Rt-1963-714

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-06-21
Publisert:	Rt-1963-714
Stikkord:	Den skattepliktige inntekt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 72/1963
Parter:	Knut Knutsen Holte (overrettssakfører Gustav Høgtun - til prøve) mot Skedsmo kommune (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen).
Forfatter:	Leivestad, Thrap, Eckhoff, Anker, Berger
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, §44d, §44g

Dommer Leivestad: Nedre Romerike herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 30. desember 1960 dom med slik domsslutning:

«Knut Knutsen Holte kjennes ved skatteligningen for 1958 fradragsberettiget for kr. 55 151 for tap i anledning av garanti stillet for Byggekompaniet A/S.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

En domsmann stemte for at ligningen skulle stadfestes.

Side:715

Lillestrøm kommune anket over dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 13. januar 1962 dom med slik domsslutning:

«1. Den foretatte ligning av Knut Knutsen Holte for inntektsåret 1958 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet går frem av domsgrunnene.

Knut Knutsen Holte har anket over lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Holte ikke stillet garanti for Byggekompaniet A/S for å fremme sine inntektsinteresser, både næringsinteresser som interessent i Gravekompaniet og særlig lønnsinteresser som disponent i Byggekompaniet A/S. Holte hadde også interesser som aksjonær og styremedlem i aksjeselskapet. Men det er hans lønnsinteresser som har vært de sterkest motiverende da han stillet sin garanti.

Lagmannsretten har tolket landsskattelovens §44 for snevert; utgifter pådradd til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikehold kan trekkes fra i inntekten med hjemmel i §44, 1. punktum, også i tilfelle som ikke går inn under den følgende oppregning i punktene a-l. Det er forholdet i denne sak.

Det er også uriktig når det er innvendt at inntektsfradraget i tilfelle skulle vært gjort gjeldende for inntektsåret 1956; angående dette forhold, som lagmannsretten etter sitt resultat ikke har behandlet, har Holte vist til herredsrettens dom.

Idet Holte har foretatt en mindre rettelse av det beløp han krever fradrag for, har han lagt ned slik påstand:

«1. Skatteligningen vedr. Knut Knutsen Holte for inntektsåret 1958 oppheves, og Holte kjennes fradragsberettiget for tap kr. 54 913 i anledning av garanti stilt for Byggekompaniet A/S.

2. Knut Knutsen Holte tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Skedsmo kommune - som Lillestrøm fra 1. januar 1962 er sluttet sammen med - har tatt til gjenmæle, og gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Det tap Holte har lidt, er ikke et tap i næring eller forretningsvirksomhet, eller en utgift til sikring av lønnsinntekt. Han drev ingen næringsvirksomhet som hadde forbindelse med Byggekompaniet A/S på den tid han stillet sin garanti, idet Gravekompaniet først ble stiftet, og i ethvert fall ikke kom i drift, før et halvt års tid senere. Selv om det er riktig at også utlegg for å bevare en lønnsinntekt kan gi adgang til fradrag i inntekt i medhold av landsskattelovens §44, 1. punktum, er det ukjent i rettspraksis at tap på en lånegaranti for et aksjeselskap hvor man er lønnsmottager skulle kunne betraktes som et utlegg til sikring av inntekt som skulle gi adgang til fradrag. Holte hadde en meget beskjeden lønn, som ikke kunne motivere en garanti på kr. 50 000. Det er hans interesser som aksjonær som har motivert hans garanti, og etter sikker praksis er det da ikke adgang til fradrag i inntekt for tap på garantien.

Som for de tidligere instanser har Skedsmo kommune

Side:716

subsidiært hevdet at tapet på garantien måtte være ført til fradrag i inntektsåret 1956.

Skedsmo kommune har lagt ned slik påstand:

«Den foretatte ligning av Knut Knutsen Holte for 1958 stadfestes.

Skedsmo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett har Knut Knutsen Holte og revisor Ditlef Mathisen gitt forklaring ved bevisopptak.

Det er lagt frem en del dokumenter, hvorav noen er nye for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til å redegjøre nærmere for dem.

Saken står i en noe annen stilling for Høyesterett enn tidligere, fordi Holte til dels har endret sine standpunkter. I stevningen og overfor herredsretten hevdet Holte at garantien for det kassakredittlån Byggekompaniet A/S fikk i 1952, ikke ble gitt for å beskytte hans aksjonærinteresser eller hans lønnsinntekt som disponent, men for å gi ham næringsinntekt gjennom Gravekompaniet som fikk sine oppdrag fra Byggekompaniet A/S.

