Rt-1979-481

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-04-05
Publisert:	Rt-1979-481
Stikkord:	Inntektsbeskatning av hørespillpris
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58B/1979
Parter:	Finn Havrevold (advokat Ragnhild Dæhlin - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Per Sandvik).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Christiansen, Endresen, Aasland, Blom
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, Byskatteloven (1911) §36, §37, Åndsverkloven (1961) §2, §3

Dommer Sinding-Larsen: En internasjonal ærespris, Prix Italia, ble i 1970 tildelt forfatteren Finn Havrevolds hørespill «En benk i parken». Prisen var på 15.000 sveitserfrancs. Ved ligningen for 1970 ble prisen under henvisning til den dagjeldende bestemmelse i byskattelovens §36 første ledd ansett som skattepliktig inntekt. Etter forgjeves klage til ligningsnemnd og overligningsnemnd anla Havrevold ved stevning av 21. mars 1973 sak mot Oslo kommune for å få ligningen opphevet. Oslo byrett avsa den 6. november 1975 dom med denne domsslutning:

«1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Finn Havrevold påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 2. desember 1977 avsa dom med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Finn Havrevold har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ved beslutning av 23. februar 1978 har Høyesteretts kjæremålsutvalg gitt tillatelse til å bringe saken inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Den ankende part, Finn Havrevold, har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Det erkjennes at prisen må anses som en økonomisk fordel. Det avgjørende for om det foreligger skatteplikt, er om denne fordel etter en samlet vurdering må anses som «vunnet ved eiendom, kapital, arbeide eller virksomhet». Når grensen mellom skattepliktige og ikke skattepliktige priser skal trekkes, må det legges vesentlig vekt på de synspunkter som har kommet til uttrykk i dommen i Rt-1974-976 (Vesaas-dommen) om Norsk kulturråds litteraturpriser. Det er her forutsatt at også andre priser

Side:482

enn de uttrykkelig nevnte, Nobelprisen og Veneziaprisen, kan være skattefri.

Lagmannsrettens vurdering bygger, fremholdes det, dels på en uriktig bevisvurdering, dels på at de forskjellige momenter ikke er tillagt riktig vekt, og dels er det tatt hensyn til momenter som er irrelevante. Lagmannsretten har således etter den ankende parts mening vurdert bevisene feil når den har funnet at Nobelprisen, som uomtvistet anses som ikke skattepliktig, «har en ganske annen bredde og spennvidde» enn Prix Italia som «må anses som mer påregnelig og adekvat». De forskjeller som foreligger, er ikke særlig store, og det er en feil i rettsanvendelsen når de er ansett rettslig relevante. Nobelprisen er for øvrig ikke noe grensetilfelle, og Prix Italia kan meget vel falle utenfor inntektsbegrepet i byskattelovens §36, selv om den ikke på alle punkter helt ut skulle stå i samme stilling som Nobelprisen. Prix Italia må i likhet med Nobelprisen og Veneziaprisen anses som «enestående utmerkelser for forfattere fra mange land», jfr. Rt-1974-976 på side 979. Det er en mangel ved lagmannsrettens vurdering at den ikke har foretatt en nærmere sammenligning mellom Nobelprisen og Veneziaprisen på den ene side og Norsk kulturråds litteraturpriser på den annen side. En slik sammenligning viser at internasjonale priser som Prix Italia hører til den gruppe som Høyesterett forutsatte var skattefrie.

Det er videre en feil når lagmannsretten har funnet at det er en nær sammenheng mellom forfatterens verk og Prix Italia. Det er irrelevant og skulle ikke ha vært tillagt vekt at kringkastingsinstitusjonene i forbindelse med påmeldingen sikres rett til å bruke de påmeldte verk i sin produksjon mot vanlig betaling. Det er i det foreliggende tilfelle ikke noen slik forbindelse mellom den institusjon som deler ut prisen, og forfatterne at det kan trekkes noen slutning fra Inger Hagerupdommen i Rt-1958-583. Heller ikke har Havrevold selv tatt noe initiativ for å komme i betraktning ved prisutdelingen. Hans hørespill ble valgt ut og påmeldt av NRK. Saken kan derfor heller ikke sammenlignes med det tilfelle som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 12. mars 1971, der det ble lagt vesentlig vekt på at en amatørkomponist ved å melde et verk på i en konkurranse aktivt hadde gått til utnyttelse av et verk han hadde opphavsretten til. Den ankende part, som har fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo kommunes ligning av forfatteren Finn Havrevold for skatteåret 1970 oppheves forsåvidt angår Prix Italia på kr. 25.000,-.

