Rt-1979-20

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-01-19
Publisert:	Rt-1979-20
Stikkord:	(Contrans-dommen), Immaterialrett, Kjennetegnsrett, Firmanavn, Kjennetegnslikhet
Sammendrag:	Etter opprettelsen av firmaet "Contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon" kom det innsigelse på at firmanavnet var for likt det allerede registrerte firmaet "Contrans Gesellschaft für Containerverkehr m.b.H.", som også hadde virksomhet i Norge. De drev begge i ulike deler av transportmarkedet. Spørsmålet var om det forelå uberettiget bruk av ordet "Contrans" i det sist registrerte firmanavnet. Høyesterett kom etter en samlet vurdering av selskapenes virksomhet til at de ikke kunne sies å utøve virksomhet av «lignende slags». Høyesterett uttalte at selv om "Contrans" utgjør dominanten i firmanavnene, bør man være varsom med å la et slikt element, som ikke har et sterkt distinktivt preg, bare ved bruk få den virkning at det hindrer tilsvarende betegnelse for selskaper med virksomhet i helt andre deler av transportbransjen. Dominanten "Contrans" kunne assosieres med flere former for transportytelser, av ulik karakter og ulikt omfang. Den kunne således henspille på utleie og bruk av containere, men også assosieres med "consolidated transport". Videre at dominantens rolle i firmanavnene i noe grad ble avdempet ved de tilføyelser de respektive selskaper hadde foretatt i den fulle betegnelse, henholdsvis som selskap for containertransport, og som Internasjonal Transport og Spedisjon.
Saksgang:	Oslo byrett 30.04.1975 - Eidsivating lagmannsrett 13.12.1976 - Høyesterett HR-1979-7-B, L.nr. 7B/1979
Parter:	Contrans Gesellschaft für Containerverkehr m.b.H Hamburg (advokat Finn E. Engzelius - til prøve) mot contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon (høyesterettsadvokat Torvald Løchen)
Forfatter:	Røstad, Skåre, Holmøy, Lorentzen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Varemerkeloven (1910), Varemerkeloven (1961) §26

Dommer Røstad: I Oslo handelsregister ble 20. oktober 1972 foretatt registrering av firmaet Contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon - nedenfor kalt Contrans Oslo. Vel ett års tid senere mottok selskapet henvendelse fra Contrans Gesellschaft für Containerverkehr m.b.H., Hamburg - nedenfor kalt Contrans Hamburg. Dette selskap, som var stiftet i 1952 og som hadde tatt opp virksomhet her i landet i 1968, hevdet at registreringen av Contrans Oslo måtte være i strid med Pariskonvensjonens artikkel 8 og med bestemmelsen i §26 i varemerkeloven av 1910. Contrans Oslo ville ikke uten økonomisk godtgjørelse etterkomme anmodningen fra det tyske selskap om å slette registreringen.

Contrans Hamburg tok 10. oktober 1974 ut stevning for Oslo byrett mot Contrans Oslo, med påstand om at saksøkte ble kjent uberettiget til å benytte navnet «Contrans» i sitt firma og forpliktet til å besørge navnet slettet av Oslo handelsregister.

Side:21

Oslo byrett - satt med forretningskyndige domsmenn - avsa 30. april 1975 enstemmig dom med denne domsslutning:

«1. Contrans A/S International Transport og Spedisjon kjennes uberettiget til å benytte navnet «Contrans» i sitt firma og plikter å besørge dette navn slettet i Oslo Handelsregister.

2. Contrans A/S International Transport og Spedisjon dømmes til innen 2 - to uker fra forkynnelsen av dommen å erstatte Contrans Gesellschaft für Containerverkehr m.b.H., Hamburg, sakens omkostninger med kr. 7185,- - kronersjutusenetthundreogåttifem 0/100».

Contrans Oslo påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 13. desember 1976 avsa slik enstemmig dom:

«1. Contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner som også gjengir partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser.

