet vil en slik avtale være uten betydning idet avtalen ikke var gjort kjent for denne. Retten mener at et uhell av den karakter som det er snakk om her, med ødeleggelse av et gjerde, avsetning av oljemerker, glassbiter m.m. forteller noe om kjøringen forut for uhellet som gjør det meget nærliggende å tenke seg til politietterforskning kan finne sted. Retten mener at A ikke hadde noen unnskyldning for sin manglende forståelse av at politietterforskning kunne finne sted og finner bevist at A måtte forstå dette.
Retten finner bevist at A har utvist den kvalifiserte form for uaktsomhet som er straffbettngelse etter tiltalen. Retten skal videre bemerke at A's venners opptreden ved bilen, hvor de viste seg synlig beruset, måtte gjøre det nærliggende å tenke seg at forbipasserende ville registrere dette og slutte seg til at det var promillekjøring inne i bildet. De forbipasserende ville ikke kunne vite hvem som hadde kjørt bilen. A har etter rettens mening ingen unnskyldning for at han ikke har forstått at hans venners opptreden ville føre til politietterforskning. At tanken på at politietterforskning av denne grunn kunne skje, var nærliggende, bevises av det faktum at politietterforskning faktisk ble innledet p.g.a. vennenes opptreden, uten at dette imidlertid gis utslagsgivende vekt. Retten finner etter dette bevist at tiltalte måtte forstå at vennenes opptreden kunne føre til etterforskning.
A dømmes efter dette for overtredelse av vegirl. §31 jfr. §22 annet ledd. - - -