2. Ved den nye ligning legges til grunn at den nevnte pris ikke er skattepliktig.

3. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige.»

Ankemotparten, Oslo kommune, hevder at lagmannsrettens dom er riktig og fastholder sine anførsler for byretten og lagmannsretten, likevel slik at anførselen om at ligningsresultatet også kan bygges på

Side:483

den dagjeldende bestemmelse i byskattelovens §37 første ledd ikke opprettholdes. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

For Høyesterett er det fremlagt et par nye dokumenter, og programredaktør i NRK Andor Birkeland er avhørt ved bevisopptak. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

Utgangspunktet må, som påpekt av byretten og lagmannsretten, være at prisen representerer en økonomisk fordel for Havrevold. Dette er heller ikke omtvistet.

Det er videre på det rene at Havrevold har oppnådd prisen ved virksomhet som forfatter av hørespill. Dersom prisen likevel ikke skal anses som inntekt etter bestemmelsen i byskattelovens §36 første ledd, må dette bygges på at den sammenheng som består mellom prisen og forfattervirksomheten, er så fjern at prisen likevel ikke kan anses som «vunnet» ved virksomheten. At det kreves en ikke alt for fjern sammenheng, er forutsatt i Vesaas-dommen, jfr. Rt-1974-976 på side 977. Førstvoterende stilte her problemet slik:

«Det er ingen uenighet om at litteraturprisene for de to prisvinnere betegnet en økonomisk fordel, det er også klart at de er oppnådd ved forfatternes litterære arbeidsinnsats, for så vidt som prisene er tildelt dem for bøker de hadde utgitt det siste år før prisutdelingen. Det spørsmål som det kan være tvil om, er «om det i det konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid eller den virksomhet som er ytet og den fordel som er oppnådd, at det er naturlig å se den som vunnet ved arbeidet eller virksomheten - for å bruke den samme problemstilling som i Inger Hagerup-dommen, Rt-1958-583 flg.»

Nærværende sak gjelder i likhet med Vesaasdommen en pris som tildeles for et bestemt litterært verk som forfatteren alt har utnyttet økonomisk ved offentliggjørelse. Det dreier seg ikke om en hedersbevisning for forfatterens samlede litterære innsats og heller ikke om en hedersbevisning for en ikke ervervsrettet innsats av f.eks. kulturell eller humanitær art.

Når Havrevolds hørespill ble påmeldt til bedømmelse for Prix Italia, hadde dette sammenheng med at han hadde sendt hørespillet inn til NRK og fått det antatt der.

NRK har siden midten av 1960-årene vært tilsluttet den organisasjon som deler ut Prix Italia. Jeg viser til lagmannsrettens fremstilling når det gjelder enkelthetene om organisasjonens opprettelse, statutter og virksomhet og skal bare nevne enkelte hovedpunkter.

Organisasjonens medlemmer er kringkastingsinstitusjonene i en rekke land, i 1970 ca. 30. Medlemmene dekker organisasjonens utgifter, herunder de priser som deles ut. Formålet med organisasjonens

Side:484

virksomhet er ikke uttrykkelig angitt i statuttene, men det fremgår av disse at formålet blant annet må være å øke interessen blant forfattere for å skape verker som er spesielt egnet for kringkasting, jfr. statuttenes pkt. 3 der det heter at de «innleverte arbeider må ha vært laget spesielt for kringkasting og må være i en form som er best mulig egnet til å bli presentert gjennom det medium som radio er». Det må også antas at det er et formål å øke interessen hos publikum gjennom den publisitet som pristildelingen fører med seg.

