Rt-1979-1026

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1979-09-15
Publisert:	Rt-1979-1026
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 117B/1979
Parter:	Statsadvokat Ragnar Roaldset, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad).
Forfatter:	Michelsen, Holmøy, Stabel. Mindretall: Skåre, Bølviken
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1887) §451, §452, Straffeloven (1902) §52, §31

Dommer Michelsen: Asker og Bærum forhørsrett avsa den 12. juni 1979 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §22 første ledd til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager. I medhold av strl. §52 følgende gjøres straffen betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

Med hjemmel i strl. §52 nr. 4 dømmes A til å betale til statskassen en bot stor kr. 10.000,- kronertitusen -, subsidiært 15 - femten - dagers fengsel.

A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til statskassen med kr. 600,- kronersekshundre -.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens domsgrunner.

Over denne dom har politimesteren i Asker og Bærum erklært anke for å oppnå at fengselsstraffen gjøres ubetinget. Etter påtalemyndighetens oppfatning gir de spesielle forhold som foreligger i saken, ikke grunnlag for en betinget reaksjon. I denne forbindelse anføres det at man ikke kan akseptere at de amerikanske militære myndigheters disiplinærforføyninger skal gi anledning til at man gjør unntak fra hovedregelen om ubetinget fengselsstraff overfor dem som overtrer de norske regler om promillekjøring. Man kan ikke stille det amerikanske militære personell som tjenestegjør her i landet, og som står under norsk jurisdiksjon, i noen særstilling i forhold til våre regler og praksis på trafikklovgivningens område.

Forsvareren har henholdt seg til forhørsrettens straffutmålingsbetraktninger som han anser for riktige, og har anført at det er i overensstemmelse med norsk rettspraksis at det anvendes betinget straff for promillekjøring når en soning av straffen vil medføre usedvanlig tunge følger for den domfelte. Forsvareren har vist til de alvorlige økonomiske og tjenestlige konsekvenser dommen og i særlig grad soningen av straffen har fått og vil få for domfelte. Han har også fremholdt de vanskeligheter en soning vil medføre for domfeltes familie. Etter forsvarerens oppfatning må man videre legge vekt på at domfelte nå har gjennomgått en ca. 30 dagers kur for sitt alkoholproblem ved et militærhospital i Vest-Tyskland.

Jeg er kommet til at anken bør forkastes.

Side:1027

Domfelte har gjort seg skyldig i en graverende overtredelse av de norske regler om kjøring med motorvogn i påvirket tilstand. Det er helt på det rene at domfelte var godt kjent med disse bestemmelser, og på dette punkt atskiller denne sak seg fra en rekke andre hvor utlendinger har stått tiltalt for brudd på våre regler om promillekjøring.

Under disse omstendigheter synes det meget vanskelig å finne plass for en betinget reaksjon. Man har dog i rettspraksis fraveket hovedregelen om ubetinget fengselsstraff i disse sakene dersom soningen av straffen vil medføre slike følger at den må sies å bli en helt usedvanlig og urimelig byrde for domfelte. Jeg er kommet til at dette er tilfellet i denne saken, og da det også foreligger andre omstendigheter som taler for å gjøre reaksjonen betinget, har jeg under sterk tvil funnet at forhørsrettens dom bør opprettholdes.

Etter det som er opplyst i saken, vil en soning av fengselsstraffen få alvorlige økonomiske og tjenestlige følger for domfelte.

I en alder av 17 år lot domfelte seg verve til den amerikanske hær. Han har nå gjort tjeneste i 12 år og har oppnådd sersjants grad. Hans nåværende vervingskontrakt utløper i 1983, og han vil da ha en tjenestetid på 16 år bak seg. Et slikt tidsrom er imidlertid ikke tilstrekkelig til at domfelte, om han da forlater eller må forlate hæren, blir pensjonsberettiget eller får rett til andre sosiale og medisinske goder. Slike rettigheter oppnås først etter 20 års tjenestetid. Det er domfeltes plan å tjenestegjøre i alle fall i 20 år. Skulle han etter 16 års tjeneste måtte søke seg et sivilt levebrød, vil han komme i en vanskelig situasjon. De kvalifikasjoner han har tilegnet seg i det militære, vil han ikke kunne dra nytte av på det sivile arbeidsmarked.

