Rt-1980-1682
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1975-02-04 |
| Publisert: | Rt-1980-1682 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40K/1975 |
| Parter: | Leif Henrik Wiese (høyesterettsadvokat Eivind Eftestøl) mot A/S Hotel Fregatten (advokat Torgny Hanisch). |
| Forfatter: | Stabel, Lorentzen, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §63, §64, §67, Konkursloven (1863) §117, §130, §3, §404, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Stabel, Lorentzen og Christiansen.
Mot Leif Henrik Wiese ble det fremmet flere konkursbegjæringer. En begjæring fra A/S Wina ble ved Bergen skifteretts kjennelse av 6. mai 1974 ikke tatt tilfølge, fordi skifteretten fant at Wiese var solvent. En begjæring fra A/S Hotel Fregatten ble ved Bergen skifteretts kjennelse av 28. mai 1974 ikke tatt tilfølge, fordi det ble tilbudt kontant oppgjør. Hotel Fregatten fremsatte 4. juni 1974 ytterligere to konkursbegjæringer mot Wiese. Grunnlaget for disse konkursbegjæringer var to fordringer overtatt fra A/S Fargehuset og Lillesand Trelastlager A/S. Konkursbegjæringene ble av Wiese påstått avvist på grunn av litispendens i forhold til de saker som var avgjort i de nevnte kjennelser av 6. og 28. mai 1974. I kjennelse av 12. juni 1974 tok Bergen skifterett Wiese's påstand om avvisning tilfølge.
A/S Hotel Fregatten påkjærte denne kjennelse til Gulating lagmannsrett. Det ble gjort gjeldende at skifteretten hadde tatt feil når den hadde kommet til at tvistegjenstanden i dette tilfelle var den samme og at det derfor forelå litispendens.
Motparten Leif Henrik Wiese gjorde gjeldende at skifterettens
Side:1683
kjennelse var riktig. Wiese gjorde også gjeldende at A/S Hotel Fregatten var avskåret fra å fremme ytterligere konkursbegjæring i og med at selskapet uten forbehold hadde trukket tilbake en konkursbegjæring av 9. mai 1974 med den følge at konkurssaken ble hevet av skifteretten ved kjennelse av 16. mai 1974. Det ble fremholdt at virkningen av en slik tilbaketrekning var at krav om konkurs dermed var frafalt, jfr. konkurslovens §130, jfr. tvistemålslovens §67.
Ved kjennelse av 21. desember 1974 opphevet Gulating lagmannsrett skifterettens kjennelse og hjemviste saken til skifteretten. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Det spørsmål som foreligger til avgjørelse når det er begjært konkurs på grunnlag av konkurslovens §3, er hvorvidt debitors midler er utilstrekkelige til betaling av hans gjeld og om han i tilfelle til tross for dette kan påvise at han uansett boets stilling er i stand til å fyllestgjøre sine gjeldsforpliktelser. Dette er et spørsmål om debitors solvens til enhver tid, og avgjørelsen må treffes på basis av debitors økonomiske stilling slik den er når konkursbegjæringen fremsettes. Det er uten videre klart at debitors stilling i så henseende kan forandre seg. Om en konkursbegjæring er nektet tatt til følge fordi debitor på det tidspunkt ble ansett solvent, er det dermed også klart at utfallet av en vurdering av debitors solvens, og i og med det om vilkårene for å ta hans bo under konkursbehandling er til stede, kan bli et annet på et senere tidspunkt.