Jeg finner det naturlig å se NRK's tilslutning til Prix Italia som et ledd i institusjonens virksomhet for å øke forfatteres interesse for å skrive for radio. Jeg nevner i denne forbindelse at NRK selv utdeler priser for beste norske hørespill.

Det tilligger de enkelte medlemsinstitusjoner å velge ut de verk som de vil delta i priskonkurransen med. Når et verk sendes inn, må det ledsages av en erklæring fra forfatteren der han tillater at de deltagende kringkastingsinstitusjoner bruker verket mot betaling av det honorar de vanligvis betaler for arbeider av samme karakter. Denne rett for kringkastingsinstitusjonene til å kringkaste verkene mot vanlig honorar gjelder så vel overfor prisvinneren som overfor de øvrige deltagere.

NRK har etter sin tilslutning til organisasjonen regelmessig sendt inn hørespill til bedømmelse for de årlige prisutdelinger. I 1970 ble Havrevolds «En benk i parken» valgt til å representere NRK, og Havrevold underskrev i denne forbindelse den erklæring som kreves, og har på denne måte ytet en nødvendig medvirkning for deltagelse i priskonkurransen.

Jeg ser det slik at organisasjonen Prix Italia er en organisasjon som på grunnlag av innbetalinger fra de deltagende kringkastingsorganisasjoner skal ivareta deres felles interesser i å høyne standarden på og interessen for blant annet hørespill ved å foreta årlige prisutdelinger. Selv om de prisbedømte verk ligger på et meget høyt nivå og konkurransen er sterk, kan jeg ikke se at det kan karakteriseres som upåregnelig at en norsk hørespillforfatter vinner prisen. Jeg peker i denne forbindelse på at når NRK regelmessig deltar i konkurransene, må dette ses Som et uttrykk for at man regner med at også norske hørespill kan komme i betraktning.

Jeg finner etter dette at det er en slik sammenheng mellom Havrevolds virksomhet som forfatter av «En benk i parken» og prisbelønningen at denne måtte anses som skattepliktig inntekt etter byskattelovens §36 første ledd.

Saken har slik prinsipiell interesse at jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:485

Dommerne Endresen, Aasland og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Haakon Faanes): - - -

Saksøkeren, Finn Havrevold, er født i 1905 og er utdannet som diplomarkitekt fra Norges Tekniske Høyskole i 1929. Han debuterte som forfatter i 1939 med en novellesamling og har senere skrevet en rekke romaner m.v. Han har også skrevet skuespill, og hans første skuespill, Uretten, ble i 1955 oppført på Nationaltheatret.

Han debuterte i 1959 som hørespillforfatter, og det er uttalt at han i dag regnes som en av de aller fremste hørespillforfattere i Norge. I 1959 ble to av hans hørespill sendt i Norsk Rikskringkasting, radioteatret, i 1960 et hørespill, i 1961 fire hørespill, i 1962 et hørespill, i 1963 et hørespill, i 1965 et hørespill, i 1967 to hørespill, i 1968 et hørespill, i 1969 et hørespill, i 1970 et hørespill, i 1971 et hørespill og i 1973 et hørespill.

Nærværende sak gjelder det hørespill som ble sendt i radioteatret i 1969, nemlig «En benk i parken». Det er opplyst at saksøkeren skrev dette hørespill i 1968/69. Det er ikke skrevet på bestilling av NRK, men av saksøkeren sendt inn til NRK på normal kontrakt.

Saksøkeren er tildelt en rekke priser i årenes løp, han fikk Damm-prisen i 1955 og i 1957, han fikk Damm/Allers-prisen i 1960, Kirke- og undervisningsdepartementets priser i 1952,-55, -57, -60 og 69, H.C. Andersen-prisens æresliste i 1970, Prix Italia i 1970 for hørespillet «En benk i parken» og Norsk Rikskringkastings hørespillpris for det samme hørespillet i 1971.