Dersom domfelte må sone fengselsstraffen, vil han etter hva det er opplyst i saken, i henhold til gjeldende amerikanske regler ikke få sin vervingskontrakt fornyet i 1983. Dette er ikke, etter det som Høyesterett er gjort kjent med, en følge av at domfelte er straffedømt. Det skyldes heller ikke i og for seg at domfelte har sont en fengselsstraff, men er en konsekvens av at domfelte vil måtte være fraværende fra sin tjeneste mens han soner straffen. Et slikt fravær regnes som ulovlig. Det er såkalt «bad time», og den som har gjort seg skyldig i slikt fravær, får ikke sin kontrakt fornyet.

Domfelte har rett til 30 dagers permisjon i året, og man kunne tenke seg at soningen - som meget vanlig i vårt land - kunne innpasses i en slik ferie. Det er imidlertid opplyst at domfelte ikke vil få permisjon for å sone straffen, da han under permisjon må være i stand til å møte i det militære på 12 timers varsel. Fraværet for å sone i fengsel vil således under enhver omstendighet bli ansett som «bad time».

Det kan gis dispensasjon fra disse bestemmelser. Den må i tilfelle gis av de sentrale militære myndigheter i Washington, og det er under saken sagt at man ikke kan regne med at slik dispensasjon overhodet vil bli gitt.

Jeg stiller meg fremmed overfor de regler og synspunkter jeg har gjort rede for. Opplysningene er imidlertid bekreftet av ansvarlig amerikansk militært hold, og jeg finner da i denne sak å måtte legge

Side:1028

til grunn for min avgjørelse at en soning av fengselsstraffen vil få disse følger for domfelte.

Man står da etter min oppfatning overfor den situasjon at en fullbyrdelse av straffen for domfelte vil medføre dyptgripende konsekvenser som en tilsvarende dom overfor en nordmann ikke ville ha trukket etter seg. Også for en nordmann vil en dom for promillekjøring kunne få andre enn strafferettslige følger. Han vil miste sitt førerkort og da kanskje sitt arbeid. Vanligvis er imidlertid dette en konsekvens av administrativ lovgivning, og den kan ikke avverges av domstolene ved valg av betinget reaksjon. De pensjonsrettslige konsekvenser det er tale om i denne sak, må i alle fall bety en meget tung byrde og må anses som ekstraordinære.

Etter min oppfatning er det etter dette berettiget å si at soningen om ikke i seg selv, så dog i sine konsekvenser vil innebære en usedvanlig byrde for domfelte i den særlige situasjon han befinner seg i.

Jeg føyer til at forholdene i denne sak synes å ligge annerledes an enn i den avgjørelsen som er inntatt i Rt. for 1958 1257.

Også selve det forhold at domfelte straffedømmes her i landet, leder til tjenestelige og økonomiske konsekvenser for ham. Han vil ikke bli degradert i den forstand at han mister sin militære rang. Han vil imidlertid bli sikkerhetsmessig nedgradert. Dommen vil bli ført på hans militære rulleblad og etter det opplyste medføre en hindring for forfremmelse og gjøre det vanskelig for domfelte å få delta i militære kurser eller gjøre tjeneste i bestemte stillinger. Han vil videre bli frabeordret sin nåværende stilling og beordret til tjenestegjøring i Vest-Tyskland for den tiden som gjenstår av hans nåværende kontrakt. De 18 måneder han har arbeidet i Norge, vil ikke bli godskrevet ham som tjenestetid, og han vil ved en forflytning til Tyskland gå ned i lønn.

Disse disiplinærforføyninger bør etter min oppfatning tas i betraktning i domfeltes favør når man overveier om fengselsstraffen bør gjøres betinget. Jeg viser i denne forbindelse til den norske lov om militær disiplinærmyndighet av 6. mai 1921 nr. 3 §9 annet punkt. Man kan diskutere om det jeg har nevnt er refselser i egentlig forstand, men uansett hvordan man vil betegne de forholdsregeler som er tatt overfor domfelte, bør de tillegges betydning under avveiningen.

