Rt-1978-951

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-09-02
Publisert:	Rt-1978-951
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 126B/1978
Parter:	A (advokat Ragnar Wesseltoft - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup).
Forfatter:	Blom, Løchen, justitiarius Ryssdal. Mindretall: Schweigaard Selmer, Elstad
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §10, §8, §9, Lov om born i ekteskap (1956)

Dommer Blom: A er født i 1952 og fru A i 1949. De ble gift i 1974 og fikk 23. september 1975 en sønn B. Moren hadde da de giftet seg, to barn fra et tidligere ekteskap, og hadde omsorgen for det ene.

3. mai 1976 reiste moren separasjonssak og påstod seg tilkjent foreldremyndigheten til fellesbarnet. Under saksforberedelsen bad hun om avgjørelse for at barnet som var blitt boende hos faren da hun i mars 1976 forlot hjemmel, skulle være hos henne inntil saken var endelig avgjort, men Skien og Porsgrunn byrett avsa 9. juni 1976 kjennelse hvoretter gutten skulle bli hos faren til saken var endelig avgjort.

Den 4. oktober 1976 avsa byretten dom med slik domsslutning:

«1. Fru A og A separeres, jfr. ekteskapslovens §41, 2. pkt.

Side:952

2. A tilkjennes foreldremyndigheten til fellesbarnet B, født xx.xx.1975.

3. Fru A dømmes til å betale oppfostringsbidrag til B med kr. 200 - to hundre kroner 00/100 - pr. mnd. fra 1. november 1976. Beløpet forfaller til betaling forskuddsvis den første i hver måned.

4. A frikjennes for å betale underholdsbidrag til hustruen.

5. Felleseiet deles etter restitusjonsprinsippet.

6. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Moren anket over dommen for så vidt angår domsslutningen punkt 2, 3 og 4, og Agder lagmannsrett avsa 13. mai 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Fru A skal ha foreldremyndigheten for fellesbarnet B, født xx.xx.1975.

2. A betaler i bidrag til fru A kr. 1000 - ett tusen 00/100 kroner - pr. måned og for B kr. 500 - fem hundre 00/100 kroner - pr. måned. Beløpene forfaller til betaling forskuddsvis den første dag i hver måned og første gang 1. august 1977.

3. Erstatning for saksomkostninger idømmes ikke.»

Faren har påanket lagmannsrettens dom. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den i det foreliggende tilfelle har tilkjent moren foreldremyndigheten på grunnlag av presumsjonsregelen i lov om born i ekteskap av 21. desember 1956 nr. 9 §8 annet ledd. Avgjørende må være at moren ikke har hatt noen særlig kontakt med gutten siden våren 1976, og at dette kun skyldes henne selv. Gutten, som har bodd hos farens foreldre - for det meste sammen med faren - har det godt der han er, og er grodd fast i miljøet, så det ville være meget uheldig å flytte ham. Dette bekreftes også av de sakkyndige uttalelser. Han har nedlagt slik påstand:

«1. Pkt. 2,3 og 4 i Skien og Porsgrunn byretts dom stadfestes.

2. fru A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Moren, som har hatt fri sakførsel for alle retter, henholder seg til lagmannsrettens dom og mener at dens riktighet bestyrkes av utviklingen etter dommen. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at bidraget først forfaller til betaling med virkning fra 1. september 1978.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Det er opplyst at partene ble skilt ved bevilling av fylkesmannen sommeren 1977.

Partene har ikke krevd sakkyndige oppnevnt for Høyesterett, men det er avholdt to bevisopptak med avhør av partene og i alt 10 vitner, hvorav 7 ikke har vært avhørt tidligere. Med to unntak foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Det første gjelder praktiseringen av et rettsforlik inngått under bevisopptak 20. desember 1977. Etter dette rettsforlik skulle moren under sakens videre gang ha rett til samvær med gutten, først i

Side:953

begrenset utstrekning, men fra februar 1978 skulle hun ha barnet hos seg annen hver week-end, og partene skulle senere drøfte spørsmålet om samsværsrett i påsken og sommeren. Partenes prosessfullmektiger har i skranken opplyst at forliket den første tid ble gjennomført etter avtalen, men at den utvidede besøksrett fra februar/mars ikke eller bare i begrenset utstrekning er blitt gjennomført. De har gitt sterkt motstridende opplysninger om årsaken til dette.