Saksøkeren har dessuten skrevet filmmanuskripter og fått premiert et filmmanus. - - -

II

Saksøkeren er medlem av Norske Dramatikeres Forbund. Da han leverte hørespillet «En benk i parken» til Norsk Rikskringkasting, ble det ikke opprettet noen spesiell kontrakt mellom ham og kringkastingen i den anledning. Det er opprettet en såkalt normalkontrakt mellom Norsk Rikskringkasting og Norske Dramatikeres Forbund om dramatisk stoff til fremføring i radio. Et eksemplar av denne avtale, datert 22. mars 1971, er fremlagt for retten, og det er opplyst at tilsvarende regler gjaldt før 1971, idet det bare er betalingssatsene og betalingsvilkårene som er endret.

Fra denne avtale gjengis innholdet i §1 således:

«Hvis Norsk Rikskringkasting bruker skuespill, hørespill, sketsjer og liknende dramatisk stoff av medlemmer av Norske Dramatikeres Forbund til fremføring i radio, skal opphavsmannen varsles om bruken. Norsk Rikskringkasting forplikter seg til å vise så stor imøtekommenhet som mulig med hensyn til skriftlig begjæring fra en opphavsmann om ikke å oppføre et bestemt verk. Når verket ikke har vært oppført her i landet, eller det skal overføres til og fra utenlandske stasjoner, kan bruk bare skje etter samtykke av opphavsmannen.

Norsk Rikskringkasting har rett til å foreta de forkortninger i manuskriptet som ansees som kunstnerisk og kringkastingsteknisk nødvendige. Er disse forkortninger vesentlige, skal opphavsmannen underrettes før prøvene begynner.»

Side:486

Videre gjengis innholdet i §5 således, deretter §7, deretter §10:

«Denne avtale gjelder for bruk av dramatisk stoff i radio hvor det ikke er truffet annen særskilt avtale.»

«- - - Når opphavsmannen har innlevert et verk til Norsk Rikskringkasting til fremføring, plikter Kringkastingen så snart som mulig og senest innen 6 uker å avgjøre om det skal fremføres, og opphavsmannen skal da straks underrettes. Forfatteren skal straks gis skriftlig underretning om at manuskriptet er mottatt og så vidt mulig opplysning om når avgjørelse kan ventes.

Kringkastingens rett til første gangs fremføring av et hørespill som er innlevert til Norsk Rikskringkasting gjelder i to år fra innleveringsdatoen, men med adgang til forlengelse ett år ad gangen.» - - -

Som nevnt sendte saksøkeren inn hørespillet «En benk i parken» på egenhånd, det var intet bestillingsarbeide. Det er opplyst at han deretter fikk melding om at hørespillet var antatt til oppførelse. Det er uttalt at den siterte §1 praktiseres slik at kringkastingen alltid spør opphavsmannen før hørespillet fremføres i radio.

Retten har forstått det slik at hørespillet «En benk i parken» er fremført en gang av Rikskringkastingens radioteater og deretter en senere gang reprise.

Det er videre opplyst at hørespillet senere av saksøkeren er gitt ut i bokform.

III

Det er opplyst at Norsk Rikskringkasting i 1970 påmeldte saksøkerens hørespill «En benk i Parken» til Prix Italia. Denne Prix Italia er oppgitt å være en pris for internasjonal konkurranse for radioarbeider, og å være innstiftet på Capri i 1948. - - -

Hvordan saksøkerens hørespill «En benk i parken» ble plukket ut til deltakelse på Norges vegne i denne konkurranse, er ikke blitt nærmere opplyst for retten og det er ikke dokumentert noe fra Norsk Rikskringkasting om dette. Det synes imidlertid å ha vært sannsynlig at det har vært en norsk jury som har vurdert saksøkerens hørespill i så måte.