Jeg tillegger det også vekt at domfelte nå frivillig har gjennomgått et kuropphold av ca. 30 dagers varighet.

Når fengselsstraffen gjøres betinget, bør domfelte i tillegg ilegges en ubetinget bøtestraff, jfr. straffelovens §52 nr. 4. Boten bør settes så høyt at denne straff innebærer en økonomisk byrde for domfelte, og jeg finner etter det som er opplyst om domfeltes inntektsforhold ikke grunn til å redusere den boten forhørsretten har ansett passende.

Som det fremgår er det fra aktoratets side pekt på de uheldige konsekvenser en betinget fengselsstraff kan tenkes å få vis-à-vis vervet amerikansk personell som tjenestegjør her i landet. Jeg har ikke funnet å kunne gi denne betraktning utslagsgivende vekt. De

Side:1029

tjenestlige og økonomiske konsekvenser de utsetter seg for som overtrer våre promillebetsemmelser, vil sammen med risikoen for en bot av anseelig størrelse virke i preventiv retning.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at anken må tas til følge, og at fengselsstraffen bør gjøres ubetinget.

Som nevnt av forhørsretten får saken karrieremessige og økonomiske konsekvenser for domfelte uansett om straffen gjøres betinget eller ikke. Det er i og for seg ikke uvanlig at promillekjøring får slike konsekvenser, og domfelte synes ikke ved de konsekvenser jeg foran sikter til å bli rammet hardere enn det som ofte er tilfelle med norske domfelte. Det spesielle ved saken er at spørsmålet om betinget eller ubetinget fengselsstraff forutsettes å ville få betydning for spørsmålet om reengasjement i 1983, og derfor for domfeltes anledning til å opptjene pensjonsrettigheter.

Det er usikkert hva dette betyr økonomisk. Domfelte har anført at den erfaring han har fra sin militære virksomhet, ikke vil komme ham til nytte om han i 1983 må søke sivilt arbeid. Jeg må imidlertid legge til grunn at han vil oppnå en rimelig lønnsinntekt. Han er født i 1949 og vil være yrkesaktiv ennå i mange år. Man kan altså ikke ta for gitt at de økonomiske konsekvenser av å måtte slutte i 1983, vil ha så stor betydning som domfelte hevder.

Det kan være tvilsomt i hvilken utstrekning man ved straffutmålingspraksis ved norske domstoler bør legge vekt på de konsekvenser den norske dommen kan få etter lovreglene i andre land som domfelte har tilknytning til. Som forhørsretten er inne på, kan det føre til urimelige resultater om norsk straffutmålingspraksis legges til grunn uten at konsekvensene i domfeltes hjemland tas i betraktning. Her synes jeg imidlertid ikke disse konsekvenser er av slik karakter og styrke at de gir grunnlag for å fravike den alminnelige praksis i promillesaker. Jeg finner støtte i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1958-1257. Av en viss interesse for den generelle problemstilling er også Høyesteretts dom 23. juni 1979 (lnr. 80 B/79, Rt-1979-854). Domfelte skulle i denne saken gifte seg med en amerikansk statsborger, og de skulle slå seg ned i U.S.A. Det var opplyst at han ikke ville få arbeidstillatelse i U.S.A. hvis straffen ble ubetinget, men dette ble ikke ansett for å være en slik særlig omstendighet at det kunne gis betinget dom for promillekjøringen.

Jeg finner det for øvrig uheldig at det ikke foreligger noen nærmere dokumentasjon av de regler som gjelder permisjon, herunder regelen om at under permisjon må vedkommende være i stand til å møte på 12 timers varsel. Det er vanskelig å skjønne at disse regler er utformet slik eller praktiseres på en slik måte at soning i norsk fengsel ikke er mulig uten et regelbrudd fra domfeltes side. På samme måte som førstvoterende har jeg imidlertid lagt til grunn at det forholder seg slik.

Side:1030

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bølviken: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Skåre.

Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Dommer Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Knut Erik Strøm):

A er født xx.xx.1949. Han er gift og forsørger et barn. Han er stabsersjant i U.S.A's hær. Han har når han er stasjonert i Norge en inntekt på kr. 6.500,- pr. måned. Han er ikke tidligere straffedømt. - - -

Siktede avga i retten en uforbeholden tilståelse. Retten finner det på dette grunnlag bevist at siktede natt til lørdag 30. desember 1978 førte personbil BL-44341 fra Nato-hovedkvarteret på Kolsås på forskjellige veier i Bærum i retning av Nes Terrasse til tross for at han tidligere på kvelden hadde drukket ca. 14-15 halvflasker øl og ca. 72 flaske vin, og han således var klar over at han var påvirket av alkohol. Siktede hadde låst nøklene inn i sin bil da han ikke hadde til hensikt å kjøre bil denne kvelden. Etter å ha drukket det ovenfor nevnte kvantum alkohol, og etter å ha kommet i krangel med en kamerat, ombestemte han seg, hvoretter han brøt seg inn i sin egen bil og kjørte. Dette ble gjort til tross for at militærpolitiet på stedet forsøkte å få ham til å la være å kjøre. Siktede var godt orientert om norsk promillelovgivning.

Siktede har erkjent seg straffeskyldig. Han har samtykket i at saken pådømmes av forhørsretten, og retten finner at betingelsene for dette er tilstede. Tilståelsen bestyrkes således av de øvrige opplysninger i saken, blant annet ved at blodprøve tatt av siktede ca. 1 time etter at kjøringen fant sted gav en promille med middelverdi 2,03. - - -

Til straffeutmålingen vil retten i skjerpende retning bemerke at siktede hadde en meget høy promille. Betydningen av dette moment reduseres dog noe av at kjøringen skjedde uten at det er påvist at det kom til noen farlige situasjoner, og at siktede ved den kliniske prøve som ble foretatt etter kjøringen bare ble antatt å være lett påvirket av alkohol.

Retten legger følgende forhold til grunn for vurderingen av om det foreligger spesielle personlige forhold som har betydning for straffeutmålingen. Siktede vervet seg i hæren som 17-åring. Han har nå vært i det amerikanske forsvaret i 12 år. Hans nåværende kontrakt utløper etter 16 års tjeneste i 1983. Han vil da stå uten noen form for utdannelse som er anvendelig i sivile yrker. Som militær er han utdannet som kanonmannskap og som personalsersjant. Han vil i 1983 ikke ha oppnådd noen form for pensjonsrettigheter eller rettigheter til etterutdanning. Slike rettigheter inntrer først etter 20 års tjeneste. Da vil han få rett til halv pensjon (ca. USD 490 pr. måned) samt støtte til etterutdanning og legetjenester.

Siktede forsørger kone og et barn. Hans kone er vietnamesisk og vil ha vanskelig for å skaffe seg arbeid da hun bare har tre års formell utdannelse. Han har i den senere tid hatt store utgifter på grunn av sin mors sykdom.

Side:1031

Det forhold at siktede har gjort seg skyldig i promillekjøring har ført til at han har fått en anmerkning på sitt rulleblad. Han vil også bli overført til Tyskland hvor lønnen er lavere, og han vil ikke få godskrevet sin tjenestetid i Norge. Forholdet vil imidlertid ikke være til hinder for at han får forlenget sin vervingstid slik at han oppnår sine pensjonsrettigheter tec. ved 20 års tjenestetid. Selv tar han sikte på å bli i hæren også utover 20 år.

Hvis siktede må sone fengselsstraffen vil han imidlertid ikke få forlenget sin kontrakt i 1983. Dette har sin grunn i følgende forhold. Som militær har ikke siktede vanlig ferie som han kan benytte til soningen. Riktignok har han 30 dagers permisjon i året. Men også på permisjon må han være istand til å møte på 12 timers varsel. Derfor gis han ikke permisjon for soning av fengselsstraff, og fraværet ved soning blir derfor regnet som ulovlig fravær. Det er dette ulovlige fraværet som fører til at han ikke får fornyet kontrakten.

Selv om siktede må sone og slik mister sine muligheter for forlengelse, så må han allikevel tjenestegjøre frem til 1983.

Siktede vil ikke få lønn eller annen støtte til forsørgelse i soningstiden.