Overfor Høyesterett er det hevdet at dannelsen av Gravekompaniet var et ledd i støtten av Byggekompaniet A/S, parallelt og samtidig med garantien for kassakredittlånet, og at Holte hadde flere interesser knyttet til Byggekompaniet A/S, og at interessen i å sikre og bedre lønnen som disponent var et hovedmotiv for hans kausjon.

Mens Holte overfor herredsrett og lagmannsrett hevdet at man ikke kunne se de senere fornyelser av garantien for kassakreditten for Byggekompaniet A/S i sammenheng med den opprinnelige garanti, men at man måtte se dem hver for seg og legge til grunn situasjonen ved den siste garanti 21. april 1955, da Holte hadde overtatt Gravekompaniet alene, og 58 av de 60 aksjer og enestyret i Byggekompaniet A/S, har han nå erkjent at det er situasjonen i 1952 da den første garanti ble gitt som må være avgjørende for den skattemessige vurdering.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens domsgrunner.

Som lagmannsretten finner jeg at da Holte i mars 1952 stillet sin garanti for kassakredittlån for Byggekompaniet A/S, var det intet ledd i en egen næring han drev.

Det er mulig at man allerede på det tidspunkt garantien ble gitt hadde planlagt å danne interessentskapet Gravekompaniet. Etter de foreliggende opplysninger må jeg anta at det først kom i virksomhet i annet halvår i 1952, en god tid etter at garantien var gitt. Etter det som nå er hevdet av Holte, ble Gravekompaniet dannet som et ledd i refinansieringen av Byggekompaniet A/S. Det er også på det rene at Gravekompaniet ikke trengte Byggekompaniet A/S for å få oppdrag - at forholdet snarere var omvendt. Gravekompaniet arbeidet billig for Byggekompaniet A/S, og i 1954 skrev det ikke ut fakturaer for alt gravningsarbeid det utførte for selskapet. Under disse omstendigheter er det utelukket

Side:717

å betrakte kausjonen for kassakredittbeløpet som skjedd i Holtes næringsinteresse i Gravekompaniet.

Jeg kan heller ikke finne det godtgjort at motivet for kausjonen skulle være å sikre eller bedre den lønnsinntekt Holte hadde i Byggekompaniet A/S. Noen lønnsavtale er ikke lagt frem, og heller ikke nøyaktige opplysninger om hvilken lønn Holte har oppebåret. Det er opplyst at Holtes disponentlønn i 1951 var kr. 22 000, og i 1953 ca. kr. 15 000. At det vesentlig skulle være for å sikre eller bedre denne lønn at han stillet garanti for kr. 50 000, kan jeg ikke anse for godtgjort.

Men selv om det skulle vært tilfelle, kan jeg ikke finne at dette skulle kunne gi grunnlag for inntektsfradrag. Det er åpenbart en utgift av en helt annen art enn de fradragsposter for lønnsmottagere som er nevnt i landsskattelovens §44g. Og jeg kan heller ikke finne at fradrag er hjemlet etter landsskattelovens §44, 1. punktum. I den ganske rikholdige rettspraksis man har, er det ikke opplyst om noe tilfelle hvor fradrag er innrømmet under lignende forhold. Derimot er det fastslått at en disponents tap ved lån til sitt selskap ikke gir adgang til fradrag. Jeg viser til Rt-1930-1201 og de dommer det der er vist til. Etter mitt syn betegner Holtes garanti for det kassakredittlån Byggekompaniet A/S fikk, en formuesinnsats fra hans side som han nok håpet på økonomiske fordeler av, men ingen utgift til ervervelse av lønns- eller næringsinntekt som det med hjemmel av landsskattelovens §44 kan kreves inntektsfradrag for.

Spørsmålet om i hvilket år et inntektsfradrag kunne vært foretatt, faller da bort.