Contrans Hamburg har påanket lagmannsrettens dom. Selskapet har anført at lagmannsretten har tatt feil i bevisbedømmelsen og lovanvendelsen når den kom til at de to firmanavn ikke er egnet til å fremkalle forveksling. Uttalelser i dommen synes å tyde på at lagmannsretten har oppstilt et krav om navneidentitet, og at retten således har oversett at loven bare krever at navnene er egnet til å forveksles. For å oppfylle dette krav vil det være tilstrekkelig at en ikke uvesentlig del av omsetningskretsen kan ta feil med hensyn til om ytelsene skriver seg fra samme kilde. De to selskaper henvender seg til et bredt spekter av kunder med meget varierende fagkunnskap. At forvekslingsfare her er til stede, skulle fremgå av at man i alle fall har hatt et par tilfelle hvor henvendelse er rettet til feilaktig Contrans i Oslo. De to selskaper har et firma som gjør forveksling nærliggende. Begge navn er dominert av betegnelsen «Contrans» - en slik dominant har etter rettspraksis krav på vern, se blant annet avgjørelser i Rt-1922-445 og RG-1963-72. Det er anført at det relativt lange navn begge firmaer opptrer med, vil medføre at de lett vil bli omtalt med en forkortet betegnelse, som da naturlig vil bli den felles dominant.

Det er videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at partene ikke driver virksomhet av «lignende slags» i relasjon til varemerkelovens §26. For å avgjøre om det foreligger bransjelikhet, må man se hen til om partenes virksomhet ligger nær opp til hverandre. Etter den ankende parts mening må dette sies å være tilfellet. Ved bedømmelsen av om det foreligger bransjelikhet, må det være berettiget også å ta hensyn til mulighetene for utvikling i de respektive selskapers virksomhet. Bruk av containere utgjør et viktig ledd og inntar en stadig mer fremtredende plass i transportnæringen. Utviklingen kan således føre til at partene kommer til å

Side:22

opptre i et mer klart konkurranseforhold enn tilfellet er nå. Den ankende part har videre fremholdt at lagmannsretten har anvendt en for snever vurderingsramme i relasjon til varemerkelovens §26. Denne bestemmelse må antas å yte vern for utenlandske selskaper også mot negativ innvirkning på immaterielle verdier som knytter seg til selskapet. Den ankende part har også gjort gjeldende at lagmannsretten uriktig synes å ha sett bort fra den bredere virksomhet som det tyske selskap driver i Tyskland, og har villet anse firmaet begrenset til den virksomhet som er angitt å være aktuell for Norge. Vern for et utenlandsk firma krever ikke nødvendigvis at det driver virksomhet i Norge. Under enhver omstendighet må selskapet ha vern når det har en aktuell interesse i å beskytte navnet her i landet.

Contrans Hamburg har lagt ned denne påstand:

«1. Oslo byretts dom av 30. april 1975 stadfestes.

2. Contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon dømmes til å betale saksomkostninger til Contrans Gesellschaft für Containerverkehr m.b.H. for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Contrans Oslo, som er tilstått fri sakførsel for Høyesterett, har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom må anses å gi uttrykk for en riktig rettsoppfatning. Selskapet har til støtte for dette syn i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Ankemotparten bestrider at det her - sett på bakgrunn av selskapenes presentasjon og profilering - foreligger noen forvekslingsfare. Det bestrides videre at partene kan sies å utøve virksomhet av «lignende slags». Det tyske selskap har i Norge bare markert sin interesse for virksomhet med utleie av containere.

Forholdet til de to hovedvilkår i varemerkelovens §26 må vurderes på grunnlag av en konkret helhetsbedømmelse. Sett i et slikt perspektiv må lagmannsrettens dom stadfestes, idet den har tatt tilbørlig hensyn til de konkrete omstendigheter i denne sak. De tvistende parter kan ikke sies å drive konkurranse seg imellom. Contrans Hamburg utfører således ikke forretninger som dem Contrans Oslo står for, med spedisjon og transport. Det kan heller ikke forventes at partenes ulike engasjement - henholdsvis med containerutleie og spedisjon - i den nærmeste fremtid vil bringe dem i et egentlig konkurranseforhold. Spedisjonsbransjen er i betydelig grad preget av personlige kontakter - en omstendighet som gjør kundene markedsbevisste. Innenfor transportbransjen - i vid forstand - er det ikke uvanlig at enkelte navn går igjen på flere steder uten at man av det kan slutte noe om en nærmere sammenheng mellom selskapene. Firmaenes felles dominant - Contrans - er ikke så markerende som man ved første blikk kunne anta. Navnet kan således blant annet oppfattes både som det er ment av det tyske selskap (Container Transport) og av det norske (Consolidated Transport). Navnet ville for øvrig også kunne oppfattes i betydningen «Continental Transport», «Continental Transit». Sett på en slik bakgrunn vil tilleggene til de to firmaer denne sak dreier seg om, ha sin særskilte betydning, idet de er med å fastlegge firmaets virksomhet - henholdsvis selskap

Side:23

for utleie av containere og for transport og spedisjon.

