Rt-1980-1436

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-11-10
Publisert:	Rt-1980-1436
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 161B/1980
Parter:	Gerhard Kahrs (advokat Einar Blaauw - til prøve) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Per Sandvik).
Forfatter:	Endresen, Hellesylt, Aasland, Bølviken, Stabel
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Byskatteloven (1911) §38, §53, §45, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Endresen: Etter i noen år å ha arbeidet i firma Didr. Andersen & Søn i Bergen besluttet Gerhard Kahrs seg i 1968 til å begynne egen forretning. Den 25. juli 1968 stiftet han firmaet Gerhard Kahrs A/S med en aksjekapital på kr. 10.000,-, hvorav han selv tegnet 18 aksjer á kr. 500,-, mens hans kone og far tegnet resten. Gerhard Kahrs ble valgt til enestyre og disponent.

Aksjekapitalen ble i 1969 utvidet med kr. 30.000,- som i sin helhet ble tegnet av Gerhard Kahrs. I 1972 ble aksjekapitalen ytterligere besluttet forhøyet med kr. 80.000,-, hvorav Kahrs skaffet til veie kr. 70.000,-. Denne siste forhøyelse av aksjekapitalen ble imidlertid ikke anmeldt til firmaregisteret, men partene er enige om å betrakte også denne innbetaling som aksjekapital. Kahrs' samlede andel av aksjekapitalen kom derved opp i kr. 109.000,-.

I forbindelse med at selskapet også drev entreprenørvirksomhet, ble det forlangt garantistillelse, en garantistillelse som ble ordnet gjennom bankgaranti ved Bergen Bank A/S. For at selskapet skulle oppnå slik bankgaranti, forlangte banken at Kahrs personlig måtte avgi selvskyldnererklæring for dette og for en kassakreditt selskapet var innvilget. Erklæringen omfattet alt det ansvar selskapet måtte komme i til banken. Da selskapets økonomi var anstrengt, ble det også av Kahrs innbetalt et beløp på selskapets kassakredittkonto stort kr. 50.000 som lån til selskapet.

Selskapets økonomiske stilling ble imidlertid stadig forverret, og i 1973 ble det åpnet akkordforhandling. Da akkordstyret ikke fant grunnlag for å fremme noe akkordforslag, ble selskapet den 3. januar 1974 tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Boet ble sluttet i 1978 uten dividende til kreditorene.

Etter konkursen har Kahrs vært ansatt som salgsinspektør hos Sverre Munck A/S.

For Kahrs medførte konkursen at aksjekapitalen gikk tapt, og dertil kom at han i henhold til den avgitte selvskyldnerkausjon måtte betale banken 140.000 kontant, pluss gjennom salg av sin enebolig innfri en pantobligasjon stor kr. 100.000 til banken. Dessuten gikk de kr. 50.000 han hadde lånt selskapet, tapt. Hans samlede tap på Gerhard Kahrs A/S utgjorde således til sammen kr. 399.000.

I sin selvangivelse for 1975 førte Kahrs dette beløp til fradrag i sin inntekt som «tap i næring».

Dette fikk han ikke medhold i ved ligningen og heller ikke etter klage først til ligningsnemnda og senere til overligningsnemnda.

Ved stevning av 12. juli 1978 reiste han deretter sak mot Bergen kommune med krav om at beløpet måtte anses som fradragsberettiget.

Bergen byrett avsa den 12. februar 1979 dom i saken med slik domsslutning:

«Bergen kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:1438

Byretten var tilbøyelig til å se det slik at Kahrs' oppofrelser for å redde selskapet måtte anses som fradragsberettiget tap i næring etter byskattelovens §38 litra d, nå skattelovens §44 litra d. Den behøvde dog ikke ta endelig standpunkt til dette da den kom til at han likevel ikke kunne gis medhold som følge av bestemmelsen i byskattelovens §45 fjerde punktum, nå skattelovens §53 første ledd fjerde punktum, da den «næring» Kahrs krevde inntektsfradrag for, var opphørt ved konkursen i 1974. Dette siste lovanvendelsesspørsmål ble reist fra byrettens side under en reassumering av saken.