Det annet unntak gjelder farens fremtidsplaner. For byretten og lagmannsretten hadde han gjort gjeldende at han ikke hadde planer om å flytte fra sine foreldres hjem. Under bevisopptaket i desember 1977 opplyste han at han var forlovet og aktet å inngå ekteskap med en fraskilt kvinne som hadde en 10-års gammel gutt. De skulle gifte seg i nær fremtid, og B skulle så snart ekteskapet var inngått, flytte sammen med dem i bolig som lå nær besteforeldrenes. Under bevisopptaket i april 1978 opplyste han at han og hans forlovede ikke lenger bodde sammen, da de ikke hadde råd til å kjøpe huset som de hadde bodd i, og som var på salg. Han var flyttet tilbake til foreldrene, men ville gjøre alt for å skaffe ny bolig. Han håpet at dette ville gå i orden i løpet av året, og de ville gifte seg så snart boligspørsmålet var løst. I Høyesteretts skranke har farens advokat opplyst at faren av hensyn til gutten ikke lenger er innstilt på å realisere sine ekteskapsplaner med det første. Han vil bo hos sine foreldre fremdeles, men forlovelsen er ikke hevet, og han ser sin forlovede hver dag. Selv om han gifter seg, er han innstilt på at gutten skal bli boende hos hans foreldre.

Om de nye opplysninger må jeg si at det er beklagelig at de er meddelt Høyesterett gjennom advokatene, og dertil i en ufullstendig og delvis motstridende form. Jeg har overveiet hvorvidt saken bør utsettes så forholdene kan bli nærmere klarlagt, men er kommet til at det ikke er betenkelig å avgjøre den nå. Jeg legger da vesentlig vekt på at jeg ikke kan finne holdepunkt for at ytterligere opplysninger vil endre det resultat jeg, slik saken nå står, finner er riktig, og tar også i betraktning at saken er blitt meget gammel.

Når det gjelder realiteten, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Hva morens forhold angår, bemerker jeg at det intet er opplyst som kan få meg til å fravike lagmannsrettens vurdering av henne som et alminnelig sundt menneske. Denne vurdering er også bygget på lagmannsrettens inntrykk av henne, og den er bekreftet av en flerhet av de vitner som ble avhørt ved bevisopptaket. Jeg finner det klart at den omstendighet at moren på tiden for separasjonssakens behandling i byretten var nervøs og nedfor, ikke kan tillegges betydning for den avgjørelse som i dag skal treffes. Og selv om moren i noen grad skulle kunne bebreides at den avtalte besøksordning ikke er blitt gjennomført - noe jeg ikke har mulighet for å ta standpunkt til - vil det ikke endre min oppfatning. Etter de foreliggende opplysninger må jeg som lagmannsretten gå ut fra at moren har forutsetninger og muligheter for å påta seg det fulle ansvar for å gi gutten en fullverdig oppvekst.

Jeg er også enig i lagmannsrettens syn på faren og finner det klart

Side:954

at om valget skulle stå mellom å la gutten være alene hos faren eller alene hos moren, måtte foreldremyndigheten tilkjennes moren.

Det som gjør avgjørelsen tvilsom, er at gutten har hatt det godt hos sine besteforeldre og fremdeles har det godt der. Jeg må også anta at farens nærvær der har bidratt til å skape et godt hjem for gutten. Når så er tilfelle, byr det klarligvis på betenkeligheter å ta gutten ut av miljøet.

For meg er det imidlertid avgjørende at jeg ikke kan bygge på at den foreliggende situasjon vil bli opprettholdt over lengre tid. Under bevisopptakene gav faren som nevnt klart uttrykk for at han ville gifte seg og ta med seg gutten i det nye ekteskap. Skulle så skje, ville jeg bestemt anta at det ville være bedre for gutten å bli hos sin mor. Og etter mitt syn på moren ville jeg tross farforeldrenes utpreget positive egenskaper, også finne det bedre for gutten å komme til henne enn å bli værende hos besteforeldrene etter at faren hadde flyttet. Nå har riktignok faren meddelt sin advokat at ekteskapsplanene inntil videre ikke vil bli realisert. Men hans fremtidsplaner er så sterkt preget av usikkerhet at jeg ikke kan anse det tilnærmet sikkert at han i lengre tid vil bli boende hos sine foreldre som ugift.

Under disse omstendigheter antar jeg at det vil være best for gutten å bli flyttet til sin mor, og går derfor ikke inn på partenes noe divergerende syn på regelen i ektebarnlovens §8 annet ledd.