Contrans Oslo har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og for bevisopptak ved Oslo byrett.

3. Contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Til bruk for Høyesteretts behandling er det ved bevisopptak for Oslo byrett innhentet forklaring fra partene og to vitner. Alle disse har vært avhørt tidligere. For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som likevel ikke bringer saken i noen annen stilling enn for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på de vesentlige punkter slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å fremkomme med noen utfyllende bemerkninger.

Contrans Hamburg tok allerede i 1968 opp virksomhet her i landet gjennom generalagent som selskapet hadde engasjert. Under bevisopptaket har ankemotparten og de to vitner - alle med tilknytning til transportbransjen - uttalt at de ved stiftelsen av Contrans i 1972 ikke kjente til at det eksisterte noe selskap med betegnelsen Contrans, og enn mindre at et slikt firma her i landet drev virksomhet med utleie av containere. Den ankende part har ikke bestridt at det norske firma var i god tro da det ved stiftelsen i 1972 tok i bruk betegnelsen Contrans, som en del av firmaet.

Jeg legger etter dette til grunn at firmaet Contrans Hamburg har utstrakt sin virksomhet her til landet. Det er i denne sak ikke nødvendig å ta standpunkt til om dette er et vilkår for vern etter §26, eller om det ville vært tilstrekkelig med bruk av firmaet i utlandet. Etter min mening er det heller ikke nødvendig å ta stilling til om man ved vurderingen av firmaenes virksomhet utelukkende skal se hen til det tyske selskaps virksomhet i Norge eller om man også skal ta i betraktning dets noe mer omfattende virksomhet i Tyskland. Jeg antar at dette spørsmål ikke vil være av avgjørende betydning i denne sak. Som byretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at det tyske selskap har tidsprioritet foran det norske.

Som jeg tidligere har nevnt, har virksomheten til Contrans Hamburg her i landet skjedd gjennom generalagent. Denne har formidlet utleie av containere til bruk innen transportnæringen, som også Contrans Oslo er knyttet til. Som lagmannsretten kan jeg ikke se at dette er ensbetydende med at selskapene driver virksomhet av «lignende slags» i relasjon til nevnte bestemmelse i varemerkeloven.

Etter min oppfatning utfører de to selskaper en virksomhet av markert forskjellig karakter. Contrans Hamburg har spesialisert seg på en virksomhet som først har vunnet utbredelse etter siste krig - med utleie av containere til bruk for transport av varepartier og over større avstander, også i internasjonal trafikk. En slik virksomhet vil nødvendigvis få et betydelig omfang og i stor grad måtte drives på

Side:24

internasjonal basis. Selskapet stiller til disposisjon et hjelpemiddel for transport. Det besørger selv ikke annen transportvirksomhet enn tilbringertjeneste. Den virksomhet som Contrans Oslo utøver, er av markert forskjellig art. Selskapet utfører tradisjonell spedisjonsvirksomhet. Det påtar seg lagring, distribusjon og fortolling. Det påtar seg også transport, som ofte er lokalt begrenset. Særlig tar selskapet sikte på å samle flere forsendelser på ett konnossement (såkalt «consolidated transport»). Denne type virksomhet ble avgjørende for valget av betegnelsen «Contrans» som en del av firmaet. Selskapet eier selv ikke noen transportmidler og driver heller ikke med containere. Virksomheten i dens nåværende utforming atskiller seg således markert fra virksomheten til det tyske firma. Det er ikke fremlagt noen opplysninger som gir grunnlag for å anta at utviklingen i en overskuelig fremtid vil endre selskapenes virksomhet slik at de kommer til å drive en mer likeartet virksomhet.

Etter en samlet vurdering av selskapenes virksomhet er jeg - som lagmannsretten - kommet til at de ikke kan sies å utøve virksomhet av «lignende slags».

Etter dette skulle det ikke være nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om likheten i firmaene «er egnet til å fremkalle forveksling». Den nære sammenheng det er mellom disse kumulative vilkår gjør det likevel naturlig å knytte noen bemerkninger til vilkåret om forvekslingsfaren.

