Rt-1979-13
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1979-01-13 |
| Publisert: | Rt-1979-13 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 4/1979 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Schweigaard Selmer, Bølviken. Mindretall: Christiansen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §17, §52, §31 |
Dommer Holmøy: Kristiansand byrett avsa 25. oktober 1978 dom som for A's vedkommende har dennne domsslutning:
«2. A, født xx.xx.1910, dømmes for forseelse mot veitrafikklovens §31 annet ledd jfr. §17 annet ledd til en straff av fengsel i 24 - fireogtyve - dager. Fengselsstraffen gjøres betinget på de i strl. §52 flg. nevnte betingelser med en prøvetid på 2 år uten tilsyn. Han idømmes i tillegg en ubetinget bot stor kr. 1000,-, subsidiært 5 - fem - dagers fengsel.
3. A dømmes til innen 2 uker å betale kr. 500,- i saksomkostninger til det offentlige.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Politimesteren i Kristiansand har anket over straffutmålingen. Det hevdes at fengselsstraffen burde vært gjort ubetinget.
Jeg er under en del tvil kommet til at anken bør forkastes.
I sin vurdering av skyldspørsmålet har byretten enstemmig gitt uttrykk for at det under de omstendigheter som forelå var «grovt uansvarlig av A å overlate bilen sin til B, vitende om at han ikke hadde førerkort og uten å spørre ham om han hadde nytt alkohol i løpet av kvelden og natten». I relasjon til spørsmålet om det er grunnlag for betinget dom, må det etter min mening først og fremst legges vekt på den uaktsomhet som A utviste da han overlot bilen til B uten å foreta seg noe for å forvisse seg om at B ikke var påvirket av alkohol.
Straffutmålingen, herunder spørsmålet om fengselsstraffen bør gjøres betinget eller ubetinget, må i slike saker skje på grunnlag av en konkret vurdering og på den vekt som bør legges på de allmennpreventive hensyn. Jeg viser til dommer inntatt i Rt-1974-778 og 1978 816, som nettopp gjaldt bileieres ansvar etter vegtrafikklovens §17 annet ledd i promillekjøringstilfelle.
Byretten gir enstemmig uttrykk for at den ikke finner grunn til å betvile riktigheten av A's egen forklaring om at han selv ikke forstod at B var påvirket av alkohol. Ved overtredelser av vegtrafikklovens §17 annet ledd kan det imidlertid være grunn til å idømme ubetinget fengsel også i uaktsomhetstilfelle, og da særlig når uaktsomheten må anses graverende.
Forholdet i denne sak var at A, som var aktivt med i idretts- og ungdomsarbeidet i Kristiansand, i flere år hadde tatt seg av og hjulpet B, som på sin side pleide å oppsøke A. Denne gang kom B til A's leilighet ved to-tiden om natten fordi han var sulten. På grunnlag
Side:14
av blodprøve tatt omtrent to og en halv time senere, må det legges til grunn at han ved ankomsten hadde en alkoholkonsentrasjon på omtrent 1,80%. B og A oppholdt seg sammen i leiligheten en halvannen times tid. Under de foreliggende omstendigheter synes det noe uforståelig at A ikke forstod at B var påvirket av alkohol. Iallfall synes det nærliggende å karakterisere hans forhold som grovt uaktsomt. Jeg nevner i denne forbindelse at de politimenn som pågrep B under kjøringen, ikke var i tvil om at han var alkoholpåvirket, og at han også ble erklært påvirket under den kliniske undersøkelse.
Jeg finner imidlertid at det i dette tilfelle gjør seg gjeldende noe spesielle hensyn.
Når det legges til grunn at A faktisk ikke forstod at B var påvirket av alkohol - noe byretten som nevnt ikke har funnet grunn til å tvile på - kan dette etter min mening vanskelig forklares på annen måte enn at han i dette forhold må ha en sterkt nedsatt dømmekraft. Dette syn har også støtte i en uttalelse som i anledning av ankesaken er avgitt av fire venner av A. Det opplyses her at A var utsatt for meget store påkjenninger som soldat under siste krig. Han pådrog seg herunder skader som i de senere år har ført til nedsatt førlighet. Man mener også å kunne konstatere psykiske skadevirkninger, blant annet skal han i de senere år ha vist en «sviktende dømmekraft når det gjelder andre mennesker, som igjen kan lede til misbruk av A's naturlige hjelpsomhet overfor medmennesker». - For mitt vedkommende innskrenker jeg meg til å konstatere at A's manglende forståelse av B's alkoholpåvirkning viser en så sterk svikt i hans vurderingsevne at det må ha helt spesielle årsaker.
I formildende retning legger jeg videre vekt på A's alder og helsetilstand. Han er nå nærmere 69 år. Om hans helsetilstand er det i en legeerklæring av 18. oktober 1978 uttalt:
«Pas. har hatt en leddlidelse - mulig leddgikt. Han har også hatt en god del ryggbesvær med flere perioder med ischias. 1976 ble han operert for nucleusprolaps på rikshospitalet.