De amerikanske reglene på dette området rammer vanligvis ikke så hardt som i dette tilfelle i og med at ubetinget fengsel ikke anvendes i samme grad i U.S.A. som i Norge som reaksjon mot trafikkforseelser.

Siktede har problemer med alkohol. Etter episoden med promillekjøringen har han prøvd å gjøre noe med sitt problem. Han har tilbragt 33 dager på et behandlingsopplegg for alkoholikere på et militærsykehus i Vest-Tyskland. Dette opplegget vil bli fulgt opp etter at han er overført i Tyskland for videre tjeneste der.

Retten fastslår at den klare hovedregel slått fast i rettspraksis er at det skal reageres med ubetinget fengselsstraff ved promillekjøring. Det forhold at domfelte på grunn av promillekjøringen mister sitt arbeid, og det forhold at domfelte på grunn av soningen får vanskeligheter med å underholde sin familie er vanligvis ikke tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om ubetinget fengselsstraff.

Retten antar at det forhold at siktede må forbli i sin tjeneste frem til 1983 ikke stiller ham i noen bedre situasjon enn om han hadde mistet jobben straks. Hans gjenværende vervingstid gjør blant annet at han vil være enda fire år eldre når han eventuelt må begynne å bygge opp en sivil tilværelse uten noen militære støtteordninger.

Det er to forhold som skiller den foreliggende sak fra de fleste saker hvor noen mister jobben på grunn av en promilledom.

For det første får tapet av arbeidet langt mer vidtrekkende følger for siktedes pensjonsrettigheter og muligheter for etterutdannelse enn det et tap av en jobb vanligvis vil gjøre i et land med et trygdesystem som i Norge.

For det andre er det normale når noen mister arbeidet på grunn av en promilledom at dette enten skyldes at en slik dom i seg selv fratar domfelte den nødvendige tillit hans eller hennes jobb krever, eller at vedkommendes jobb er knyttet til bilkjøring, slik at det er tapet av førerkortet som fører til konsekvenser for jobben. Det skjer meget sjeldnere at selve soningen av en fengselsstraff som er så kortvarig at den kan sones innen en vanlig ferie i seg selv er årsaken til tap av jobb.

Retten er etter å ha tatt disse forhold i betraktning i meget sterk tvil om hvorvidt den bør reagere med betinget eller ubetinget fengsel. Retten finner

Side:1032

det uheldig at den manglende harmonisering mellom U.S.A.'s og Norges regelverk gjør at retten kommer i den situasjon at den enten må velge en ubetinget reaksjon som vil ramme siktede uforholdsmessig hardt i forhold til andre promillekjørere, eller en betinget straff som vil ramme ham uforholdsmessig mildt. Dette hadde vært unngått hvis amerikanske myndigheter hadde lempet på sine regler eller det hadde vært avtalt at promilledommer kunne sones under vilkår som ikke ville være i strid med de permisjonsbestemmelser som gjelder for siktede.

Retten har kommet til at den beste løsning i den foreliggende situasjon er å gi en betinget fengselsstraff. I tillegg bør det gis en ubetinget bot som settes så høyt at den betyr en reell belastning for siktede. En belastning som i meget stor grad oppveier den uforholdsmessige milde behandling som en betinget dom kan synes å være.

Retten finner at den betingede fengselsstraff passende kan settes til 24 dager. Boten kan settes til kr. 10.000,- subsidiært 15 dagers fengsel.

Etter strprl. §451 og §452 bør siktede dømmes til å erstatte sakens omkostninger som passende settes til kr. 600,-. - - -

Legemiddellovens §43, 1.,annet og tredje ledd, jfr. §21 og §22 - straffutmåling. En ung pike ble i forhørsretten dømt til 120 dagers fengsel hvorav 40 dager ubetinget for innførsel av 60 gram cannabis og for flere ganger å ha brukt cannabis. Høyesterett gjorde straffen i sin helhet betinget. Det ble særlig lagt vekt på at hun bare var 15-16 år da lovovertredelsene ble begått, og at hun var kommet over i et annet miljø. - Etter omstendighetene fant man at en ny siktelse for narkotikamisbruk fra tiden før hun brøt med sitt tidligere miljø, ikke burde være til hinder for at dommen ble gjort betinget.