Som lagmannsretten finner jeg at ligningen må stadfestes.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må erstatte motparten saksomkostninger for Høyesterett. Som lagmannsretten finner jeg at saksomkostningene for de tidligere retter bør oppheves.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Knut Knutsen Holte til Skedsmo kommune 3 000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Anker og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig O. K. Worren med domsmenn Gunnar Skjævestad og Andreas Nærstad):

Saksøkeren, byggmester Knut Knutsen Holte, stiftet i 1946 i forening med 3 andre personer Byggekompaniet A/S. Aksjekapitalen var kr. 30 000 fordelt på 60 aksjer à kr. 500, hvorav Knut Knutsen Holte tegnet seg for 10, med kr. 5 000.

Selskapets formål var entreprenørvirksomhet og det var en

Side:718

fortsettelse av Einar Grans entreprenørforretning. Einar Gran var en av stifterne av det nye selskap og overtok 19 aksjer.

Saksøkeren, Knut Knutsen Holte, var selskapets disponent helt fra starten inntil selskapet gikk konkurs i 1955. Den første tid, inntil 16. oktober 1953, var han disponent sammen med Åsmund Ahlsen, etter den tid var han disponent alene.

Noen år senere, etter stiftelsen av Byggekompaniet A/S, antagelig i 1952, ble Gravekompaniet stiftet. Gravekompaniet var et interessentskap med overrettssakfører Per Eide, Åsmund Ahlsen og saksøkeren som interessenter. Saksøkeren drev fra 1955 Gravekompaniet alene.

Gravekompaniet drev som underentreprenør for Byggekompaniet med en dertil innkjøpt gravemaskin.

I anledning av at Byggekompaniet kom i likviditetsvanskeligheter, ble det søkt Christiania Bank og Kreditkasse om kassakreditt. Ved brev av 17. mars 1952 innvilget banken selskapet en kassakreditt av kr. 50 000. Som sikkerhet for kassakreditten stillet de daværende disponenter Knut Knutsen Holte og Åsmund Ahlsen seg som selvskyldnerkausjonister, foruten at Knut Knutsen Holte måtte gi spesielt pant i sin privatbolig og i en hytte. For Åsmund Ahlsen innebar kausjonen ingen realitet da han hadde opprettet ektepakt og overført sine verdier til sin hustru.

Denne sikkerhetsstillelse ble senere fornyet flere ganger, siste gang den 21. april 1955, og da av Knut Knutsen Holte alene, som på denne tid hadde overtatt 58 av aksjene i Byggekompaniet A/S.

Da Byggekompaniet A/S i desember 1955 gikk konkurs, ble saksøkeren, Knut Knutsen Holte, gjort ansvarlig etter garantien og måtte i 1956 dekke bankens tilgodehavende med kr. 61 014.

Saksøkeren anmeldte beløpet kr. 61 014 som fordring i Byggekompaniet A/S' konkursbo og aktiverte beløpet som fordring på boet. Ved årsoppgjøret pr. 31. desember 1956 ble fordringen avskrevet med 10 %, dvs. kr. 6 101 og pr. 31. desember 1957 ble likeledes 10 % avskrevet med kr. 6 101. Ved årsoppgjøret pr. 31. desember 1958 ble restbeløpet på garantien kr. 49 051 avskrevet.

Ved ligningen for inntektsåret 1958 nektet ligningskontoret fradrag i inntektsansettelsen med det oppførte beløp kr. 49 051 og beløpet ble tilbakeført og tillagt saksøkerens inntekt etter selvangivelsen. Samtidig ble avskrivningen for 1957, kr. 6 101 tillagt. Det ble også foretatt noen andre mindre korreksjoner i selvangivelsen uten betydning for den nærværende sak.

Tilbakeføringen er begrunnet med at etter landsskattelovens §44 kan ikke garantiansvar ansees som tap i næring for styremedlem eller direktør i aksjeselskap som disse måtte stille for selskapet. Det blir for øvrig fremholdt at det under enhver omstendighet ikke er god forretningsskikk å vente med avskrivning av et åpenbart tap, idet fordringen burde ha vært avskrevet i 1956 da Byggekompaniet A/S gikk konkurs.

Holte klaget både til ligningsnemnda og overligningsnemnda, men uten å få medhold. - - -

Retten skal bemerke:

Ifølge landsskattelovens §44 første ledd punkt d, kan tap på utestående fordringer i forretningsvirksomhet så vel som annet tap i næring eller forretningsforetagende fratrekkes i skattyterens øvrige inntekt.