Kahrs påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, som den 2. januar 1980 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Som erstatning for saksomkostninger for lagmannsrett betaler Gerhard Kahrs til Bergen kommune kr. 5.000,- - femtusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet fant at Kahrs som disponent i selskapet ikke hadde drevet forretningsvirksomhet, og at han når han hadde valgt aksjeselskapsformen, måtte ta konsekvensen av det. Flertallet fant heller ikke at innledningsordene byskattelovens §38 første ledds første punktum kunne føre til at Kahrs' kapitalinnskudd i aksjeselskapet ble fradragsberettiget. Mindretallet var enig med byretten i dens utgangspunkt, men fant i motsetning til byretten ikke at byskattelovens §45 kunne stille seg i veien for å innrømme fradragsrett.

Kahrs har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det ankes over lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Bergen byrett hvor Gerhard Kahrs har avgitt partsforklaring. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter, blant annet den korrespondanse som i oktober 1975 førte frem til Kahrs endelige oppgjør med banken etter den avgitte selvskyldnererklæring.

Saken foreligger i det alt vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Det innrømmes i og for seg at det ikke er identitet mellom aksjeselskapet og Kahrs personlig. Formålet med å stifte aksjeselskapet var alene den ansvarsbegrensning som ligger i aksjeselskapsformen. Spørsmålet om flat beskatning var således ikke motiverende. Stiftelsen av aksjeselskapet var ikke tenkt som et proformaarrangement.

Utviklingen førte imidlertid med seg at Kahrs etter hvert måtte solidarisere seg med selskapet, og etter at Kahrs gjennom sitt ubegrensede selvskyldnerengasjement overfor selskapets hovedkreditor, Bergen Bank A/S, faktisk hadde identifisert seg med selskapet, ble dette drevet fullt ut på Kahrs personlige ansvar. Han må derfor anses

Side:1439

som den som i realiteten har drevet forretningsvirksomhet, og når han som følge av selskapets konkurs har tapt hele sin formue, må dette anses som tap «i næring» etter byskattelovens §38 litra d.

Selv om utgangspunktet er at aksjonærs tap på aksjer i et selskap ikke kan føres til fradrag i inntekten av næringsvirksomhet som aksjonæren selv driver, har rettspraksis gjort unntak fra dette generelle utgangspunkt. Etter omstendighetene vil erverv av aksjer i selskap kunne bli ansett som utgift til inntekts ervervelse, sikring eller vedlikeholdelse. Den ankende part har i denne forbindelse særlig vist til Høyesteretts dom i Rt-1976-1467 - Løitendommen.

Har man først fradragsberettigede utgifter, kan disse også komme til fradrag i andre inntekter enn næringsinntekter. Den ankende part har i denne forbindelse også pekt på de regler som gjelder ved beskatning av kommandittselskaper.

Skulle den ankende part ikke få medhold i at de oppofrelser han har gjort overfor Gerhard Kahrs A/S kan betraktes som «tap i næring», vil han måtte kunne gis fradragsrett etter byskattelovens §38 første ledd, første punktum, hvoretter alle utgifter som skjønnes å være pådradd til inntektens ervervelse, sikring eller vedlikeholdelse, kan fratrekkes.

Kahrs' bakgrunn og utdannelse er så spesiell at de oppofrelser han foretok, var nødvendige for å sikre hans stilling som disponent i foretagendet. Det var således ikke med tanke på å sikre avkastning av den investerte kapital de ble foretatt.

Subsidiært må Kahrs, om det ikke finnes grunnlag for å gjøre den tegnede aksjekapital fradragsberettiget, i alle fall kunne kreve fradrag for det oppståtte garantiansvar og det ytede lån.

Etter den ankende parts syn kan heller ikke byskattelovens §45 avskjære adgangen til å kreve fradrag i inntekten for inntektsåret 1975. Det er selskapet og ikke Kahrs personlig som er konkurs. Virksomheten kan heller ikke sies å være opphørt i og med selskapets konkurs i 1974, idet oppgjøret med Bergen Bank A/S i henhold til selvskyldnerkausjonen og de utstedte pantobligasjoner i Kahrs' privatbolig og hytte først kunne finne sted i oktober 1975. Først da ble det nemlig klarlagt at Kahrs ikke ville få noe personlig ansvar for selskapets skatteforpliktelser.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Ligningen av Gerhard Kahrs for inntektsåret 1975 oppheves.