Han har fremdeles en god del plager fra ryggen, og det er tydelig muskelsvinn og kraftnedsettelser i underekstremitetene.
Han har de siste årene fått smerter fra nakken og nedover i venstre arm og hånd hvor det er kommet betydelig muskelsvinn og nedsatt førighet. Han har bl.a. vært til undersøkelse hos prof. Hauge, rikshospitalet, for dette. Prof. Hauge stilte diagnosen: amyotrophia neuralgica. Det var ikke mulighet for noen operativ behandling.
Pga. sine lidelser er han svært hemmet i sitt arbeid som disponent for - - -foreningen, hvor han bl.a. må besøke forskjellige hytter, men også i det private.
Han har pga. sine fysiske plager også vært en god del nedfor.»
Jeg tilføyer at det er opplyst at det nå er søkt om krigspensjon for A.
Jeg må etter dette legge til grunn at en soning av fengselsstraff vil bli meget byrdefull for A. Selv om hans alder og helsetilstand ikke alene ville gi grunnlag for betinget dom, er dette momenter som må
Side:15
tas i betraktning ved den samlede vurdering.
Etter de spesielle forhold som foreligger, finner jeg ikke at de allmennpreventive hensyn som ellers kan tale for ubetinget fengsel i saker av denne art, bør være utslagsgivende.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Ankenforkastes.
Dommer Christiansen: Jeg finner at anken bør tas til følge.
Som anført av førstvoterende vil straffutmålingen ved overtredelse av vegtrafikklovens §17 annet ledd - herunder spørsmålet om fengselsstraffen bør gjøres betinget eller ubetinget - bero på en vurdering av de konkrete forhold i saken og på den vekt man legger på de allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende.
I nærværende sak har den samlede byrett karakterisert det som grovt uansvarlig av A å overlate bilen sin til B, vitende om at denne ikke hadde førerkort og uten å spørre ham om han hadde nytt alkohol i løpet av kvelden eller natten. Jeg er enig i at A's forhold var graverende. B vekket og oppsøkte uten noen forutgående avtale A i hans leilighet kl. 0200 om natten. B må på det tidspunkt ha hatt en promille på ca. 1,80, og han ble både ved pågripelsen og legeundersøkelsen henholdsvis l+ og 2+ time senere klinisk funnet å være påvirket av alkohol. B og A var sammen i leiligheten i ca. en og en halv time. Hertil kommer at A andre ganger hadde fått besøk av B da denne var påvirket, og han hadde fra straffesaken i 1976 om B,5 tidligere promillekjøring erfaring for at han ikke alltid kunne vurdere B's tilstand i så måte. I likhet med byrettens formann finner jeg at A under de foreliggende omstendigheter hadde en særdeles sterk oppfordring til å forvisse seg om at B ikke var påvirket. Likevel spør han ikke med et ord hvor B kom fra eller om han hadde drukket noe, men overlot ham uten videre nøkkelen til bilen.
Jeg kan videre ikke se at A's personlige forhold taler for å gjøre fengselsstraffen betinget. Jeg kan således ikke se at det er godtgjort at A's passivitet skyldes psykiske skader, og heller ikke at han har slike psykiske eller fysiske plager at en soning for ham vil være vesentlig mer byrdefull enn det som vanlig er tilfellet. Jeg nevner at A er i fullt arbeid.
Dommer Skåre: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Christiansen.
Dommer Schiveigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Holmøy.
Dommer Bølviken: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer Haakon Askildsen med domsmenn): - - -
Side:16
Tiltalte nr. 2 A er født xx.xx.1910 - - -
I Kristiansand byretts dom av 4.6.1976 (som gjaldt de samme to tiltalte) er gitt en generell bakgrunn for forholdet mellom de to tiltalte. Det er her nevnt «at tiltalte B gjennom flere år har vært i mental ubalanse, og at han har hatt tilpasningsproblemer. Bak seg har han også et opphold i psykiatrisk sykehus. Tiltalte A har som forretningsfører i - - -foreningen kommet i samband med B, idet foreningen etter hva retten har forstått, har søkt å engasjere ungdom med avvikende adferd i sin virksomhet. Som et ledd i dette har B deltatt sammen med A i diverse arbeid i fjellet, og i forefallende arbeid på foreningens hytter. A har også i det hjemlige miljø forsøkt å stabilisere B. Han har således vist B en utstrakt tillit ved å la denne låne sin båt, og ved å la ham foreta øvingskjøring i sin bil forskjellige steder.»
Hendelsesforløpet i nærværende sak er i korthet følgende:
Tiltalte B drakk fra ca. kl. 1800 den 17.2.1978 på et privat sted 5 hele flasker pils. Ut på kvelden oppsøkte han «Key Club» i Fregatten hotell, hvor han ble inntil stengetid ca. kl. 0130. Under oppholdet i restauranten drakk han 3-4 halvlitere pils.
Da «Key Club» stengte, ringte han hjem til tiltalte A, sa han var sulten og ville komme opp til ham. A, som sov, stod opp og begynte å steke ferdig et par biffer. B ankom med drosje litt før kl. 0200. De spiste en biff hver og drakk en flaske selters hver til maten. Det ble ikke nytt noen form for alkohol hos A.