Side:719

Saksøkeren har under påberopelse av denne bestemmelse krevet fradrag i sin inntekt for året 1958 med kr. 55 151 som gjaldt tap han hadde lidt på grunn av kausjonsansvar for Byggekompaniet A/S som gikk konkurs i 1955.

Saksøkeren har i det vesentlige som begrunnelse for at tapsfradrag er hjemlet påberopt seg at Gravemaskinkompaniet var hans hovednæring, og at garantien for Byggekompaniet A/S ble gitt for å fremme hans næringsinteresser i Gravekompaniet.

Retten er enstemmig av den oppfatning at saksøkeren ikke kan gis medhold på dette punkt. Retten anser det tvert imot helt på det rene at Gravekompaniet ble stiftet i Byggekompaniet A/S' interesse da dette sistnevnte trengte en gravemaskin i sin virksomhet og ikke selv maktet å finansiere en slik. Retten finner det i den forbindelse tilstrekkelig å vise til at saksøkeren i retten har opplyst at han om han var interessert i det, ville ha kunnet skaffe Gravemaskinkompaniet rikelige arbeidsoppdrag på annet hold, og at den godtgjørelse Gravekompaniet beregnet seg for sine arbeidsoppdrag for Byggekompaniet A/S lå lavere enn vanlig.

Retten finner det derfor unødvendig i denne forbindelse å ta standpunkt til når Gravekompaniet eventuelt kan være stiftet eller hvilken betydning det skal tillegges at det foreligger flere garantistillelser som er gitt til forskjellige tider.

Det spørsmål retten derpå har å ta standpunkt til, er om den garanti saksøkeren stillet for Byggekompaniet A/S, til tross for at den ikke skjedde i Gravekompaniets interesse, allikevel kan sies å ha vært stillet i næring.

Rettens mindretall statsaut. revisor Nærstad finner ikke at den stillede kausjon for Byggekompaniet A/S kan sies å være skjedd i næring, da Byggekompaniet A/S og saksøkeren var 2 forskjellige rettssubjekter og den næring som ble utøvet, ble utøvet av Byggekompaniet A/S og ikke av saksøkeren. Han legger i denne forbindelse i vesentlig grad vekt på at de forskjellige garantier som er stillet for Byggekompaniet A/S må sees på som et hele.

Rettens flertall, formannen og ingeniør Skjævestad, er imidlertid av annen oppfatning.

Rettens flertall er enig i at formelt sett var Byggekompaniet A/S og saksøkeren 2 forskjellige rettssubjekter, men mener at etter en konkret bedømmelse av den faktiske situasjon da garantien ble stillet, må den sies å være stillet i næring.

Det er nok så at Byggekompaniet A/S helt inntil konkursen formelt sett var et aksjeselskap.

Det er også på det rene at da garantien ble stillet første gang i mars 1952 hadde saksøkeren bare en mindre del av aksjene i selskapet. Han var videre bare 1 av 3 styremedlemmer og han var bare 1 av 2 disponenter.

Etter de opplysninger som foreligger i saken antar imidlertid flertallet at da den første garanti ble stillet var aksjekapitalen faktisk sett tapt. Ikke bare det, men selskapet var i virkeligheten insolvent. Det vises i den forbindelse til at i den revisjonsinnberetning som ble inngitt i anledning av Byggekompaniet A/S' konkurs uttales det følgende:

«Som det imidlertid skulle fremgå av hva som er anført foran, var

Side:720

forsøket dødfødt, idet selskapet etter mine beregninger ved utgangen av 1952 hadde aktivert byggearbeider for ca. kr. 254 000, som det ikke ble dekning for, og tapet på de samme kontrakter øket senere med yderligere kr. 662 000 slik at selskapet etter årsoppgjøret i 1952 måtte dekke kr. 916 000 i årene fremover for å bli konsolidert.»

På den tid da saksøkeren således stillet sin første garanti (i 1952), må dette reelt sett betraktes som en overtagelse av boet etter Byggekompaniet A/S. Dette synspunkt støttes av at saksøkeren faktisk sett stillet garantien alene. At også selskapets annen disponent Åsmund Ahlsen kausjonerte hadde ingen betydning da denne hadde overført alle sine verdier på sin hustru. De senere garantier ble da også stillet av saksøkeren alene.

Det faktum at de øvrige aksjonærer først senere formelt trådte ut av selskapet bør i denne forbindelse ikke tillegges noen vekt, da de senere formelle disposisjoner bare må sees som en stadfestelse av de faktiske disposisjoner tidligere.