2. Gerhard Kahrs tilkjennes saksomkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Bergen kommune, har som for de tidligere retter anført at når det kan kreves fradrag for tap i næring ved forretningsvirksomhet, så gjelder det utelukkende tap i skattyterens egen næringsvirksomhet, og tapet må komme til fradrag i skattyterens fremtidige næringsinntekt. Det må være korrespondanse mellom inntektsog utgiftssiden.

Kahrs har overhode ikke drevet næringsvirksomhet; det er det aksjeselskapet som har gjort. Kahrs har vært aksjonær og disponent.

Side:1440

Når han valgte å stifte aksjeselskap med de fordeler dette måtte ha, må han bære konsekvensen av dette. Formen er her også realiteten. Hans valg av aksjeselskapsformen representerer verken et omgåelsestilfelle eller et proformaverk.

Aksjeselskapet er et eget skattesubjekt, og rettspraksis har aldri akseptert noen identifikasjon mellom selskapet og dets aksjonærer, selv ikke hvor det har dreiet seg om en mer eller mindre eneaksjonær.

Når aksjeerverv i visse tilfelle skal kunne sies å være foretatt i næring, har praksis operert med visse hovedgrupper. Kahrs' tegning av aksjer i Gerhard Kahrs A/S faller imidlertid utenfor alle disse grupper.

Når det gjelder forretningsvirksomhet og fradrag for tap i næring, er byskattelovens §38 litra d uttømmende. Bare hvor det dreier seg om fradrag for inntektsforminskende utgifter som ikke kan henføres til noen av eksemplene i byskattelovens §38, kan det bli spørsmål om §38 første ledd, første punktum kan gi selvstendig hjemmel for fradragsgodkjennelse. Kahrs' tilfelle er imidlertid uttømmende regulert ved §38 litra d. Hans bakgrunn og utdannelse var heller ikke så spesiell at hans kapitalinnskudd var nødvendig for å sikre ham inntekt.

Under enhver omstendighet ville byskattelovens §45 avskåret Kahrs fra en eventuell fradragsmulighet. Virksomheten var opphørt ved konkursen i 1974. Selv om oppgjøret med selskapets hovedkreditor først fant sted i 1975, ville dette bare kunnet få betydning for så vidt det fortsatt måtte tilflyte inntekter som skrev seg fra selskapets tidligere næringsvirksomhet. For Kahrs var det imidlertid alminnelige lønnsinntekter det kreves fradrag i. Velger Kahrs å prosedere på et identifikasjonssynspunkt, må dette også få virkning for bedømmelsen av hans egen stilling, og da var han selv i realiteten konkurs.

Bergen kommune har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse dette har gitt for sitt resultat.

Begge parter har under prosedyren for Høyesterett gjennomgått den betydelige rettspraksis som foreligger om det omtvistede spørsmål.

Denne rettspraksis fastslår slik jeg ser det som den store hovedregel, at aksjonærs tap på aksjer i et selskap ikke kan føres til fradrag i næringsvirksomhet som aksjonæren selv driver. I en rekke dommer er fastslått at en disponents tegning av aksjer, yting av lån og tap ved garantistillelse for eget selskap, ikke er fradragsberettiget etter byskattelovens §38 litra d.

Har man valgt aksjeselskapsformen for en virksomhet, må man ta konsekvensene av dette. Identifikasjon mellom selskap og aksjonær krever en særskilt hjemmel, som for eksempel ved lovreglene om

Side:1441

«selgende gruppe». For Kahrs har valget av aksjeselskapsformen dessuten i høy grad også vist seg å være en realitet når det gjelder spørsmålet om ansvarsbegrensning. Da selskapet ble overlevert skifteretten som konkursbo, hadde det et regnskapsmessig underskudd på over tre millioner. Kahrs er heller ikke blitt gjort personlig ansvarlig for selskapets skatteforpliktelser.

Det er firma Gerhard Kahrs A/S som har drevet næringsvirksomhet, og ikke Kahrs personlig.

Fra den ovennevnte hovedregel har domstolene i enkelte tilfeller når investering i et annet selskap har gitt en særlig og nær tilknytning, rent unntakelsesvis funnet å kunne gi fradrag i denne skattyters fortsatte næringsinntekt. Men rettspraksis har stilt forholdsvis strenge vilkår for at så kan skje. Kahrs har i den forbindelse særlig påberopt Høyesteretts dom i Rt-1976-1467 - Løitendommen. Denne dom skiller seg etter mitt syn på et avgjørende punkt fra nærværende sak. Kahrs drev ingen næringsvirksomhet som hans oppofrelser kunne sikre. Han oppebar kun lønn som disponent i selskapet.