I henhold til konkurslovens §130 får bestemmelsene i bl.a. tvistemålslovens første del tilsvarende anvendelse under konkursbehandling for så vidt de passer. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning allerede ut fra det som er nevnt, være tvilsomt hvorvidt bestemmelsen om litispendens i tvistemålslovens §64, jfr. §63, overhodet kan antas å ha noen anvendelse i forbindelse med konkursbegjæringer. Men under enhver omstendighet kan ikke lagmannsretten se det slik at tvistegjenstanden i denne sammenheng er ensbetydende med påstanden om konkursåpning i sin alminnelighet. Tvistegjenstanden antas i tilfelle å måtte være kravet på at debitors bo skal tas under konkursbehandling på grunnlag av den fordring kreditor konkret bygger sin konkursbegjæring på. For så vidt konkursrekvirenten i egenskap av kreditor ikke er den samme når det fremsettes flere krav om konkurs, må det etter lagmannsrettens syn uten videre følge av tvml. §64 at det ikke foreligger litispendens. Noen utvidet litispendensvirkning i forholdet mellom flere konkursbegjæringer. jfr. Bratholm/Hov: Sivil rettergang 455, og Alten: Tvistemålsloven (3. utg.) 85, kan det ikke sees å være holdepunkt for i det forhold at en konkursåpning i tilfelle vil medføre at boet legger beslag på alle debitors midler til forholdsmessig dekning for alle kreditorer. I så måte antas det avgjørende at avgjørelsen med hensyn til et konkurskrav ikke uten videre er bindende for kreditor etter et annet krav.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det under enhver omstendighet ikke kan foreligge litispendens i forhold til det konkurskrav som skifterettens kjennelse av 6. mai 1974 refererer seg til. Men etter det som er nevnt innledningsvis antas det heller ikke å kunne være avgjørende om kreditor etter fordringene er den samme eller ikke. Lagmannsretten finner for så vidt at det iallfall må være tilstrekkelig til å utelukke litispendens at fordringene som ligger til grunn for kreditors konkursbegjæring, er forskjellige,
Side:1684
idet det i så fall ikke kan sies å dreie seg om samme tvistegjenstand i forhold til det rettskrav konkursrekvirenten gjør gjeldende.»
Videre uttalte lagmannsretten bl.a.:
«Av de to krav som de foreliggende konkursbegjæringer av 4. juni 1974 er basert på, er det ene - kravet som er overtatt fra A/S Fargehuset - så vidt sees identisk med det krav som var grunnlaget for konkursbegjæringen av 9. mai 1974. Denne ble som nevnt tatt tilbake og konkurssaken hevet ved skifterettens kjennelse av 16. mai. Wiese har nå gjort gjeldende at tvml. §67, jfr. konkurslovens §130, dermed er til hinder for at konkursbegjæringen fremmes på nytt.
Også anvendelsen av tvml. §67 i konkurssaker kan etter lagmannsrettens syn stille seg tvilsom. Men her er forholdet at konkursbegjæringen av 9. mai 1974 er tatt tilbake åpenbart fordi skifteretten i kjennelsen av 6. mai hadde lagt til grunn at Wiese var solvent. Det kunne da ikke ha noen hensikt å la den nye konkursbegjæring gå til realitetsavgjørelse ved skifteretten. Hvorvidt Wieses økonomiske stilling var blitt endret da den samme fordring ble brukt som grunnlag for konkursbegjæringen av 4. juni s.å. eller om det da i mellomtiden var inntrådt nye omstendigheter som kunne bringe konkursspørsmålet i en annen stilling, foreligger det ikke holdepunkter i saken for å ha noen mening om, og heller ikke fremgår det om konkursrekvirenten gjorde gjeldende at forholdene var endret, da han fremmet kravet på nytt. Men dette er i tilfelle et spørsmål om de materielle vilkår for å ta konsekvensen til følge. Hvis det først legges til grunn at spørsmålet om debitors solvens og dermed om tilstedeværelsen av konkursvilkårene beror på en vurdering av debitors stilling til enhver tid, jfr. foran, synes det ikke å kunne gjøre noen forskjell om en senere konkursbegjæring baseres på en fordring som har vært benyttet som grunnlag for et tidligere konkurskrav, som er blitt trukket tilbake fordi det ble antatt at debitor dengang ikke var insolvent. Tvml. §67 kan, som lagmannsretten ser det, ikke antas å være til hinder for at konkursbegjæringen i en slik situasjon blir fremmet på nytt og realitetsprøvet. Om den da viser seg fortsatt å være grunnløs, vil dette kunne gi seg utslag i saksomkostningsavgjørelsen i forbindelse med at kravet nektes tatt til følge.
Konkurskravet kan dermed etter lagmannsrettens mening ikke anses frafalt med den virkning at det ikke kan fremmes på nytt. Det er da også unødvendig å gå inn på om den omstendighet at Wieses prosessfullmektig samtykket i at den tidligere sak ble hevet på grunnlag av at konkursbegjæringen ble tatt tilbake, kan oppfattes som et samtykke til å frafalle saken uten å oppgi kravet, jfr. tvml. §67 første ledd.»