Etter dette har så saksøkeren underskrevet en erklæring i august 1970, nærmere dato er ikke oppgitt. Erklæringen er skrevet på engelsk og lyder i norsk oversettelse slik:

«Erklæring For det anmeldte verk «En benk i parken»

erklærer forfatteren, Finn Havrevold, som for så vidt det anmeldte verk angår, er eneinnehaver av rettighetene til oversettelse, bearbeidelse, gjengivelse og kringkasting, at han, idet han forbeholder seg sine opphavsrettigheter og med det ene formål å tillate kringkastingen av sitt verk av alle organisasjoner som deltar i Italiaprisen, bemyndiger nevnte organisasjoner til å iverksette:

a) de nødvendige oversettelser og bearbeidelser av verket.

b) opptak av verket ved hjelp av innretninger som er egnet til mekanisk lydgjengivelse med hensyn til programmer som nevnt under c), herunder

c) to fremføringer av verket i kringkastingen innen tre år etter at resultatene av den årlige konkurranse er blitt bekjentgjort, enten ved direkte sending eller i reprise eller ved hjelp av innretninger som er egnet for mekanisk gjengivelse. For hver av disse fremføringer skal forfatteren godskrives de vanlige beløp som betales av kringkastingsorganisasjonen for verk av

Side:487

samme art. Ytterligere beløp kan ikke kreves av forfatteren selv om verket er blitt fremlagt eller prisbelønnet.

Forfatteren. Finn Havrevold, erklærer også at han er kjent med Italiaprisens statutter, og at han forplikter seg til å forbeholde fremleggelsen av sitt verk til bare en kringkastningsorganisasjon, nemlig til Norsk Rikskringkasting.

Oslo, august 1970

Finn Havrevold

Saksøkerens prosessfullmektig har gjort gjeldende at denne erklæring som formelt er et samtykke fra saksøkerens side til å delta i konkurransen om Prix Italia, i det vesentlige ellers har det praktiske formål å tillate oversettelse for fremføring for juryen som skal avgjøre prisen. Mye er nemlig avhengig av den måten et radioskuespill eller radiohørespill presenteres på, idet dette jo må høres på nytt.

Prosessfullmektigen hevdet videre at Havrevold ved denne erklæring har fraskrevet seg en del av de økonomiske rettigheter som Åndsverklovens §2 gir ham, men ingen av de såkalte moralske rettigheter som Åndsverklovens §3 gir ham. - - -

Fra saksøktes side er i det vesentlige anført følgende under hovedforhandlingen:

Ligningens lovlighet hviler på tre grunnlag. Prinsipalt gjøres det gjeldende at Prix Italia-tildelingen til saksøkeren er en fordel vunnet ved arbeid eller virksomhet, slik som nevnt i byskattelovens §36 første ledd. Subsidiært gjøres det gjeldende at pristildelingen er en fordel vunnet ved kapital eller eiendom, nemlig saksøkerens åndsverkrettigheter. Ytterligere subsidiært hevdes det at det dreier seg om en inntekt hvor tilfellet i større eller mindre grad har vært medvirkende, jfr. byskattelovens §37 første ledd. - - -

VI

Retten skal bemerke:

Oppgaven for retten i dette tilfelle blir en fortolkning av byskattelovens §36 for å finne ut om tildelingen av Prix Italia til saksøkeren var en sådan fordel som nevnt i byskattelovens §36 første ledd, 1. punktum. Fortolkningen må etter rettens syn skje på bakgrunn av de uttalelser som er gitt i den nevnte høyesterettsdom av 12. oktober 1974, Rt-1974-976.

Det er på det rene, også mellom partene, at prisen betegner en økonomisk fordel for saksøkeren og at prisen også er tildelt ham for et hørespill som han hadde forfattet i et nærmere avgrenset tidsrom før prisutdelingen.

Spørsmålet som foreligger til avgjørelse blir da, som det heter i høyesterettsdom, Rt-1974-976 på side 977, om det i dette konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid eller den virksomhet som er ytet og den fordel som er oppnådd at det er naturlig å se den som «vunnet» ved arbeidet eller virksomheten. Retten finner i denne forbindelse ikke særlig grunn til å gå inn på forskjellen i saksøktes argumenteringsgrunnlag etter som fordelen er vunnet ved arbeide eller virksomhet, dvs. selve forfatterskapet, eller om den er vunnet ved eiendom eller kapital, nemlig ved utnyttelse av åndsverksrettighetene av det ferdig skapte hørespill. Problemstillingen om fordelens nære sammenheng er nemlig den samme i begge tilfeller.