Byskattelovens §38 litra d kan da ikke hjemle Kahrs fradragsrett verken for de tegnede aksjer, det ytede lån eller tapet som følge av hans garantiforpliktelse.

Spørsmålet blir så om byskattelovens §38, første ledds første punktum om «utgifter som skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse», kan gi Kahrs hjemmel for at disse oppofrelser kan føres til fradrag i hans inntekt.

Spørsmålet har vært drøftet i en dom i Høyesterett, Rt-1963-714 - Holtedommen. Vedkommende skattyter hadde hevdet at garantien var stilt for å sikre hans lønn i selskapet, men Høyesterett fant det ikke godtgjort at skattyteren av den grunn hadde stilt den garanti som var blitt effektiv og som det ble krevd fradrag i inntekten for. Førstvoterende uttalte i den forbindelse:

«Men selv om det skulle være tilfelle kan jeg ikke finne at dette skulle kunne gi grunnlag for inntektsfradrag. Det er åpenbart en utgift av en helt annen art enn de fradragsposter for lønnsmottakere som er nevnt i landsskattelovens §44g. Og jeg kan heller ikke finne at fradrag er hjemlet etter landsskattelovens §44 1. punktum. I den ganske rikholdige rettspraksis man har, er det ikke opplyst om noe tilfelle hvor fradrag er innrømmet under lignende forhold. Derimot er det fastslått at en disponents tap ved lån til sitt selskap ikke gir adgang til fradrag.»

Jeg finner ikke at Kahrs' formuesinnsats kan betraktes på annen måte. Jeg behøver ikke dermed ta standpunkt til om en arbeidstakers tap ved finansiell støtte til sin arbeidsgiver under alle omstendigheter vil falle utenom fradragsberettigelse. Kahrs' situasjon synes å være typisk for de tilfeller hvor en skattyter som har valgt aksjeselskapsformen, senere finner å måtte engasjere seg kapitalmessig personlig.

Da jeg således er kommet til at verken byskattelovens §38d eller bestemmelsens første ledds første punktum kan gi Kahrs rett til å trekke tapet fra i sine senere lønnsinntekter, er det ikke nødvendig

Side:1442

for meg å ta standpunkt til betydningen av byskattelovens §45.

Anken har ikke ført frem, og overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 finner jeg at Kahrs må erstatte Bergen kommune sakens omkostninger for Høyesterett. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse finner jeg ikke grunn til å endre. Ankemotparten har lagt frem omkostningsoppgave. I henhold til denne har ankemotparten utenom salær til prosessfullmektigen ikke hatt utlegg som kreves refundert. Saksomkostningene fastsettes til kr. 12.200.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gerhard Kahrs til Bergen kommune 12.200 - tolv tusen to hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen at' Høyesteretts dom.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Bølviken og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Nils Beyer): - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at det ved opphør av driften av Gerhard Kahrs A/S var oppstått et udekket underskudd, og at dette ledet til et tap på kr. 399.000,- på saksøkerens hånd. Spørsmålet i saken er om saksøkeren har krav på fradrag i sin egen antatte brutto inntekt for dette beløpet i ligningen for inntektsåret 1975.

Saksøktes hovedsakelige innsigelse, nemlig at saksøkeren og aksjeselskapet er to forskjellige skattesubjekter, er ikke uten videre avgjørende. Av Høyesteretts dom referert i Rt-1976-1467, flg., refereres (s. 1470):

«Utgangspunktet er at en aksjonærs tap på aksjer i et selskap ikke kan føres til fradrag i inntekten av næringsvirksomhet som aksjonæren selv driver...

Fra dette generelle utgangspunkt og hovedregel er det imidlertid i rettspraksis gjort unntak. Etter omstendighetene er erverv av aksjer i selskapet ansett som utgift til inntekts ervervelse, sikring eller vedlikehold, og gevinst og tap på aksjene ansett som inntekt og tap i næring...»