Begge advokater har gitt uttrykk for at deres parter uansett sakens utfall vil medvirke til gjennomføring av en rimelig besøksrett, og ingen av dem har ønsket at denne skal reguleres i dommen. Skulle uenighet oppstå, vil den måtte løses ved særskilt saksanlegg etter lovens §8 tredje og fjerde ledd.

Jeg finner at bidraget til mor og barn bør begynne å løpe fra 1. oktober 1978.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner at faren har hatt rimelig grunn til å innbringe saken for Høyesterett, slik at det heller ikke der tilkjennes omkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at de fastsatte bidrag første gang betales 1. oktober 1978.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og finner at byrettens dom bør stadfestes. Jeg er enig med førstvoterende i at det er å beklage at saken ikke er bedre opplyst for Høyesterett, men også jeg er under noen tvil kommet til at saken bør pådømmes nå, dels fordi den allerede er blitt gammel, og dels fordi jeg har liten tro på at det for tiden er mulig å oppnå noen klargjøring av vesentlig betydning for resultatet.

Moren flyttet hjemmefra da B var et halvt år. Hun har hatt liten

Side:955

kontakt med sønnen etter samlivsbruddet. I forbindelse med bevisopptaket for Skien og Porsgrunn byrett 20. desember 1977 til bruk for Høyesterett ble det inngått rettsforlik om utøvelse av samværsrett. Det synes å være på det rene at rettsforliket ikke har vært etterlevet etter sin ordlyd. Partene har imidlertid ikke forklart seg om dette, og jeg savner derfor nærmere opplysninger om gutten kjenner og opplever sin mor som mor.

Siden moren flyttet hjemmefra har gutten - som snart er 3 år - bodd hos sin fars foreldre. Også faren har stort sett bodd der. Det er enighet om at B har det trygt og godt hos sine besteforeldre, som får de beste skussmål og som ennå er relativt unge - i begynnelsen av 50-årene. I bevisopptaket for Høyesterett har faren forklart at han har planer om å gifte seg med en fraskilt kvinne som fra før har en sønn på 10 år. Tidspunktet er avhengig av når de får bolig. B skal da flytte med faren til det nye hjem. For Høyesterett har imidlertid farens prosessfullmektig - på bakgrunn av en samtale som han nylig har hatt med faren - gitt uttrykk for at faren ikke har noen umiddelbare ekteskapsplaner, og at iallfall B i overskuelig fremtid vil bli boende hos farsforeldre.

Jeg finner det beklagelig at det ikke ved nytt bevisopptak er søkt bedre klarlagt hvilke fremtidsplaner faren har med hensyn til sønnens oppvekstforhold. Det er et vesentlig spørsmål for avgjørelse av om foreldremyndigheten bør tilkjennes faren eller moren.

Ved tvist om foreldremyndighet skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. lov om barn i ekteskap §8 annet ledds første punktum. Den fortrinnsrett som er gitt moren for så vidt angår små barn, jfr. annet punktum, er subsidiær. Den kommer bare til anvendelse dersom det ellers ikke er mulig å avgjøre hvor det vil være best for barnet å være. Ved vurderingen av hvor barnet vil få det best, kan det også tas hensyn til barnets oppvektsvilkår hos andre enn foreldrene, jfr. Rt-1971-1100. Etter mitt syn er det helt ut barnets interesser som står i sentrum når det skal avgjøres hvor barnet skal være, og ikke mors eller fars interesse i å få foreldremyndigheten over barnet.

I det foreliggende tilfelle peker ingen av foreldrene seg ut som særskilt skikket til å ta seg av B. Ingen av dem er heller uskikket. Dersom moren får foreldremyndigheten over ham, må gutten skifte miljø og flytte til en mor som han i et hvert fall ikke kjenner særlig godt. Han vil vokse opp sammen med en ca. 5 år eldre halvbror hos en mor som i dag er enslig, men som etter sin alder - 29 år - mest sannsynlig vil finne seg en ny mann.

Dersom foreldremyndigheten gis til faren, finner jeg, som allerede nevnt, at de foreliggende opplysninger er utilfredsstillende til en bedømmelse av hvordan B vil få det. Jeg vet ikke om farens mening nå er at B skal bli boende hos farsforeldrene, eller om faren snart vil gifte seg, flytte og ta B med. Det eneste som synes tålelig klart er at en flytting av gutten ikke er umiddelbart forestående.

En flytting av B, enten det er til moren eller med faren, vil by på en rekke usikkerhetsmomenter. Det som er på det rene, er at gutten i dag bor trygt og godt hos farsforeldrene som allerede har vist stor

Side:956

ansvarsbevissthet overfor ham.