Flertallet ser det således slik at da saksøkeren i 1952 stillet garantien betød dette reelt sett for saksøkeren at han overtok selskapet for å drive det som sin egen næring. Det må også ansees som godtgjort at han også siden drev Byggekompaniet A/S som en «næring».

Flertallet vil videre fremholde at de garantier saksøkeren stillet for Byggekompaniet A/S helt åpenbart ikke kan være stillet for å beskytte hans aksjonærinteresser i selskapet. Saksøkeren må allerede på den tid den første garanti ble stillet ha vært helt på det rene med at aksjekapitalen var tapt. Det har derfor lite for seg å anta at han satte det vesentligste av sin formue på spill for å beskytte sine forholdsvis beskjedne aksjeinteresser i selskapet.

Saksøkeren oppebar året før den første garanti ble stillet, året 1951, en lønnsinntekt av kr. 22 000 i Byggekompaniet A/S. Det må ansees utvilsomt at saksøkeren som er mur- og tømmermester med letthet ville kunne ha skaffet seg minst like gode inntekter ved å slutte i Byggekompaniet A/S og bare drive Gravekompaniet. Han kunne derved ha sluppet unna det økonomiske ansvar han pådro seg i forbindelse med Byggekompaniet A/S, samtidig som han ville ha oppebåret minst like gode inntekter.

Etter en samlet vurdering finner derfor rettens flertall at saksøkeren drev Byggekompaniet A/S som sin næring fra 1952 og utover, og at det tap han pådro seg i anledning av den stillede garanti for Byggekompaniet A/S må ansees som tap i næring. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Rikheim, P. J. Meyer og tilkalt dommer, sorenskriver Olav Svendsen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Da Holte i 1956 måtte betale beløpet kr. 61 014 til Christiania Bank og Kreditkasse, skjedde det i henhold til en garantierklæring av 21. april 1955. Lagmannsretten finner at denne garantierklæring må sees i sammenheng med de tidligere garantierklæringer for kassakredittlån i samme bank. Det var ved den første garantierklæring i mars 1952 at Holte påtok seg ansvaret, og de senere garantier må sees som en videreføring av

Side:721

denne første garanti. Kassakredittlånet har aldri vært innfridd av Byggekompaniet A/S, og fra 1953 og utover kunne det formentlig ikke ha vært innfridd uten at man kom i ansvar overfor de øvrige kreditorer. Under ingen omstendighet synes det å ha foreligget noen mulighet for å innfri kassakredittlånet da garantien ble stillet i april 1955. Det er riktig at Holte kunne ha nektet å fornye garantien, men han måtte i så fall ha betalt bankens tilgodehavende.

Av skriv fra overrettssakfører Per Eide til Christiania Bank og Kreditkasse av 13. mars 1952 fremgår det at det ble søkt om kassakredittlån på grunn av den trange likviditet som Byggekompaniet A/S hadde. Holte hadde overfor overrettssakfører Eide gitt uttrykk for sin tilfredshet over firmaets fremgang. Denne uttalelse kan synes noe besynderlig, idet det etter de undersøkelser som ble foretatt under konkursbehandlingen, kan stille seg tvilsomt om selskapet var solvent i 1952. Lagmannsretten finner at Holtes uttalelse var et uttrykk for hans vurdering av stillingen i begynnelsen av 1952. Det synes som om Holte først i 1953 fikk mistanke om at ikke alt var som det burde være.

Lagmannsretten finner grunn til å nevne dette fordi det viser, at da garantien ble stillet i mars 1952, var Byggekompaniet A/S etter Holtes oppfatning i fremgang. Man må etter de opplysninger som foreligger regne med at Holte gikk ut fra at Byggekompaniet A/S ville klare å oppfylle sine forpliktelser, og at garantien ikke ville bli effektiv. Garantien var fra Holtes side en hjelp for å bedre selskapets likviditet.

Det forhold at likviditeten ble bedret kunne også ha sin virkning for de som hadde sin inntekt i Byggekompaniet A/S, men det foreligger i dette tilfelle ikke en slik umiddelbar og nær forbindelse mellom garantien og inntekten, at man kan si at garantien ble stillet for å erverve, sikre eller vedlikeholde Holtes inntekt i Byggekompaniet A/S.