Under hensyn til de momenter rettspraksis har lagt vekt på ved avgjørelsen vil retten være tilbøyelig til å anta at saksøkeren har lidt tap i egen næring: Han har ikke hatt noen annen næring enn den som han ville utøve gjennom aksjeselskapet, og formålet med oppofrelsen var nettopp å sikre utøvelsen av denne næring og derved hans inntekt i fremtiden. Oppofrelsen var således et nødvendig ledd i hans egen næring. Ved å påta seg ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser overfor banken, identifiserte han seg med aksjeselskapet. Såvel denne disposisjon som innskuddet til aksjekapital og hans senere lån til selskapet var foretatt på slike tidspunkt at de fremtrer som foranstaltninger for å bevare og sikre næringen. Såvel formålet med oppofrelsen, forholdet mellom skattyterens og aksjeselskapets næringer,

Side:1443

skattyterens personlige holdning og de øvrige spesielle forhold i saken går i retning av at saksøkeren skulle ha en rett til fradrag for tapet i sin brutto inntekt etter byskattelovens §38, litra d. Retten finner imidlertid ikke å burde ta endelig standpunkt til dette spørsmål, idet man kommer til at vilkårene for å godta saksøkerens påstand allikevel ikke foreligger på grunn av bestemmelsene i byskattelovens §45 (skattelovens §53). Dette spørsmålet har vært behandlet under den gjenopptatte hovedforhandling i rettsmøtet den 8. februar 1979.

Herom bemerkes:

Det er på det rene at saksøkerens aktive drift innen næringen opphørte senest ved aksjeselskapets konkurs i 1974. Hans inntekt i 1975 var lønnsinntekt i yrke som salgsinspektør.

Saksøkerens prosessfullmektig fastholder at saksøkeren har krav på fradrag i denne inntekten for næringstap på aksjeselskapet. Sluttoppgjøret med banken ble nemlig først foretatt mot slutten av 1975, og før man krever omberegning av ligningen for de foregående år må det bringes på det rene om tapet er konsumert ved fradrag i 1975. Før utgangen av dette år kjente man imidlertid ikke tapets omfang.

Saksøktes prosessfullmektig bestrider dette. Fradrag i løpende inntekt kan ikke skje etter at «næringen» er opphørt. Han har henvist til skattelovens §53, 4. punktum.

Retten finner det klart at den «næring» som saksøkeren nå krever inntektsfradrag for var opphørt senest ved selskapets konkurs i 1974, og at bestemmelsen i skattelovens §53, 3. punkt da står i veien for inntektsfradrag i 1975. Man er oppmerksom på at fradragsrett leilighetsvis kan forekomme etter at den aktive drift av næringen er opphørt, men det er i slike tilfelle hvor det ennå kommer noe tilsig av inntekter fra den avsluttede næringsdrift, som f.eks. ved salg av bedriften mot betaling over flere år. I vårt tilfelle er det ikke opplyst noe om en slik fortsatt inntekt. Man legger til grunn at fradrag som hovedregel bare skal gis i den inntekt som ved oppofrelsen skulle erverves, sikres eller vedlikeholdes. Slik inntekt har skattyteren ikke hatt i 1975.

Etter dette kan saksøkerens påstand ikke tas til følge, uansett om man ellers finner fradragskravet berettiget etter byskattelovens §38, d, eller §38 l. pkt. Saksøkte må bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, E. Melander og Einar Solberg): - - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Melander og Solberg er kommet til samme konklusjon som byretten, men med en annen begrunnelse. Flertallet er enig med kommunen i at det i det foreliggende tilfelle ikke kan sies å foreligge slik identifikasjon mellom Kahrs og hans aksjeselskap at disse kan sees som ett skattesubjekt. Det er da etter flertallets mening ikke aktuelt overhodet å drøfte bestemmelsen i byskattelovens §45, 3. pkt.

Da Kahrs valgte aksjeselskapsformen var dette en fullt reell handling og som Kahrs må ta konsekvensen av. Den private kapital han har skutt inn i aksjeselskapet har han skutt inn på eget ansvar og må ta konsekvensene derav. Flertallet kan ikke se at det er noe ekstraordinært ved den stilling Kahrs var i. Han var aksjonær og lønnet disponent og drev ikke egen næring.