Etter min mening vil det være best for B å bli boende hos besteforeldrene. Forutsetningen for dette er at faren tilkjennes foreldremyndigheten. Farens fremtidsplaner er imidlertid, som allerede nevnt, mangelfullt opplyst. Det er mulig at han nå mener at gutten fortsatt skal bo hos besteforeldrene. Ut fra guttens interesser kan jeg ikke se bort fra denne mulighet. A tilkjenne moren foreldremyndigheten på grunn av den usikkerhet som råder med hensyn til farens planer, ville bety å utelukke for gutten den tilværelse som jeg mener vil være den beste for ham. Det kan ikke være riktig. Jeg er derfor kommet til at foreldremyndigheten må tilkjennes faren. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at dersom forholdene blir forandret ved at B flyttes fra sine farsforeldre, ville dette kunne gi moren grunnlag for å ta opp igjen spørsmålet om foreldremyndigheten, jfr. §9 annet ledd i lov om born i ekteskap.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med tredjevoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Justitiarius Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom, og tilføyer:

Etter de gode og samstemmige opplysninger som foreligger om fru A og om det hjem hun har skapt for sin sønn C av første ekteskap, kan det etter min mening ikke være tvilsomt at hun er skikket til også å ha omsorgen for sin 3 år gamle sønn B av annet ekteskap.

Under disse omstendigheter og etter det som ellers er opplyst i saken, er jeg enig med førstvoterende i at det vil være bedre for B å flytte sammen med moren og halvbroren C enn å flytte sammen med faren, hans nåværende forlovede D og hennes sønn.

Noe annerledes stiller saken seg dersom A skulle utøve foreldremyndigheten på den måte at gutten blir boende hos hans foreldre uansett om han inngår nytt ekteskap. Men selv om valget i realiteten skulle stå mellom besteforeldrene og moren, vil det etter min mening være den beste ordning at moren får foreldremyndigheten over gutten. Det er klart at gutten har hatt det trygt og godt hos sine besteforeldre. Men i det foreliggende tilfelle kan det heller ikke være grunn til å tvile på at gutten vil få et godt hjem hos sin mor. I likhet med førstvoterende finner jeg at det da vil være best for gutten å komme til moren. Samværsretten må kunne ordnes på slik måte at gutten også opprettholder forbindelsen med faren og hans foreldre.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av by rettens dom (dommer Finn Elseth): - - -

Rettens mening:

Fru A er født xx.xx.1949. Hun har vært gift tidligere er skilt og har to barn fra dette ekteskapet på 5 1/2 og 7 år. Hun bor nå på X i en leilighet som hun leier av sin søster, sammen med barnet på 5 1/2 år fra første ekteskap. Saksøkeren har gått i frisørlære, men ble ikke ferdig utdannet. I tiden siden hun ble gift med saksøkte, har hun stort sett vært hjemmeværende husmor.

Side:957

A er født xx.xx.1952. Han har ingen spesiell yrkesutdannelse, men er siden midten av juli d.å. ansatt som sjåfør hos - - -. Inntekten oppgir han til ca. kr. 50 000 i året. Sammen med sønnen B bor han hjemme hos foreldrene på Y. Han disponerer imidlertid fremdeles den tidligere fellesleiligheten og betaler kr. 350 pr. måned i leie. Denne leiligheten vil han gjerne beholde, da han er blitt lovet å få kjøpe huset om noen år.

Hverken under sakforberedelsen eller hovedforhandlingen er det kommet fram opplysninger som gir retten grunnlag for å si at en av foreldrene er bedre eller dårligere skikket enn den annen til å se seg av B. §8, 2. ledd i loven om born i ekteskap av 21.12.1956, gir moren fortrinnsrett til foreldremyndigheten når barnet er lite. Loven sier imidlertid i samme ledd at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Fortrinnsretten for moren gjelder dessuten bare dersom retten ikke kommer til at det er bedre for barnet «å væra hjå faren». Ved vurderingen av spørsmålet om det vil være bedre for barnet å være hos faren, må retten også kunne ta hensyn til et etablert forhold med pleieforeldre, jfr. Rt-1971-1100.