I en bransje som den vi her har for oss, synes det ikke å være noen uvanlig foreteelse at selskaper opptrer med navn som har klare likhetstrekk. For selskaper som driver med tradisjonell spedisjon og transport med sterk lokal begrensning, vil forvekslingsfaren ofte være meget liten. Dette kan også ha noen sammenheng med at slike selskaper tilbyr spesialiserte tjenesteytelser overfor en kundekrets som regelmessig vil komme i nærmere kontakt med tilbyderen enn forholdet er for tilbydere av varer. Ved spedisjons- og transportforretninger av tradisjonell art vil - som også fremholdt av lagmannsretten - tilbyderne av ytelsene henvende seg til en kundekrets som på en helt annen måte er «markedsbevisste» enn tilfellet er f.eks. for kjøpere av dagligvarer.

Jeg er enig med de tidligere instanser i at «Contrans» må anses som dominanten i firmaene. Etter min oppfatning bør man likevel være varsom med å la et slikt element som ikke har et sterkt, distinktivt preg, bare ved bruk få den virkning at det hindrer tilsvarende betegnelse for selskaper med virksomhet i helt andre deler av transportbransjen. Dominanten Contrans kan assosieres med flere former for transportytelser - av ulik karakter og ulikt omfang. Den kan således henspille på utleie og bruk av containere, men den kan også assosieres med «consolidated transport». Dominantens rolle i firmaene avdempes i noen grad ved de tilføyelser de respektive selskaper har foretatt i den fulle betegnelse - henholdsvis som selskap for containertransport, og som Internasjonal Transport og Spedisjon.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom bør stadfestes, også for så vidt angår avgjørelsen om at saksomkostninger ikke tilkjennes

Side:25

for byrett og lagmannsrett. Etter omstendighetene finner jeg at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer etter dette for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Lorentzen og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Kehl Tveiten med forretningskyndige domsmenn, ingeniør Brekke og advokat Daae):

Retten skal bemerke:

Etter Pariskonvensjonens art. 8, sammenholdt med art. 1 og 2, skal et utenlandsk handelsnavn nyte vern i Norge uten anmeldelse eller registrering og uansett om firmanavnet utgjør noen del av et varemerke eller ikke. Contrans Hamburg er derfor beskyttet her i landet etter varemerkeloven av 1910 §26 i samme utstrekning som et innenlandsk firmanavn er vernet.

Det kan etter rettens mening ikke være tvilsomt at Contrans Hamburg var i bruk i Norge av saksøkeren da Contrans Oslo ble registrert i 1972. Virksomheten til det tyske selskap begynte her i landet allerede i 1968 og hadde allerede fra starten av et betydelig omfang.

Det neste spørsmål som reiser seg, er om Contrans Oslo driver en virksomhet som «er av samme eller lignende slags» som Contrans Hamburg, jfr. varemerkeloven av 1910 §26. Det er på det rene at Contrans Hamburg ikke driver konvensjonell transportvirksomhet i Norge. At hovedagenten fra tid til annen har befattet seg med bl.a. transport fra Sverige, finner retten å måtte se bort fra. Det er imidlertid et faktum at transport av gods i spesialkonstruerte containere i de senere år har hatt en rask utvikling, og dette gjelder alle former for transport til sjøs, til lands og sogar med fly, og utleie av containere må derfor i dag sies å være et naturlig ledd i transportvirksomhet. Retten må derfor gi saksøkeren medhold i at de to selskaps virksomhet må sies å være «av samme eller lignende slags».

Etter varemerkeloven av 1910 §26 kreves videre at navnene må være «egnet til å fremkalle forveksling». Det kreves ikke at forveksling har funnet sted - muligheten for forveksling er tilstrekkelig. Etter rettens mening er det «Contrans» som er dominanten i begge firmanavn, og ordet har - som alle rene fantasiord - en klar distinktiv evne. De øvrige ord i begge navn er av mer deskriptiv art og er lite egnet til å adskille. I og med at «Contrans» er det dominerende navneelement og forekommer i begge firmanavn med nøyaktig samme skrivemåte, finner retten det godtgjort at forvekslingsfare er til stede. Saksøkte har hevdet at han var i god tro da Contrans Oslo ble registrert, og at dette bør tillegges betydning. Retten har ingen grunn til å anta at saksøkte med vitende og vilje har søkt å dra fordel av et allerede brukt firmanavn i bransjen, men god eller ond tro har i denne forbindelse ingen betydning. da §26 utvilsomt tar sikte på rent objektive kriterier.