Side:488

Retten finner å måtte ta utgangspunkt i at saksøkeren er profesjonell forfatter og at han derved siden han debuterte har utnyttet sine evner som forfatter. Denne ytnyttelse har skjedd ved at han har sendt inn bøker til antagelse på forlag og hørespill til antagelse ved Norsk Rikskringkasting. I de år som har forløpt, har han etter det opplyste fått en rekke priser. Han regnes i dag for en av Norge's aller fremste hørespillforfattere og retten må derfor erklære seg enig med saksøkte i at det er høyst sannsynlig at han har hatt kunnskap til Prix Italia, som har en spesiell pris for gode hørespill. Retten finner det derfor godtgjort at saksøkeren, om han enn ikke skrev sine hørespill med tanke på å vinne denne pris, så dog har vært oppmerksom på at denne mulighet har vært til stede. Når han da underskriver den nevnte erklæring som er sitert foran i dommen, av august 1970, tillater han at Norsk Rikskringkasting søker denne pris på hans vegne. Når han så oppnår prisen, finner retten at dette da må betegnes som en økonomisk fordel som i dette tilfelle har vært adevkat og påregnelig for ham. Retten finner derfor at prisen for saksøkeren betegner skattbar inntekt etter byskattelovens §36.

Retten finner ytterligere grunn til å nevne to momenter som etter dens oppfatning støtter antagelsen av at det foreligger skatteplikt for prisen på saksøkerens hånd. Retten må erklære seg enig med saksøkte i at Prix Italia er oppdragsgivernes pris. Et hørespill kan formentlig qua hørespill bare utnyttes gjennom radiosending. Den første oppdragsgiver ved åndsverket økonomisk var da Norsk Rikskringkasting. Prix Italia består etter det opplyste av en sammenslutning av radioselskapene og formålet med prisen og utdelingen av denne må da først og fremst så vidt skjønnes være å skape blest om det gode hørespill, det vil da si det er oppdragsgivernes næringsinteresser som ivaretas. Man søker på denne måte gjennom priskonkurransen å få så gode hørespill som mulig av hensyn til sin næring, nemlig radioutsendelse.

Pristildelingen innvirker videre etter vedtektene for Prix Italia på prisvinnerens ytterligere inntektsmuligheter. Vedtektenes §7, pkt. c, må etter rettens oppfatning forstås slik at en tildelt pris innebærer en slags kompensasjon for vinneren ved senere utsendelse fra deltagerlandene, jfr. vedtektenes §11, fordi betalingen for slike utsendelser til vinneren ikke blir høyere for et prisbelønnet arbeide enn for et vanlig arbeide. I hvert fall avskjæres enhver mulighet for vinneren å kreve høyere honorar enn vanlig. Pristildelingen er således en måte å honorere forfatterne på som etter rettens oppfatning svært nært står i samme forhold som nevnte Hagerup-dom, Rt-1958-583. I hvert fall skiller Prix Italia seg på dette punkt helt avgjørende fra Nobel-prisen, som gis, så vidt skjønnes, på rent ideelt eller idealistisk grunnlag uten å skjele hen til noen oppdragsgiverinteresse.

Ytterligere må retten bemerke at den må være enig med saksøkte i at saksøkeren etter det opplyste selv har bidratt til at hans verk deltok i konkurransen om Prix Italia, nemlig ved at han underskrev den foran siterte erklæring av august 1970. Når han da på denne måte har bidratt til søknad om å få være med i konkurransen, knyttes sammenhengen mellom oppnåelsen av prisen og hans verk enda sterkere sammen.

Retten finner grunn til å bemerke at sakens egentlige kjerne vel er den meget hårde progressive inntektsbeskatning. Ved den faller en større del av en pris på det offentliges hånd og derved mister slike priser vel mye av sin tiltrekning. Om man imidlertid er misnøyd med den sterke progressive

Side:489

beskatning, går vel neppe veien for en mosjon på dette punkt ikke i den retning å frita visse inntektsmuligheter for slik beskatning. Dette vil etter rettens oppfatning stride mot de likhetspunkter vår skattelovgivning er grunnet på slik som saksøkte har fremholdt. Under enhver omstendighet finnes det å måtte kreves positiv lovhjemmel for fritak av visse inntektsformer for beskatning.