Retten ser det slik at det i dette tilfelle vil være best for B at faren blir tilkjent foreldremyndigheten. I dette ligger ikke at retten har funnet faren bedre skikket enn moren til å ha omsorg for barnet. Det er den etablerte situasjon med B's plassering hos besteforeldrene som har vært avgjørende for retten. I den sakkyndiges vurdering av problemet heter det bl.a.:

«Farforeldrene er nå den part som kjenner B best og som klarest ser ansvaret overfor dette menneskebarnet. Jeg tror dette er avgjørende for dem. Å ha B representerer ikke økonomisk vinning, men tvert imot mer bundethet og omsorg. Det vanlige er vel at moren får foreldreretten til små barn. Dersom B kommer til sin mor, vil han dele skjebne til mange barn til enslige mødre. Erfaringsmessig viser det seg at en slik situasjon kan bli vanskelig for barna dersom moren ikke er spesielt innstilt på først og fremst å satse på barna. Det viser seg gjerne også at familieforholdene blir noe ustabile i og med at disse unge mødre sjelden blir værende alene. Det finnes sjølsagt unntak, og hvordan det vil gå i dette tilfellet, er det vanskelig å uttale seg om.

Slik som jeg opplevde denne situasjonen, er jeg tilbøyelig til å mene at verken far eller mor tilfredsstiller kravene til å gi B rolige og harmoniske oppvekstforhold. Farforeldrene synes i denne sammenheng å være den instans som har muligheten for å skape ro og trygghet for barnet i kraft av hva de selv er.

Dersom B fortsatt får være hos sine farforeldre, vil han

1. vokse opp i sosialt og økonomisk trygge forhold

2. få «foreldre» som er voksne og modne til å forstå oppdrageransvaret

3. ha fortsatt naturlig kontakt med sin far

4. forventes å kunne få kontakt med sin mor, siden forholdet mellom henne og svigerforeldrene har vært relativt konfliktfritt.

Det er vel grunn til å tro at B vil kunne tilbringe storparten av sin barndomstid hos farforeldrene og derved få en trygg basis for sin videre utvikling.»

Retten er i det vesentlige enig i det som ovenfor er sitert fra den sakkyndiges vurdering. B har nå bodd hos sine besteforeldre i et halvt år, og etter det som er opplyst tilpasset seg på en utmerket måte. Selv om han bare

Side:958

er ett år gammel, synes det likevel betenkelig å la ham skifte miljø. Det pekes på at morens boligforhold er usikre, idet leieforholdet med søsteren er nektet godkjent av borettslaget. Om saksøkeren vil få anledning til å kjøpe leiligheten synes også usikkert. Retten er oppmerksom på at det med fremtiden for øye også knytter seg visse usikkerhetsmomenter til saksøktes nåværende situasjon med bopel hos foreldrene. Skulle forholdene bli vesentlig endret, vil imidlertid spørsmålet om foreldremyndigheten kunne bli prøvd på nytt med hjemmel i §10 femte ledd, i loven om born i ekteskap. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Christiansen, Guri Sunde og sorenskriver Aage Jansen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Etter §8 annet ledd i lov om barn i ekteskap skal barnet være hos moren når det er lite, medmindre retten finner at det vil ha det bedre hos faren. I saken her gjelder det et barn på ca. 20 måneder, hvilket er et lite barn i lovens forstand. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det nå ikke foreligger slik overvekt av fordeler på farens side, at det er grunn til å fravike presumpsjonen om foreldremyndighet for moren.

For sin del finner ikke lagmannsretten at det er knyttet nevneverdige betenkeligheter ved å la moren få B. I denne forbindelse vil retten påpeke at situasjonen har endret seg på to forholdsvis vesentlige punkter siden byretten hadde saken til behandling. I sin begrunnelse har byretten bl.a. vist til at den ankende parts boligforhold den gang var usikre. Det er imidlertid nå på det rene at hun har overtatt en treværelsers borettslagsleilighet etter sin søster, hvor hun skulle ha god plass til B. I kjennelsen 9. juni 1976 om foreløpig plassering av barnet uttaler byretten bl.a. at den har fått et sterkt inntrykk av at den ankende part da var inne i en periode med store psykiske problemer, at hun var ubalansert med liten selvkontroll og at omsorgen for B kunne innebære en belastning som ville gå utover den lille. Uttalelser i denne retning er ikke gjentatt i byrettens dom, men i den utstrekning slike synspunkter skulle ha hatt betydning for dommen, synes det etter lagmannsrettens oppfatning ikke lenger grunn til å legge vekt på slike forhold. Så langt lagmannsretten har grunnlag for å gjøre seg opp noen mening om hennes nåværende tilstand, bl.a. ved det umiddelbare inntrykk hun ga i retten, er det intet som tyder på at den ankende part nå i nevneverdig grad skulle være ute av psykisk balanse. Så langt lagmannsretten kan bedømme, virker hun som et alminnelig sunt menneske. Retten antar etter dette at de sinnsmessige forstyrrelser som byretten har observert, har vært av forbigående art og skyldes påkjenninger som følge av uoverensstemmelser i ekteskapet og det påfølgende brudd mellom ektefellene.