Flertallet peker videre på at den utdannelse Kahrs hadde, var av temmelig

Side:1444

generell karakter. Hans yrkeserfaring var riktignok knyttet til et relativt spesielt fag, men det var flere virksomheter som drev i samme bransje, og Kahrs var etter flertallets syn ikke i en så spesiell stilling at han ikke kunne ha søkt annet arbeid for å skaffe seg inntekt.

Flertallet ser også i noen grad hen til det forhold at når Kahrs først hadde valgt den fordel og ansvarsbegrensning som der lå i å drive under aksjeselskapsform, må han selv også ta konsekvensene derav ved å bære det hele tap av de pengene han har skutt inn i selskapet, uten å få skattefradrag for dette.

Etter foranstående finner flertallet at betingelsene for skattefradrag etter byskattelovens §38 litra d, ikke er til stede, idet man ikke kan si at Kahrs hadde lidt noe tap på fordringer i egen forretningsvirksomhet og at han heller ikke drev egen næring som forutsatt i lovbestemmelsen.

Heller ikke finner flertallet at betingelsene for fradrag etter byskattelovens §38 første ledd, 1. pkt. foreligger. Verken aksjetegningen, kontantinnskuddene eller kontragarantien kan sies å være utgifter som var pådratt til ervervelse av den inntekt som Kahrs har hatt i årene 1975 og etterfølgende ligningsår.

Etter foranstående finner flertallet at byrettsdommen bør stadfestes.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Haarberg, kan i stor utstrekning tiltre byrettsdommens premisser slik disse er kommet til uttrykk på side 6 i byrettsdommen. I tillegg hertil bemerker mindretallet: Det synes klart at de innskudd som Kahrs foretok dels i form av tegning av ny aksjekapital, innbetalinger på selskapets kassakredittkonto og kontragaranti overfor selskapets bankforbindelser, eller er gjort i den hensikt å bevare og opprettholde den virksomhet som var grunnlaget for hans egen inntekt i vedkommende og etterfølgende skatteår. Det er etter det som foreligger, intet som tyder på at disse kapitaltilskudd var foretatt av Kahrs i håp om å få noen kapital-avkastning av innskuddene, eller i den hensikt å redde en allerede tidligere innbetalt aksjekapital.

Økonomisk sett hadde Kahrs på denne måte - og på et meget tidlig tidspunkt - i realiteten identifisert seg selv med aksjeselskapet. Han hadde pantsatt sin rådighetsandel av en verdifull enebolig og hadde stillet seg selv som ubegrenset selvskyldnerkausjonist overfor selskapets mellomværende med banken. Etter bevisførselen synes det ikke å være noe holdepunkt for at Kahrs' selvskyldnerkausjon var begrenset til å gjelde for bankens entreprenørgarantier. I så fall hadde det vært nærliggende å forvente at det hadde foreligget en deposisjonserklæring for så vidt. Så nær som sammenknytningen mellom Kahrs og aksjeselskapet var blitt, så vel økonomisk som arbeidsmessig, finner mindretallet at forholdet dekkes av bestemmelsen i byskattelovens §38 første ledd, 1. pkt., som utgifter som skjønnes å være pådradt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Rent skatterettslig må det være uten betydning hvorvidt det lyktes for skatteyteren ved disse utgifter å sikre og/eller vedlikeholde sine fremtidige inntekter.

Spørsmålet blir så som drøftet av byretten om fradragsretten likevel er gått tapt som følge av bestemmelsen i byskattelovens §45, 4. pkt. Under adskillig tvil finner mindretallet at så ikke er tilfelle. De skatterettslige hensyn som ligger bak bestemmelsen i §45 er klarligvis helt andre enn det forhold man står overfor i nærværende sak. Mindretallet peker her på at det er på det rene at Kahrs selv ikke gikk konkurs. Om aksjeselskapets konkurs

Side:1445

i noen grad har rammet selskapets kreditorer kan neppe ha noen betydning for Kahrs' skatterettslige stilling. Det er ikke nærmere opplyst under saken hvordan oppgjøret ble foretatt, men det synes på det rene av de foreliggende opplysninger at selskapets hovedkreditorer må ha fått sin dekning dels gjennom entrepenørgarantier fra banken og for bankens vedkommende gjennom Kahrs' personlige ansvar. Det er intet opplyst om hvilke konsekvenser konkursen fikk for selskapets egne eventuelle skatteforpliktelser.

Etter foranstående finner mindretallet at anken bør tas til følge. - - -