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Både skifteretten og lagmannsretten har avgjort saken ut fra en tolking av bl.a. tvistemålslovens §64 jfr. §63 med sikte på å klargjøre i hvilken utstrekning bestemmelsene i sin alminnelighet setter skranke for at flere konkursbegjæringer overfor samme skyldner verserer for domstolene samtidig. I lys av den kjærende parts supplerende prosesskrift av 10. januar 1975 finner utvalget derfor at kjæremålet må anses rettet mot lagmannsrettens tolking av en lovforskrift,
Side:1685
og at det således kan tas under behandling i medhold av tvistemålslovens §404 nr. 3.
Hva realiteten angår finner utvalget at kjæremålet ikke kan føre frem.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at lovgrunnen for konkurslovens §3 må være at spørsmålet om hvor vidt konkursvilkårene er til stede, skal kunne prøves på grunnlag av skyldnerens økonomiske situasjon til enhver tid. På denne bakgrunn uttaler lagmannsretten tvil om hvor vidt bestemmelsene i tvistemålslovens §63 og §64 overhodet får anvendelse i forbindelse med konkursbegjæringer. Retten tar imidlertid ikke standpunkt til dette spørsmål, idet den på samme bakgrunn som nettopp nevnt, antar at tvistegjenstanden i en konkursåpningssak ikke kan anses identisk med påstanden om at skyldnerens bo skal tas under konkursbehandling. Det riktige synspunkt må være at tvistgjenstanden er noe meget snevrere, nemlig kravet om at debitors bo skal tas under konkursbehandling på grunnlag av den fordring som begjæringen konkret er bygget på. For så vidt konkursrekvirenten i egenskap av kreditor ikke er den samme når det fremsettes flere krav om konkurs, må det etter lagmannsrettens oppfatning uten videre følge av tvistemålslovens §64 at det ikke foreligger litispendens. I så måte må det anses avgjørende at avgjørelsen med hensyn til et konkurskrav ikke uten videre er bindende for kreditor etter et annet krav.
Men lagmannsretten trekker av sitt hovedsynspunkt også den konsekvens - som har betydning for den foreliggende sak - at om en fordringshaver har flere krav mot samme debitor, kan han ikke være avskåret fra å gjøre dem gjeldende i særskilte konkursbegjæringer, samtidig eller suksessivt, med den følge at litispendens bare oppstår i relasjon til den fordring som er grunnlag for kravet i den enkelte sak. Det henvises til Rt-1926-851, til Brækhus: Konkursrett utvalgte emner side 53-54 og til §66 i det lovutkast som er lagt frem av konkurslovutvalget i innstilling av 23. mars 1972, NOU 1972:20 side 392. Konkursutvalget har oppfattet lovforslaget på dette punkt som uttrykk for gjeldende rett, jfr. innstillingen side 134, og det er i lovteksten ikke gjort noe unntak for tilfelle hvor det er en og samme fordringshaver som fremsetter flere konkursbegjæringer.
Den lovtolking som lagmannsretten har lagt til grunn med hensyn til de foran nevnte spørsmål, må etter utvalgets mening anses riktig.
Lagmannsretten har videre tatt standpunkt til et spørsmål om tolkingen av tvistemålslovens §67. Forholdet er her at et av de krav som konkursbegjæringen i nærværende sak bygget på, hadde vært grunnlag for en tidligere konkursbegjæring fra A/S Hotel Fregatten. Denne begjæringen var trukket tilbake av rekvirenten med den følge at konkursåpningen var hevet ved skifterettens kjennelse av 16. mai 1974. Lagmannsretten legger til grunn at begjæringen ble trukket tilbake fordi skifteretten i kjennelse av 6. mai samme år hadde bygget på at Wiese var solvent. Ut fra sitt foran nevnte utgangspunkt om at tilstedeværelsen av konkursvilkårene beror på en vurdering av debitors stilling til enhver tid, finner lagmannsretten at tvistemålslovens §67 da ikke kan være til hinder for at fordringen gjøres til grunnlag
Side:1686
for ny konkursbegjæring senere. Kjæremålsutvalget viser til lagmannsrettens begrunnelse og finner at dens lovtolking heller ikke på dette punkt kan anses uriktig.
For ordens skyld finner Utvalget grunn til å nevne at en skyldner vil være beskyttet mot uberettigede konkursbegjæringer ved erstatningsbestemmelsen i konkurslovens §117.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Da kjæremålet gjelder spørsmål av prinsipiell interesse som tidligere ikke har vært prøvet av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg, finner Utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes verken for skifteretten, lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.»