Alt i alt er lagmannsretten kommet til at moren skulle ha muligheter til å gi B en alminnelig bra oppvekst. Som nevnt har hun nå egen leilighet. Hennes foreldre bor like i nærheten, hvilket må antas å innebære en berikelse av miljøet for B. Den ankende part er hjemmeværende og vil antagelig fortsatt være det, slik at hun får god tid til å ta seg av B.

Den barnepsykologisk sakkyndige som var oppnevnt av byretten, er tilbøyelig til å mene at verken faren eller moren tilfredsstiller kravene til å gi B rolige og harmoniske oppvekstforhold. De betraktninger som ligger bak

Side:959

denne konklusjon er imidlertid nokså ubestemte og vage når det gjelder den ankende part, og lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på uttalelsen så langt. Fra ankemotpartens side er det gjort til et poeng at den ankende part ikke har vist interesse for å ha kontakt med barnet etter samlivsbruddet. Lagmannsretten legger ikke vesentlig vekt på dette forhold ved bedømmelsen av den ankende parts skikkethet til å ha barnet. Bakgrunnen for den ankende parts holdning i denne sak antas å være at hun fant det uholdbart at besøkene, slik mannen forlangte det, til å begynne med skulle finne sted i hans hjem og i overvær av både ham selv og sannsynligvis hans familie. Slik forholdene mellom partene hadde utviklet seg, finner retten det forståelig at den ankende part avsto fra å treffe barnet på de premisser som nevnt.

Ved sin vurdering har byretten lagt avgjørende vekt på at B allerede var plassert hos farens foreldre og på det stabile og trygge miljø han der ville få. Lagmanssretten har for sin del ingen grunn til å tvile på at B hos besteforeldrene har hatt og fortsatt vil få den beste pleie og omsorg. Slik saken nå ligger an, kan lagmannsretten imidlertid ikke se at dette moment kan være avgjørende. Lagmannsretten antar at faren alene ikke vil kunne gi barnet slik omsorg at han må foretrekkes fremfor moren. I den barnepsykologiske sakkyndiges erklæring heter det bl.a. at ankemotparten virker for usikker og umoden til å kunne gå inn i rollen som ansvarsbevisst far og at han i den situasjon som er etablert mer vil ha rolle som onkel eller storebror, slik at det reelle ansvar vil falle på hans foreldre. I og med at ankemotparten vil være borte på arbeid det meste av dagen, må det også av denne grunn antas at det meste av omsorgen faller på bestemoren. For lagmannsretten synes det etter dette som faren isolert sett ikke har forutsetninger for å ha fullt ansvar for barnet og at den reelle omsorg for den største del vil bli overlatt til andre enn en av foreldrene, nemlig til farens foreldre. På den annen side har barnets mor, sålangt lagmannsretten kan bedømme, forutsetninger og muligheter for det å påta seg det fulle ansvar for å gi gutten en fullverdig oppvekst. Når situasjonen er denne, antar lagmannsretten at lovens mening må være at foreldremyndigheten skal tillegges den av foreldrene som er i slik stilling som moren i den foreliggende sak.

Fra ankemotpartens side er det under henvisning til erklæring fra dr. Hartvig ved psykiatrisk avdeling ved Telemark Sentralsjukehus fremhevet at B har stabilisert seg hos farens foreldre og at et miljøskifte nå ville være uheldig. Lagmannsretten er klar over at et miljøskifte kan være en belastning for barnet. Det er imidlertid ikke grunnlag for å tro annet enn at det her eventuelt bare vil gjelde virkninger av forbigående art, og resultatet i så henseende vil i stor utstrekning avhenge av på hvilken måte barnet blir overflyttet til moren. Retten finner det også uheldig at en etablert situasjon skulle være til hinder for den ordning som finnes best i samsvar med lovens forutsetning. Når det gjelder dr. Hartvigs uttalelse om miljøskifte, er denne, såvidt skjønnes, ikke nærmere underbygget med observasjoner av barnet e.l., og uttalelsen er heller ikke nærmere begrunnet i erklæringen. - - -

Side:960