Bestemmelsen i landsskattelovens §44 første ledd, første punktum, kan ikke sees isolert. De enkelte bestemmelser under bokstav a til l i paragrafen klargjør hva der ligger i innledningsordene, og de enkelte bestemmelser angir en begrensning av fradragsretten.

I de foreliggende tilfelle har Holte innfridd bankens tilgodehavende. Han fikk et regresskrav mot konkursboet. Kravet ble anmeldt, men boet ga ikke dividende til de uprioriterte kreditorer. Holte har lidt tap på en utestående fordring.

Fradragsretten er da etter landsskattelovens §44d betinget av at tapet er skjedd i forretningsvirksomhet, eller at det er et tap i næring eller forretningsforetagender.

Lagmannsretten finner ikke at garantien for Byggekompaniet A/S ble gitt for å fremme Holtes næringsinteresser i Gravekompaniet. Lagmannsretten slutter seg vedkommende dette spørsmål til hva der er uttalt i herredsrettens dom.

Holte hadde håndverksbrev som tømmermester og murmester. Han drev ikke egen forretning utenom sine interesser i Gravekompaniet. Han var styremedlem i Byggekompaniet A/S og han hadde den fagmessige og forretningsmessige ledelse av selskapets virksomhet. Selskapet drev sin håndverksnæring på grunnlag av Holtes håndverksbrev.

Lagmannsretten finner at Byggekompaniet A/S allerede fra starten i 1946 var et reelt aksjeselskap, og ikke bare et proforma-aksjeselskap.

Side:722

Den virksomhet som Byggekompaniet A/S drev må betraktes som selskapets egen forretning, og ikke som Holtes forretning eller som noen del av forretning som Holte drev for egen regning.

Lagmannsretten finner ikke at Holte overtok Byggekompaniet A/S som sin egen forretning da han stillet garantien i mars 1952, og heller ikke da L. A. Lund i oktober 1953 gikk av som styrets formann og oppga sine interesser i selskapet. Overrettssakfører Eide ble styrets formann, og Lund hadde overdradd sin fordring på selskapet, stor ca. kr. 270 000, til Eide.

Det kan stille seg noe mer tvilsomt om Byggekompaniet A/S etter generalforsamlingen den 8. mars 1955 i realiteten var Holtes egen forretning. Han eiet da 58 av de 60 aksjer i selskapet. Når han ikke overtok alle aksjer og avviklet aksjeselskapet, så må retten gå ut fra at han ville at aksjeselskapet skulle fortsette sin virksomhet som eget rettssubjekt. Selskapet var fremdeles ikke noe proforma-aksjeselskap. Dette har fått uttrykk ved at Holte ikke personlig er holdt ansvarlig for selskapets gjeld, og også ved at han selv har anmeldt sitt regresskrav i selskapets konkursbo.

Spørsmålet om Holte i mars 1955 overtok selskapets virksomhet som sin egen forretning har for øvrig, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke noen avgjørende betydning i den foreliggende sak. På dette tidspunkt synes det klart at Holte måtte regne med å dekke bankens tilgodehavende, og hans tap har sin grunn i den forpliktelse som han tidligere hadde påtatt seg.

Lagmannsretten finner ikke at det inntil Byggekompaniet A/S gikk konkurs, forelå noen sammenblanding mellom virksomhet som Holte drev for egen regning og den virksomhet som Byggekompaniet A/S drev.

Det er ikke opplyst at Holte mottok noen garantiprovisjon eller at han vanlig gjorde seg noen næring av å stille garanti.

Lagmannsretten er således kommet til at Holtes tap i det foreliggende tilfelle ikke er et tap i hans forretningsvirksomhet og ikke et tap i hans næring eller forretningsforetagender. Etter landsskattelovens §44, 1. ledd punkt d har han da ikke krav på å få tapet fratrukket i sin personlige inntekt ved skatteligningen for 1958.

Lagmannsretten finner støtte for sitt resultat i en omfattende rettspraksis. Den finner det tilstrekkelig å henvise til dommer i Rt-1925-982, 1926 405 og side 675, 1927 506 og 946 og Rt-1934-347.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til kommunens subsidiære anførsel om at tapet burde vært avskrevet i 1956 og ikke i 1958.

Lagmannsretten finner etter dette at den foretatte ligning må bli å stadfeste.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å forandre herredsrettens omkostningsavgjørelse. - - -

Side:723