Side:26

Etter dette er retten kommet til at saksøkeren må gis medhold i sin påstand, og at saksøkte må kjennes uberettiget til å benytte navnet «Contrans» i sitt firma og tilpliktes å besørge navnet slettet av Oslo Handelsregister. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Finn Backer, Jørgen Wilberg og kst. lagdommer Bjarne Lende):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Man er enig med byretten i at det tyske selskap har tidsprioritet foran det norske. Dette bestrides heller ikke av den ankende part.

Det tyske selskaps virksomhet i Tyskland har et videre omfang enn virksomheten i Norge. I Tyskland drives det bl.a. en del regulær transportvirksomhet. I Norge har selskapet kun drevet utleie av containere. Ankemotparten har ikke hevdet at det noensinde vil bli aktuelt å utvide virksomheten i Norge til å omfatte også regulær transportvirksomhet. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det tyske selskaps virksomhet i Norge vil være begrenset til utleie av containere samt den nødvendige frakt av disse tilbake til depotet e.l. og muligens reparasjon av containerne.

Den bredere virksomhet som det tyske selskap driver i Tyskland. har ingen relevans til Norge. «Contrans»-navnet antas da kun å være tatt i bruk i lovens forstand for den virksomhet som ovenfor er angitt å være aktuell for Norge.

Som fremholdt av ankemotparten driver begge firmaer i transportbransjen. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at selskapene driver virksomhet av «samme eller lignende salgs» som er lovens kriterium.

De to selskaper henvender seg til forskjellige forbrukergrupper. Det tyske selskaps kundefordeling er oppgitt å være 40% speditører, 40% rederier og 20% produsenter. Det norske selskap driver i det vesentlige speditørvirksomhet og gjør henvendelser til de små transportbrukere. Det søker sin fortjeneste i den gevinst det ligger i å samle flere små forsendelser i en større. Bedriften eier ingen container og har ingen til utleie. Etter bevisførselen antar lagmannsretten at forholdene ikke vil endre seg for så vidt i overskuelig fremtid.

Den vare eller tjeneste de respektive selskaper tilbyr, overlapper eller erstatter ikke hverandre. Det er erkjent at man må regne med at det ikke kan oppstå noen form for konkurranse mellom partene.

De to selskapers navn er temmelig like. Ordet «Contrans» er dominerende i begge firmaer. Navnene er imidlertid ikke identiske. De respektive selskapers kunder er på en helt annen måte «markedsbevisste» enn f.eks. kjøpere av dagligvarer. De vil kjenne markedet. En mindre forskjell i selskapsnavnet vil da ha en tendens til å medføre den fornødne individualisering. Det vil i særlig grad gjelde for det tyske selskaps kunder d.v.s. de som akter å leie en container. Det vil ikke lett tenkes at disse på grunn av navnelikheten vil gjøre henvendelse til det norske selskap eller gjøre seg skyldig i annen form for forveksling. Den måte hvorpå det tyske selskap markedsfører sine ytelser i Norge på, er i denne forbindelse også relevant. Det markedsfører sine tjenester gjennom en generalagent - Birger Ekerholt A/S som driver linjeagentur og skipsmeglervirksomhet. Dette selskap som

Side:27

også representerer et annet containerfirma, har så antatt underagenter flere steder i Norge. Henvendelser om leie av containere skjer til disse firmaer.

Selv om varemerkelovens §26 etter sin ordlyd nærmest peker i retning av en separat avgjørelse av de to kumulative betingelser i bestemmelsen, antar lagmannsretten at det er kombinasjonseffekten av navnelikhet og virksomhetslikhet som er avgjørende for hvor vidt det norske selskaps navn strider mot den rett ankemotparten har i kraft av Pariskonvensjonens artikkel 8 og varemerkelovens §26. Lagmannsretten finner ikke at denne kombinerte effekt i dette tilfeller er slik at den ankende part ved sitt navnevalg har trådt ankemotpartens rett for nær. Contrans A/S Internasjonal Transport og Spedisjon blir derfor å frifinnes.