Det kan ikke finnes at det foreligger noen lovhjemmel for fritak for beskatning av Prix Italia på saksøkerens hånd. Det er riktignok ingen dom for at Nobel-prisen er fritatt for skatteplikt. Det har imidlertid i lang tid vært antatt at denne pris er skattefri. I hvert fall er det ingen som har tvilt på at Nobel-prisen var skattefri siden Den svenske Regeringsrett i 1912 med 3 mot 2 stemmer fritok Selma Lagerløf for inntektsbeskatning av prisen.

De øvrige priser finner retten ikke tilstrekkelig grunn til å gjennomgå. I den forbindelse er det nok så at det kan ha vært en vaklende praksis hos de forskjellige ligningsnemnder, men da det som er nevnt i Rt-1974-976 på side 980, ikke foreligger «noen fast og ensartet linje som kan tillegges avgjørende vekt ved tolkingen av skattelovene på dette punkt», foreligger det da ikke noe direkte sammenligningsmateriale som kan frita saksøkeren for skatteplikten. Etter byskattelovens §36 fjerde ledd, nestsiste og siste setning, skal kunstnerlønn bevilges av Stortinget ikke regnes som inntekt og heller ikke vitenskapelig hedersgaver og belønninger. Det har ikke vært hevdet at Prix Italia faller inn under disse ord. Heller ikke kan pristildelingen betegnes som noen gave.

Spørsmålet om Prix Italia har likhet med Venezia-prisen har etter rettens oppfatning liten betydning. Det er på det rene at Venezia-prisen bare er utdelt en eneste gang, nemlig i 1953 til den norske forfatter Vesaas. Når ligningsmyndighetene den gang unnlot å inntektsbeskatte beløpet, så har dette da etter rettens oppfatning ingen konsekvenser for andre priser og særlig da når Venezia-prisen er enestående i den forstand at den bare er utdelt en eneste gang. Forøvrig var motivet for Venezia-prisen etter de nå foreviste vedtekter åpenbart å skape turistmessig blest om byen Venezia, idet initiativtagerne tellet turistorganisasjonene blant sine fremste. Det tør være svært tvilsomt om det i en eventuell ny sak om en ny Venezia-pris ville ha blitt statuert skattefritak på det omprosederte grunnlag. - - -

Av lagmannsrettens dom (førstelagmann Jens Fagereng, lagdommerne Anton Hiorth og Sverre Bjørnsen): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. I likhet med byretten tar man som utgangspunkt at prisen betegner en økonomisk fordel for Havrevold og at prisen er tildelt ham for et hørespill som han hadde skrevet i 1968/69. Spørsmålet blir da om det foreligger slik sammenheng mellom det arbeid som er ytet og den fordel som er oppnådd at det er naturlig å se denne som «vunnet» ved forfatterens arbeid og virksomhet, jfr. den tilsvarende problemstilling i Hagerupdommen ( Rt-1958-583) og i Vesaas-dommen ( Rt-1974-976). Lagmannsretten skal innledningsvis først gi en kort oversikt over Prix Italia - hva den står for og innebærer for prisvinneren.

Prix Italia ble innstiftet i 1948 av en del av verdens kringkastingsinstitusjoner.

Side:490

Det fullstendige navn er ifølge statuttene (den engelske versjon): «Italia Prize-International Competition for Radio Works founded in Capri 1948». Antallet av deltakere var i 1970 ca. 30, det er nå noe større. Norsk Rikskringkasting har vært medlem i mange år. Prix Italia - dette navn brukes så vidt skjønnes også om selve den organisasjonen som står bak prisen - ledes av en generalforsamling som regulært møtes en gang i året. Prix Italia har et fast sekretariat under Radiotelevisione Italiana, men dekker selv sine utgifter som fordeles på de institusjoner som deltar. Prisen utdeles hvert år: 1. For et litterært eller dramatisk arbeid, 2. for et musikalsk verk. Det er opplyst at det nå også er opprettet en tredje pris for dokumentararbeider. Det stilles bestemte krav til arbeidene. Det heter i statuttenes §3: «De innleverte arbeider må ha vært laget spesielt for kringkasting og må være i en form som er best mulig egnet til å bli presentert gjennom det medium som radio er. - De innleverte arbeider må være av høy estetisk kvalitet og må også omfatte elementer som utvider og beriker kringkasting opplevelsesmessig.»