B spurte deretter å få låne A's bil. Han skulle levere fra seg en nøkkel til en bekjent i Kjerrheia og deretter returnere. A visste at B ikke hadde førerkort, men lånte ham likevel bilen. B kjørte fra A's leilighet i - - -vei til Kjerrheia, men ble under tilbaketuren stanset på Tinnheia av en politipatrulje. - - -
Tiltalte nr. 2 A har bestemt hevdet at han ikke var klar over at B hadde drukket noe da han oppsøkte ham om natten den 18.2.1978. Retten finner dette påfallende, men har ikke grunn til å betvile at A's forklaring er subjektivt sannferdig. At A ikke kjente alkohollukt av B kan skyldes at han var i ferd med å steke biffene allerede da B ankom. At han ikke ved andre tegn oppdaget at B var beruset, kan muligens skyldes at han ble vekket midt på natten og kan ha sammenheng med hans alder.
Det er imidlertid rettens utvilsomme oppfatning at A burde ha forstått at B var påvirket, og at han ikke opptrådte så aktsomt som han pliktet. Det er på det rene at B hadde en promille på ca. 1,80 da han kom til A's leilighet ca. kl. 0200. De to politimennene som anholdt B ca. kl. 0330, var ikke i tvil om at han var beruset. Ved den kliniske prøven, som ble tatt ca. kl. 0430, ble B erklært «påvirket av alkohol».
Tiltalte A hadde for øvrig etter rettens oppfatning særlige grunner til å forvisse seg om at B ikke var påvirket. Han ble som nevnt oppsøkt midt på natten og uten at A - iflg. sin egen forklaring - med et ord spurte hvor B kom fra. A hadde andre ganger fått besøk av B da denne var beruset. A visste av erfaring at han ikke alltid kunne vurdere om B var beruset: I dommen av 4.6.1976 ble B dømt for kjøring i beruset tilstand - Øvelseskjøring med A som ledsager og ansvarlig sjåfør.
Under disse omstendigheter var det etter rettens oppfatning grovt uansvarlig av A å overlate bilen sin til B, vitende om at han ikke hadde førerkort
Side:17
og uten å spørre ham om han hadde nytt alkohol i løpet av kvelden og natten.
Etter dette blir tiltalte A å dømme for forseelse mot veitrafikklovens §17, 2. ledd, idet han lot B bruke bilen sin, vitende om at denne ikke hadde førerkort og uten å ha forvisset seg om hvorvidt B var edru.
Ved utmåling av straffen for tiltalte A tar retten i skjerpende retning i betraktning at han ut fra sin ideelle hensikt med kontakten med B hadde en særlig plikt til å søke å beskytte B. Istedet medvirket han til å skape en situasjon som har ført til at B nå blir dømt for nye straffbare forhold, og gjorde dette endog fullt bevisst (gav ham bilen på tross av at han visste at B ikke hadde førerkort).
I formildende retning tar retten i betraktning at tiltalte tidligere er ustraffet, og at han - på tross av de foreliggende omstendigheter - ikke var klar over at B var beruset, samt hans forholdsvis høye alder.
Forsvareren har anmodet at straffen for tiltalte A - dersom han blir kjent skyldig - blir gjort betinget.
Rettens flertall - domsmennene - er enig med forsvareren i at det foreligger tilstrekkelige grunner til å gjøre straffen betinget. Flertallet har da særlig sett hen til tiltaltes høye alder, til at han tidligere er ustraffet og særlig til at B's bruk av bilen var uten noen personlig interesse for A. Selv om tiltalte opptrådte både uansvarlig og nærmest enfoldig, var det fra hans side et uegennyttig motiv som lå til grunn for at han tillot B å bruke bilen sin.
Flertallet mener straffen bør fastsettes til fengsel i 24 dager, som gjøres betinget på de i §52 flg. nevnte betingelser med 2 års prøvetid uten tilsyn.
I tillegg idømmes han en ubetinget bot stor kr. 1000, subsidiært 5 dagers fengsel (strl. §52 nr. 4).
Rettens formann er enig med domsmennene i at det er omstendigheter som taler for å gjøre straffen betinget, men finner - etter den strenge rettspraksis som foreligger - likevel under noen tvil å måtte stemme for en ubetinget reaksjon.
Rettens formann legger ved denne avgjørelse særlig vekt på at tiltalte ikke gjorde noe som helst forsøk på å bringe på det rene om B hadde nydt alkohol, til tross for at han under de foreliggende omstendigheter måtte ha særdeles sterk oppfordring til å forvisse seg om B var edru og dertil var vel vitende om at han ikke hadde førerkort. Rettens formann tar også i betraktning det ansvar A har ved at dette er annen gang B blir dømt til ubetinget fengsel for bilkjøring i beruset tilstand ved bruk av hans bil og med hans bistand/medvirkning.
Rettens formann mener straffen bør fastsettes til 21 dagers ubetinget fengsel. - - -