Det tilligger de enkelte kringkastingsinstitusjoner å velge ut de arbeider som skal sendes inn til bedømmelse. Enhver av organisasjonene kan fritt velge de forfattere eller komponister hvis verk skal sendes inn. Arbeidene behøver ikke å ha vært kringkastet, men hvis de har vært kringkastet, må første gangs sending ikke ha funnet sted mer enn to år før prisutdelingen. Arbeider kan bare sendes inn en gang. Det er et vilkår for at et verk skal bli bedømt av juryen at forfatteren avgir skriftlig erklæring, hvor han med forbehold av sin opphavsrett, gir alle de institusjoner som deltar i Prix Italia rett til å foreta oversettelser, tillempinger, innspilling for mekanisk lydproduksjon og til å iverksette to sendinger av verket innenfor et tidsrom av tre år etter at resultatet av den årlige konkurranse foreligger. Det bestemmes videre i statuttenes §7: «For hver av disse sendinger skal forfatteren honoreres med de beløp som vanligvis betales av kringkastingsinstitusjonen for arbeider av samme karakter. Forfatteren skal ikke kunne kreve noe tilleggsbeløp av noe slag ut fra den kjennsgjerning at arbeidet var sendt inn eller er belønnet med en pris.»

Havrevold leverte inn hørespillet uten forhåndsavtale med NRK. Hørespillet ble antatt av NRK og senere benyttet. Kontraktsforholdet mellom Havrevold og NRK reguleres av en normalavtale med Norske Dramatikeres Forbund. Hørespillet ble påmeldt til Prix Italia i 1970. I forbindelse med påmeldingen avga Havrevold i august 1970 den egenerklæring (declaration) som er forutsatt i statuttenes §7.

Det er uomstridt at Prix Italia ligger på et høyt plan og at den er ansett som eksklusiv. Den er en internasjonal pris og atskiller seg for så vidt klart fra Norsk kulturråds priser. På den annen side er Prix Italia en pris for kringkastingsarbeider som er eller skal fremføres i kringkastingen. Deltakelsen i konkurransen om prisen er begrenset til de arbeider som sendes inn (påmeldes) av de enkelte kringkastingsinstitusjoner. Og disse kan som regel bare sende inn to dramatiske verk til den årlige konkurranse. Retten finner det ikke nødvendig å gå inn på noen nærmere sammenlikning med Nobel-prisen, men finner det ikke tvilsomt at denne pris har en ganske annen bredde og spennvidde. Selv om Prix Italia henger høyt, synes det temmelig klart at den må anses mer påregnelig og adekvat enn Nobel-prisen.

Prix Italia er innstiftet av kringkastingsinstitusjonene. Dette antas i og for seg ikke avgjørende. Institusjonene har hatt høye siktemål med prisen, jfr.

Side:491

den siterte bestemmelse i statuttenes §3. Men ved siden av det ideelle formål å finne frem til det ypperste verk og belønne dette - har Prix Italia også en annen side. Det fremgår at kringkastingsinstitusjonene også forfølger mere praktiske formål. De har sikret seg rett til å bruke det prisbelønte verk i sin produksjon mot vanlig betaling. Ordningen er naturlig sett fra institusjonenes side. Og den synes heller ikke urimelig overfor forfatteren. Lagmannsretten er ikke enig med byretten når den på denne bakgrunn karakteriserer prisen som en kompensasjon for tapte eller reduserte inntekter. Men ordningen understreker etter lagmannsrettens mening den nære sammenheng mellom forfatterens verk og prisen.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at prisen må anses som en fordel vunnet ved Havrevolds arbeid. Byrettens dom vil etter dette bli å stadfeste. - - -